Da Robert måtte rømme av Merete Føyen Arnevåg

Robert alt helt klart.
– Jeg er jo på barnehjemmet! Han som står foran meg
heter Dragos og kommer til å plage meg.
Plutselig var det som om kroppen til Robert ikke hadde vært
trøtt i det hele tatt. Rask som en tigerunge på flukt snek han
seg forbi bena til Dragos og løp ut av rommet. Robert hadde
lært seg hvordan han kunne holde seg i rekkverket og bare skli
bakover ned alle trappene til første etasje. Da han skulle til å
hoppe ned det siste trappetrinnet kjente han to armer som tok
han imot.
– God morgen, Robbi, sa en damestemme. – Har du glemt å
kle på deg i dag?
– Neida, jeg … jeg må bare så innmari på do. Robert så inn i
de varme øynene til Valentina, den eneste voksne han likte på
barnehjemmet. Han kunne fortalt henne hva som skjedde på
rommet akkurat nå. Om Dragos som forlangte at han gjorde
tjenester for han hele tiden. Da ble broren sint på Dragos og
begynte å slåss. Så kom de andre guttene til å blande seg inn.
At han måtte stikke før det ble bråk. Valentina, med sitt rene
ansikt og lange glatte hår, ville forstå ham. Og tro ham. Men
Robert bare lot som om han holdt på å tisse på seg.
– Er det guttene på rommet som plager deg igjen? spurte Valentina.
Robert så ned.
– Jeg skal gå og snakke med dem, fortsatte hun.
– Nei, det trenger du ikke, sa Robert kjapt. Det skjedde ikke
noe spesielt.
– Okey? Men da går jeg bare på min vanlige morgenrunde da,
sa hun og blunket.
7