studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2007 15.årgang - Atrium ...

HISTORIEtekst: Halvor Ripegutuhalvor.ripegutu@student.uib.noden jordiske MessiasOm et par begivenheter som har forandret ettertiden.I dag er vi alle kristne, eller, ok, så er vikanskje ikke det, men vi regner oss i alle falltil den kristne kulturkretsen. Når vi hørerCarl I. Hagen snakke om «oss kristne» imotsetning til for eksempel «dere muslimer»,vil nok mange av oss mislike den implisittesammenblandingen av religion, verdier ogpolitikk, men vi forstår i alle fall hva hanmener.Den europeiske sivilisasjonen, som vitilhører, hvor mye vi enn kan mislike det, eri alle fall i bunn og grunn kristen. Ja, faktiskkan man si at det er kristendommen som harskapt Europa. Tar man en kikk på globusenser man at Europa ikke er et eget kontinent,men egentlig bare en liten vestlig utstikker idet gigantiske eurasiske kontinentet. Slik settkan man derfor si at Europa, i motsetning tilandre verdensdeler, snarere er religiøst enngeografisk betinget.Men hvorfor har det seg at Europa erkristent? Det er selvfølgelig flere grunner tildet, men det hele startet med kristningen avRomerriket. Og interessant nok har denneakk så skjellsettende begivenheten bakgrunni helt spesifikke politiske forhold. Men da måvi gå tilbake 1700 år.Tøffe tetrarkerVi skal selvfølgelig tilbake til Romerriket.På begynnelsen av 300-tallet opplevde dengigantiske keiserstaten store problemer. Denvar – slik de fleste imperium som har vokstseg til moden alder – en koloss på leirføtter,som det heter i floskelen. På slutten av 200-tallet innførte keiser Diokletian det såkaltetetrarkiet i Romerriket, et firekeisersystemder alle hadde diktatorisk makt. Historikerehar hevdet at innføringen av tetrarkietmarkerer overgangen til absoluttistiskstatsform i keiserriket, fordi styret haddetatt avgjørende skritt i retning av å bli merautoritært og mindre tolerant mot andremeninger.Det var denne staten som trykketkristendommen til sitt bryst. I 313 e.kr. skiftetden takket være keiser Konstantin den storestatus fra å være en forfulgt religion til å væreen av rikets statsreligioner og noe senere,i 391, førte dette til en endelig tilspissing:Kristendommen ble eneste godtatte religioni det gigantiske riket. I samme slengenbetydde dette at trosfrihet, en av Romerriketsbærebjelker, var en saga blott. Vi kan derforspørre oss: Hvorfor skjedde alt dette, oghvorfor fikk nettopp kristendommen opplevedenne utvilsomme ære?Alternative variantermåtte vike grunnen foren offisiell kristendom,kirken måtte – lik staten– bli ensrettet.Toleranse og snedige statskuppSituasjonen i Romerriket hadde tidligere værten helt annen. Selvfølgelig, Romerriket haddeikke vært en republikk siden OctavianusCæsar, keiser Augustus, ble opphøyet tilrikets princeps, den fremste blant likemenn,og de facto monark, i år 27 f.kr., men hanvar blitt hersker uten å forandre den gamlerepublikkens institusjoner. Gjennom etsnedig statskupp hadde denne dyktigste avalle antikkens politikere samlet makten isin hånd uten å forandre det eksisterendesystemet, ja, Augustus hevdet til og med athan hadde gjeninnført folkestyre etter år meddiktatur.Når det gjaldt gudsdyrking var Romerriket20tradisjonelt svært tolerant, også på Augustus’tid og etter. Innbyggerne kunne gjernefortsette å dyrke sine lokale guddommer,men etter innføringen av keisersystemet bareså lenge man også dyrket keiserens «ånd»eller «genius», og slik vise at de godtok denromerske statens overhøyhet. Keiserkultenbetydde derimot ikke at keiseren selv var engud. Det ville stride mot den republikanskeideologien og kunne være grunn til opprørmot keiseren.Som man kunne forvente, skapte dennekeiserkulten likevel problemer, spesieltinnen visse monoteistiske religioner somjødedommen og kristendommen, der dyrkingav mer enn en gud var umulig. Men i stedetfor å kriminalisere dem, så romerne for detmeste mellom fingrene på disse avvikerne,på den betingelse at de holdt seg i ro.Men tidene forandret seg. Etter keiserMarkus Aurelius’ død i 190 e.kr. gikk riketinn i en enormt ustabil periode – densåkalte «soldatkeisertiden» – der hærførerekunne komme fra periferien og påberopeseg keisermakt, for så å bli erstattet av enny hærfører etter kort tid. Dette skjedde etutall ganger i løpet av de nærmeste tiårene.Samtidig var riket plaget av angrep ogplyndring fra erobrerfolk utenfra, for medsin store rikdom var Romerriket et yndetmål. Samtidig var riket på denne tidenoverbyråkratisert, og hadde et styringsverksom var så komplekst at det ikke lenger vareffektivt. En ny reform var nødvendig.Den guddommelige keiserDenne reformen ble altså igangsatt av keiserDiokletian, og gikk i korte trekk ut påintroduksjonen av det såkalte tetrarkiet. Dettebetydde at Romerriket ble desentralisert ogat keisermyndigheten ble fordelt mellom2 augusti og 2 cæsarer, hvor cæsarene varformelt under augustusene. Cæsarene skulle