Også publisert i Fri tanke nr. 2-2009 - Fritanke.no

Navnet minnelund –
«vedlikeholdsfritt»
gravsted
For den som ikke ønsker å gi de etterlatte
en grav å følge opp, finnes nå flere steder
navnet minnelund som alternativ. Det er
en mellomting mellom en tradisjonell grav med
gravstein og den anonyme graven. Mens en
anonym minnelund bare er markert for eksempel
med en dekorert stein og blomsterbed, har en
navnet minnelund et felles minnesmerke med
navneplater – med navn og fødsels- og dødsår –
over de som har fått sin aske satt ned i minnelunden.
I tillegg finnes som oftes et eget område
hvor blomster eller kranser kan legges ned.
Kirkegården eier gravminnet og tar ansvar
for planting og stell. Man betaler for dette og
andel i minnesmerke.
I Trondheim har kommunen og kirkelig fellesråd
samarbeidet og invitert kunstnere til å
foreta en helhetlig utforming av de navnede
minnelundene. I oktober i fjor stod fire slike
urnefelt ferdige på Stavne, Tilfredshet, Heimdal
og Moholt gravlunder, utført av henholdsvis
Eva Kun, Oddvar I. N. Daren, Lars Traegde og
Lise Stang Lund.
Også i Oslo og Bærum eksisterer det navnede
minnelunder.
De fleste steder i landet er det Kirkelig fellesråd
som har ansvaret for alle typer gravminner
på gravlundene.
Kommune utreder
livssynsnøytrale
seremonirom
Human-Etisk Forbund, Midt-Troms
lokallag har fått gehør for arbeidet for
livssynsnøytrale seremonirom i Bardu
kommune. Kommunen har vedtatt å sette ned
en arbeidsgruppe for å utrede behovet for seremonilokaler
for ikke-kirkelige seremonier i
kommunen. Denne gruppen skal både kartlegge
og gi anbefaling om mulige seremonilokaler.
I tillegg har kommunen vedtatt at den skal
dekke utgifter til leie av lokaler i forbindelse
med ikke-kirkelige gravferdsseremonier etter
avtale i hvert enkelt tilfelle fram til slike seremonilokaler
eventuelt er etablert.
Kommentar
Didrik Søderlind er livssynsrådgiver
i Human-Etisk Forbund
Norge har alltid vært et langt mer mangfoldig
samfunn enn vi er vant til å tro. De
siste tiårene har det norske samfunnet
likevel blitt preget av innvandring fra verdensdeler
preget av religioner, kulturer og klesskikker som
har vært uvante for oss. Dette trenger selvfølgelig
ikke være noe problem, men man skal være bra naiv
dersom man ikke innser at endringer fører med seg
utfordringer. Dessverre har nettopp naivitet vært et
slags ledemotiv for mye norsk tenkning rundt dette,
og alvorlige politiske og sosiale utfordringer har vært
forsøkt løst gjennom pludder og plumpe slagord.
Det er en vanlig myte at vi aldri har hatt noen
debatt om innvandring og islam (det er stort sett
den samme debatten) her til lands. I brede lag av
befolkningen har skepsisen mot innvandring vært
sterk, og diskusjonen har gått friskt.
Men i offentlighetens Norge, i medier, akademia
og kulturliv, har det vært uskrevne (men langt fra
uklare) regler for hva som har vært riktig å mene.
En ting var hva man kunne si i de tusen hjem, noe
annet hva som var gangbart i de dannede stuer.
Dette førte ikke bare til at det ofte utviklet seg en
dobbelthet i samtalen om viktige endringer i det
norske samfunnet. Det verste var muligens at
mange som kunne hatt verdifulle bidrag å komme
med, lot innvandringsdebatten ligge. I stedet ble
debatten en tumleplass for ekstremister.
Over hele Europa sluttet høyreekstremister å
snakke om Hitler og jøder, og sanket stemmer på å
heller snakke om innvandring og muslimer. Samtidig
så politiske sekter på ytre venstre fløy sitt snitt
til å spille på vanlige menneskers uvilje mot rasisme.
En slik polarisering har passet godt for mediene.
Det er jo de som skriker høyest som gjør seg best
på TV og de sterke:meningene som gjør seg best på
trykk. Krangel selger bedre enn saklig uenighet.
Slik er mediedebattens dramaturgi med på å bygge
ytterligere opp under ytterpunktene. Polariseringen
har gjort at moderate stemmer har hatt problemer
med å komme til orde, eller regelrett vegret seg for
å delta. Hvem har vel hatt lyst til å peke på problematiske
sider ved muslimske miljøer i kjølvannet av
tvilsomme utspill om at muslimene kommer og tar
oss?
TA TILBAKE DEBATTEN
Vel, de som har klaget over at Norge har manglet
en debatt om innvandring og islam kan nå trøste
seg med at vi nå har fått denne debatten. Ja, vi
snakker jo knapt om annet for tiden.
Der det tidligere var vanskelig å si noe kritisk om
innvandrere eller islam, siden rasismebeskyldningene
lett haglet, føles det som om man i dag kan si nær
hva som helst om sine medmennesker så lenge de
AKTUELT
Jaktsesong på muslimer
Et opphetet debattklima, med demonisering
og mistenkeliggjøring, fører til at terskelen for
angrep og overgrep mot utsatte minoriteter
senkes.
FRI TANKE 02 - 2009
A
har en muslimsk tro eller bakgrunn i et land preget
av islam. Og innvandrerne og muslimene selv er
fanget mellom barken og veden. Holder de seg for
seg selv, og gir opp å passe inn i Norge, driver de
ghettoisering og lever på trygd. Deltar de i samfunnet,
og påvirker det gjennom deltagelsen, driver de snikislamisering
og tar jobbene fra oss.
Faktisk er klimaet nå i ferd med å bli så guffent
at det begynner å bli skremmende. Det er på tide å
spørre seg hva som er formålet med denne debatten.
For meg ser det slik ut: Vi har nå et par hundre
tusen mennesker i Norge som har en sterkere hudpigmentering
enn det som har vært gjengs i Norge.
Mange av disse er født her, og selv om de måtte ha
romantiske forhold til «hjemlandet», så er de først
og fremst norske. En del av disse er preget av islam
(og hinduismen, sikhismen, katolisismen og andre
religiøse retninger som er uvante for oss nordmenn).
Skal Norge bli et godt land å leve i også i fremtiden,
med det lave konfliktnivået vi har vært velsignet med,
må disse menneskene få finne sin plass i samfunnet vårt.
For å løse dette på best mulig måte trenger vi en
bred debatt der vi ikke unnlater å snakke om problemer
fordi vi er redd for å tråkke hellige kyr på
klovene. Muslimer må kunne få delta i samfunnslivet
uten å beskyldes for å snikislamisere oss, og islamskeptikere
må slippe å få høre at de sannsynligvis
planlegger et nytt holocaust. Dette er en debatt som
er for viktig til å føres med sjablonger og slagord.
Det vi trenger er nyanser og veloverveide ord.
Religionskritikk er en del av det humanistiske
prosjektet, og det er selvfølgelig legitimt for humanister
å kritisere islam på linje med enhver annen
religion (å kritisere islamisme er vel nærmest en
plikt for humanister). Det humanistiske livssynet er
også forenlig med alle politiske retninger som stiller
seg på demokratiets og enkeltmenneskets side, og
det er selvfølgelig legitimt for humanister å kritisere
innvandring i seg selv.
Men dersom humanismens vektlegging av menneskets
egenverdi skal være noe mer enn tomme
floskler, bør humanister være oppmerksomme på
hvordan denne kritikken og diskusjonen foregår. For
ord har konsekvenser, og bør derfor velges med
omhu. Et opphetet debattklima, med demonisering
og mistenkeliggjøring, fører til at terskelen for
angrep og overgrep mot utsatte minoriteter senkes.
Det er viktig å ha i mente at diskusjonen om
innvandring og islam til syvende og sist ikke handler
om migrasjon eller religion, men om mennesker.
Det handler både om menneskeverdet på de innvandrerne
og muslimene vi diskuterer, og den
menneskelige anstendigheten til oss andre.
Tidligere publisert i en lengre versjon på FRI TANKE.NO
19