Blodige historier

lodige historier

ernward zeller
BLODIGE
HISTORIER
fakta og
digresjoner om
kroppens
flytende organ
pax forlag as, oslo 2022

© Pax Forlag 2022
Omslag: Akademisk publisering
Trykk: Print Best OÜ, Estland
Printed in Estonia
isbn: 978-82-530-4331-9

Innhold
Forord 13
DEL 1. KROPPENS GÅTEFULLE ORGAN.
FAKTA, TRO OG OVERTRO OM BLODET VÅRT
Kapittel 1. Hva er blod? 19
En tekstilforhandler med spesielle interesser 19 Blodets hovedbestanddeler
– plasma og blodlegemer 22 Kroppens røde armé – de røde blodlegemene 24
Kroppens mobile innsatstropp – de hvite blodlegemene 25 Stanser blødninger
på 1-2-3 – om blodplatene 26 Blodkretsløpet 26 To og en halv gang rundt jordkloden
30 Kroppens egen fabrikk – om benmargen 32 Blodstamcellene – de
som får til alt 34 Stamcelletransplantasjon 35 Hva kan blodet fortelle oss? Om
blodprøver 36
Kapittel 2. Årelatingens historie 38
George Washingtons siste timer 38 Hippokrates og læren om de i fire kroppsvæsker
41 Galenos – kjempen fra Pergamon 42 To bleed or not to bleed – kontroverser
rundt årelating 44 Bartskjær og skarpe gjenstander – om tapping av
blod 47 The «Leechamania» – blodiglenes gylne tidsalder 48 Med blodigler i
kofferten 50 Mot moderne tider 51

Kapittel 3. Blodets magi 53
Bram Stokers Dracula 53 Vlad III Tepes – den blodtørstige greven 55 Den
udødelige myten 56 Vampyren fra Düsseldorf 58 Å drikke blod 60 Blod fra
henrettede 62 Blod som medisin 63 Kan vi leve av å drikke blod? 64
DEL 2. BLOD PÅ GODT OG VONDT
Kapittel 4. Fargen er rød!
Om røde blodlegemer, jern og anemi 67
Blått blod og blodrøde overskrifter 67 Erytrocytter og rustne spikre 68
Hva er mer verdifullt enn gull? 70 Jernmangelanemi 72 Myter og fakta om
menstruasjonsblod 73 Når jern blir farlig 75 Ukule kuler og sigder – sykdommer
i de røde blodlegemene 77 Er blod alltid rødt? 79 Dolkhalens dyrebare blod
81 Når sterke menn går i bakken – om blodfobi 83
Kapittel 5. Store høyder og dype fall. Om oksyge n-
transport, høydetilpasning og bloddoping 85
Dødsbudskap på internett 85 I tynn luft 87 Historien om EPO 89 Farlige
høyder 91 Blodet – kroppens egen varmepumpe 92 Høydetrening – høyt og
lavt 93 Lance Armstrong ved avgrunnen 97 Hva er bloddoping? 100 E(dgar
Allen) PO(e) 100 Doping ved blodoverføringer 103 Bloody doctors 104
Kapittel 6. Hvite blodlegemer, immunsystemet
og verdens farligste dyr 106
En smertefull opplevelse som ung lege 106 Ubedte gjester 107 Oppdagelsen av
immunsystemet 110 Hvite blodlegemer 112 Puss, betennelse og feber 113 Sepsis
– når immunsystemet går amok 115 Behandling av sepsis 117 Verdens farligste
dyr 118 Trojanske hester i blodet 120 Malariamygg i Norge 121

Kapittel 7. Hvite blodlegemer på avveie – om blodkreft 122
Rudolf Virchow og det hvite blodet 122 Leukemi 125 Arven etter Virchow –
hvordan behandle leukemi? 127 Livsfarlige bivirkninger og nytt håp 129 En
strålende nyvinning – kampen mot kreftceller i hjernen 131 Barneleukemi kan
helbredes! 131 «Menn med hår på brystet» 132 Fra sykdom til festmarsj 135
Tonje som aldri ga opp 136 Oslo-piloten 137 Når enden er god 139
Kapittel 8. Det blør! Om blødninger, blodplater
og blodpropp 141
Når hvert sekund teller 141 Livreddende hjelp – hvordan stoppe akutte blødninger
143 Stat blod! 144 Blodplater stopper akutte blødninger 146 Når kroppen
går til angrep på seg selv 147 En tronarving med blødersykdom 148 Munken
med det glødende blikket 149 Attentatet mot Rasputin 150 Tsarfamiliens
skjebne besegles 151 Blødersykdom 153 Hvordan behandles hemofili 157 Om
blodpropp 159 Behandling av blodpropp 161
DEL 3. Å GI OG TA IMOT BLOD 163
Kapittel 9. Du er noens type. Om transfusjoner,
blodgrupper og blodgivning 165
Kalveblod mot galskap 165 De første blodoverføringene med menneskeblod 168
Karl Landsteiner – en allsidig nobelprisvinner 171 AB-null-blodgruppesystemet
172 Krig mellom mamma og baby – om Rhesus-systemet 174 Hva er den vanligste
blodgruppen? 176 Er du virkelig min pappa? 178 Watkins vs. Bamberger
– babyene som ble forbyttet 178 Si meg hvilken blodgruppe du har – så skal
jeg si deg hvem du er! 180 Hans Serelman – blodgrupper og rasetenkning 181
Blodgrupper i koronatider 184
Kapittel 10. Blod i krig og fred 186
Stjernekirurgen som reddet en baby 186 Forlikelig og uforlikelig blod 188
Blod på boks – første verdenskrig 189 Verdens første blodgiversentral 190
Norman Bethunes mobile blodtransfusjonstjeneste 191 Blod fra døde – et

makabert sidespor 193 Plasma istedenfor blod 196 Hvitt blod, farget blod 198
Livreddende albumin 200 Hitlers blodfattige tropper 201 Fra fullblod til behandling
med blodkomponenter 202 Blod kan ikke kjøpes. Det må gis 203
Blodgivere – idealister som er litt annerledes 205
Kapittel 11. Er blod farlig? 206
En ryggskade med fatale følger 206 En bygd slår ring om en alvorlig syk gutt
208 Ryan Whites kamp mot fordommer 209 Døden ved blod – HIV-smittens
omfang 211 Kunne katastrofen vært unngått? 213 Hemofili versus homofili 214
Faktorkonsentrater som smittebomber 215 En Porsche blir sprengt i filler 216
Når tro er viktigere enn blod 218 The Children Act 220 Å spare på blodet 221
Kan blod være farlig? 222
DEL 4 BLODIGE FREMTIDSVISJONER
Kapittel 12. Evig ung ved hjelp av blod? 225
Det er noe dritt å bli gammel 225 Ny vår for gamle mus 226 Jakten på ungdomskilden
228 Baluba omkring Ambrosia 230 Skyggesider ved bruk av blodforyngelse
231
Kapittel 13. Fremtiden er her – nesten 233
En pille mot blodkreft 232 Det ser ut som paprikakrydder – om kunstig blod
234 Røde blodlegemer laget av stamceller? 235 Genterapi ved blødersykdom
237 Ondt blod i rettssalen 238 Din helse: All informasjon i en enkel blodprøve?
240 Til slutt 242
Takk 245
Kilde- og referanseliste 247
Bildekreditering 268

Forord
«B
lod! Ikke tvil om det!» Det er starten på en av mine yndlingsbøker
som barn, Astrid Lindgrens Mesterdetektiven
Blomkvist. Starten er alt annet enn tilfeldig. Blod fanger oppmerksomheten.
Blod øker spenningen. Blod gjør oss nysgjerrige. Jeg skal
ikke påstå at den unge mesterdetektiven var årsaken til at jeg mange
år senere endte opp som barnelege med spesialkompetanse på
blodsykdommer, men jeg liker tanken på at blodet fascinerte meg
så tidlig. Hva er så spesielt med blod?
Blodet er kroppens eneste flytende organ, og uten tvil et av de
viktigste. Det sørger for at kroppen, og ikke minst hjernen, får nok
oksygen. Blodet frakter næringsstoffer og hormoner dit de trengs, og
transporterer avfallsstoffer ut av kroppen. Blodet regulerer kroppstemperaturen.
Blod får sår til å gro, og blodet beskytter kroppen mot
bakterier og virus. Uten blod dør vi, punktum finale.
I mine tidlige år som barnelege dukket blodet opp som tema
bare ved sjeldne anledninger. Noen ganger ble jeg vitne til at barn
helt plutselig ble livstruende syke av blodforgiftning, eller sepsis som
det heter på legespråket, og en sjelden gang hendte det at et barn
døde av det. Hva var blodforgiftning, og hvordan kunne det bli så
farlig? Og hvorfor blir det ekstra farlig når vi har for få hvite blodlegemer
i blodet? Det hendte at barn kunne bli veldig syke av plutselig
blodmangel. Andre ble innlagt med blåmerker over hele kroppen.
Noen ganger var årsaken en relativt snill sykdom kalt immunologisk
13

forord
trombocytopenisk purpura. Andre ganger gikk alarmen fordi det var
mistanke om blodkreft.
Flaks og tilfeldigheter bidro til at jeg etter flere år som barnelege
havnet ved Rikshospitalets barneklinikk, hvor noen usedvanlig
hyggelige og kompetente leger behandlet barn med kreft og
blodsykdommer. I løpet av kort tid klarte de å smitte meg med sin
begeistring for blod og benmarg. Jeg fotograferte benmargsutstryk
og interesserte meg spesielt for leukemi, blodkreft, og fikk delta på
kurs om blodsykdommer hos barn i regi av professor Peter Johan
Moe. Moe hadde allerede oppnådd et internasjonalt renommé for
sine banebrytende behandlingsresultater ved barneleukemi. Senere
inviterte han meg med som foreleser til kursene han holdt. Min egen
sjef, professor Sverre O. Lie, var også en ledende skikkelse innenfor
internasjonal barneleukemiforskning. Han fikk meg med i den
nordiske gruppen for akutt myelogen leukemi, en sjelden form for
blodkreft.
Når man arbeider med leukemipasienter, må man ganske ofte
forordne blodtransfusjoner. Noen ganger er det ikke mulig å få til.
Enkelte grupper av pasienter nekter å ta imot fremmed blod, selv når
det står om livet. Hva gjør vi da? Og kan foreldre nekte barna sine
blodtransfusjoner av religiøse grunner? Kan blod faktisk være farlig?
Ved Rikshospitalets barneavdeling behandler vi en spesiell
pasient gruppe for hemofili, blødersykdom. Det var her jeg første
gang fikk høre historien om den mest kjente av alle blødere, den
russiske tronarvingen Aleksej. Blødersykdommen til den lille gutten
bidro til tsarrikets fall under første verdenskrig. Det var også her jeg
ble kjent med katastrofen som rammet noen av disse bløderbarna
på 1980-tallet, da de ble smittet med det dødelige HIV-viruset via
blodprodukter.
Blod er tykkere enn vann, sier vi. Nære venner kan blande blod
og bli blodsbrødre. Men oppstår det ondt blod, kan det fort bli
blodig alvor. Da fryser blodet til is i årene, og det kan ende i et
kaldblodig drap. Da blir noen sittende igjen med blod på hendene.
14

forord
Jo mer jeg lærte om blod, desto mer fascinerende ble dette mystiske
organet. Faglitteraturen jeg måtte konsultere ble etter hvert
ganske spesiell. Astrid Lindgren er nevnt, klassikeren Dracula av
Bram Stoker ble en stor leseopplevelse. Andre vampyrbøker fulgte,
en bok om henrettelser i Norge måtte også være med. Jeg skulle lære
om blodstemming og menstruasjon, og toppet det hele med å lese
spennende bøker om høydesyke på Mount Everest og blod doping
blant toppsyklister i Tour de France.
Denne boken er resultatet av all denne erfaringen og kunnskapen,
og handler om blod, mennesker og store og små øyeblikk
i verdenshistorien. I mitt virke som lege har jeg forsøkt å unngå å
stirre meg blind på ett fagområde, og jeg har vært heldig med det.
Litt på samme måte prøver jeg å gi deg historien om blodet som en
blanding av fakta og mange digresjoner; det er ofte her de beste historiene
ligger. Et langt yrkesliv med barnepasienter gjør at jeg noen
steder i boka skriver ut fra barnelegens perspektiv – det skulle bare
mangle. Mitt håp er at du etter å ha lest denne boken vil dele noe
av min begeistring for blodet, kroppens livgivende, fascinerende og
gåtefulle organ.
15

Del 1
Kroppens gåtefulle
organ. Fakta, tro
og overtro om
blodet vårt
I første del av boken forsøker vi å få oversikt over hva som gjør blodet
til et av kroppens viktigste organer, hva vi vet om blodet i dag, og hva
man trodde man visste om blodet i antikkens medisin. Vi følger den lange
reisen fra læren om de fire kroppsvæsker blod, slim, gul galle og svart galle
til den moderne forståelsen av blodet og blodkretsløpet. Du blir vitne til
George Washingtons dødskamp, omgitt av fortvilte leger som tappet ham
for store mengder blod. Du vil undre deg over hvorfor årelating som behandlingsmetode
kunne holde stand gjennom nesten to tusen år. Du vil
høre om hvorfor det å drikke blod fra henrettede ble ansett som gunstig
for en rekke sykdommer. Og selv om du kjenner til den blodtørstige grev
Dracula, er du kanskje ukjent med den bloddrikkende seriemorderen
fra virkeligheten, «Vampyren fra Düsseldorf»? Alt dette og litt til skal du
straks få vite mer om.

Kapittel 1
Hva er blod?
En tekstilforhandler med spesielle interesser
D
en unge mannen sitter fullt konsentrert ved arbeidsbordet.
Han blør lett fra en finger på den høyre hånden, hvor han
har påført seg selv et lite sår. I den venstre holder han et merkverdig
instrument, som han fører litt frem og tilbake foran det ene øyet.
Gjennom et hull i apparatet, som egentlig er en kraftig linse,
studerer han objektet – en dråpe av sitt eget blod. Han kan nesten
ikke tro det han ser: Ansamlinger av druelignende røde kuler, tett i
tett. Det han ser, er røde blodlegemer.
I en alder av tjueto år åpner Anton van Leeuwenhoek sin egen
tekstilforhandlerbutikk i 1654 i Delft, en liten by sør i republikken
De forente Nederlandene. Leeuwenhoek er teknisk interessert, og
han ønsker å finne en bedre metode for å undersøke kvaliteten i
trådene i tekstilene enn ved å bruke vanlige forstørrelsesglass. Han
former og sliper små, tykke linser av glass som han varmer opp
over en flamme. De sterke linsene fester han så til et stativ hvor
han studerer ulltrådene, og snart også andre objekter, ved å holde
linsen opp mot solen eller andre lyskilder. Objektene blir festet til
toppen av en metallspiss som kan beveges i forskjellige retninger ved
hjelp av skruer. I tillegg klarer han å variere avstanden fra linsen til
objektet. Et av verdens første mikroskoper er en realitet!
19

del 1. kroppens gåtefulle organ
De røde blodlegemene som «mikrobiologiens far» Anton van
Leeuwenhoek tegnet til Arcana Naturae Detecta (1695),
kan minne om drueklaser.
Leeuwenhoek fortsetter med å utvikle og forbedre mikroskoper.
Interessen for optikk var i ferd med å ta helt av på denne tiden. De
fleste har hørt om maleren Johannes Vermeer og kanskje sett et av
hans malerier, for eksempel «Pike med perleøredobb». Vermeer var
født i samme år som Leeuwenhoek, bodde i samme by og delte hans
lidenskap for optikk. Vermeer malte langsomt og detaljert, og det
har blitt spekulert på om han brukte optiske hjelpemidler, som et
camera obscura, for å få til de uhyre presise gjengivelsene på lerret
som har gjort ham til en verdenskjent kunstner. Leeuwenhoek, på
sin side, mikroskoperte alt han syntes virket interessant, og oppdaget
langt viktigere ting enn ulltrådenes egenskaper – blant annet bakterier.
Han ble den første til å beskrive spermier, som han trodde var
små dyr som levde i sædvæsken. Han var også en av de første til å
beskrive røde blodlegemer. På tegningene hans ligner de drue klaser.
Gjennom et langt liv – han ble 90 år – produserte Leeuwenhoek
mer enn fem hundre linser og flere hundre mikroskoper med en forstørrelse
på opptil tre hundre ganger. Egentlig svært imponerende,
tenker jeg, her jeg sitter ved et moderne mikroskop og ser på et blodutstryk.
Mikroskopet jeg bruker har en forstørrelse på 600–1000
ganger, men jeg kunne fint ha klart meg med halvparten.
Leeuwenhoeks oppdagelser gikk ikke tapt for ettertiden. Gjennom
sin venn Regnier de Graaf, en fremstående nederlandsk lege og
forsker, kom han i kontakt med Royal Society i London, hvor han
20

kapittel 1. hva er blod?
Anton van Leeuwenhoek studerte sitt eget blod ved hjelp av hjemme -
lagde mikroskoper, og ble en av de første til å beskrive røde blodlegemer.
Objektet ble holdt opp mot en lyskilde og betraktet gjennom linsen.
i mange år publiserte sine oppdagelser gjennom nesten to hundre
brev. Alle brevene var skrevet på nederlandsk, men ble oversatt til
engelsk. Leeuwenhoek publiserte aldri vitenskapelige artikler på
latin, det offisielle vitenskapsspråket den gangen. Men han var uredd
og forsvarte sine funn på tvers av vedtatte sannheter. I 1677 gikk
han seirende ut av en kontrovers med Royal Society, som ikke ville
akseptere en amatørs påstand om at det fantes encellede organismer,
skapninger Leeuwenhoek hadde oppdaget gjennom sitt hjemmelagede
mikroskop. Så overbevisende var seieren at han bare tre år
senere ble tatt opp som medlem i selskapet.
Leeuwenhoek opparbeidet seg med andre ord en viss posisjon i
sin egen levetid. Det er kanskje en av årsakene til at det er mindre
kjent at den aller tidligste oppdagelsen av røde blodlegemer tilskrives
Jan Swammerdam som levde på samme tid. Swammerdam beskrives
gjerne som den mest treffsikre av de klassiske mikroskopistene. Men
21

del 1. kroppens gåtefulle organ
etter at faren nektet å fortsette finansieringen av forskningen hans, ga
han opp, gikk inn i en tung depresjon og sluttet seg til kulten rundt
den religiøse mystikeren Antoinette Bourignon. Med fortsatt mye
ugjort døde han, nedbrutt og syk, bare førtitre år gammel.
De røde blodlegemene ble altså oppdaget og beskrevet for snart
fire hundre år siden av nederlandske vitenskapsmenn. Men blod er
ikke bare røde blodlegemer.
Blodets hovedbestanddeler – plasma og blodlegemer
Når vi tar en blodprøve og lar den stå i et reagensrør, vil den skille
seg i to lag. Den øvre halvparten er en gulaktig, klar væske. Den
nedre halvdelen ser ut som en tykk, rød masse. Disse to hoveddeler
er plasma, den gulaktige gjennomsiktige væsken, og røde blodlegemer,
også kalt erytrocytter. Plasma utgjør femtifem prosent av blodvolumet,
er tyntflytende, og sørger for at blodet strømmer gjennom
blodårene. Uten nok plasma vil blodet bli seigt, og normal sirkulasjon
vil ikke være mulig. Plasma består for det meste av vann, opptil
nittito prosent, og kan deles inn i serum og proteiner. Serum består
av vann, salter (elektrolytter), hormoner, fettstoffer og enzymer. De
ulike proteinene i plasmaet har mange ulike egenskaper og funksjoner.
Jernbindende proteiner, fettbindende proteiner og albumin
transporterer stoffer rundt i kroppen.
Proteiner hjelper til med koagulasjon, levring av blodet, og de
jobber som antistoffer som tilhører immunsystemet. I tillegg har de
flere andre oppgaver. Proteinet vi har mest av i blodet heter albumin,
et lite men allsidig protein, med mange viktige funksjoner vi skal
høre mye om senere. Litt mindre enn halvparten av blodet er blodlegemer.
Blodlegemene kommer i tre forskjellige utgaver: røde blodlegemer,
hvite blodlegemer og blodplater. De røde blodlegemene
fyller opp nedre halvdel av vårt reagensrør, mens hvite blodlegemer
og blodplater finnes i et tynt mellomsjikt mellom plasma og røde
22

kapittel 1. hva er blod?
Når blod sentrifugeres, skiller det seg i tre lag. Det øverste laget
består av plasma, det midterste laget av et tynt lag av hvite blodlegemer
og blodplater (gulhvit hinne eller buffycoat), det nederste
laget består av røde blodlegemer.
blodlegemer, kalt for buffycoat. Dette laget er så tynt at du knapt får
øye på det, og utgjør bare cirka én prosent av blodet vårt.
Swammerdam oppdaget de røde blodlegemene i 1658. Han var
tidlig ute. Til tross for at interessen for mikroskopering ble større
etter Swammerdams og Leeuwenhoeks oppdagelser, tok det nesten
to hundre år før man ble klar over at det fantes andre blodlegemer
enn de røde.
Først i 1842 oppdaget franskmannen Alfred Donné blodplatene.
Han var egentlig mest opptatt av infeksjoner, og påviste mikroben
trichomonas vaginalis i skjedesekretet hos prostituerte i Paris. Men nå
var han altså kommet over en helt ny type blodlegemer. Disse er mye
mindre enn de velkjente røde blodlegemene, og kalles blodplater.
Året etter, i 1843, beskrev den franske professoren Gabriel Andral
og den engelske allmennpraktikeren William Addison, uavhengig
av hverandre, for første gang de hvite blodlegemene. Dermed var
alle tre typer blodceller på plass. Røde blodlegemer, også kalt for
23

del 1. kroppens gåtefulle organ
erytrocytter (fra gresk erytros = rød og kytos = celle), hvite blodlegemer,
eller leukocytter (fra gresk leukos = hvit), og blodplater, trombocytter
(fra gresk thrombos = plugg, propp). Gjennom resten av boken bruker
jeg de norske og greske betegnelsene litt om hverandre. De tre
ulike blodcelletypene har alle livsviktige arbeidsoppgaver som må
utføres i blodet vårt. Noe av disse kjenner du kanskje til fra før.
Kroppens røde armé – de røde blodlegemene
Det er klart flest av røde blodlegemer, erytrocytter, i blodet. Deres
hovedoppgave er å forsyne kroppen med oksygen. Uten oksygen,
intet liv. De ser litt annerledes ut enn drueklasene Leeuwenhoek
tegnet. De er formet som runde skiver, litt tykkere langs kanten,
med glatt overflate, nesten som en smultring hvor man ikke har
klart å lage et hull i midten. Hvordan får de transportert oksygen
rundt til alle cellene i kroppen?
Når vi puster inn og fyller lungene med luft, havner luften i en av
de mange millioner av små lungeblærer, også kalt alveoler. Tett inntil
disse alveolene ligger det mikroskopiske blodkar, lunge kapillærene.
Når erytrocyttene presser seg gjennom de hårfine kapillærene, binder
de til seg oksygenmolekyler som kommer fra lungealveolene. På
vei gjennom kroppen reiser erytrocyttene fra lungene til hjertet,
og derfra gjennom blodårene ut i hele kroppen. Helt ute i vevene,
hvor blodårene er mikroskopisk tynne, kvitter de seg med oksygen,
og det nyter kroppens celler godt av – de kan forsyne seg med
livsnødvendig og nytt oksygen. Sam tidig drar erytrocyttene med
seg karbon dioksid, et avfallsstoff fra kroppscellene. (Til dette får de
røde blodlegemene god hjelp av plasmaet, hvor faktisk det meste av
karbon dioksidet løses opp og transporteres flytende.) Deretter fyker
de av gårde gjennom små og større blodkar til hjertet, og derfra til
lungene, hvor karbondioksidet pustes ut – og hele prosessen starter
om igjen.
24

270