Språkhjernen

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
sjimpanser, bonobo-aper, gorillaer eller orangutanger har evnen i
dag. Dette er en mer komplisert hypotese enn å anta at denne evnen
oppsto uavhengig bare hos mennesket innen primatslektstreet og
uavhengig også innen fugleslektene, hvor to av artene som mestrer
dette − papegøyer og sangfugler − riktignok er nær beslektet, men
kolibriene, som også behersker kunsten, hører til en rekke grener
bakover i evolusjonær tid. Det er derfor mer nærliggende å tenke at
arter utvikler disse evnene som et resultat av evolusjonære tilpasninger
til miljø og overlevelse. De finner opp hjulet på nytt, for å si det
sånn. En støtte for denne hypotesen er at det som har vært regnet
som selveste språkgenet, FOXP2, tilhører en familie av gener som
også finnes i andre dyr, og til og med i sopp! Hva gjør at dette genet
i mennesket har en så sentral funksjon når det ikke har det i andre
organismer? Her er det nok flere samvirkende faktorer som må tas
med i betraktningen. 4
Når vi nå skal prøve å forstå hva det er i den menneskelige hjerne
som gjør oss i stand til å lære språk, og gjør det med slik suveren letthet,
er det derfor mer interessant å se på nettverkene i hjernen enn å kikke
oss over skulderen til våre nærmeste slektninger, de andre primatene.
For å si det enkelt: Språk ga mennesker en særlig konkurranse messig
fordel i evolusjonen. Den er en tilpasning i overlevelse. Med det i
minne skal vi nå gå over til å se på også hvordan språkhjernen er
organisert.
18