God sommer! - Offisersbladet

SuezkrisenSiden Suezkanalen ble åpnet i1869 hadde den vært strategiskviktig for det britiske imperiet.Først som gjennomfartsåre tilkoloniene i Asia og Stillehavet,senere som et knutepunkt forbritiske interesser i Midtøsten.tilbakeblikkAv Trond SætrePå begynnelsen av 50­tallet var britenesbetydelige militære nærvær ved kanalengjenstand for økende kontrovers i Egypt.Dette kuliminerte med militærkuppet i juli1952, som gjorde Gamal Abdul Nasser tilEgypts president. To år senere ble Egypt ogStorbritannia enige om en avtale for gradvistilbaketrekning fra Suez. Likevel fortsatteurolighetene, både innad i Egypt og i forholdtil britiske interesser.I samband med en politisk tale som Nasserholdt den 26. juli, fikk egyptiske militærefullmakt til å ta kontroll over Suezkanalen iden hensikt å nasjonalisere den. Storbritanniafikk panikk, og søkte først om støtte hos USA.Eisenhower­administrasjonen gjorde detimidlertid klart med en gang at de ikke villebruke militær makt, og i de påfølgendemånedene tok amerikanerne initiativet til flereforhandlinger for å få partene til å komme tilenighet. Alle var mislykket, og i mellomtidainngikk Storbritannia, Frankrike og Israel enhemmelig allianse. På et møte tre månederetter nasjonaliseringen ble strategien motEgypt utformet: Israel skulle invadere Sinaihalvøya,hvorpå Storbritannia og Frankrikeskulle intervenere og bruke urolighetene somet påskudd for å overta kontrollen medkanalen. Ettersom amerikanerne hadde gjortsitt standpunkt klart, unngikk britene bevisstå konsultere saken med dem. I stedet satsetde på at USA i ettertid ville støtte aksjonen,på grunn av Nassers samarbeid medØstblokklandene. Dette skulle vise seg å væreen fatal feilberegning.Den israelske aksjonen, som startet den29. oktober 1956, fikk navnet OperasjonKadesh. Operasjonen hadde fire sentrale måli Sinai, hvorav to var Sharm el­Sheikh ogGazastripen. Sharm el­Sheikh var viktig fordiden ville gi Israel tilgang til Rødehavet.Gazastripen var viktig på grunn av nærhetentil Israel, og de to øvrige angrepsmålene varviktige egyptiske militærstasjoner.Angrepsstarten ble noe forsinket på grunnav problemer med landingen. Israels 202.brigade kom ikke langt nok inn på egyptiskterritorium, og var nødt til å bruke mye tid ogkrefter på å komme i stilling. De flestetrefningene fant sted dagen etterpå, og såsnart israelerne hadde skaffet seg en solidnok posisjon, sendte Storbritannia ogFrankrike ­ samme dagen, den 30. oktober ­et ultimatum: Både israelske og egyptisketropper måtte trekke seg 20 km tilbake fraSuezkanalen. At israelerne på dettidspunktet sto hele 80 km fra kanalen, bareunderstrekte hvor konstruert situasjonen var.Egypterne hadde gjort større motstand ennforventet; ikke minst var pilotene deresoverraskende dyktige. Israels fly var bedre,særlig Mystéres­modellene, men allerededen 31. oktober fikk Egypt i all hastoversendt flere MiG­fly fra Sovjetunionen.Samme dag fant den såkalte Mitlahendelsensted. Den 202. brigade, underledelse av daværende oberst Ariel Sharon,hadde erobret landområder øst for detviktige Mitlapasset. Sharon anmodet så omtillatelse til å gå mot selve passet, men fikkavslag. Han sendte deretter ut enrekognoserings tropp som ble møtt avegyptisk artilleri. Sharon benyttet daanledningen til å sende brigaden mot denegyptiske hæravdelingen i passet. På denmåten lyktes det ham å få egypternefordrevet fra passet, men aksjonen varkontroversiell ­ Delvis fordi Sharon bleanklaget for bevisst å framprovosere etangrep, delvis fordi nesten alle israelske tap ikonflikten fant sted under dette slaget.Storbritannia og Frankrike fikk det traveltmed å igangsette sin del av operasjonen. Påforhånd hadde de gjort klar en rekkekampfly på Malta og Kypros. Nasser nektetå godta det fransk­britiske ”ultimatumet”, ogden fransk­britiske alliansen svarte medbombeangrep mot egyptiske flybaser. Somrespons sørget Nasser for å blokkere heleSuezkanalen ved å senke alle skip sombefant seg der (i alt 40).De første britiske styrkene landet utenforden egyptiske havnebyen Port Said den 5.november, da en bataljon fallskjermjegereble sluppet i land på et område der dekunne klargjøre landingsplass for fly ogbeskytte forsterkningene som var ventetallerede tidlig neste dag. På morgengry den6. november kom det til kamper langsstrandlinjen, da britiske marinesoldater gikk iland. Fortroppene dekket forsterkningeneved å beskyte de egyptiskefestningsverkene. Franskmennene angrepsamtidig en annen viktig havn, Port Fouad.Til Port Said kom også franskefallskjermjegere og sprengte to størreoljetanker. Byen tok betydelig skade, og iflere dager var den dekket av røykskyer. Iløpet av dagen hadde franskmenn og britererobret to av de viktigste havnene i Egyptskanalsone, og for øyeblikket kontrollerte deSuezkanalen.Storbritannia og Frankrike lå an til å vinnekonflikten militært, men de kunne ikke vinnedet politiske spillet de hadde satt i gang.Sovjetunionen tok Egypts parti, og truet medå bruke masseødeleggelsesvåpen motLondon, Tel Aviv og Paris. USA ønsket ikke årisikere storkrig, og presset Storbritannia,Frankrike og Israel til å gå med på en hvile. For å lette på spenningen foreslovåpenstatsminister)Lester B. Pearson opprettelsenav en fredsbevarende styrke i FNs regi. Deførste av disse styrkene var på plass i EgyptCanadas utenriksminister (senereallerede 15. november. 6. desemberannonserte Storbritannias statsminister, SirAnthony Eden, både våpenhvile og sin egen,lite ærerike avgang.Utfallet av Suezkrisen var først og fremsten seier for Sovjetunionen, som haddedemonstrert og styrket sin makt også utenforØstblokken. For Storbritannia var hendelsenet av banesårene til imperiet. Året etter styrkenes innmarsj i Egypt fikk PearsonFN­Nobels fredspris for sitt initiativ.ffisersbladet21