nr. 4-2007 - Safe

vil svinne hen, aldri bli helt borte fra osssom lever igjen.Nordsjøen har blitt et tryggere sted åjobbe i løpet av de 30 årene jeg var derute. Ikke så mange ”shortcuts” som føri tiden, selv om arbeidsmengden ikkehar blitt mindre med årene. Heller tverti mot, men vi klarte overgangene gangetter gang. Jeg må si at vi ikke alltid varenige med sjefen på land om omrokkeringeneog personalkutt, men vi bettennene sammen og i fellesskap klartevi det ”uoverkommelige”.Felleskap – det er et rart ord det. Mendet har en spesiell betydning ”derute”. Aldri har jeg opplevd at et ord harbetydd så mye noen steder som der ute.Der man er langt fra sine kjære, sin familieog venner på land. ”Hjemmet bortefra hjemmet”, altså ditt andre hjem somvi kalte det, ble liksom en surrogatfamilie.Ofte mer sammensveiset enn denman hadde der hjemme. Der løste vi i fellesskapverdensproblemer, rikspolitiskepartiprogrammer, ja, så vel ekteskapskriser.Noen har sågar funnet ny lykke derute blant sine medarbeidere. Andre hartil og med hatt litt ”på si” der ute.Jeg kunne ha skrevet ei bok, ja, kanskjeen hel bokserie om alt som har skjeddder ute gjennom alle disse årene på allede 19 riggene jeg har vært på. Fra Gaboroi Afrika til tysk, engelsk og norsk sideav sokkelen. Men nei, de hemmelighetenejeg har tilegnet meg er det kanskjebest best jeg tar med meg i grava. Det erting jeg har sett og hørt og som det noker best at aldri blir fortalt videre. Menminnene, minnene vil jeg ta med meg sålenge hukommelsen er noenlunde inntakt.Selv om hukommelsen blir gradvissvekket, er det bare fremtiden som kanvise om jeg noen gang vil bli frisk.Jeg savner virkelig livet der ute. ATMO-SFÆREN – folkene – ja alt. Jeg føler at jeghar lært mye og opplevd mye. Ting jegaldri hadde fått sjansen til med et 7 til 4liv på land.Selv med nærmere 2000 timer i fly oghelikopter gjennom 30 år, så slapp jegendeløse køer til og fra en jobb på land.Jeg har jobbet mange helger og helligdagerder ute, men jeg kunne reise destomer i friperiodene når jeg kom hjem.Ferieturer hele året, det må jo være endrøm. Istedenfor 3 – 4 uker på sommerensammen med resten av Norge i enendeløs kø av turister på regnfylte sommerveier.Og når du endelig kom deg påjobb igjen begynte du å planlegge nestekatastrofeferie. Nei vi hadde det godt,noen vil si altfor godt. Selv om vi måtteforsake mye med å være der ute, haddevi det godt. Det svir, det svir yfattelig nårjeg snakker med offshorevenner somsier at de skal ut og jeg må sitte igjenher med fratatt helsesertifikat, ensom,grublende over meningen med livet. Deter vel en overgang jeg må igjennom pået vis. Men jeg har møtt mye motgangfør, så jeg klarer det vel denne gangenogså, selv om det virker dystert nå.Smerter har jeg i løpet av livet lært megå vende meg til, og det er vel noe i detsom sies, at det man ikke dør av blir mansterkere av.Jeg personlig syns at jeg nå snart burdeha fått min del og vel så det. Både av27psykiske og fysiske knekker i livet. Deter ikke likt fordelt på alle. Noen er fødtunder en lykkestjerne, noen ikke. Minskjebne er nærmere IKKE. Men galgenhumorenhar jeg ennå.Så av hele mitt hjerte og det som erigjen av mitt sinn, ønsker jeg å takke fordisse gode 30 årene av mitt liv i oljeindustrienstjeneste.