Reisen hjem av Liv Toril Rinding Skjeggestad
En tid for å sørge, en tid for å danse I denne boken trekker Toril sløret til side, og med sine fortellerevner slipper hun leserne inn i sitt livs indre rom. Du blir med på en reise – der håp og fortvilelse, tro og tvil flettes sammen til et trossterkt bånd, som holder henne fast gjennom alt som skjer. Denne reisen er som å lytte til en wienersymfoni i fire satser, der melodier blir fremført i styrkegrad fra pianissimo til fortissimo. Mens jeg skriver disse ordene, lyder Beethovens Skjebnesymfoni i bakgrunnen. Musikkens tonespråk gir assossiasjoner til livet, men skjebnen, nei, den tror ikke vi kristne på. Vi tror heller på Guds ledelse og hjelp, selv når livet er vanskelig.
En tid for å sørge, en tid for å danse
I denne boken trekker Toril sløret til side, og med sine fortellerevner slipper hun leserne inn i sitt livs indre rom. Du blir med på en reise – der håp og fortvilelse, tro og tvil flettes sammen til et trossterkt bånd, som holder henne fast gjennom alt som skjer.
Denne reisen er som å lytte til en wienersymfoni i fire satser, der melodier blir fremført i styrkegrad fra pianissimo til fortissimo. Mens jeg skriver disse ordene, lyder Beethovens Skjebnesymfoni i bakgrunnen. Musikkens tonespråk gir assossiasjoner til livet, men skjebnen, nei, den tror ikke vi kristne på. Vi tror heller på Guds ledelse og hjelp, selv når livet er vanskelig.
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
hang løst rundt henne der hun forsvant. Tilbake sto jeg i
tredje etasje utenfor intensivavdelingen på Nairobi Hospital.
Alene, så ubeskrivelig alene. Jeg kjente at kroppen min klarte
å bevege seg. Jeg snudde meg rundt og lot blikket gli over
vindusrutene som utgjorde skilleveggen inn til avdelingen der
Arne, min dødssyke mann, lå og kjempet for livet. Gardinene
var trukket for, døren var lukket, jeg fikk ikke komme inn.
Det var hektisk aktivitet der inne. Leger og sykepleiere fra
forskjellige deler av verden gjorde jobben sin etter beste evne.
Fortvilet og redd var jeg både deltaker og tilskuer i mitt livs
verste mareritt. Arne, min beste venn og støtte, Heidis pappa,
han som jeg beundret og elsket så høyt, måtte ikke dø! – Gud,
grip inn! Ropet og bønnene mine steg til et lydløst crescendo,
mens en inntrengende stemme i mitt indre ustanselig hvisket:
– Toril, du må være sterk. Du må ikke bryte sammen nå! Jeg
stirret på de blasse gardinene som var trukket for, slik at ingen
kunne se noe av det som skjedde i den hektiske aktiviteten
rundt Arnes sykeseng. De lydtette veggene røpet heller ikke
noe. Døra var lukket, og jeg var overlatt til meg selv med bare
angsten og pinen som selskap.
I går hadde situasjonen vært helt annerledes. Som vanlig
kom jeg til sykehuset tidlig på morgenen for å være hos Arne.
Omgående ble jeg høytidelig kalt inn på doktor Bradshaws
kontor. Hun forklarte at de hadde gått tomme for dialysevæske,
og at de ikke kunne legge Arne i dialysemaskinen ved
Kenyatta Hospital, det store offentlige sykehuset i Nairobi.
Det ville medføre altfor stor risiko for livsfarlig smitte. – Din
mann må behandles på sykehus i Europa, og vi har besluttet
at det beste er at behandlingen fortsetter i Norge. Du må kontakte
den norske ambassaden og få den nødvendige assistanse
slik at flytransport kan ordnes, og dere alle tre kan komme
hjem til Oslo. Det var som om legen leste spørsmålene jeg
16 Reisen hjem
Change language