Hudson Taylor : Kristne helter

Andre bøker i
Kristne helter-serien:
Corrie ten Boom
Loren Cunningham
Gladys Aylward
William Booth
C.S. Lewis
Lillian Trasher
David Livingstone
George Müller
Amy Carmichael
Jim Elliot
Eric Liddell
Mary Slessor
Elisabeth Elliot
Andre bøker i
Norske kristne helter-serien:
Annie Skau Berntsen
Hans Nielsen Hauge

Hudson
Taylor
langt inn i Kinas hjerte
Janet og Geoff Benge

Kristne helter – Hudson Taylor
Originalens tittel: Christian Heroes: Then and now
Hudson Taylor – Deep in the Heart of China
Copyright © 1998 YWAM Publishing. Alle rettigheter forbeholdt.
Norsk copyright: © 2021 Proklamedia
Oversatt av: Andreas Kristiansen
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Forsidefoto: Pixabay
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag 2021
ISBN 978-82-7199-614-7 (Bok)
ISBN 978-82-7199-641-3 (E-bok)
Proklamedia
Grimerudvn. 77, 2312 Ottestad
Tlf: 62 57 43 43
E-post: post@proklamedia.no
www.proklamedia.no

Innhold
1 Farlig lys .................................................................................................................. 7
2 En mors bønn ................................................................................................ 13
3 Ett eneste ord .................................................................................................. 19
4 En enestående mulighet ....................................................................... 29
5 Vente på lønningsdagen ....................................................................... 37
6 En død mann i London ....................................................................... 45
7 «Hvis du blir i England» ...................................................................... 57
8 Endelig Kina ................................................................................................... 67
9 «Hvis de bare kjente den levende Gud» ................................ 79
10 En i mengden ................................................................................................. 89
11 Den heldigste mannen på jord ...................................................... 99
12 I lys av evigheten ...................................................................................... 113
13 «Om vi aldri skulle nå Kina» ....................................................... 125
14 Arbeidet tar til ............................................................................................ 137
15 En mann i Kristus .................................................................................. 149
Bibliografi ................................................................................................................... 157
Om forfatterne ....................................................................................................... 158
Innhold 5

6 Kristne helter – Hudson Taylor

– 1 –
Farlig lys
Kaptein Morris grep om roret på Dumfries, et seilskip på 470
tonn, mens han bjeffet ordre til mannskapets 23 menn. Skipets
eneste passasjer, Hudson Taylor, satt på lugaren under
dekk og skrev i dagboka si. Den korte, unge engelskmannen
med lyst hår og blå øyne skulle til Kina som misjonær. Han
var opptatt med å skrive og visste ikke at skipet var på vei
inn i en storm, men han la merke til at lykta i lugaren hadde
begynt å svinge mer enn tidligere.
På dekket sank det barometriske trykket fort. Lavt trykk
betød sterk vind, og sterk vind betød høy sjø. Bølger begynte å
bryte mot baugen av skipet. Dumfries vugget fra side til side, det
skalv og knakte i forføyningene. Jo sterkere vinden ble, desto
mer bekymret ble kaptein Morris. Uansett hva han gjorde, var
skipet i elementenes vold – havstrømmene og den hylende vinden.
Enda verre: De hadde bare seilt i fire dager fra Liverpool og
var ennå ikke kommet ut på det åpne Atlanterhavet. De befant
seg fortsatt i Irskesjøen, truet av de skarpe, spisse klippene på
kysten av Wales. Klippene var faretruende nærme skipet som
ble kastet frem og tilbake av vinden og havstrømmene.
Farlig lys 7

Sent på ettermiddagen var bølgene blitt store som fjell, og
Dumfries knirket når den krenget. Hudson Taylor kom seg
forsiktig opp på dekk. Fargen på himmelen lignet på blåmerkene
han hadde fått da han ble slengt omkring i lugaren. Sjøsprøyten
som pisket ham i ansiktet stakk som små glassplinter.
Kaptein Morris klamret seg til det digre roret av tre, og
vred det først den ene veien, så den andre, i et forsøk på å få
Dumfries til å lystre. Han kikket på Hudson uten å slakke
på grepet.
«Hvis ikke Gud hjelper oss, er alt håp ute», ropte han.
«Hvor langt unna kysten er vi?» ropte Hudson tilbake.
«Omtrent 25 kilometer, og vi driver fort.»
Idet kaptein Morris ropte, ble skipet truffet av en diger
bølge. Frådende skum fylte lufta, drevet av vinden. Vannet
bruste over dekket, kastet tønner og trebiter omkring som om
de var vektløse. Hudson konkluderte med at det var tryggest
nede i lugaren. Han kastet et blikk på omstendighetene før
han satte kursen under dekk. Hvis ikke Gud griper inn og gjør
et mirakel, vil det bare være noen plankebiter igjen av oss og
skipet neste morgen, tenkte han, usikker på hva som ventet.
Mange av mannskapet hadde trengt seg sammen i messa i
mørket under dekk. Skipet vugget og krenget så kraftig nå – i
fritt fall fremover, vuggende fra side til side, fallende fremover
og vuggende fra side til side – at Hudson måtte kravle på alle
fire nedover gangen for å kare seg til lugaren i akterenden.
Lugardøra svingte voldsomt på hengslene, men han klarte å
lukke den bak seg før han falt sammen av utmattelse. Han
klatret opp i køya, alene i mørket, og hørte hvordan bølgene
krasjet mot skroget og skipets skjelvende reaksjon. Hvert kast
slang ham nesten ut av køya.
Han prøvde å sove, men til ingen nytte. Stormens raseri
bare økte i styrke, inntil skipet ble kastet så vilt omkring at
8 Kristne helter – Hudson Taylor

Hudson ikke kunne ligge i køya lenger. Derfor karet han seg
opp på dekk igjen. Kaptein Morris sto fortsatt og kjempet
standhaftig ved roret. Men denne gangen la Hudson merke
til noe annet. Et fyrtårn på lesiden av skipet.
«Holyhead», ropte kaptein Morris til Hudson. «Vi har kurs
rett mot det.»
«Hvor lang tid har vi?» hylte Hudson tilbake i vindkastene.
«Maks to timer», var kapteinens dystre svar.
Hudson visste ikke hva han skulle si. Kaptein Morris
hadde gjort alt han kunne for å redde skipet, men ingenting
hadde hjulpet. Det var bare et tidsspørsmål før Dumfries ble
knust til pinneved på klippene. Tårer blandet seg med den
salte sjøsprøyten på kinnene hans.
Tanker på familien fylte Hudson idet han bakset seg ned
under dekk igjen. Han så ansiktene til moren og faren og søstrene
Amelia og Louisa. Hvordan ville de takle at han døde?
Det var ikke sånn det skulle ende. Hadde Gud reddet ham
fra ondartet feber og den visse død bare for å la ham drukne
i Irskesjøen? Han tenkte på kroppen sin. Ville den synke til
bunns eller bli skylt opp på stranden? Bare i tilfelle han ble
skylt opp på stranden, fant han frem lommeboka og klarte å
skrive navnet og adressen med store bokstaver på innsiden, til
tross for båtens voldsomme, uforutsigbare bevegelser. Så stakk
han den innunder undertrøya. Hvis kroppen hans ble skylt
opp på stranden, ville han bli identifisert og familien kunne
gi ham en ordentlig begravelse.
Han begynte å lete etter noe flytende, noe han kunne
klamre seg fast til når båten sank. Samtidig skjønte han at
det største problemet ikke ville være å holde seg flytende, men
å unngå å bli knust mot klippene av det frådende havet. Men
det kunne han ikke gjøre noe med. Til slutt valgte han en
flettet kurv som livbøye. Den ville definitivt flyte, og den
Farlig lys 9

var lett å klamre seg fast til. Inni kurven la han litt mat, et
klesskift, litt tau og de kirurgiske instrumentene. Med dette
provisoriske livredningsutstyret under armen karet han seg
nok en gang på dekk. En lem var blitt revet av hengslene, og
nå fosset vannet ned gjennom åpningen. Flere av mannskapet
jobbet på spreng for å dekke det gapende hullet med en bit
seilduk og noen treplanker.
Kaptein Morris sto fortsatt ved roret, der han hadde stått
det siste døgnet. Frådende vannmasser virvlet rundt beina
hans mens bølge på bølge skylte over relingen med voldsom
kraft.
Hudson brukte relingen til å hale seg i retning kapteinen.
Over ham pisket fallene mot masten. Kaptein Morris prøvde
å få Dumfries til å krysse ved å seile i sikksakk, først den ene,
så den andre veien, i et desperat forsøk på å komme bort fra
klippene. Til ingen nytte. Vinden var altfor kraftig, skipet
lystret ikke. Meter for meter nærmet de seg Holyhead og de
morderiske klippene på den walisiske kysten.
Fyrtårnets stråle traff baugen på skipet rytmisk, nifst. Ingen
sjømann ønsket å se et sånt lys på så nært hold.
I visshet om at han var i ferd med å miste skipet sitt, sjekket
kaptein Morris instrumentene en siste gang. Barometeret
viste at trykket begynte å stige, men ikke fort nok til at det
nyttet. Deretter så han på vindmåleren. Plutselig ropte han:
«Vinden har snudd! Bare to knepp, men nok til at vi kanskje
går klar av klippene.»
Han bjeffet ordre til mannskapet, som skyndte seg opp fra
under dekk for å utføre dem. De trakk i fallene av alle krefter
for å heise seil og utnytte den nye vindretningen. Kaptein
Morris justerte kursen med roret, og denne gangen reagerte
Dumfries. I stedet for å bli kastet enda nærmere klippene,
begynte skipet å bevege seg bort fra dem. Millimeter ble til
10 Kristne helter – Hudson Taylor

centimeter, centimeter ble til meter, og snart var skipet på vei
ut i Irskesjøen igjen. Alle om bord jublet vilt. De var reddet!
Ingen var mer overrasket eller glad enn Hudson Taylor.
Han ville ikke drukne likevel. Han ville komme seg til Kina.
Han smilte med seg selv. Etter bare fire dager til havs hadde
han opplevd sitt første eventyr. Hvis bare de andre funksjonærene
i banken i Barnsley hadde sett ham nå!
Farlig lys 11

– 2 –
En mors bønn
Gutta på jobb hadde rett, tenkte Hudson med seg selv mens
faren leste høyt fra Bibelen. Jeg har det kjedeligste livet i hele
Barnsley, sikkert i hele England. Hvorfor må jeg sitte her og høre
på dette hver eneste morgen? Det var bibellesning på kvelden
også, men Hudson hadde ikke hørt etter i går kveld heller. Han
så på de to lillesøstrene, Amelia og Louisa. De fulgte oppmerksomt
med, de lyse lokkene lå helt stille, og de hadde et alvorlig
uttrykk i ansiktet. Moren satt på den andre siden av bordet og
nikket langsomt til ektemannens lesning. Å, så kjedelig!
Hudson tenkte tilbake til da han begynte å jobbe i banken.
Så naiv han hadde vært. Han hadde trodd at de andre
funksjonærene ville bli imponert av at bestefaren i 1791 hadde
bygget byens første metodistkapell på Pinfold Hill. Eller at
familien hadde gått i den kirken hver eneste søndag siden
da. I stedet for å være imponert av familiehistorien hans, bibelkunnskapen
og at han til og med kunne lese Bibelen på
latin, hadde kollegene bare ledd av den barnslige troen hans
og utfordret alt han hadde tatt for gitt om kristendommen.
Ja, han hadde tatt det for gitt. Da han ble fortalt om Jesus
En mors bønn 13

og den kristne troen, hadde han tatt for gitt at det var sant.
Men var det det? Hva om det ikke fantes noen sannhet? Hva
om folk bare trodde fordi andre folk ba dem om det? Og hva
med at kristne var hyklere? Det var noe kollegene alltid brakte
på bane. Hadde de rett? Hudson kunne definitivt tenke seg et
par stykker i kirken som passet til den beskrivelsen. Hodet var
fullt av tanker som aldri hadde falt ham inn før han begynte å
jobbe i banken ni måneder tidligere. Han hadde så begrenset
erfaring, oppveksten var så beskyttet, livet så usigelig kjedelig.
Til sammenligning virket kollegenes liv fylt med løfter om
eventyr. Mens de gjorde mye ut av livet, satt han, i en alder av
seksten år, hjemme ved bordet sammen med søstrene på tolv og
åtte, og hørte på faren messe i det uendelige.
Til slutt lukket herr Taylor Bibelen og avsluttet med en
bønn. Så vendte han seg mot Hudson. «Kom ned før du går på
jobb i dag. Jeg vil ta en titt på øynene dine.»
Hudson nikket motvillig. Ingenting unnslapp farens falkeblikk.
Han hadde hatt mye vondt i øynene i det siste, spesielt
når han prøvde å jobbe med regnskapsbøkene i banken. Men
han hadde ikke villet fortelle faren om problemet, for han hadde
en mistanke om at øyeproblemene hadde noe med gasslampene
på jobben å gjøre. Og siden arbeidet i banken var hans flukt
fra kjedsomheten, ville han ikke at vonde øyne skulle komme
mellom ham og hans nye frihet.
Hudson gikk ned trappen fra der familien bodde til apoteket
nedenunder. Den velkjente duften av urter og medisin møtte
ham idet han skrittet inn i farens verden av flasker og pilleglass.
Herr Taylor vinket ham bort til krakken på bakrommet. Det var
der han undersøkte kundene for å finne ut hva som feilte dem.
Han løftet Hudsons øyelokk og kikket inn i ett øye av gangen
gjennom et forstørrelsesglass. Han stilte spørsmål. Hvor lenge
hadde de verket? Var det verre om morgenen eller om kvelden?
14 Kristne helter – Hudson Taylor

Til slutt var diagnosen klar: Begge øynene var svært betente
– han kunne bli blind, så alvorlig var det. Det eneste håpet om
full bedring var ro og hvile. Hudson satt som forsteinet. Han
visste at det hadde vært for godt til å være sant. Nå ble det ikke
mer jobbing i banken, det var slutt på å le sammen med de andre
funksjonærene. I stedet måtte han være hjemme hele dagen og
bli stelt for av moren og søstrene. Det var så urettferdig, men
hva hadde han forventet? Sånn hadde det vært hele livet. Hver
gang noe gikk hans vei, ble han syk. Foreldrene hadde vært ekstra
forsiktige helt siden lillebroren William og deretter babyen
Theodore døde. Livet var allerede superkjedelig, men Hudson
hadde på følelsen at det ville bli langt verre i ukene som ventet.
Alle tanker om eventyr svant der han lå i det mørke soverommet.
Vannet som dryppet fra de våte klutene på øynene blandet
seg med de selvmedlidende tårene som rant nedover kinnene.
Han så livet strekke seg ut foran ham, og det var ikke noe vakkert
syn. Som eneste sønn ville han en dag ta over apoteket.
Men én ting ville være annerledes, sverget Hudson med seg
selv: Det ville ikke bli noe bibellesning hver morgen når han
var sjefen. Han ville ikke be sammen med barna sine heller. Om
ikke annet hadde tiden i banken vist ham hvor gammeldagse
disse religiøse tankene var.
Rekonvalesensen gikk langsomt, men da øynene var blitt
friske nok, begynte han å jobbe for faren. Han var glad for å
være på beina igjen. Og han var glad for at verken i øynene
var borte. Men nå da han var frisk, måtte han gå i kirken med
familien, noe han mislikte sterkt. Herr Taylor bestemte over
barna, og han sørget for at Hudson ble med hver søndag. Men
fru Taylor merket frustrasjonen som bygde seg opp i sønnen.
Hun var bekymret for ham. Og hun ba for ham hver eneste dag.
To år gikk, og selv om Hudson var kommet fint inn i rutinen
En mors bønn 15

med å jobbe for faren i apoteket, ble han ikke kvitt frustrasjonen.
Samtidig fortsatte fru Taylor å be for ham.
Noen ganger kan handlinger, utført av forskjellige mennesker,
på forskjellige steder, til forskjellige tider, møtes i ett
avgjørende øyeblikk og fullstendig endre et menneskes livskurs.
Noe slikt skjedde med Hudson Taylor i juni 1849, to år etter at
han sluttet i banken.
Den første handlingen ble utført av søsteren Amelia, som nå
var fjorten. Hun så opp til storebroren og hadde en stund vært
bekymret over at han hadde glidd vekk fra Gud. Hun bestemte
seg for å gjøre noe med saken. I dagboka skrev hun at hun ville
be for Hudson tre ganger om dagen helt til han fant fred med
Gud. Som sagt, så gjort. Hun ba for ham utrettelig.
Den andre hendelsen skjedde en måned senere da fru Taylor
dro for å tilbringe noen uker hos søsteren. Mens hun var borte,
fikk hun litt tid til overs, noe hun sjelden fikk hjemme, med alt
som måtte gjøres i huset. Derfor bestemte hun seg for å sette av
en ettermiddag til å be for Hudson.
Den samme ettermiddagen var Hudson hjemme og kjedet
seg litt ekstra. Men han visste at hvis han ikke virket travelt
opptatt, ville lillesøsteren Louisa mase om at han skulle leke
med papirdokker med henne, eller enda verre, faren ville finne
en eller annen oppgave til ham. Derfor tenkte han at han
skulle ta med seg en god bok til favorittgjemmestedet sitt.
Men han fant ingenting som interesserte ham i bokhylla; han
hadde lest alle de gode bøkene så mange ganger at han kunne
flere avsnitt utenat. Plutselig fikk han øye på et religiøst hefte
han ikke hadde sett før. Faren hadde alltid slike liggende for
å gi dem til kunder. Hudson smilte med seg selv da han tok
heftet ut av hylla. Han hadde gjennomskuet hvordan disse
heftene var bygget opp for lenge siden. Første halvdel var en
spennende historie for å vekke leserens interesse, og den andre
16 Kristne helter – Hudson Taylor

halvdelen var evangeliebudskapet. Hudson hadde allerede hørt
nok evangeliebudskap for et helt liv, så han planla bare å lese
den første delen.
Med boka under armen og et kjapt blikk for å se at Louisa
ikke oppdaget gjemmestedet hans, skyndte han seg bort til det
gamle lageret på baksiden av eiendommen og satte seg til rette
for å lese.
Sju mil unna i huset til søsteren satt Hudsons mor i inderlig
bønn for gutten sin. Etter å ha bedt i mange timer følte hun
en behagelig fred. Dypt i hjertet visste hun at Gud hadde gitt
henne bønnesvar. Hun visste ikke hvordan, men hun var sikker
på at sønnen var blitt kristen.
Og det hadde han faktisk! Hudson hadde begynt å lese fortellingen
i heftet, og den hadde vært så interessant at han hadde
glemt å stoppe etter den første halvdelen. Før han visste ordet
av det, hadde han lest evangeliebiten også. Spesielt ett uttrykk
festet seg: «Kristi fullførte verk». Han klarte ikke å få det ut av
tankene. Han grublet lenge over det. Hvis verket var fullført,
kunne han ikke gjøre annet enn å akseptere det fullførte verket.
Dermed inviterte Hudson Taylor Jesus Kristus inn i livet sitt,
der på gjemmestedet i det gamle lageret.
Da Hudson gikk ut av lageret, var han et nytt menneske.
Kampen som hadde rast inni ham så lenge, var endelig over.
Han hadde fred inni seg for første gang siden han begynte i
banken nesten tre år tidligere.
Han ville at moren skulle bli den første som fikk vite det,
og siden hun ikke var kommet tilbake fra besøket hos søsteren,
fortalte han ingen om det som var skjedd.
Det gikk noen dager, og Amelia og Louisa fulgte fascinert
med på Hudson. Det var noe annerledes med ham. Til slutt
spurte Amelia hva som var skjedd, og Hudson bekreftet at han
var blitt kristen. Han forklarte at han ikke hadde sagt det fordi
En mors bønn 17

han ville at moren skulle være den første som fikk vite det.
Derfor ba han Amelia om å holde det hemmelig.
Det gikk to uker før fru Taylor kom tilbake fra søsteren. Det
føltes som en evighet å vente på å fortelle de gode nyhetene.
Omsider hørte han trinnene hennes i trappen. Han slang opp
døra og kastet seg om halsen på moren. Etter at han nærmest
hadde klemt henne flat, slapp han taket og kunngjorde at han
hadde fantastiske nyheter. Fru Taylor smilte bredt: «Jeg vet allerede
hva du skal si», sa hun og nikket. «Du har funnet fred
med Gud, og jeg har gledet meg over det i to uker.»
Hudson tok et skritt bakover i forbauselse. Bare én person i
hele verden visste om omvendelsen, og det var Amelia. Hadde
hun skrevet til moren? «Men hvordan visste du det?» spurte han.
«Brøt Amelia løftet? Hun lovet å holde det hemmelig.»
Fru Taylor lo. «Nei, jeg har det ikke fra noen jordisk kilde.
Jeg ba for deg da jeg var borte, og da jeg ba, fortalte Den hellige
ånd at du hadde åpnet deg for ham.» Hudson var både lettet
over at søsteren ikke hadde løyet til ham og sjokkert over at
moren kunne være så sikker på hans omvendelse.
De snakket litt mer, og Hudson skjønte at moren hadde bedt
nøyaktig i samme stund som han hadde forstått hva det virkelig
betød å være kristen.
Flere dager senere tok Hudson det han trodde var dagboka
si, for å sjekke noe han hadde skrevet. Da han åpnet den, skjønte
han at han ved en feil hadde tatt i Amelias dagbok. Men før
han rakk å lukke den, fikk han øye på navnet sitt. Det var en
setning der hun lovet å be for ham tre ganger om dagen helt
til han ble kristen. Datoen var nøyaktig en måned før han tok
med seg heftet og leste det på gjemmestedet.
Hudson var forbløffet. Gud hørte virkelig bønn. Han lurte
på hva som ville skje videre i denne eventyrlige nye trosverdenen
han nettopp var trådt inn i.
18 Kristne helter – Hudson Taylor

– 3 –
Ett eneste ord
Nå da Hudson var blitt en troende, gledet han seg til søndagene
i metodistkapellet på Pinford Hill. Bibellesningen var
ikke kjedelig lenger. Hver gang noen leste fra Bibelen nå, ble
ord og fraser levende for ham. Og det som før hadde vært kjedelige,
tørre taler, var nå fulle av mening. Selv om han visste
at han var for ung til å lede en bibelgruppe, eller noen annen
kirkelig aktivitet, visste han at han måtte gjøre noe for Gud.
Til slutt fikk han og Amelia en idé. De bestemte seg for å
droppe kveldsgudstjenestene, som de elsket, og i stedet bruke
tiden på å besøke hjem i de fattigste delene av Barnsley. De ville
dele ut traktater på veien, invitere folk til kirken og fortelle dem
om Guds kjærlighet og omsorg. Amelia og Hudson fikk et nært
forhold på denne tiden med å planlegge og be for søndagsbesøkene.
De var lykkelige, og ingen av dem så noen grunn til at
de ikke kunne fortsette med disse besøkene på ubestemt tid.
Herr og fru Taylor hadde imidlertid andre planer.
Amelia var blitt fjorten år gammel, og foreldrene hadde
vært på utkikk etter en god skole til henne. Etter mye leting
besluttet de å sende datteren til kostskolen som ble drevet
Ett eneste ord 19

Inspirerende, sanne historier om
menn og kvinner som fulgte Guds kall.
Hudson Taylor
(1832–1905)
«Hvis ikke Gud hjelper oss, er alt
håp ute», ropte kaptein Morris i
brølet fra stormen. Hudson Taylor
var enig. Ja, da ville «Dumfries»
synke denne dagen, og han ville
aldri få se Kinas kyst, landet med
alle menneskene Gud hadde kalt
ham til.
Hudson overlevde den livsfarlige jomfruturen til sitt elskede
Kina. Med et lydig hjerte og tillit til at Gud ville forsørge ham,
overvant han forfølgelse og store personlig tap for å formidle
Guds sannhet til mennesker i Kina.
Historien om Hudson Taylor utfordrer og inspirerer fortsatt
unge og gamle til å trosse personlige prøvelser og trengsler
og gi evangeliet til mennesker som enda ikke har hørt verdens
beste nyheter.
9 788271 996147