studentmagasinet for HF-fakultetet UiB nr. 1 2007 15.årgang - Atrium ...

Claus (Beck-)Nielsen – død ellerbare fremmed?Dansk forfatter, født i 1963. Og(angivelig) død i 2001.Forklaring: I 2001 slettet Nielsenmellomnavnet fra sin signatur. Når hansenere oppsøkte myndighetene, blehan informert om at han, i følge deresregistre, ikke fantes. Nielsen er i dagen offentlig personlighet, han ble bl.a.nominer til Nordisk Råds Litteraturprisi 2006, men insisterer fremdeles på athans tidligere identitet opphørte i 2001.Nå omtaler Nielsen seg som Forvalterav Claus Beck-Nielsens livsverk eller DasBeckwerk.Det som er igjen av Claus Beck-Nielsensbryllupsbilde.En skikkelse i ferd med å forvitre.veie ham, og finne ham for lett, til fordel foret identitetspapir. Mannen er formodentligfull av sine egne fingeravtrykk. Men statenforholder seg til mennesket gjennom et siffer,og ikke til skikkelsen den står ansikt til ansiktmed. Det er kanskje dette som avstedkommerden nagende uroen; en slik praksis muliggjørutslettelse, og en flukt fra det systemet somi virkeligheten er ens eneste vern. At ingenstopper en når en er i ferd med å gjøre segrettighetsløs. Det selvsamme systemet somer disponert for unnslippelse, gjør det likevelumulig å overleve foruten det.Språklig inkonsekvensBates og Nielsen har det til felles at de forlatersin tilmålte plass i systemet. Men Nielsen erfremdeles overlatt myndighetenes velvilje,fordi han ikke har mulighet til å unnslippederes domene. Han gjør seg rettighetsløs;dithen og ikke lenger strekker hans frihetseg. Bates frigjør seg tilsynelatende fra alleoverordnede myndigheter, men det viser segat han likevel trenger deres anerkjennelse forå praktisere sin uavhengighet. Det er ikkenok bare å erklære seg uavhengig.Språket, eller tegnene, har altså en sentralbetydning både i forhold til hvorvidt Sealandskal regnes for en suveren stat, og omNielsen oppfyller myndighetenes betingelserfor å kunne motta hjelp. Staten forholderseg til mennesket som tegn, og verdien ogvirkningene av ordet suverenitet avhenger avytre faktorer. På hver sin måte demonstrererdisse tilfellene at ordenes betydning errelativ. Samt at det alltid er opp til dissestore, selvtilfredse og mektige å fastslå denneverdien.I det ene øyeblikket, når Nielsen nærmerseg staten med sine livsnødvendige behov,blir troskapen til ordet det øverste hensyn.Staten stagnerer i sitt eget system, og kanen skramme i nabostatenes integritet dersomde var nødt til å behandle Sealand som enlikeverdig. I tillegg kunne det gå inflasjon istatsbegrepet, og tilliten til og aktelsen forbegrepet ville stå i fare, dersom Bates fikkgjennomslag for sine krav.Statene lar seg lede av bekvemmelighetshensynnår de bedømmer ordets verdi. Omikke annet, er det litt for mye Kardemommeher også.Mannen er formodentlig full av sine egnefingeravtrykk.ikke ta ansvar for en navnløs kropp – uansetthvor avmagret den er. Omsynet til systemetsklarhet går på bekostning av et menneske,og i all forvirringen overhører man enlitt ubehagelig indikasjon på systemetsoppfatning av mennesket ikke i alle tilfeller ertilstrekkelig.Andre ganger igjen, viser staten enutmerket vurderingsevne. Man innser dettåpelige i blindt å føye seg etter Sealandssuverenitetskrav, og benytter seg av sin egensuverenitet for å begrense virkningen avBates’ utsagn. Noe som igjen gir næring tilen gryende mistanke om at staten, der detskulle være det mest bekvemmelige, stillerseg over ordene. Det ville utvilsomt medføreStatlig arroganseMan unner Bates i å lykkes; kanskje førstog fremst fordi hans fremgangsmåte er såelegant. Man beundrer ham frekkheten, athan utnytter de åpninger som finnes, og ikke– som de fleste andre – lar seg hindre av atsjansen for å gå ut av det med æren i beholder forsvinnende liten. Eller vender hjem nårdet later til at ingen respekterer hans krav.Derfor har jeg, inntil nå, forsøkt å nedtoneførsteamanuensis Engenes nokså entydigedom over betydningen av Bates’ prosjekt.Britiske myndigheter betrakter Sealandmed knusende ro. Prosjektet har ikkevakt de voldsomme politiske reaksjonerman kunne håpe på. Sealand har ikke