nr. 4-2007 - Safe

som krever overvekt av statlig eierskapved alle oljefelt, og de utenlandskeinvestorene møter en kraftig økning iskatter og royalties. Det vekker oppsikti internasjonale oljemiljøer når gigantersom British Petroleum (BP) og Shell mågi etter for slike krav lenge før kontraktsperiodenederes går ut.Den største utfordring er utvikling avegen kompetanse og teknologi, noesom ble bevist under den venezuelanskeoljesabotasjen. Der arbeidere ogteknikerne som forsøkte å holde hjulenei gang, ble maktesløse blant annet fordiselskapet som var ansvarlig for detinterne informasjonssystemet praktisktalt blokkerte driften ved hjelp av noentastetrykk fra driftssentralen sin i USA.Dette illustrerer den andre Akilleshælen:teknologisk avhengighet. Selv denasjonaliserte petroleumsindustriene iVenezuela og Bolivia er helt avhengigeav teknologiske løsninger levert avutenlandske selskaper som Halliburtonog Schlumberger. Disse dominerer fordide har oppnådd ekspertise, erfaringog ikke minst stordriftsfordeler ved åbetjene oljefelter verden over, menslokale konkurrenter i tredje verdenlandikke kan basere seg på annet enn sineegne lands markeder. En viktig del avvisjonen om å integrere kontinentetspetroleumsindustrier i Petroamerica,er at etterspørselen etter leverandørtjenesterslik vil nå en kritisk massesom kan gjøre det lønnsomt for lokalebedrifter å gjøre investeringene som måtil for å erstatte utenlandsk kapital ogteknologi.Ideen om et multinasjonalt helstatligenergiselskap Petroamerica ble utvikletav Chávez og hans støttespillere i detnye oljeministeriet. Hittil har Venezuelaavtaler med Brasil, Argentina, Cuba,Boliva, og Ecuador og det har startetstore rørledningsprosjektermed Colombia,Panama og Brasil. Denradikale omformingen avkontinentets energisektorer i gang.Det er imidlertid lite somtyder på at veien motfull demokratisk kontrollover energiressursene vilbli noen dans på roser.I 2003 ble Venezuelasoljeindustri fullstendigblokkert i flere månedermed krav om at presidentChávez skulle trekke segog aldri mer få stille tilvalg i landet. Dette varden tradisjonelle oljeelitensom styrte det statligeoljeselskapet PDVSA,sitt desperate forsøk påå stanse en politikk medbred folkelig støtt, mensom skadet deres interesser. I løpet avdisse månedene forsvant 80 prosent avstatens eksportinntekter og skadene påoljeinstallasjonene var enorme. I følgeMorales har Bolivias statsselskap YPFB,i likhet med Venezuelas PDVSA, de sistetiårene praktisk talt fungert som organfor utenlandsk gasskapital i landet. Menmens Chávez har brukt syv år på å byggeopp et nasjonalistisk orientert oljedepartementog ta kontroll over PDVSA,29