Hudson Taylor : Kristne helter
«Hvis ikke Gud hjelper oss, er alt håp ute», ropte kaptein Morris i brølet fra stormen. Hudson Taylor var enig. Ja, da ville «Dumfries» synke denne dagen, og han ville aldri få se Kinas kyst, landet med alle menneskene Gud hadde kalt ham til. Hudson overlevde den livsfarlige jomfruturen til sitt elskede Kina. Med et lydig hjerte og tillit til at Gud ville forsørge ham, overvant han forfølgelse og store personlig tap for å formidle Guds sannhet til mennesker i Kina. Historien om Hudson Taylor utfordrer og inspirerer fortsatt unge og gamle til å trosse personlige prøvelser og trengsler og gi evangeliet til mennesker som enda ikke har hørt verdens beste nyheter.
«Hvis ikke Gud hjelper oss, er alt håp ute», ropte kaptein Morris i brølet fra stormen. Hudson Taylor var enig. Ja, da ville «Dumfries» synke denne dagen, og han ville aldri få se Kinas kyst, landet med alle menneskene Gud hadde kalt ham til.
Hudson overlevde den livsfarlige jomfruturen til sitt elskede Kina. Med et lydig hjerte og tillit til at Gud ville forsørge ham, overvant han forfølgelse og store personlig tap for å formidle Guds sannhet til mennesker i Kina.
Historien om Hudson Taylor utfordrer og inspirerer fortsatt unge og gamle til å trosse personlige prøvelser og trengsler og gi evangeliet til mennesker som enda ikke har hørt verdens beste nyheter.
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Sent på ettermiddagen var bølgene blitt store som fjell, og<br />
Dumfries knirket når den krenget. <strong>Hudson</strong> <strong>Taylor</strong> kom seg<br />
forsiktig opp på dekk. Fargen på himmelen lignet på blåmerkene<br />
han hadde fått da han ble slengt omkring i lugaren. Sjøsprøyten<br />
som pisket ham i ansiktet stakk som små glassplinter.<br />
Kaptein Morris klamret seg til det digre roret av tre, og<br />
vred det først den ene veien, så den andre, i et forsøk på å få<br />
Dumfries til å lystre. Han kikket på <strong>Hudson</strong> uten å slakke<br />
på grepet.<br />
«Hvis ikke Gud hjelper oss, er alt håp ute», ropte han.<br />
«Hvor langt unna kysten er vi?» ropte <strong>Hudson</strong> tilbake.<br />
«Omtrent 25 kilometer, og vi driver fort.»<br />
Idet kaptein Morris ropte, ble skipet truffet av en diger<br />
bølge. Frådende skum fylte lufta, drevet av vinden. Vannet<br />
bruste over dekket, kastet tønner og trebiter omkring som om<br />
de var vektløse. <strong>Hudson</strong> konkluderte med at det var tryggest<br />
nede i lugaren. Han kastet et blikk på omstendighetene før<br />
han satte kursen under dekk. Hvis ikke Gud griper inn og gjør<br />
et mirakel, vil det bare være noen plankebiter igjen av oss og<br />
skipet neste morgen, tenkte han, usikker på hva som ventet.<br />
Mange av mannskapet hadde trengt seg sammen i messa i<br />
mørket under dekk. Skipet vugget og krenget så kraftig nå – i<br />
fritt fall fremover, vuggende fra side til side, fallende fremover<br />
og vuggende fra side til side – at <strong>Hudson</strong> måtte kravle på alle<br />
fire nedover gangen for å kare seg til lugaren i akterenden.<br />
Lugardøra svingte voldsomt på hengslene, men han klarte å<br />
lukke den bak seg før han falt sammen av utmattelse. Han<br />
klatret opp i køya, alene i mørket, og hørte hvordan bølgene<br />
krasjet mot skroget og skipets skjelvende reaksjon. Hvert kast<br />
slang ham nesten ut av køya.<br />
Han prøvde å sove, men til ingen nytte. Stormens raseri<br />
bare økte i styrke, inntil skipet ble kastet så vilt omkring at<br />
8 <strong>Kristne</strong> <strong>helter</strong> – <strong>Hudson</strong> <strong>Taylor</strong>
Change language