Bruken av unntaksbestemmelsene i lov om fri rettshjelp

mens de med høyere utdannelse hadde flere skatte- og familierettslige saker. 44 Hos de mest
ressurssvake gruppene var motparten i stor grad offentlige myndigheter, mens i mer
ressurssterke grupper var motparten oftere private parter. 45
På bakgrunn av den forskningen som allerede foreligger, er det klart at det udekkede behovet
for rettshjelp i Norge er stort. Samtidig fremstår det udekkede rettshjelpsbehovet klart skjevt
sosialt fordelt, både når det gjelder omfang, problembelastning og karakter. Ser man på de
prioriterte områdene i loven, 46 ser man at disse ikke fanger opp hele det udekkede behovet.
Det finnes en rekke andre statlige og private organisasjoner som er med på avhjelpe behovet
på området. Likevel er det endel som faller utenfor, og som enten må få hjelp via
unntaksbestemmelser i loven, eller alternative modeller for rettshjelp.
3.2 Historikk
Helt siden 1200-tallet og Magnus Lagabøtes tid har det eksistert en ordning der personer som
ikke har mulighet til å føre sin egen sak, eller betale for bistand, skulle få en form for fri
rettshjelp av staten. 47 Bestemmelser om rettshjelp finner man også igjen i Christian V Norske
Lov av 1687. Fra 1937 ble det inntatt bestemmelser om fri rettshjelp i enkelte særlover, for
blant annet skilsmissesaker, og etter hvert saker om psykisk helsevern og saker for
Trygderetten. Dette gjaldt imidlertid kun i sakførselssaker; utover rettsråd fra visse offentlige
rettshjelpskontorer, blant annet i Oslo fra 1893, var det ingen rettsrådsordning før på 1960tallet.
Rettshjelpslovgivningen var imidlertid svært fragmentarisk, og det var ingen statlig
ordning.
1 1954 ble det opprettet en komité som skulle utrede fri rettshjelpssystemet i Norge,
Sverdrup-Thygeson-komitéen. Komiteens forslag har dannet grunnlaget for den statlige
rettshjelpspolitikken i tiden etter. Den foreslo en landsomfattende rettsrådsordning, som skulle
44 Haugen og Vigerust 1992 s 72-73. I Rettshjelp 2001 var utvalget av lavt utdannede såpass lite at det er
vanskelig å trekke noen konklusjoner utfra det materialet, se Graver 2002 m.fl. s 71, men tendensen er den
samme.
45 Johnsen 1987 s 338, sammenlignet med Graver m.fl. 2002 s 66-67 og Haugen og Vigerust 1992 s 62-63. Det
er ikke statistikk på fordelingen av offentlig/privat motpart etter sosial status, men ved en sammenligning
mellom undersøkelsene ser man her at det blant mer ressurssvake grupper avdekkes langt flere saker med det
offentlige som motpart enn i undersøkelser med et utvalg fra normalbefolkningen.
46 Se punkt 4.2.1
47 Dette punktet er hovedsakelig basert på NOU 1976:38, kap II
14