25.05.2023 Views

Språkhjernen

  • No tags were found...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

språkhjernen


Marit Lobben<br />

SPRÅKHJERNEN<br />

om menneskers og dyrs språkevner<br />

Illustrasjoner ved forfatteren<br />

pax forlag, oslo 2023


© Pax Forlag – en del av Forente Forlag AS, 2023<br />

Omslag: Akademisk publisering<br />

Trykk: Scandbook AB<br />

Printed in Sweden<br />

isbn 978-82-530-4374-6<br />

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og fra Institusjonen Fritt Ord<br />

Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord<br />

Illustrasjoner: Marit Lobben


innhold<br />

Forord 9<br />

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det? 11<br />

Kapittel 2. <strong>Språkhjernen</strong>s anatomi – en<br />

grunnleggende innføring 19<br />

En grovinndeling av hjernen 19 Hjernens buklete overflate – hva tjener den til? 24<br />

En innholdsfortegnelse for hjernen 26 Å henge ved grinda: Kontakten mellom<br />

nervecellene foregår i synapsen 28 Noen roper «heia», andre sier «vent nå litt».<br />

Signalstoffene er hjernens postbud 30 Hjernens motorveier: Hvit substans 31<br />

Hva gjør hjernen din elektrisk? 33<br />

Kapittel 3. Ord ved ord, celle ved celle. Språkets minste<br />

byggesteiner – og hjernens. Hvordan forenes de? 39<br />

Fra lyd til fonem, språkets minste betydningsskillende enhet 40<br />

Tonem – betydningsskillende tonelag 41 Ord er navn på ting i verden som er<br />

viktige for oss 42 Deler som er mindre enn ordet: rot, stamme og ordendrende<br />

byggesteiner 45 Deler som er større enn ordet: Fraser, delsetninger og<br />

helsetninger 47 Setninger er tankemodeller over den virkelige verden 50<br />

Rangordning – en helt nødvendig tenkemåte for å bygge setninger 51 Slake og<br />

krappe hjernebølger: arbeidsdeling mellom elektriske frekvensbånd 54 Deler som er<br />

større enn setningen: Å peke internt i teksten og til omverdenen rundt 57<br />

Vi bryter ned ordenes betydning. «Ting i verden» bor nederst i hjernen og<br />

hvordan vi håndterer dem på toppen 59 Vi bygger opp ordenes betydning.<br />

Integreringsområder forbinder sansespesifikk kunnskap og gjør<br />

verden hel 60 Ordene blir til. Hjernen binder lyd til betydning gjennom<br />

sammenføyende læring 61 Hjernebølger forklarer ikke alt 63


Kapittel 4. Dyrespråk – ikke så forskjellig fra<br />

våre som vi tror 64<br />

Kongeveien til forståelsen av språkets opprinnelse er å sammenlikne menneskers<br />

og dyrs kognitive evner 64 Ordforråd i dyras naturlige omgivelser 67 På fornavn<br />

med fugler, delfiner og sjimpanser 69 Fugler og småaper kan både bygge nye ord og<br />

bøye dem i fastlagte mønstre 70 Komposisjon, hierarki og rekursivitet hos dyr 72<br />

Kommunikasjon i en annerledes sanseverden 76 Forskyvning: mentale tidsreiser,<br />

tenkte verdener, løgn og bedrag 85 Hvilke kunster må en språkhjerne<br />

egentlig mestre? 92<br />

Kapittel 5. Fra oppdagelsesreisende språknevrologer til moderne<br />

høyteknologi. Metoder for å utforske gåten om språk i hjernen 94<br />

Brocas og Wernickes tidlige oppdagelser av språkspesifikke områder 95 Et<br />

språkspesifikt nettverk: Geschwind oppdager Den buede nervebunten 100<br />

Høyteknologi i språkforskningens tjeneste 101<br />

Kapittel 6. En gaidet rundtur i språkhjernen 110<br />

En ny start 110 Språkområder 111 Sentrale områder for begrepsforståelse 125<br />

Områder under hjernebarken 137 Nettverkene 158 Signalstoffer i grammatikken 162<br />

En språkmodell for språk i hjernen som favner (nesten) alt 164<br />

Kapittel 7. Den formbare hjernen: Læring er hjernens<br />

gartner og beskjærer nevrontrærne 166<br />

Hjernen din endrer seg når du lærer – rent fysisk 166 Nervesystemet forventer<br />

læring i kritiske perioder 173 Babyhjernen, tenåringshjernen og voksenhjernen 177<br />

Språkinnlæring trekker veksler på samsvar i hjernebølger og lydfrekvenser 182<br />

<strong>Språkhjernen</strong>s utrolige evne til omstilling 191 Frynsegoder ved å kunne mange språk:<br />

flerspråklighet og flerbruk av nevrale nettverk 204<br />

Kapittel 8. En følelse for det abstrakte, et grep om det konkrete.<br />

To ordsystem eller ett? 209<br />

Konkrete ord bruker hjernens sanse- og motorikkområder 210 Abstrakte ord<br />

bruker hjernens følelsessentra 213 Finnes det et felles nettverk i hjernen<br />

for alle typer ord? 222


Kapittel 9. Å vite hva man vet – eller ikke.<br />

Ord, setninger og hukommelse 224<br />

Om vaneminnet og implisitt læring 224 Den litt kjedelige, men perfekte<br />

grammatikken. Som å lære å sykle − vi vet at vi kan det, men ikke hvordan vi<br />

lærte det 226 Om deklarativt minne og eksplisitt læring 228 Litt tuskhandel:<br />

låner litt og gir bort litt 230 Ordbanken. Vi vet hva vi har på kontoen 231<br />

Den deklarative hukommelsen kan lagre bøyde former (hvis de blir gjentatt<br />

ofte nok) 236 Å abstrahere mønster betinger variasjon 238 Er vaneminnet<br />

begrenset til sekvenslæring? 240<br />

Kapittel 10. Overlappende ferdigheter: Sangfugler og syngende<br />

dialekter – språk, rytme og tone i hjernen 245<br />

Av gammelt blir det nytt. Nevral gjenbruk gjennom livet og evolusjonen 246<br />

Gange, leppesmell og tygging. Hva tok vi med oss inn i språket av kroppens<br />

bevegelser? 248 Er toner i språk det samme som toner i musikk? 254 «Kan du<br />

synge, så kan du danse.» Den evolusjonære forbindelsen mellom lydmimikk<br />

og kroppsrytme 261 Vi vokser til. Rytmenes vei inn i språket og musikken 266<br />

Rytmearkitektur. En murstein kan bli til mange slags hus 267<br />

Kapittel 11. Den sosiale hjernen – mer enn bare hygge 270<br />

Jeg er én. Bevisstheten om selvet, hvor sitter det? 271 Å kunne tenke om oss selv<br />

bante veien for setningsoppbygning 272 Du er som jeg. Å forstå andres tanker er<br />

grunnlaget for samtalen 273 Noen er mindre levende enn meg. Vår holdning til dyr,<br />

barn og kvinner og hvordan det påvirker grammatikken 276 Hvordan vi deler inn<br />

verden er kodet i hjernens struktur. Om betydningskategorier ved hjerneskade<br />

og i grammatikk 280 Å forstå at noe som er fraværende kan finnes, er begrepenes<br />

grunnvoll 281 Vi er handlende jordboere i verden: En nevrologisk modell for<br />

transitivitet 282 Sosiale roller i system 285<br />

Kapittel 12. Genet som bidro til å gjøre oss taleføre 287<br />

Geners oppbygning og potensial for endring – en kort ABC 289 Historien om<br />

FOXP2 – «språkgenet» 295 FoxP2 – vår følgesvenn siden tidenes morgen 297<br />

Menneskets aner ble tidlig genetisk disponert for språk – men hvor tidlig? 301 Språk<br />

overlapper med motorikk – var det FOXP2 som ga oss grammatikken? 306 FoxP2-<br />

forsterkere i dyr som er dyktige til å imitere lyd 307 Hvordan kan vi forklare like<br />

egenskaper i arter fjernt fra hverandre? 309 Mot en ny horisont? Molekylærbiologi i<br />

språkforskningens tjeneste 311


Kapittel 13. Et sideblikk, et tilbakeblikk og en fremtidsprofeti 312<br />

Et sideblikk på våre samtidige arter: Hva skiller deres hjerner og kognisjon<br />

fra vår? 312 Forskjeller i hjernen hos mennesker og andre primater 315 Intelligens,<br />

språk og spesialisering av hjernen – hvordan henger det sammen? 318 Sangfuglenes<br />

hjerner skiller seg ut, og papegøyehjernen enda mer 320 Språket gjør maurens<br />

hjerne smart 322 Firfislenes kommunikasjon setter avtrykk i hjernene deres 325<br />

Spesialisering av hjernehalvdelene er språkets avtrykk i menneskenes hjerne, men<br />

vi deler den med de fleste virveldyr 326 Hvordan ble det slik? Hvorfor fikk noen<br />

språk og andre ikke? 332 Et tilbakeblikk de siste fem tusen år. Hvor fort kan hjernen<br />

endres? 342 En fremtidsprofeti: Hvor går språkhjernen? 345<br />

Noter 347<br />

Register 372<br />

figurer:<br />

1. Hjernens hovedbestanddeler<br />

storhjernen, lillehjernen og hjernestammen<br />

20<br />

2. Inndeling i pannelapp, isselapp,<br />

tinninglapp og nakkelapp 21<br />

3. Brodmanns områder 27<br />

4. Aksoner og dendritter samt mottakercelle,<br />

givercelle og synapse 29<br />

5. Grå og hvit substans i hjernen 32<br />

6. Den visuelle hva-strømmen og hvor-og<br />

hvordan strømmen 60<br />

7. Grammatikker med hhv flat og rekursiv<br />

oppbygning 73<br />

8. Brocas og Wernickes områder 95<br />

9. Noen av teknologiene som brukes i<br />

hjerneforskning i dag 109<br />

10. Språkområder i hjernen, slik vi kjenner<br />

dem i dag 112<br />

11. Brocas region, inndelt i områder med<br />

forskjellige funksjoner 114<br />

12. En modell for et abstraksjonssenter for<br />

ords betydning 128<br />

13. Kammerkjernen 138<br />

14. Basalgangliene som evighets maskin! 143<br />

15. Basalgangliene med halekjerne og nøtteskallkjerne<br />

som danner striatum 144<br />

16. Basalganglienes enkeltdeler 149<br />

17. Lillehjernen 152<br />

18. Signalbaner mellom viktige språkområder<br />

og deres funksjoner 161<br />

19. En modell for språkfunksjoner i den<br />

bakre venstre hjernehalvdelen 164<br />

20. En sammenlikning av fiberbanene hos<br />

voksne og nyfødte 179<br />

21. Her sitter kanskje ditt språktalent: I<br />

venstre nedre isselapp 200<br />

22. Ord er organisert i nettverk ut fra sin<br />

betydning 234<br />

23. Hjernens nettverk for rytmer 253<br />

24. Tverrsnitt av hjernen fra toppen,<br />

forfra og ytterste «skalk» av venstre<br />

hjernehalvdel 258<br />

25. Kakaduen Snowball 262<br />

26. I cellekjernen ligger kromosomene 291<br />

27. Migrasjoner av tidlige mennesketyper ut<br />

av Afrika til Europa, Asia og Australia 306<br />

28. Tinninglappflatene i høyre og<br />

venstre hjernehalvdel hos bavian<br />

og menneske 328<br />

29. Tidsperspektivet fra lemurer til<br />

mennesker 331


Forord<br />

D<br />

enne boken har det vært gøy å skrive – og tegne til. For første<br />

gang har jeg på ett og samme sted fått stille alle spørsmål jeg<br />

kan tenke meg å stille, og lete etter svar. Samtidig har jeg fått sjansen<br />

til å fortelle alle der ute om alt jeg vet om språk, all kunnskap jeg<br />

har samlet meg opp gjennom årene. Kunnskap skal man ikke brenne<br />

inne med, den må videreformidles. Det jeg også har oppdaget i denne<br />

prosessen, er at mennesker verden over stiller spørsmål og finner svar<br />

på de utroligste ting. Men selv om det finnes en overflod av kunnskap<br />

å forsyne seg av, er mye av den utilgjengelig for den vanlige<br />

mann og kvinne. Hver forskningstradisjon har sitt eget fagspråk, og<br />

krav til metode, og etterrettelighet i vitenskapen kan gjøre stoffet til<br />

en pine å lese for menigmann. Derfor har det vært et mål for meg å<br />

gjøre i alle fall en liten del av dette tilgjengelig, formidlet i en folkelig<br />

språkdrakt og forhåpentlig i en lett, humoristisk tone. Likevel<br />

har jeg, med min forskerbakgrunn, tatt faktakunnskap, saklighet og<br />

etterrettelighet på alvor. Teksten gjennomgående utstyrt med sluttnoter<br />

som viser referanser til de fagartiklene som boka bygger på.<br />

Det gir den som vil lese mer om temaer han eller hun finner spesielt<br />

interessant, et sted å begynne i originallitteraturen. Av samme grunn<br />

har jeg lagt inn fotnoter om hva noen nøkkelbegreper som jeg har<br />

oversatt til norsk, heter på engelsk. Da er det bare å søke videre i<br />

Google scholar eller andre forskningsdatabaser. Betegnelser på steder<br />

i hjernen kommer i en form for anglifisert latin i faglitteraturen. Slik<br />

er det også i de leksikon som omtaler hjernen på norsk. Dette synes<br />

9


jeg er fremmedgjørende og en stopper for leseflyten. Derfor har jeg<br />

i så stor grad som mulig oversatt latinske termer til norsk. Dette er<br />

nybrottsarbeid, og mange hjerneforskere vil kanskje finne dette rart,<br />

og dra litt på smilebåndet. Samtidig er dette en anledning til å starte<br />

en ny tradisjon for å snakke om hjernen på norsk.<br />

Tegningene er ment både som humortillegg og til saklig opplysning.<br />

Det er min erfaring at det som det er kronglete og vanskelig å<br />

forklare, ofte kan sies på et øyeblikk med en tegning. Det bryter også<br />

opp teksten og motiverer til å lese videre.<br />

Så må det takkes. Først og fremst vil jeg takke Pax Forlag, der min<br />

redaktør har fulgt arbeidet siden det begynte og trofast lest alle kapitler<br />

og kommet med kommentarer og spørsmål til oppklaring. Hennes<br />

erfaring har kommet boka til gode på alle mulige måter. Hun er raus,<br />

årvåken og dessuten streng på de riktige stedene. Men viktigst av alt<br />

er forlagets engasjement – følelsen jeg hadde av å bli møtt med iver.<br />

Dernest vil jeg takke mine to fagkonsulenter. Professor Janne von Koss<br />

Torkildsen er en uvanlig dyktig fagperson både når det gjelder språk<br />

og hjerne, og hennes kommentarer i margen fikk meg flere ganger til<br />

å dra på smilet. Ikke minst gledet det meg at hun sier at hun har kost<br />

seg med å lese manuset, og at hun lærte nye ting. Min tidligere kollega,<br />

professor og nevropsykolog Thomas Espeseth har lest kapitlene om<br />

hjernens plastisitet og læring, forskningsmetoder og genetikk. Det var<br />

betryggende å ha en slik dyktig faglighet i ryggen. Og sist, men ikke<br />

minst har jeg og min søster hygget oss underveis med å undres over<br />

biologiens mange mirakler. Kari Lobben er en entusiastisk biolog og<br />

har kommentert kapitlet om genetikk og kommet med mange nyttige<br />

endringsforslag. Hun har fylt igjen hullene der lingvistens kunnskap<br />

ikke nådde helt frem. Dessuten, takk til alle venner og familie som<br />

stadig har minnet meg på at de gleder seg til å lese boka. Vel, her er<br />

den! Tusen takk, alle sammen!<br />

Oslo, april 2023<br />

Marit Lobben<br />

10


Kapittel 1<br />

Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

T<br />

ittelen på denne boken er ikke tilfeldig valgt. Det finnes nemlig<br />

mange slags hjerner, men ikke alle er språkhjerner. Mye tyder<br />

på at den menneskelige hjernen er genetisk utstyrt for å utvikle og<br />

bruke språk, mens det samme ikke er tilfelle for noen annen art på<br />

jorda i samme grad. Én grunn til at språkforskere antar at vi er genetisk<br />

utstyrt for språk, er at barn med et minimum av stimuli lærer meget<br />

komplekse språk utrolig fort. Dette er kjent som «sparsommeligmed-innputt-syndromet»,<br />

det at mengden stimuli barnet møter i den<br />

første språklærende fasen av livet, ikke står i forhold til hvor hurtig og<br />

detaljert det lærer. Et viktig poeng er at barn ikke lærer gjennom å bli<br />

rettet på, men heller ved å herme etter voksentale og samtidig lage seg<br />

«underveisregler». Du har sikkert hørt at barn sier «gådde» og «jidde»<br />

istedenfor gikk og ga. Slike former viser nettopp hvor smarte barna er.<br />

De har, i en alder av to til tre år, ubevisst registrert at enstavelsesverb<br />

som ender på en lang vokal, ofte legger til -de i fortid (skrevet -dde<br />

for å vise at den lange vokalen har blitt kort), etter mønster av ha –<br />

hadde, et verb som ofte brukes i hverdagen deres.<br />

Hvordan kan barna kjenne mønstrene når de fortsatt har lært så få<br />

ord? Det imponerende er at hjernen deres ser ut til å ha en slags «tellemaskin»<br />

som registrerer hvor ofte de hører et bøyningsmønster, og<br />

hvor mange verb som bruker akkurat dette mønsteret. (Denne tellemaskinen,<br />

eller vaneminnet som vi kaller den, skal vi komme tilbake<br />

til senere.) Sett under ett ender nemlig flest verb i norsk på -de eller<br />

-te: Dem vi kjenner som svake verb. Til og med ut fra et lite utvalg<br />

11


Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

av verb legger barnas hjerner merke til hvilke mønstre som brukes<br />

mest. Barna er, i tillegg til å være flinke til å kopiere, rett og slett sine<br />

egne språkingeniører! Og det uansett hvor komplekst morsmålet er.<br />

Dette fenomenet har trigget ideen om at menneskebarn er født med<br />

en egen evne til å lære språk, og endatil med en tilgang til en felles<br />

kunnskap om hvordan språk generelt kan være bygget opp, ideen om<br />

at det finnes en medfødt universell grammatikk. Men hvordan denne<br />

universelle grammatikken ser ut, er det fortsatt uenighet om.<br />

At vi mennesker ser ut til å være disponert for å lære språk, betyr<br />

ikke at dyra ikke kommuniserer, eller at de ikke kan ha ferdigheter<br />

som vi også finner igjen hos oss. Faktisk kan det være ganske lærerikt å<br />

sammenlikne dyrs og menneskers hjerner og ferdigheter med henblikk<br />

på å finne ut hvordan den menneskelige hjernen lærer og bruker språk.<br />

Det har skjedd en holdningsendring i løpet av de siste femti årene<br />

rundt hvorvidt dyr kan tenke og kommunisere. Inntil nylig var det<br />

tabu i det hele tatt å snakke om dyrekognisjon − dyrs evne til tenkning,<br />

læring og problemløsning. Men er det språk, det som dyra gjør når<br />

de kommuniserer med hverandre? For å finne ut av dette må vi både<br />

definere hva som må til for at vi kan kalle noe et språk, og hvordan<br />

hjernestrukturene hos mennesker og dyr håndterer det. Krever det å<br />

ha et språk også å ha bevissthet? Er da kjemisk kommunikasjon mellom<br />

maur ved hjelp av luktsignaler − feromoner − eller koordinerte<br />

lyssignaler som sendes mellom ildfluer, eller biers informasjonsdanser,<br />

også språk, men i et annet medium enn det lydlige?<br />

I vår uvitenhet og arroganse har vi tenkt at dyrekognisjon bare<br />

reflekterer instinkter, at det ligger på et så grunnleggende nivå at vi<br />

nesten må anta at de ikke selv vet hva de holder på med. Men hør på<br />

dette: Noen typer maur kommuniserer korteste vei til matkilden ved<br />

å legge ut et luktspor av feromoner langs veien de går, og styrken på<br />

luktsporet styrer hvilken rute de andre maurene velger. Det er alltid<br />

den korteste veien til matkilden som har det sterkeste sporet, fordi<br />

maurene som gikk her, vil ha rukket å gå frem og tilbake flere ganger<br />

enn de som gikk den lengre veien. Dette kan vi kanskje avskrive som<br />

en ren funksjon, som tilfeldig flaks. Med faraomaur er det mer enn som<br />

så. I tillegg til et tiltrekkende feromon har de ett til som er frastøtende.<br />

12


Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

Dette utskiller de ved fare, eller når matkilden langs denne ruta er<br />

tom, som et ja og et nei. Det er uvanlig, selv blant maur. Men ikke<br />

nok med det. De har hele to tiltrekkende feromoner, ett som varer<br />

i dagevis, og ett som blir borte etter noen minutter. Hvorfor har de<br />

det? Det langvarige bruker de når matkilden er varig, det andre når<br />

det er oppstått en ny matkilde og det er behov for raske endringer<br />

i rutenettet, omtrent som en korttids- og en langtidshukommelse.<br />

Selv om «Ja», «Nei» og «Skynd deg» bare er et treordsspråk, er det<br />

likevel nokså avansert for en maur, og dette språket har gitt dem en<br />

evolusjonær fordel i den grad at de har invadert alle kontinenter og<br />

har blitt en pest og en plage overlatt til skadedyrkontrollen! Dette<br />

minner oss om en annen art som også har invadert alle områder så<br />

nær som Antarktis, nemlig oss selv. Og som hos faraomauren er korttids-<br />

og langtidshukommelse helt avgjørende for språkferdigheten hos<br />

mennesket; hvordan kommer vi tilbake til.<br />

Biers dans er også mer avansert enn vi har trodd: De bruker metaforer.<br />

Når en bisverm skal etablere et nytt bol, drar speiderbier ut for å<br />

sjekke lendet. Vel tilbake i svermen tilkjennegir de ikke bare hvor den<br />

potensielle boplassen befinner seg, men også hva de mener om dens<br />

kvalitet gjennom en vrikkedans med fastlagt mønster. Å danse lenge<br />

betyr «bra» og å danse kort betyr «sånn passe». En lang dans inspirerer<br />

andre bier til å sjekke ut stedet, og de vender tilbake og tar langdansen<br />

hvis de er enig. Metaforen er altså at lengde står for noe annet enn det<br />

selv er, men med en viss betydningslikhet til selve uttrykket. Vi kunne<br />

jo innvende at biene blir så ivrige når de har funnet noe godt, derfor<br />

danser de lenge, som en rent kroppslig reaksjon. Da skulle vel dette<br />

være en mekanisme som var altfor enkel for menneskespråk? Men til<br />

sammenlikning kan mennesker holde lenge på en lyd for å få frem<br />

en intensiv betydning: Arabiske verb består av tre grunnkonsonanter.<br />

Ved å forlenge den midterste av konsonantene får verbet en intensiv<br />

betydning, som i kasar − «å knuse», mot kassar − «å smadre».<br />

I 1980 revolusjonerte de amerikanske lingvistene George Lakoff<br />

og Mark Johnson vår forståelse av måten menneskers språk er bygget<br />

opp på med boka Metaphors We Live By. 1 Vi språkforskere ble overrasket.<br />

Det mest fremtredende trekket ved språkevnen vår var ikke<br />

13


Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

at vi tenkte så abstrakt; det var i hvilken grad vi abstraherer fra det<br />

konkrete. Ikke bare gjelder dette enkeltord, som å snakke om «å være<br />

firkanta» når man er litt usmidig, eller om å «stå ved en korsvei» når<br />

vi må treffe et valg, men metaforiske tenkemåter gjennomsyrer hele<br />

vår måte å danne begreper på. For eksempel tenker vi på en diskusjon<br />

som et konkret objekt med en overflate. Se på disse eksemplene: Vi<br />

har dekket det punktet/La oss gå over dette på nytt/ Du har beveget<br />

deg bort fra temaet//Der er du inne på noe. Språklige uttrykk, derimot,<br />

er konteinere, vi går ut fra at de rommer noe: Ordene hans<br />

virket hule/Betydningen ligger i ordene/Fang ideen med den rette<br />

formuleringen. Til og med i grammatikken går vi fra det konkrete<br />

til det abstrakte. Preposisjoner i språk verden over er for eksempel<br />

oftest avledet av navn på kroppsdeler: fra baken har vi avledet «bak»;<br />

i engelsk er det likedan for kroppsdelen rygg: back. I norsk lager vi<br />

også verb av kroppsdelene, som i å fronte, albue seg frem, håndtere,<br />

rygge, knesette. Disse verbene brukes ofte om abstrakte situasjoner<br />

hvor kroppsdelene ikke er del av handlingen. Dessuten er evnen til å<br />

abstrahere knyttet til å forstå at noe som ikke er til stede, likevel kan<br />

eksistere. Hva tenker biene som foretar dansen sin – langt fra stedet<br />

de «snakker» om? Og hva med tilskuerne, som ikke engang har vært<br />

der?<br />

Hvordan skal vi så avgrense hva språk er? Ofte har vi hørt at avansert<br />

stemmebruk og finjusterte taleorganer er det som skiller oss fra andre<br />

primater, som jo ikke naturlig har språk, sier man. Det var det at<br />

strupehodet senket seg etter at vi begynte å gå på to bein som satte<br />

oss i stand til å snakke. 2 Men her er det viktig å merke seg at tale ikke<br />

er det samme som språk. Det at vi bruker stemmebånd og munnhule<br />

til å frembringe språklyder er én ting, mens det tankemessige som<br />

ligger i det å ha et språk, er en helt annen: ord og begreper, hvordan<br />

ord settes sammen og utbroderes, mulige og faktiske hendelser, når<br />

det skjedde, og så videre, det tilhører språkets kognitive side. Når<br />

det gjelder på hvilken måte språklige ytringer bringes frem til mottakerne,<br />

det språklige mediet, er det klart at dette kan gjøres på veldig<br />

mange måter; vi er ikke avhengige av taleorganene for å ha et fullverdig<br />

språk. Hørselshemmede mennesker bruker det visuelle mediet til å<br />

14


Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

kommunisere med tegnspråk, og tegnspråk har grammatikk på samme<br />

måte som talt språk. Ved hjerneavbildning vises det at de også bruker<br />

samme hjerneområder som hørende når de kommuniserer, bortsett<br />

fra at områdene for syn har overtatt noe av områdene som ellers er<br />

viet hørselen. Selvfølgelig! Med hjernen er det alltid et Use it or lose it.<br />

Mange språklige særegenheter som vi før trodde var unike for mennesket,<br />

finner vi igjen hos ulike dyre- og fuglearter. Et godt eksempel<br />

er rekursivitet, 3 det at noe finnes inni noe som finnes inni noe som<br />

finnes inni noe, og så videre. Rekursiv betyr «å løpe igjen» og opptrer<br />

når noe defineres som en del av seg selv på den måten at den overordnede<br />

formen er lik formen til delene, som igjen er lik formen til<br />

enda mindre deler og så videre. Tenk på russiske babusjka-dokker,<br />

romanesco-brokkoli, bregneblader eller et speilbilde som speiler noe<br />

inni et speil som reflekterer tilbake i det uendelige, slik jeg opplevde da<br />

jeg gikk gjennom inngangspartiet i Deutsche Kinemathek, museum<br />

for fjernsyn og film i Berlin, hvor mer enn 140 speil i tak, vegger og<br />

gulv sørger for en vanvittig rekursiv effekt.<br />

Rekursiv produktivitet er et fenomen som er nødvendig for at vi<br />

kan bygge setninger på en kreativ måte som passer til det vi ønsker å<br />

si. Det gjør at vi kan utbrodere i det evinnelige, i hvert fall i prinsippet.<br />

Relativsetninger er typiske slike eksempler: «Den koppen som jeg<br />

drakk av, som hadde mistet hanken, som var nydelig dekorert med<br />

et blått stråmønster, som ble skapt første gang av Meissen-fabrikken,<br />

som ble grunnlagt i Tyskland tidlig på syttenhundretallet …», og så<br />

videre, helt til korttidshukommelsen eller tiden setter begrensninger.<br />

Rekursivitet ble sett på som et unikt trekk ved menneskelige språk,<br />

men faktisk er det sånn at også visse fugler har slike trekk i strofene<br />

sine. Forskere fra Universitetet i Chicago og Universitetet i California<br />

San Diego oppdaget i 2006 den samme evnen til å kjenne igjen<br />

slike mønstre hos vanlig stær, Sturnus vulgaris. Disse fuglene er de<br />

reneste virtuoser når det gjelder å synge. De er også eksperter på å<br />

etterlikne hverandre, akkurat som oss mennesker. Det er typisk fugler<br />

som lever i flokk og samtidig er sosiale vesener som har dette trekket<br />

ved fuglesangen. Sangen må dessuten læres bort fra foreldrefuglen<br />

til fugleungene. En viss struktur i hjernen deres, som vi kjenner som<br />

15


Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

basalgangliene, er nødvendig for at de skal kunne lære foreldresangen.<br />

Blir den satt ut av spill, vil ikke fugleungen lære sangen, uansett om<br />

foreldrefuglen synger seg hes i dens nærvær. Er det tilfeldig at akkurat<br />

de mest sosialt anlagte fuglene har rekursivitet? Kanskje gjør det<br />

faktum at de er sosialt anlagte at nettopp de har utviklet en hjerne<br />

som er i stand til å lage rekursive strukturer i fuglesangen?<br />

En annen forklaring er at rekursivitet egentlig er fraktaler, en gjentakelsesmekanisme<br />

som er iboende overalt i naturen. Vi finner dem i<br />

snøfnugg, skyer, i alt som forgrener seg: trær, elver og lyn. De finnes<br />

i skjell, kystlinjer, fjelltakker og stormsystemer. De opptrer i det uendelig<br />

små og i det uendelig store: Fraktaler hindrer de lange DNAstrengene<br />

fra å floke seg til, og vi ser mønsteret i galaksene. Det er<br />

kanskje ikke så rart, for prosessen kan pågå i det uendelige uten å øke<br />

arealet den utspiller seg på. Den gjentar seg på nytt og på nytt, som<br />

at en gren vokser ut av en gren, og denne grenen igjen blir utvekstpunkt<br />

for enda en gren. Det kan fortsette i det uendelige. Resultatet<br />

blir dynamiske systemer som er drevet av et enkelt prinsipp. Dette<br />

prinsippet kan også beskrives matematisk i for eksempel en Kochsnøkrystall:<br />

3 x 4∞. Kanskje er menneskelig kognisjon simpelthen<br />

drevet av de samme prinsipper som i naturen ellers? Fraktalprinsippet<br />

er anvendt i arkitektur og kultur: Det har vist seg at afrikanske<br />

landsbyer av runde hytter er bygget som fraktaler. Dessuten finnes<br />

de i afrikanske hårfrisyrer, masker, mønstre i tekstiler, tallsystemer og<br />

spill, til og med i sosiale strukturer. Altså er fraktaler ikke bare del av<br />

vår fysiske verden, men også en del av menneskets tankeverden.<br />

På den annen side er det overraskende at forskning på våre nærmeste<br />

slektninger, primatene, har gitt så magre resultater. Hvis det<br />

er slik at mennesket er genetisk utrustet til å lære språk, er veien ikke<br />

lang til ideen om at genetisk slektskap med mennesket vil gi gode<br />

forutsetninger for å utvikle språk. Mange språkforskere har brukt år av<br />

sine liv på å lete etter en språkevne lik den vi finner hos mennesker hos<br />

vår nærmeste slektning, sjimpansen, men uten særlig hell til tross for<br />

en imponerende innsats. Den lengste setning en sjimpanse har klart<br />

å produsere, er syv tegn, og dette ble sett på som en seier! Vanligvis<br />

kombinerer sjimpansene tegn ved å peke på bilder, to til tre tegn, altså<br />

16


Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

på nivå med en toåring av menneskeslekten. Heller ikke forskning på<br />

andre apearter som bonobo, gorilla og orangutang har gitt lovende<br />

resultater når vi setter menneskespråk som standard. Denne gåten<br />

er genetikere på god vei til å løse, men du må vente på svaret helt til<br />

kapittel 12, og forskjeller i hjernen mellom oss og andre primater når<br />

det gjelder setningsbygning finner du ikke før i siste kapittel.<br />

Det essensielle når vi ønsker å finne ut av hvilke språkevner og<br />

kognitive evner de enkelte arter har, er å ta høyde for at disse evnene<br />

kan ha oppstått uavhengig av hverandre i de forskjellige slektstrærne.<br />

Vi så i eksemplet med stæren at noen fugler har innebygget rekursivitet<br />

i sangen sin. Faktisk er det et annet trekk ved sangfugler som gjør dem<br />

lik mennesker når det gjelder å kommunisere med lyd: Det at de både<br />

kan lære ved å lytte til andre individers stemmebruk og språkbruk<br />

og i tillegg reprodusere disse lydene i sitt eget stemmeorgan, enten<br />

dette er en fugls syrinx, en dobbeltløpet sylinder ved foten av fuglens<br />

luftrør, eller de menneskelige artikulasjonsorganene: stemmebånd<br />

og munnhule. De artene vi kjenner til i dag som kan dette, er blant<br />

annet flaggermus, elefanter, sangfugler, papegøyer, seler, delfiner og<br />

hvaler. I det siste har man også oppdaget at hann-mus tilpasser sin<br />

ultrasoniske friersang alt etter om andre hann-individer i gruppa er<br />

til stede eller ikke.<br />

Dette er kanskje allikevel unntakene. Langt flere arter kan lære å<br />

skille mellom lyder uten å kunne produsere dem selv. På engelsk får<br />

man frem dette ved å skille mellom det man kaller vocal learners (VL)<br />

fra vocal production learners (VPL): Hunden din kan lære å kjenne<br />

igjen forskjellige ord, men den kan aldri ytre disse ordene tilbake til<br />

deg. Dette har ikke bare med taleorganene å gjøre, men med visse<br />

koplinger i hjernen.<br />

En alternativ forklaring på at mennesker, men ikke andre primater,<br />

og bare enkelte fuglearter, kan etterape språklyder, kunne være at en<br />

gren langt bak i fuglers og menneskers felles slektskapstre har hatt<br />

evnen, men at den gjennom evolusjonen har gått tapt hos de artene<br />

som ikke har den i dag. I tilfellet med primater kunne man anta at en<br />

felles forfar/formor hadde evnen til å kopiere lyder, men at den gikk<br />

tapt i fire eller flere ledd frem til homo (mennesket), siden verken<br />

17


Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?<br />

sjimpanser, bonobo-aper, gorillaer eller orangutanger har evnen i<br />

dag. Dette er en mer komplisert hypotese enn å anta at denne evnen<br />

oppsto uavhengig bare hos mennesket innen primatslektstreet og<br />

uavhengig også innen fugleslektene, hvor to av artene som mestrer<br />

dette − papegøyer og sangfugler − riktignok er nær beslektet, men<br />

kolibriene, som også behersker kunsten, hører til en rekke grener<br />

bakover i evolusjonær tid. Det er derfor mer nærliggende å tenke at<br />

arter utvikler disse evnene som et resultat av evolusjonære tilpasninger<br />

til miljø og overlevelse. De finner opp hjulet på nytt, for å si det<br />

sånn. En støtte for denne hypotesen er at det som har vært regnet<br />

som selveste språkgenet, FOXP2, tilhører en familie av gener som<br />

også finnes i andre dyr, og til og med i sopp! Hva gjør at dette genet<br />

i mennesket har en så sentral funksjon når det ikke har det i andre<br />

organismer? Her er det nok flere samvirkende faktorer som må tas<br />

med i betraktningen. 4<br />

Når vi nå skal prøve å forstå hva det er i den menneskelige hjerne<br />

som gjør oss i stand til å lære språk, og gjør det med slik suveren letthet,<br />

er det derfor mer interessant å se på nettverkene i hjernen enn å kikke<br />

oss over skulderen til våre nærmeste slektninger, de andre primatene.<br />

For å si det enkelt: Språk ga mennesker en særlig konkurranse messig<br />

fordel i evolusjonen. Den er en tilpasning i overlevelse. Med det i<br />

minne skal vi nå gå over til å se på også hvordan språkhjernen er<br />

organisert.<br />

18

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!