You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
lodige <strong>historier</strong>
ernward zeller<br />
BLODIGE<br />
HISTORIER<br />
fakta og<br />
digresjoner om<br />
kroppens<br />
flytende organ<br />
pax forlag as, oslo 2022
© Pax Forlag 2022<br />
Omslag: Akademisk publisering<br />
Trykk: Print Best OÜ, Estland<br />
Printed in Estonia<br />
isbn: 978-82-530-4331-9
Innhold<br />
Forord 13<br />
DEL 1. KROPPENS GÅTEFULLE ORGAN.<br />
FAKTA, TRO OG OVERTRO OM BLODET VÅRT<br />
Kapittel 1. Hva er blod? 19<br />
En tekstilforhandler med spesielle interesser 19 Blodets hovedbestanddeler<br />
– plasma og blodlegemer 22 Kroppens røde armé – de røde blodlegemene 24<br />
Kroppens mobile innsatstropp – de hvite blodlegemene 25 Stanser blødninger<br />
på 1-2-3 – om blodplatene 26 Blodkretsløpet 26 To og en halv gang rundt jordkloden<br />
30 Kroppens egen fabrikk – om benmargen 32 Blodstamcellene – de<br />
som får til alt 34 Stamcelletransplantasjon 35 Hva kan blodet fortelle oss? Om<br />
blodprøver 36<br />
Kapittel 2. Årelatingens historie 38<br />
George Washingtons siste timer 38 Hippokrates og læren om de i fire kroppsvæsker<br />
41 Galenos – kjempen fra Pergamon 42 To bleed or not to bleed – kontroverser<br />
rundt årelating 44 Bartskjær og skarpe gjenstander – om tapping av<br />
blod 47 The «Leechamania» – blodiglenes gylne tidsalder 48 Med blodigler i<br />
kofferten 50 Mot moderne tider 51
Kapittel 3. Blodets magi 53<br />
Bram Stokers Dracula 53 Vlad III Tepes – den blodtørstige greven 55 Den<br />
udødelige myten 56 Vampyren fra Düsseldorf 58 Å drikke blod 60 Blod fra<br />
henrettede 62 Blod som medisin 63 Kan vi leve av å drikke blod? 64<br />
DEL 2. BLOD PÅ GODT OG VONDT<br />
Kapittel 4. Fargen er rød!<br />
Om røde blodlegemer, jern og anemi 67<br />
Blått blod og blodrøde overskrifter 67 Erytrocytter og rustne spikre 68<br />
Hva er mer verdifullt enn gull? 70 Jernmangelanemi 72 Myter og fakta om<br />
menstruasjonsblod 73 Når jern blir farlig 75 Ukule kuler og sigder – sykdommer<br />
i de røde blodlegemene 77 Er blod alltid rødt? 79 Dolkhalens dyrebare blod<br />
81 Når sterke menn går i bakken – om blodfobi 83<br />
Kapittel 5. Store høyder og dype fall. Om oksyge n-<br />
transport, høydetilpasning og bloddoping 85<br />
Dødsbudskap på internett 85 I tynn luft 87 Historien om EPO 89 Farlige<br />
høyder 91 Blodet – kroppens egen varmepumpe 92 Høydetrening – høyt og<br />
lavt 93 Lance Armstrong ved avgrunnen 97 Hva er bloddoping? 100 E(dgar<br />
Allen) PO(e) 100 Doping ved blodoverføringer 103 Bloody doctors 104<br />
Kapittel 6. Hvite blodlegemer, immunsystemet<br />
og verdens farligste dyr 106<br />
En smertefull opplevelse som ung lege 106 Ubedte gjester 107 Oppdagelsen av<br />
immunsystemet 110 Hvite blodlegemer 112 Puss, betennelse og feber 113 Sepsis<br />
– når immunsystemet går amok 115 Behandling av sepsis 117 Verdens farligste<br />
dyr 118 Trojanske hester i blodet 120 Malariamygg i Norge 121
Kapittel 7. Hvite blodlegemer på avveie – om blodkreft 122<br />
Rudolf Virchow og det hvite blodet 122 Leukemi 125 Arven etter Virchow –<br />
hvordan behandle leukemi? 127 Livsfarlige bivirkninger og nytt håp 129 En<br />
strålende nyvinning – kampen mot kreftceller i hjernen 131 Barneleukemi kan<br />
helbredes! 131 «Menn med hår på brystet» 132 Fra sykdom til festmarsj 135<br />
Tonje som aldri ga opp 136 Oslo-piloten 137 Når enden er god 139<br />
Kapittel 8. Det blør! Om blødninger, blodplater<br />
og blodpropp 141<br />
Når hvert sekund teller 141 Livreddende hjelp – hvordan stoppe akutte blødninger<br />
143 Stat blod! 144 Blodplater stopper akutte blødninger 146 Når kroppen<br />
går til angrep på seg selv 147 En tronarving med blødersykdom 148 Munken<br />
med det glødende blikket 149 Attentatet mot Rasputin 150 Tsarfamiliens<br />
skjebne besegles 151 Blødersykdom 153 Hvordan behandles hemofili 157 Om<br />
blodpropp 159 Behandling av blodpropp 161<br />
DEL 3. Å GI OG TA IMOT BLOD 163<br />
Kapittel 9. Du er noens type. Om transfusjoner,<br />
blodgrupper og blodgivning 165<br />
Kalveblod mot galskap 165 De første blodoverføringene med menneskeblod 168<br />
Karl Landsteiner – en allsidig nobelprisvinner 171 AB-null-blodgruppesystemet<br />
172 Krig mellom mamma og baby – om Rhesus-systemet 174 Hva er den vanligste<br />
blodgruppen? 176 Er du virkelig min pappa? 178 Watkins vs. Bamberger<br />
– babyene som ble forbyttet 178 Si meg hvilken blodgruppe du har – så skal<br />
jeg si deg hvem du er! 180 Hans Serelman – blodgrupper og rasetenkning 181<br />
Blodgrupper i koronatider 184<br />
Kapittel 10. Blod i krig og fred 186<br />
Stjernekirurgen som reddet en baby 186 Forlikelig og uforlikelig blod 188<br />
Blod på boks – første verdenskrig 189 Verdens første blodgiversentral 190<br />
Norman Bethunes mobile blodtransfusjonstjeneste 191 Blod fra døde – et
makabert sidespor 193 Plasma istedenfor blod 196 Hvitt blod, farget blod 198<br />
Livreddende albumin 200 Hitlers blodfattige tropper 201 Fra fullblod til behandling<br />
med blodkomponenter 202 Blod kan ikke kjøpes. Det må gis 203<br />
Blodgivere – idealister som er litt annerledes 205<br />
Kapittel 11. Er blod farlig? 206<br />
En ryggskade med fatale følger 206 En bygd slår ring om en alvorlig syk gutt<br />
208 Ryan Whites kamp mot fordommer 209 Døden ved blod – HIV-smittens<br />
omfang 211 Kunne katastrofen vært unngått? 213 Hemofili versus homofili 214<br />
Faktorkonsentrater som smittebomber 215 En Porsche blir sprengt i filler 216<br />
Når tro er viktigere enn blod 218 The Children Act 220 Å spare på blodet 221<br />
Kan blod være farlig? 222<br />
DEL 4 BLODIGE FREMTIDSVISJONER<br />
Kapittel 12. Evig ung ved hjelp av blod? 225<br />
Det er noe dritt å bli gammel 225 Ny vår for gamle mus 226 Jakten på ungdomskilden<br />
228 Baluba omkring Ambrosia 230 Skyggesider ved bruk av blodforyngelse<br />
231<br />
Kapittel 13. Fremtiden er her – nesten 233<br />
En pille mot blodkreft 232 Det ser ut som paprikakrydder – om kunstig blod<br />
234 Røde blodlegemer laget av stamceller? 235 Genterapi ved blødersykdom<br />
237 Ondt blod i rettssalen 238 Din helse: All informasjon i en enkel blodprøve?<br />
240 Til slutt 242<br />
Takk 245<br />
Kilde- og referanseliste 247<br />
Bildekreditering 268
Forord<br />
«B<br />
lod! Ikke tvil om det!» Det er starten på en av mine yndlingsbøker<br />
som barn, Astrid Lindgrens Mesterdetektiven<br />
Blomkvist. Starten er alt annet enn tilfeldig. Blod fanger oppmerksomheten.<br />
Blod øker spenningen. Blod gjør oss nysgjerrige. Jeg skal<br />
ikke påstå at den unge mesterdetektiven var årsaken til at jeg mange<br />
år senere endte opp som barnelege med spesialkompetanse på<br />
blodsykdommer, men jeg liker tanken på at blodet fascinerte meg<br />
så tidlig. Hva er så spesielt med blod?<br />
Blodet er kroppens eneste flytende organ, og uten tvil et av de<br />
viktigste. Det sørger for at kroppen, og ikke minst hjernen, får nok<br />
oksygen. Blodet frakter næringsstoffer og hormoner dit de trengs, og<br />
transporterer avfallsstoffer ut av kroppen. Blodet regulerer kroppstemperaturen.<br />
Blod får sår til å gro, og blodet beskytter kroppen mot<br />
bakterier og virus. Uten blod dør vi, punktum finale.<br />
I mine tidlige år som barnelege dukket blodet opp som tema<br />
bare ved sjeldne anledninger. Noen ganger ble jeg vitne til at barn<br />
helt plutselig ble livstruende syke av blodforgiftning, eller sepsis som<br />
det heter på legespråket, og en sjelden gang hendte det at et barn<br />
døde av det. Hva var blodforgiftning, og hvordan kunne det bli så<br />
farlig? Og hvorfor blir det ekstra farlig når vi har for få hvite blodlegemer<br />
i blodet? Det hendte at barn kunne bli veldig syke av plutselig<br />
blodmangel. Andre ble innlagt med blåmerker over hele kroppen.<br />
Noen ganger var årsaken en relativt snill sykdom kalt immunologisk<br />
13
forord<br />
trombocytopenisk purpura. Andre ganger gikk alarmen fordi det var<br />
mistanke om blodkreft.<br />
Flaks og tilfeldigheter bidro til at jeg etter flere år som barnelege<br />
havnet ved Rikshospitalets barneklinikk, hvor noen usedvanlig<br />
hyggelige og kompetente leger behandlet barn med kreft og<br />
blodsykdommer. I løpet av kort tid klarte de å smitte meg med sin<br />
begeistring for blod og benmarg. Jeg fotograferte benmargsutstryk<br />
og interesserte meg spesielt for leukemi, blodkreft, og fikk delta på<br />
kurs om blodsykdommer hos barn i regi av professor Peter Johan<br />
Moe. Moe hadde allerede oppnådd et internasjonalt renommé for<br />
sine banebrytende behandlingsresultater ved barneleukemi. Senere<br />
inviterte han meg med som foreleser til kursene han holdt. Min egen<br />
sjef, professor Sverre O. Lie, var også en ledende skikkelse innenfor<br />
internasjonal barneleukemiforskning. Han fikk meg med i den<br />
nordiske gruppen for akutt myelogen leukemi, en sjelden form for<br />
blodkreft.<br />
Når man arbeider med leukemipasienter, må man ganske ofte<br />
forordne blodtransfusjoner. Noen ganger er det ikke mulig å få til.<br />
Enkelte grupper av pasienter nekter å ta imot fremmed blod, selv når<br />
det står om livet. Hva gjør vi da? Og kan foreldre nekte barna sine<br />
blodtransfusjoner av religiøse grunner? Kan blod faktisk være farlig?<br />
Ved Rikshospitalets barneavdeling behandler vi en spesiell<br />
pasient gruppe for hemofili, blødersykdom. Det var her jeg første<br />
gang fikk høre historien om den mest kjente av alle blødere, den<br />
russiske tronarvingen Aleksej. Blødersykdommen til den lille gutten<br />
bidro til tsarrikets fall under første verdenskrig. Det var også her jeg<br />
ble kjent med katastrofen som rammet noen av disse bløderbarna<br />
på 1980-tallet, da de ble smittet med det dødelige HIV-viruset via<br />
blodprodukter.<br />
Blod er tykkere enn vann, sier vi. Nære venner kan blande blod<br />
og bli blodsbrødre. Men oppstår det ondt blod, kan det fort bli<br />
blodig alvor. Da fryser blodet til is i årene, og det kan ende i et<br />
kaldblodig drap. Da blir noen sittende igjen med blod på hendene.<br />
14
forord<br />
Jo mer jeg lærte om blod, desto mer fascinerende ble dette mystiske<br />
organet. Faglitteraturen jeg måtte konsultere ble etter hvert<br />
ganske spesiell. Astrid Lindgren er nevnt, klassikeren Dracula av<br />
Bram Stoker ble en stor leseopplevelse. Andre vampyrbøker fulgte,<br />
en bok om henrettelser i Norge måtte også være med. Jeg skulle lære<br />
om blodstemming og menstruasjon, og toppet det hele med å lese<br />
spennende bøker om høydesyke på Mount Everest og blod doping<br />
blant toppsyklister i Tour de France.<br />
Denne boken er resultatet av all denne erfaringen og kunnskapen,<br />
og handler om blod, mennesker og store og små øyeblikk<br />
i verdenshistorien. I mitt virke som lege har jeg forsøkt å unngå å<br />
stirre meg blind på ett fagområde, og jeg har vært heldig med det.<br />
Litt på samme måte prøver jeg å gi deg historien om blodet som en<br />
blanding av fakta og mange digresjoner; det er ofte her de beste historiene<br />
ligger. Et langt yrkesliv med barnepasienter gjør at jeg noen<br />
steder i boka skriver ut fra barnelegens perspektiv – det skulle bare<br />
mangle. Mitt håp er at du etter å ha lest denne boken vil dele noe<br />
av min begeistring for blodet, kroppens livgivende, fascinerende og<br />
gåtefulle organ.<br />
15
Del 1<br />
Kroppens gåtefulle<br />
organ. Fakta, tro<br />
og overtro om<br />
blodet vårt<br />
I første del av boken forsøker vi å få oversikt over hva som gjør blodet<br />
til et av kroppens viktigste organer, hva vi vet om blodet i dag, og hva<br />
man trodde man visste om blodet i antikkens medisin. Vi følger den lange<br />
reisen fra læren om de fire kroppsvæsker blod, slim, gul galle og svart galle<br />
til den moderne forståelsen av blodet og blodkretsløpet. Du blir vitne til<br />
George Washingtons dødskamp, omgitt av fortvilte leger som tappet ham<br />
for store mengder blod. Du vil undre deg over hvorfor årelating som behandlingsmetode<br />
kunne holde stand gjennom nesten to tusen år. Du vil<br />
høre om hvorfor det å drikke blod fra henrettede ble ansett som gunstig<br />
for en rekke sykdommer. Og selv om du kjenner til den blodtørstige grev<br />
Dracula, er du kanskje ukjent med den bloddrikkende seriemorderen<br />
fra virkeligheten, «Vampyren fra Düsseldorf»? Alt dette og litt til skal du<br />
straks få vite mer om.
Kapittel 1<br />
Hva er blod?<br />
En tekstilforhandler med spesielle interesser<br />
D<br />
en unge mannen sitter fullt konsentrert ved arbeidsbordet.<br />
Han blør lett fra en finger på den høyre hånden, hvor han<br />
har påført seg selv et lite sår. I den venstre holder han et merkverdig<br />
instrument, som han fører litt frem og tilbake foran det ene øyet.<br />
Gjennom et hull i apparatet, som egentlig er en kraftig linse,<br />
studerer han objektet – en dråpe av sitt eget blod. Han kan nesten<br />
ikke tro det han ser: Ansamlinger av druelignende røde kuler, tett i<br />
tett. Det han ser, er røde blodlegemer.<br />
I en alder av tjueto år åpner Anton van Leeuwenhoek sin egen<br />
tekstilforhandlerbutikk i 1654 i Delft, en liten by sør i republikken<br />
De forente Nederlandene. Leeuwenhoek er teknisk interessert, og<br />
han ønsker å finne en bedre metode for å undersøke kvaliteten i<br />
trådene i tekstilene enn ved å bruke vanlige forstørrelsesglass. Han<br />
former og sliper små, tykke linser av glass som han varmer opp<br />
over en flamme. De sterke linsene fester han så til et stativ hvor<br />
han studerer ulltrådene, og snart også andre objekter, ved å holde<br />
linsen opp mot solen eller andre lyskilder. Objektene blir festet til<br />
toppen av en metallspiss som kan beveges i forskjellige retninger ved<br />
hjelp av skruer. I tillegg klarer han å variere avstanden fra linsen til<br />
objektet. Et av verdens første mikroskoper er en realitet!<br />
19
del 1. kroppens gåtefulle organ<br />
De røde blodlegemene som «mikrobiologiens far» Anton van<br />
Leeuwenhoek tegnet til Arcana Naturae Detecta (1695),<br />
kan minne om drueklaser.<br />
Leeuwenhoek fortsetter med å utvikle og forbedre mikroskoper.<br />
Interessen for optikk var i ferd med å ta helt av på denne tiden. De<br />
fleste har hørt om maleren Johannes Vermeer og kanskje sett et av<br />
hans malerier, for eksempel «Pike med perleøredobb». Vermeer var<br />
født i samme år som Leeuwenhoek, bodde i samme by og delte hans<br />
lidenskap for optikk. Vermeer malte langsomt og detaljert, og det<br />
har blitt spekulert på om han brukte optiske hjelpemidler, som et<br />
camera obscura, for å få til de uhyre presise gjengivelsene på lerret<br />
som har gjort ham til en verdenskjent kunstner. Leeuwenhoek, på<br />
sin side, mikroskoperte alt han syntes virket interessant, og oppdaget<br />
langt viktigere ting enn ulltrådenes egenskaper – blant annet bakterier.<br />
Han ble den første til å beskrive spermier, som han trodde var<br />
små dyr som levde i sædvæsken. Han var også en av de første til å<br />
beskrive røde blodlegemer. På tegningene hans ligner de drue klaser.<br />
Gjennom et langt liv – han ble 90 år – produserte Leeuwenhoek<br />
mer enn fem hundre linser og flere hundre mikroskoper med en forstørrelse<br />
på opptil tre hundre ganger. Egentlig svært imponerende,<br />
tenker jeg, her jeg sitter ved et moderne mikroskop og ser på et blodutstryk.<br />
Mikroskopet jeg bruker har en forstørrelse på 600–1000<br />
ganger, men jeg kunne fint ha klart meg med halvparten.<br />
Leeuwenhoeks oppdagelser gikk ikke tapt for ettertiden. Gjennom<br />
sin venn Regnier de Graaf, en fremstående nederlandsk lege og<br />
forsker, kom han i kontakt med Royal Society i London, hvor han<br />
20
kapittel 1. hva er blod?<br />
Anton van Leeuwenhoek studerte sitt eget blod ved hjelp av hjemme -<br />
lagde mikroskoper, og ble en av de første til å beskrive røde blodlegemer.<br />
Objektet ble holdt opp mot en lyskilde og betraktet gjennom linsen.<br />
i mange år publiserte sine oppdagelser gjennom nesten to hundre<br />
brev. Alle brevene var skrevet på nederlandsk, men ble oversatt til<br />
engelsk. Leeuwenhoek publiserte aldri vitenskapelige artikler på<br />
latin, det offisielle vitenskapsspråket den gangen. Men han var uredd<br />
og forsvarte sine funn på tvers av vedtatte sannheter. I 1677 gikk<br />
han seirende ut av en kontrovers med Royal Society, som ikke ville<br />
akseptere en amatørs påstand om at det fantes encellede organismer,<br />
skapninger Leeuwenhoek hadde oppdaget gjennom sitt hjemmelagede<br />
mikroskop. Så overbevisende var seieren at han bare tre år<br />
senere ble tatt opp som medlem i selskapet.<br />
Leeuwenhoek opparbeidet seg med andre ord en viss posisjon i<br />
sin egen levetid. Det er kanskje en av årsakene til at det er mindre<br />
kjent at den aller tidligste oppdagelsen av røde blodlegemer tilskrives<br />
Jan Swammerdam som levde på samme tid. Swammerdam beskrives<br />
gjerne som den mest treffsikre av de klassiske mikroskopistene. Men<br />
21
del 1. kroppens gåtefulle organ<br />
etter at faren nektet å fortsette finansieringen av forskningen hans, ga<br />
han opp, gikk inn i en tung depresjon og sluttet seg til kulten rundt<br />
den religiøse mystikeren Antoinette Bourignon. Med fortsatt mye<br />
ugjort døde han, nedbrutt og syk, bare førtitre år gammel.<br />
De røde blodlegemene ble altså oppdaget og beskrevet for snart<br />
fire hundre år siden av nederlandske vitenskapsmenn. Men blod er<br />
ikke bare røde blodlegemer.<br />
Blodets hovedbestanddeler – plasma og blodlegemer<br />
Når vi tar en blodprøve og lar den stå i et reagensrør, vil den skille<br />
seg i to lag. Den øvre halvparten er en gulaktig, klar væske. Den<br />
nedre halvdelen ser ut som en tykk, rød masse. Disse to hoveddeler<br />
er plasma, den gulaktige gjennomsiktige væsken, og røde blodlegemer,<br />
også kalt erytrocytter. Plasma utgjør femtifem prosent av blodvolumet,<br />
er tyntflytende, og sørger for at blodet strømmer gjennom<br />
blodårene. Uten nok plasma vil blodet bli seigt, og normal sirkulasjon<br />
vil ikke være mulig. Plasma består for det meste av vann, opptil<br />
nittito prosent, og kan deles inn i serum og proteiner. Serum består<br />
av vann, salter (elektrolytter), hormoner, fettstoffer og enzymer. De<br />
ulike proteinene i plasmaet har mange ulike egenskaper og funksjoner.<br />
Jernbindende proteiner, fettbindende proteiner og albumin<br />
transporterer stoffer rundt i kroppen.<br />
Proteiner hjelper til med koagulasjon, levring av blodet, og de<br />
jobber som antistoffer som tilhører immunsystemet. I tillegg har de<br />
flere andre oppgaver. Proteinet vi har mest av i blodet heter albumin,<br />
et lite men allsidig protein, med mange viktige funksjoner vi skal<br />
høre mye om senere. Litt mindre enn halvparten av blodet er blodlegemer.<br />
Blodlegemene kommer i tre forskjellige utgaver: røde blodlegemer,<br />
hvite blodlegemer og blodplater. De røde blodlegemene<br />
fyller opp nedre halvdel av vårt reagensrør, mens hvite blodlegemer<br />
og blodplater finnes i et tynt mellomsjikt mellom plasma og røde<br />
22
kapittel 1. hva er blod?<br />
Når blod sentrifugeres, skiller det seg i tre lag. Det øverste laget<br />
består av plasma, det midterste laget av et tynt lag av hvite blodlegemer<br />
og blodplater (gulhvit hinne eller buffycoat), det nederste<br />
laget består av røde blodlegemer.<br />
blodlegemer, kalt for buffycoat. Dette laget er så tynt at du knapt får<br />
øye på det, og utgjør bare cirka én prosent av blodet vårt.<br />
Swammerdam oppdaget de røde blodlegemene i 1658. Han var<br />
tidlig ute. Til tross for at interessen for mikroskopering ble større<br />
etter Swammerdams og Leeuwenhoeks oppdagelser, tok det nesten<br />
to hundre år før man ble klar over at det fantes andre blodlegemer<br />
enn de røde.<br />
Først i 1842 oppdaget franskmannen Alfred Donné blodplatene.<br />
Han var egentlig mest opptatt av infeksjoner, og påviste mikroben<br />
trichomonas vaginalis i skjedesekretet hos prostituerte i Paris. Men nå<br />
var han altså kommet over en helt ny type blodlegemer. Disse er mye<br />
mindre enn de velkjente røde blodlegemene, og kalles blodplater.<br />
Året etter, i 1843, beskrev den franske professoren Gabriel Andral<br />
og den engelske allmennpraktikeren William Addison, uavhengig<br />
av hverandre, for første gang de hvite blodlegemene. Dermed var<br />
alle tre typer blodceller på plass. Røde blodlegemer, også kalt for<br />
23
del 1. kroppens gåtefulle organ<br />
erytrocytter (fra gresk erytros = rød og kytos = celle), hvite blodlegemer,<br />
eller leukocytter (fra gresk leukos = hvit), og blodplater, trombocytter<br />
(fra gresk thrombos = plugg, propp). Gjennom resten av boken bruker<br />
jeg de norske og greske betegnelsene litt om hverandre. De tre<br />
ulike blodcelletypene har alle livsviktige arbeidsoppgaver som må<br />
utføres i blodet vårt. Noe av disse kjenner du kanskje til fra før.<br />
Kroppens røde armé – de røde blodlegemene<br />
Det er klart flest av røde blodlegemer, erytrocytter, i blodet. Deres<br />
hovedoppgave er å forsyne kroppen med oksygen. Uten oksygen,<br />
intet liv. De ser litt annerledes ut enn drueklasene Leeuwenhoek<br />
tegnet. De er formet som runde skiver, litt tykkere langs kanten,<br />
med glatt overflate, nesten som en smultring hvor man ikke har<br />
klart å lage et hull i midten. Hvordan får de transportert oksygen<br />
rundt til alle cellene i kroppen?<br />
Når vi puster inn og fyller lungene med luft, havner luften i en av<br />
de mange millioner av små lungeblærer, også kalt alveoler. Tett inntil<br />
disse alveolene ligger det mikroskopiske blodkar, lunge kapillærene.<br />
Når erytrocyttene presser seg gjennom de hårfine kapillærene, binder<br />
de til seg oksygenmolekyler som kommer fra lungealveolene. På<br />
vei gjennom kroppen reiser erytrocyttene fra lungene til hjertet,<br />
og derfra gjennom blodårene ut i hele kroppen. Helt ute i vevene,<br />
hvor blodårene er mikroskopisk tynne, kvitter de seg med oksygen,<br />
og det nyter kroppens celler godt av – de kan forsyne seg med<br />
livsnødvendig og nytt oksygen. Sam tidig drar erytrocyttene med<br />
seg karbon dioksid, et avfallsstoff fra kroppscellene. (Til dette får de<br />
røde blodlegemene god hjelp av plasmaet, hvor faktisk det meste av<br />
karbon dioksidet løses opp og transporteres flytende.) Deretter fyker<br />
de av gårde gjennom små og større blodkar til hjertet, og derfra til<br />
lungene, hvor karbondioksidet pustes ut – og hele prosessen starter<br />
om igjen.<br />
24
270