P PORTRETT 20 FRI TANKE 02 - <strong>2009</strong>
PORTRETT Hege Storhaugs fornemmelse for frihet Rasist og ekstremist, sier enkelte. En modig martyr, hevder andre. Kontroversiell er bare fornavnet. Selv mener forfatteren, samfunnsdebattanten og lobbyisten at hun er forut for sin tid. Tekst: Marianne Melgård Bilde: Merete Haseth Tassende skritt, klør mot parkett og lavmælt pludring høres fra gangen, før døra åpnes. – Hei! Måtte bare ut en tur med Vikki, skjønner du. Hege Storhaug hilser med fast håndtrykk, mens en stor, svart retriever snuser på skoene mine. Vi befinner oss i lokalene til Human Rights Service (HRS) på Oslo øst, og Storhaug manøvrerer den lange, smale kroppen sin over hunden, ut av fleecejakken og ned i stolen overfor meg. Hun forteller om hvordan hun fremdeles var i sorg over tapet av sin forrige hund, Tessa, da hun ble bedt om å ta ansvar for Vikki. – Vikki var skrekkelig tynn og sky, trengte masse kjærlighet og omsorg, og fire uker etter at hun kom til meg, fødte hun søtten valper. Jeg tror nesten at Tessa sendte henne til meg. Vikki er en alfatispe – altså en lederhunn. Møter hun en annen alfatispe, vil de enten ig<strong>no</strong>rere hverandre fullstendig, eller så er det full kamp, og man må fysisk skille dem. Men samtidig har Vikki en ro og trygghet over seg som er bemerkelsesverdig; hvis hun så mye som letter på øret ved midnatt nyttårsaften, når det smeller rundt ørene hennes, logrer halen samtidig, forklarer Storhaug, som også er godt vant med at det smeller omkring henne. Hun har hevet temperaturen drastisk i et utall offentlige debatter omkring innvandring og islam. Det er ikke bare emnene hun tar for seg som har sprengkraft, men også den konfronterende tonen i budskapet hennes. – Jeg stemte jo SV i j… mange år, for jeg har alltid vært opptatt av urett og overgrep overfor de sårbare, som skal beskyttes. Jeg tenkte veldig enkelt og veldig Kardemommeby. Men etter hvert som jeg begynte å jobbe med innvandringspolitikken, skjønte jeg at det hele var bullshit, for de svikter jo kvinner og barn, SV! De maser like forbanna om denne sekstimersdagen, og om å ligge øverst i senga, mens naboene deres blir kjønnslemlestet og tvangsgiftet. Jeg blir kvalm. – De maser like forbanna om denne sekstimersdagen, og om å ligge øverst i senga, mens naboene deres blir kjønnslemlestet og tvangsgiftet. Storhaug sitter lent frem over bordet, nevene er knyttet, øynene store og brynene rynket. På spørsmål om dette opplevde sviket fra SV lå til grunn for at hun i en kronikk utropte Siv Jensen til Norges fremste feminist, bryter Storhaug ut i en rå latter. – Åååh, dét var gøy! Det er den morsomste kronikken jeg har skrevet i mitt liv! Jeg koste meg FRI TANKE 02 - <strong>2009</strong> P sånn, og dro til, og dro til, og var helt i himmelen! Jeg visste at jeg banna i kjerka mer enn jeg <strong>no</strong>en gang har gjort. Og det var befriende, altså! Det er den eneste gangen jeg har skrevet en kronikk hvor utgangspunktet var provokasjon, men provokasjon på et faktuelt grunnlag. Akkurat da var jeg så møkka lei av sviket fra venstresidas feminister. Og jeg sto fast på det faktum, at hadde FrPs restriktive innvandringspolitikk og krav til integreringspolitikken vært fulgt siden rundt 1990, da hadde kvinnene og barna vært løfta mye lenger inn i samfunnet! Det er en kjensgjerning! MENER HUN UNDERSTREKER MANGFOLD Storhaug fnyser av påstander om at hun bedriver forskjellsbehandling ved å stille krav til kun en bestemt del av befolkningen, og mener at hun selv alltid understreker mangfoldet i innvandrermiljøene. – Det er en unison partipolitisk enighet om at alle i Norge skal etterfølge menneskerettighetene, <strong>no</strong>rsk lov, og plikter som borgere, og at uønskede overgrepspraksiser som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og flerkoneri skal bekjempes. Uenigheten handler om hvilke tiltak man tror vil fungere best. Det stilles altså ingen særkrav til enkelte grupper, verken fra regjering, Storting eller meg. Idet Storhaug stopper opp et øyeblikk for å trekke pusten, griper jeg muligheten til å bryte inn, og spørre om bakgrunnen hennes. Forfatteren vrir seg i stolen. – Jeg må si; jeg er ikke så glad i å snakke om meg selv. Jeg er veldig glad i å snakke fag. Egentlig er jeg litt sjenert. Det er mange som ikke tror det, men det er jeg, altså. 21
Change language