Kriminalitet - leseprøve

KRIMI
NALITET
Om mennesker, miljøer og handlinger
JØRN-KR. JØRGENSEN

© Commentum Forlag 2017
COMMENTUM FORLAG AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.commentum.no
ISBN: 9788282334105
Omslagsfoto: New York City Police Department
Omslagsdesign: Hana Costelloe
Sats: Hana Costelloe
Bildene i denne boken er tatt fra ulike steder
– Oslo Bymuseum, Oslo politidistrikts
arkiv, diverse privatarkiver, Jørn-Kr. Jørgensens arkiv m. m.
Vi beklager der opphavsmannen ikke er nevnt.
Det har rett og slett ikke vært mulig å finne ut av det.
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning
det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre
erstatningsansvar.

KRIMI
NALITET
Om mennesker, miljøer og handlinger
JØRN-KR. JØRGENSEN
2017

INNHOLD
7 / Forord
17 / Politiprofiler gjennom den moderne historien
73 / Kriminalsaker som satte spor i Norge
101 / Kriminalsaker som satte spor i utlandet
145 / Holocaust og kriminalitet – fortellinger
5 /

6

FORORD
Har du tenkt over at Holocaust under 2. verdenskrig er like mye kriminalitet
som et drap i Norge? Faktum er at allerede domstolen i Nürnberg etter krigen
fastslo at nazismen i sin konsekvens er kriminell. Holocaust er et produkt av
nazismen. Derfor er historier fra Holocaust med i denne boken, som har fått tittelen
«KRIMINALITET – mennesker, miljøer og handlinger»; altså litt av hvert
på kriminalitetens område i inn- og utland.
Politihistorie er også kulturhistorie. Ofte leser vi om den kriminelle i bøker som
dette. Det gjør vi også her, men vi møter aktører fra begge sider – for eksempel Al
Capone på den ene siden, som mafialeder i Chicago, og mannen som felte ham,
norsk-amerikaneren Elliot Ness, på den andre siden. Ironisk nok ble mafialederen
Capone tatt for skattesnusk, og ikke for alt det andre han stod bak av ågerspill,
spritsmugling, prostitusjonsorganisering, vold og drap.
Vi møter også politipersonligheter fra tidligere tider, vi hører om de første politilederne
og om den greske guden Themis, som var den greske mytologiens opphav
til lov og rett.
Krigen er viktig i norsk politihistorie. Derfor forteller vi historien om de 271
politifangene som satt fengslet i Stutthof i det tyskokkuperte Polen, og om de
norske polititroppene i Sverige; politikolleger som hver på sin måte gjorde en
innsats for at Norge skulle bli et fritt land.
Å arbeide med politi- og kriminalhistorie er spennende. Å møte menneskene bak
handlingene hjelper oss til å forstå, og for den som interesserer seg for slikt, er
denne typen stoff midt i blinken. Denne boken inneholder en samling artikler
med politihistorisk stoff som har vært publisert over flere år. Men historien blir
aldri gammel, og må gjentas for nye lesere for ikke å bli glemt. Det er historien vi
lærer av. Politihistorie er også kulturhistorie.
Denne boken inneholder et lite utdrag og historien. Mer får komme i et bind II
og III. Den som lever og følger med, får se.
Oslo, våren 2017
Jørn-Kr. Jørgensen, forfatter
7 /

8

GRESK MYTOLOGI
LA GRUNNLAGET FOR LOV OG RETT
Themis var den greske mytologis gudinne for lov og orden – det vi forstår med
et voksende rettsvesen og grunnlaget for den tankegangen som i Norge kommer
til uttrykk i Grunnloven, i Straffeloven og i politiets virksomhet.
Themis var en av de 12 Titanene. Hun er lett å kjenne igjen med vekten i den
ene hånden og sverdet i den andre – og med bind for øynene. Opprinnelig
var det et overflødighetshorn istedenfor et sverd, og det finnes statuer og tegninger
av henne med begge deler. Hun er i sannhet en «blind gudinne».
Themis, som var datter av Gaia og Uranus (på lik linje med Zeus, Hera og andre),
var «Lovens gudinne» og den som sørget for en viss orden. Hun hadde evnen
til å se inn i fremtiden, og det blir også sagt at hun var den som styrte Orakelet
i Delphi etter Gaia. Senere ble det overlatt til Apollon. Hun var den som voktet
eden og ble regnet som en personifisering av rett og rettferdighet. Hun nedfelte
den guddommelige loven, som skilte mellom rett og galt, og var alltid tilgjengelig
for Zeus for å rådgi ham i hans dommer. Hun ble også Zeus’ andre kone, etter
at han hadde drept Metis. Themis var på sett og vis gudenes sekretær, og var den
som organiserte møter og sakslister for de andre gudene. Typisk for de og alle mytene
spunnet rundt disse, er at gudene har svært menneskelige trekk. Ofte blir det
sagt at i motsetning til andre trosretninger, der gudene skapte menneskene, kan
det i gresk mytologi mer se ut som om det var menneskene som skapte gudene.
Blant menneskene var Themis kjent som beskytterinnen som beskyttet de uskyldige
og straffet de skyldige. Hennes tilbedere var spredt over hele Hellas, og hun
hadde et eget tempel i Athen. Sammen med Zeus, ble hun dyrket på de hellige
stedene, og særlig i Troezen, Thebes og Olympia.
Da Zeus bestemte seg for å utslette menneskeslekten med en syndeflod, rådet
Themis mennesket Deucalion (sønn av Prometheus) og hans kone Pyra (jfr. Noas
Ark) å bygge en ark og bringe menneskeheten videre.
Themis er vanligvis beskrevet som en høytidelig person med et strengt ansiktsuttrykk,
der hun holder skålvekten, som også representerer vekten mellom rett
9 /

10
Themis var den greske mytologiens gudinne for lov og rett. Hun
gjenkjennes med sverdet og vekten, og bind for øynene.

og galt. Det er med andre ord en dyp symbolikk i statuen av Themis.Statuer av
Themis får man kjøpt over hele Hellas. Hun finnes i ulike eksemplarer, utførelser
og størrelser – i alabast, onyks og gips. Det er bare å velge når man skal ha tak i
«lovens lange arm» – eller i «en blind gudinne» som kan «slå begge veier»; akkurat
som loven.
Å lese gresk mytologi kan være fornuftig av mange grunner. De gamle sagnene
fra Hellas har mye å fortelle og lodder ofte dypt; av og til dypere enn det menneskeheten
både kan forstå og fatte. Sokrates sier et sted: «Den som ikke reflekterer
over sitt liv har levd forgjeves». Det er kanskje å ta litt hardt i, men rommer likevel
en dyp sannhet. Enten man befinner seg på den ene eller andre siden av loven,
kan det være fornuft i å tenke over hva man driver med.
«Nosce te ipsum» – «lær deg selv å kjenne», stod det skrevet over inngangen
til templet i Delphi. Sokrates gjorde disse ordene til sine, og denne teorien ble
grunnlaget for hans lære.
11 /

12
Engelen Gabriel er en erkeengel som holder
orden blant de andre englene. Kanskje han
er å se på som vår første politimann?

TIGGERE I TVANGSARBEID
Det er ikke enkelt å være tigger i dag, men enda verre var det før. Da kunne
man havne i tvangsarbeid – uten lov og dom.
Bergens tvangsarbeidsanstalt ble fra 1845 drevet i henhold til den nye fattigloven
som var vedtatt samme år, og som innebar at tiggere kunne dømmes
til tvangsarbeid og at politiet endog uten dom kunne anbringe løsgjengere i slik
forvaring.
Bergen hadde allerede fra 1744 hatt en tvangsarbeidsanstalt for voksne (Manufakturhuset),
og i 1814 gikk byens fattigvesen til innkjøp av en bygning i Allehelgens
gate 3 for å bruke den til sysselsetting av arbeidsløse. Denne virksomheten
fortsatte til 1835, da bygningen ble tatt i bruk som bolig for «almisselemmer»;
senere ble den i et par år brukt som «bespisningsinnretning», og fra 1841 som
tvangsarbeidsanstalt, altså flere år før den nye fattigloven ble vedtatt.
Den gamle bygningen ble revet 1850 og erstattet av en ny trebygning, som
i 1865 fikk et større murtilbygg i fronten (ark. Fredrik Hannibal Stockfleth).
Anstalten var kombinert med sykehjem for kronisk syke og hjem for personer
som var for svakelige til å forsørge seg selv, dessuten hospital for venerisk syke.
Driften av tvangsarbeidsanstalter ble statens ansvar fra 1907, og institusjonen i
Bergen ble nedlagt i 1912; pleiepasientene ble overført til Bergens kommunale
alders- og pleiehjem, som fikk lokaler i det tidligere sykehuset på Engen (Det
gamle sykehus).
Bygningen i Allehelgens gate ble overtatt av Magistraten og ulike kommunale
kontorer, og fungerte fra 1916 som politikammer til den ble revet i 1965/66 for
å gi plass til Sentrum Folkets Hus, som har adressen Allehelgens gate 5. Det nye
politikammeret i Bergen skriver sin historie fra 1965 og senere er det kommet
flere bygninger til i det området hovedpolitistasjonen i dag ligger i Domkirkegate.
Frem til 1933 var det gamle tinghuset på Rådstuplassen 8 i Bergen i bruk som administrasjonsbygg
for politiet. Bygningen her ble oppført mellom 1862–65 som
13 /

«Bergens nye Raadstue». Som det første eksempel i Bergen, ble bygget oppført i
nyromansk stil av arkitekt Franz Wilhelm Schiertz. Bygningen er forbundet med
Bergen kretsfengsel med en gangbro.
FENGSELSHAGEN
ER LAGERHAGE
Foran gamle Bergen kretsfengsel,
hvor det var 57 celler, ligger
fengselshagen, et lite område som
Bergen kommune nå har som «lagerhave»
for blomster og planter
som settes ut i byen. Fengselshagen
er avstengt med en gammel,
historisk gitterport.
Bygningen fungerte som kombinert
rettslokale og politiadministrasjon.
Rettssalene lå i andre
etasje. Politiet disponerte første
etasje og hadde politiarrest i kjelleren.
Bergen politikorps besto
den gang av politimester, politiadjutant,
to politifullmektiger og
ti politibetjenter. Bygningen er i
dag under fredning.
Fengselshagen er «lagerhage» for blomster og planter for Bergen kommune.
POLITI I BERGEN
Her er en oversikt over politistasjonene i Bergen fra 1856 til 1994:
1856 Politikammer, Allehelgens gate 1
1865 Politiets administrasjon, Rådstuplassen 8 (Det gamle tinghuset)
1872 Politikontor i Solheimsviken (Årstad)
1874 Vaktrom, Rådhuset
Politistasjon, Strandgaten 108 (flyttet i 1909)
Politistasjon, Nye Sandviksveien 3
1880 Politikontor på deltid på Laksevåg
1882 Politistasjon, Ladegårdsgaten 19 (nedlagt 1953)
1890 Politivakt, Vestre Murallmenningen 17 (flyttet 1904)
/ 14

Politivakt, Sandviksveien 46 (flyttet 1917)
1896 Fast politivaktordning på Laksevåg
1904 Politivakt, Baneveien 6 (nedlagt 1953)
1909 Politistasjon, Strandgaten 97
1910 Avhørskontorer, Muségaten 1
1915 Politikammer, Allehelgensgate 1, utvidet
Politistasjon, Solheimsgaten 1B
1917 Politivakt, Sasviksveien 81, (flyttet 1946)
1936 Politivakt, Håsteins gate 9 (stasjon fra 1945)
1937 Politistasjon, Conrad Mohrs vei 1 (flyttet 1960)
1940 Politistasjon, Eidsvåg (provisorisk)
1942 Politistasjon, Fjøsangerveien 32D (nedlagt 1953)
1946 Politivakt, Sandviksveien 87 D (nedlagt 1953)
Havnepatruljen tar i bruk «Vågsvekteren»
1960 Politistasjon, Apeltunvegen 2
1965 Nytt politikammer, Domkirkegaten 1
1994 Tilbygg til det eksisterende politikammeret
i Domkirkegaten 1
Det Gamle Bergen politikammer lå i Allehelgens gate 1.
(Foto: Bergen PD)
15 /

16

POLITIPROFILER GJENNOM
DEN MODERNE POLITI-
HISTORIEN
K
riminalitet handler om mennesker og
gjerninger. Her kommer historien om et knippe
mennesker som på ulike måter opp gjennom tidene
har arbeidet med ulike typer kriminalitet – fra den
siste skarpretteren Samson Isberg til politimester
Willy Haugli. Samtlige var i sin samtid engasjert
med å bekjempe og oppklare kriminalitet – og alle
gjorde det, på sin måte.
17 /

18

DE FØRSTE POLITILEDERNE
Hvem var våre første politiledere? Det er ikke så lett å svare på dette, men hvis
vi tar et skikkelig tilbakeblikk i historien vil vi finne ut at engelen Gabriel
er kjent både innen kristendommen, jødedommen og islam. Noen kristne
religioner mener at Gabriel er en erkeengel som holder orden blant de øvrige
englene. Festdag for Gabriel i Den katolske kirken er 26. mars.
Islam: I islam er engelen Gabriel den som mottar budskap fra Allah og leverer
dem til profetene.
Jødedom: Av alle englene som er omtalt i Bibelen, er kun tre nevnt ved navn –
Mikael, Rafael og Gabriel. Ifølge Bibelen er Gabriel en engel med høy rang som
står i nær forbindelse med Guds trone, han blir sendt ut av Gud for å overbringe
spesielle budskap til Guds tjenere på jorden. Når denne engelen viser seg for
mennesker blir han beskrevet som «en skikkelse som så ut som en mann». Det
hebraiske ordet gever som blir oversatt med «mann» har betydningen «ung og
sterk mann».
Kristendom: Det var Gabriel som henvendte seg til den jødiske jomfruen Maria,
som var forlovet med Josef, med ordene: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet
nåde hos Gud. Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus.
Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far
Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være
ende på hans kongedømme.»
DEN GRESKE MYTOLOGIENS GUD ‒ THEMIS
Themis var den greske mytologis gudinne for lov og orden – det vi forstår med et
voksende rettsvesen og grunnlaget for den tankegangen som i Norge kommer til
uttrykk i Grunnloven, i Straffeloven og i politiets virksomhet.
Themis var en av de 12 Titanene. Hun er lett å kjenne igjen med vekten i den
ene hånden og sverdet i den andre – og med bind for øynene. Opprinnelig var
19 /

det et overflødighetshorn istedenfor et sverd, og det finnes statuer og tegninger av
henne med begge deler. Hun er i sannhet en «blind gudinne», og er presentert et
annet sted i denne boken.
MILITÆRE STYRKER I OLDTIDEN
I oldtiden var det militæret som hadde ansvaret for å opprettholde lov og orden i
byene. Romerriket hadde et meget effektivt system inntil riket begynte å smuldre
opp, og bystatene i Hellas hadde egne militære styrker som utførte politioppgaver.
Fra det 5. århundre begynte de forskjellige høvdinger og monarker i Europa
å ta på seg ansvaret for oppgavene. De gav gjerne oppgavene videre til lokale
adelsmenn, som i sin tur gjerne oppnevnte en konstabel. Denne stillingen var
ofte ubetalt, og ble i stedet lønnet gjennom visse fordeler.
DEN FØRSTE ORGANISERT BETALTE POLITISTYRKE
Den første organiserte og betalte politistyrke ble opprettet i London i 1663, for å
styrke den ubetalte styrken man allerede hadde. Dette spredde seg til andre steder
i Storbritannia, slik at de halvoffisielle «tyvefangerne» og de ubetalte konstablene,
som var beryktet for korrupsjon og vilkårlig behandling av folk, ble erstattet med
profesjonelle.
GJALDKEREN VAR KONGENS MANN
I gammel tid i Norge var gjaldkeren kongens ombudsmann i kjøpstaden. Han var
skatteoppkrever (gjald = betaling, skatt), og han innkasserte også de bøter som tilfalt
kongen og byen. Han skulle høre og ransake om det foregikk lovbrudd i byen,
og reise anklage (tiltale). Videre forestod han den såkalte Byordning som omfattet
vaktholdet i byen, tilsynet med bygging av hus og brygger og med ildsteder, og
med at gatene ble holdt ryddige. Han hadde hjelpere og i byene fantes vektere og
patruljerende nattvektere.
På 1300-tallet begynte man å kalle gjaldkeren for byfogd. Han ble både kongens
og byens tjenestemann. Senere ble han lensherrens hjelper. I enevoldstiden
stod han under stiftamtmannen, og foruten å påse at de politimessige forskrifter
ble overholdt, ble han dommer.
FØRSTE POLITIFORORDNING I 1701
Nå begynte politiet å bli utskilt som egen institusjon. Samfunnet fikk en særskilt
politilovgivning ved den såkalte alminnelige politiforordning av 22. oktober
1701, egentlig gitt for København, men i 1738 utvidet til alle norske kjøpsteder
unntatt Bergen, som hadde fått en egen politiforordning i 1710.
/ 20

Bergen fikk sin Politiforordning i 1710. Den første politimesteren het Henrich Blath. Det finnes dessverre ikke noe bilde av Blath;
hverken maleri eller tegning. Dette bildet fra Bergen – som er tatt mange, mange år senere, er fra Torgalmenningen og viser
Sjøfartsmonumentet foran.
Christiania (Oslo), Trondheim og Kristiansand fikk lignende forordninger henholdsvis
i 1745, 1763–1769 og i 1776. Alle disse forordninger bygde på 6. bolk i
Magnus Lagabøtes bylov. Organisering av politimyndigheten ble helt ny. Det ble
anordnet et kollegium for politivesenet kalt Politiretten, i de andre stiftsstedene
politikommisjonen, med stiftamtmannen som formann, som skulle ha det overordnede
tilsyn med politivesenet, men som dessuten ble domstol i alle offentlige
og private «politisaker».
Etter politiforordningen skulle politimesteren selv anta og lønne det nødvendige
antall politibetjenter. Disse ble i det vesentlige brukt til å etterforske lovbrudd.
Først på slutten av 1700-tallet og på begynnelsen av 1800-tallet fikk de uniform
og ble brukt som ordenspoliti.
VEKTERNE KOMMER!
Vekterne var anordnet i Magnus Lagabøtes bylov, senere i de særlige brannforordninger.
Etter politiforordningen stod de under ledelse av politimesteren, som også
var leder av brannvesenet. De utgjorde lenge det egentlige ordenspoliti.
Vekterstillingene var bistillinger, som regel for småkårsfolk. Etter hvert ble vekterne
utskilt fra brannvesenet. Borgervæpningen, med røtter i middelalderen,
hadde egentlig militære oppgaver, men fikk helt til 1800-tallet betydning som
ordenspoliti.
21 /

CHRISTIANIAS FØRSTE POLITIANORDNING
Hvis vi ser på litteraturen, så er den kanskje mest interessante boken Andreas
Diurendahls «Kjøbstæd og Land-Mandens Politiske Haand-Bog, til Lettelse og
Underretning i daglig forefallende Forretninger» ‒ datert i Christiania i 1782.
Andreas Diurendahl var svensk og innvandret til Norge i 1762. Han tok borgerskap
i Christiania i 1777 og slo seg opp som bokhandler. Historien vil ha det
til at han holdt bokhandelen – og visstnok også et lite bibliotek – åpent 12 timer
hver dag!
Denne boken inneholder det vesentligste politidokumentet i både Norges og
Christianias politihistorie, nemlig Politiforordningen datert København 12. februar
1745.
HOVEDSTADENS FØRSTE POLITIMESTER
Trondheim var den første byen i Norge som fikk ordinær politimester. Bergen
fulgte etter. Deretter kom Christiania hvor Mathias Hansen Stub ble tilsatt i
1744 – det samme år Christiania politi (Oslo politidistrikt) regner sin historie fra.
Stub arbeidet altså i ca. ett år uten «instruks» (forordning), men det er klart at
et av hovedarbeidsområdene var å holde oppsyn med «handel og vandel».
Mathias Hansen Stub vokste opp i Christiania og slo i likhet med faren inn på
den juridiske løpebane. Det antas at han kan ha tatt navnet Stub fra slektsforbindelser
på morens side. Mathias’ far var trolig en dyktig og hederlig jurist, men
hadde et heftig temperament og kom opp i mange stridigheter. Dette ble likevel
ikke noe alvorlig hinder for sønnens karriere, heller ikke at han manglet juridisk
eksamen (den ble først innført 1736).
Stub fikk opplæring på farens kontor og mottok kgl. bevilling som prokurator
for alle retter i Norge i 1722, altså før han fylte 18 år. Da han søkte kongen om
det nyopprettede embetet som politimester i Christiania i 1744, oppga han at
både tidligere og nåværende stattholdere og stiftamtmenn hadde anbefalt ham
fremfor andre søkere. Det var særlig viktig at stiftamtmann Frederik Otto von
Rappe var i København sommeren 1744 og støttet Stubs søknad overfor kongen.
Den 11. september 1744 ble Mathias Hansen Stub utnevnt til politimester, og
det er nok først og fremst som byens første politimester han er husket i ettertiden,
ikke på grunn av sin innsats som embetsmann.
POLITIANORDNINGENS BESTEMMELSER
Politianordningen av 12. februar 1745 trakk opp retningslinjene for politiets arbeid
og politimesterens ansvarsområde. Sammen med én politifullmektig og fire
politibetjenter skulle han sørge for offentlig ro og orden, føre kontroll med ut-
/ 22

Trondheim – her representert med et utsnitt av Nidarosdomen – var den første byen i Norge som fikk politimester;
Peder Poulsen i 1686.
23 /

24
lendinger, løsgjengere, tiggere og reisende. Han hadde tilsyn med meglere, veiere,
målere, vrakere, håndverkere, byens torg og gater, brygger og bolverk, og han var
sjef for byens brannvesen og hadde hovedansvaret for brolegging, vannvesen og
renhold av gatene.
Politimesteren skulle se til at søn- og helligdager, fest- og bededager ble holdt
hellig og gripe inn overfor «uordentlighet» i vertshusene og overfor bønder som
handlet med folk i byen som ikke hadde borgerbrev. Det var mange oppgaver
som var pålagt den nye politimesteren, og hans geografiske ansvarsområde omfattet
både selve byen (Kvadraturen) og forstedene Pipervika, Grensen, Sagene, Vaterland
og Sagbanken, Grønland, Grønlandsleiret, Gamlebyen og Hovedtangen.
Da Mathias Hansen Stub gikk av som politimester etter nærmere 25 år, skrev
Magistraten: «Man kan ikke si at det i Mathias Hansen Stubs funksjonstid som
politimester har skjedd noe av politimessig betydning i byen». I dag er situasjonen for
den til enhver tid sittende politimester ganske annerledes.
Da Stub ble politimester var det åtte vektere i byen. Disse ble underlagt politimesterens
regime. Men vekterhistorien går mye lengre tilbake enn til 1745,
helt tilbake til Magnus Lagabøters bylov i 1277. Om nettene skulle vektere gå
faste ruter gjennom bygatene og rope ut timeslag, vær og vindretning fra hvert
hushjørne.
Gatevekterne var gamle dagers «ordenstjeneste». Iført sin side kappe, tunge stav
og morgenstjernen i den ene hånda, lykten i den andre, gikk han fra gatehjørne
til gatehjørne og gjorde sin vekterplikt. Først og fremst passet han på at byen og
innbyggerne kunne sove trygt uten fare for brann. Var det fare på ferde, visste han
at kollega tårnvekter ville kime med klokkene. Egne tårnvektere holdt brannvakt
i tårnet på Domkirken. Vekterne var derfor ikke bare forløperen til den moderne
ordenstjenesten, men også opphavet til brannvesenet. Tårnvaktordningen opphørte
først i 1902 selv om et yrkesbrannkorps ble opprettet allerede i 1861.
Etter hvert fikk vekterne også andre oppgaver, som å delta i «jagingen» av tiggere
og føre dem ut av byen. De fikk i oppdrag å passe på at bøndene virkelig førte
varene sine til torget og ikke omsatte dem ulovlig underveis. Men slike oppdrag
lot seg ikke utføre om natta, og i 1790-årene ble det derfor ansatt noen dagvektere
som var lønnet av byen. For vekterne var «offentlig ansatt og betalt», og
ikke betalt av næringslivet som politimesteren. Vi ser kimen til en døgnbemannet
ordenstjeneste.
Det var et hardt liv. Vekterne var som regel eldre menn. Ofte var det rene nøden
som hadde tvunget dem til å ta nettopp dette arbeidet. For lønna var elendig, i
motsetning til politimesterens, og byen hadde ikke råd til annet enn vektere i
bistilling. Lønnssystemet var bygget på at vekterne skulle rekrutteres fra fattigfolk

som hadde behov for å tjene litt ekstra. Korpset kom derfor til å bestå av avfeldige
oldinger, folk som midlertidig trengte et arbeid, eller av arbeidsfolk som ikke fikk
den vanlige fortjenesten å strekke til.
Vekterne var i realiteten så dårlig betalt at myndighetene var alvorlig bekymret
for at de skulle være slappe i vakttjenesten som etter hvert fikk flere og flere ordensoppdrag.
Man fryktet også at vekterne skulle la seg bestikke. For å opprettholde
moralen, fikk derfor vekterne en liten ekstrabelønning for hver arrestant de trakk
inn på «rådstuen». Det var et hardt liv også på andre måter, og ikke alle respekterte
vekterautoriteten. De ble plaget av ungdom som fjernet stigene deres og
flyttet på skilter. Det hendte at vekterne ble skamslått og at det gikk på livet løs.
Utover på 1800-tallet erkjente datidens myndigheter at vektervesenet måtte erstattes
med noe bedre, selv om korpset etter hver besto av 60 vektere. I 1845 fikk
byen et uniformert konstabelkorps på 60 mann. Samtidig ble vekterordningen
opphevet.
CHRISTIANIAS FØRSTE POLITISTASJON
Den gamle «raadstue» i Rådhusgt. 7 var Christianias første og eneste politistasjon
frem til 1855. I årene fremover ble det etablert lokale stasjoner, først på Sagene,
dernest på Grønland og i Skolegaten i Piperviken.
Ny hovedstasjon ble bygget i 1866, i Møllergaten 19 – Nr. 19. Bygningen
kostet kommunen 272 924 spesidaler – i tillegg til statens bidrag på 200 000 spesidaler.
Dette var mange penger, men så fikk man da også i tillegg en fengselsbygning
og et rettslokale. Rådstuen ble fortsatt benyttet som en lokal politistasjon. I
dag er det bare hovedbygningen som står igjen av Nr. 19 – til bruk som lokaler
for statsadministrasjonen. I den gamle fyllearresten i kjelleren er det restaurant!
Utgiftene til politiet skulle opprinnelig dekkes av ilagte bøter og konfiskasjoner.
De innkomne beløpene ble senere administrert av politikassen – et fond
opprettet til formålet, men fondets midler dekket ikke alle ønsker og behov. Bevilgninger
og tilleggsbevilgninger måtte gis både fra kommunalt og statlig hold.
Fra 1902 tilfalt inntekter av bøter og beslaglagt gods staten, men arbeidet skulle
fremdeles utføres av politiet. Dette ble en ytterligere grunn til på ny å diskutere
med Justisdepartementet om refusjon av utgiftene.
NORGES FØRSTE POLITIMESTER
Som vi skal se, var det Trondheim som fikk den første politimesteren i Norge i
1686 etter at København hadde fått sitt embete allerede i 1682.
Den første politimesteren i Norge het Peder Paulsen og var opprinnelig handelsmann
– ellers er det ikke stort annet vi vet om hans bakgrunn. Vi kjenner ikke
25 /

Christianias første politistasjon lå i Rådhusgaten 7. Her holdt byens første politimester, Mathias Hansen Stub, til med sin lille stab.
til noen arbeidsbeskrivelse eller protokoll fra Peder Paulsens polititid. Men det
antas at han og hans fire politikolleger drev etter datidens samfunns ulike typer
politiarbeid, kanskje spesielt knyttet til ulike typer kontroll av handelsvirksomhet
i forbindelse med markeder, kontroll av mål og vekt i henhold til kongelig
forordning osv.
APOTEKEREN SOM BLE POLITIMESTER
Henrich Blat var Bergens første politimester. Han ble utnevnt til embetet 12.
mars 1692 av kong Christian V, og gikk inn i stillingen 25. oktober samme år
med en årslønn på 300 riksdaler og kontor i Rådhuset. Bergen hadde på slutten
av 1600-tallet en befolkning på ca. 10 000 innbyggere og to apotek. En av grunnene
til at Blat gikk inn i et dårligere betalt embete, kan ha vært at det å være
kongelig embetsmann på den tiden ga en langt større prestisje enn å være kjøpmann.
Å tilhøre Bergens borgerskap var stort i de tider og betydde mye for såvel
anseelsen som den sosiale omgangen.
FØRSTE POLITIMESTER I KRISTIANSAND
Kristiansand fikk sin første politimester på en litt spesiell måte: I 1762 fikk byen
en ny byfogd, Lorentz Fischer. Han var langt fra fornøyd med inntektene sine –
og fant ut at de tre andre byene Trondheim, Bergen og Christiania hadde sine
politimestere. I Kristiansand ble politimesterens oppgaver utført av byfogden.
Fischer foreslo derfor at han skulle være både byfogd og politimester – og for
det motta 50 riksdaler ekstra i tillegg til de 100 han allerede fikk som byfogd.
/ 26

Styresmaktene i København synes dette var i drøyeste laget, og ifølge historien
ble ikke dette noe av.
Den første utnevnte politimesteren i Kristiansand het Maurits Antoni Schweder.
Han ble byfogd i byen i 1763 og politimester fra 8. mai 1767. Samtidig
ble det bestemt at det skulle opprettes en politirett i byen som skulle behandle
politisakene.
LENSMENN MED
MANGE OPPGAVER
Lensmannen stammer trolig fra
kong Sverres tid (1177–1201).
Lensmannens oppgaver omfattet
i grove trekk innkreving av skatter
og avgifter til kongen, å bistå
rettsvesenet og å være politi på
landsbygda.
Sysselmannen var den administrative
lederen for en syssel.
I landet var det rundt 50 sysler
på 1100–1200-tallet. Syslene ble
erstattet av len i 1308. Lensmannen
hjalp sysselmannen og fungerte
også for denne. Utover på
Kristiansand – her representert ved sitt byvåpen – fikk sin første politimester
i 1767. Han het Maurits Antoni.
1300-tallet var det en kraftig økning i antall lensmannsdistrikter. Dette førte til
at lensmennene ofte ble knyttet til små distrikter. Etter hvert ble sysselmannen erstattet
av fogden. Fogden (futen) var opprinnelig lensherrens tjener, men da lensherrene
senere forsvant, ble fogden en viktig brikke i kongens embetsverk, bl.a.
som skatte- og bøteoppkrever. Fogden hadde ansvaret for lov og rett på kongens
vegne. Lensmannen var hans viktigste hjelper i utførelsen av disse oppgavene.
Antallet lensmenn ser ut til å ha økt ytterligere på 1500-tallet, men oppgavene
synes fremdeles å ha vært stort sett de samme som ved opprettelsen av lensmannsinstitusjonen;
innkrevingsoppgaver og utøvelse av politimyndighet.
I 1661 ble eneveldet innført i Danmark/Norge, og forvaltningen ble endret.
Landet ble inndelt i amt, og amtmannen ble nå lensmannens overordnede. Det
var omtrent 300–350 lensmenn i landet rundt 1660. Eneveldet førte til et sterkere
embetsmannsstyre, og lensmennenes stilling som det ytterste forvaltningsledd
ble styrket. Lensmennenes stilling som statsfunksjonær ble også sterkere understreket,
og deres oppgaver ble etter hvert utvidet.
27 /

28
I løpet av 1800-tallet begynte lensmennene å ansette medhjelpere. Disse ble
lønnet av lensmannen selv. Medhjelperne fikk autorisasjon av amtmannen om
hvorvidt den enkelte betjent kunne opptre på lensmannens vegne som politi.
Oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 førte ikke til vesentlige endringer
i lensmannsetaten. Lensmennene utgjorde fortsatt det underordnede politi
på landet, samtidig som de var tillagt en rekke sivile gjøremål, i første rekke oppebørsel
(innkassering) og skatteinnfordring.
Lensmennenes politigjøremål knyttet seg både til ordens- og kriminaltjeneste.
Heller ikke innføringen av kommunalt selvstyre i 1837 påvirket systemet med
fogder og lensmenn på landet.
På slutten av 1800-tallet ble fogdembetene spesialisert, slik som byfogd-embetene
var blitt 200 år tidligere. Spesialiseringen av byfogd-embetene hadde ført
til opprettelse av politimesterembeter og til en egen politietat. På landet førte
denne spesialiseringen av fogdembetene utviklingen enda et skritt videre. Politiet
i byene og på landet ble nå stilt under felles ledelse ved at landet ble inndelt i
politidistrikter med en politimester som øverste sjef både for bypolitiet og for
lensmennene i deres egenskap av politi.
I 1894 ble det bestemt ved lov å avskaffe fogdeembetene. Dermed fikk lensmennene
overført flere oppgaver som tidligere hadde ligget under fogdeembetet.
De nye politimesterembetene ble tillagt de områdene som tidligere i stor utstrekning
hadde tilsvart de tidligere fogderier.
Med den nye reformen opphørte det skarpe skillet mellom by- og landpoliti.
De fikk nå en felles ledelse, med en politimester som øverste sjef. Men dette
gjaldt bare politioppgavene, ikke lensmennenes sivile gjøremål eller administrasjonen
av lensmannsetaten. Lensmannen skulle fortsatt være lokal representant
for ulike statlige etater hvis grenser sjelden falt sammen med politidistriktets. I
1995 ble det administrative ansvaret for lensmennene, som til da hadde ligget til
fylkesmennene, overført til politimestrene, slik at lensmannen fikk én overordnet
instans å forholde seg til.

SAMSON ISBERG LOT ØKSEN FALLE
En skarpretter var en person som fullbyrdet dødsdommer og fysisk avstraffelse.
Det var ingen hyggelig jobb, for selv om lønna var god, ble skarpretteren ofte
utstøtt fra de sosiale lag i samfunnet. Den mest kjente av skarpretterne i Norge
var Samson Isberg.
Skarpretter Samson Isberg levde mellom 1795–1873. Han var født i Kinsarvik
(nå Odda) i Hordaland og døde i Bergen. Samson Isberg var den nest
siste skarpretteren i Norge. Han innehadde stillingen i perioden 1849–68, og i
1864 utførte han den siste offentlige henrettelse i Christiania; Friedrich Wilhelm
Priess og Knud Frederik Christian Simonsen på Etterstad som hadde ranet og
drept en laksebonde fra Lærdal i en båt straks utenfor Hovedøya i Oslofjorden.
Isberg vokste opp på fjellgården av samme navn, som ligger rett opp fra Sørfjorden
en mils vei nord for Odda. Han gikk på underoffisersskolen i Bergen og
var deretter vaktmester og underinspektør ved Bergen tukthus. I 1836 ble han
utnevnt til skarpretter for Bergen by, 1838 for Bergens stift og Stavanger amt. Da
skarpretterstillingen i Trondheim ble nedlagt i 1849, ble Isberg utnevnt til skarpretter
for hele landet og satt i stillingen inntil han gikk av i 1868.
Samson Isberg er beskrevet som en høy og mager mann, alltid velkledd og med
hvitt halstørkle; stillferdig, alltid alene og blek. «Hans ansigtsuttrykk var saa dypt
alvorlig, at det gjorde indtryk av aldrig mer at kunde frembringe et smil,» skrev
Bergens politimester Julius Fredrik Olsen i jubileumsboken Bergen 1814–1914.
Isberg beskrives også som stor, kraftig og pen. Han likte godt å være hjemme på
Isberg, hvor han drev jakt og fiske og deltok i det vanlige gårdslivet, når han ellers
ikke var ute på reise eller oppholdt seg i huset sitt i Bergen.
Det er uklart hvor mange mennesker Samson Isberg med sin skarpretterøks tok
livet av, men det synes klart at øksen har vært brukt av ulike skarprettere ved 13
henrettelser. Det var vanlig praksis at henrettelsene fant sted på eller i nærheten
av det stedet der den eller de dødsdømte hadde begått forbrytelsen de var dømt
29 /