Språkhjernen

Kapittel 1. Språkevne – hva er det, og hvem har det?
Dette utskiller de ved fare, eller når matkilden langs denne ruta er
tom, som et ja og et nei. Det er uvanlig, selv blant maur. Men ikke
nok med det. De har hele to tiltrekkende feromoner, ett som varer
i dagevis, og ett som blir borte etter noen minutter. Hvorfor har de
det? Det langvarige bruker de når matkilden er varig, det andre når
det er oppstått en ny matkilde og det er behov for raske endringer
i rutenettet, omtrent som en korttids- og en langtidshukommelse.
Selv om «Ja», «Nei» og «Skynd deg» bare er et treordsspråk, er det
likevel nokså avansert for en maur, og dette språket har gitt dem en
evolusjonær fordel i den grad at de har invadert alle kontinenter og
har blitt en pest og en plage overlatt til skadedyrkontrollen! Dette
minner oss om en annen art som også har invadert alle områder så
nær som Antarktis, nemlig oss selv. Og som hos faraomauren er korttids-
og langtidshukommelse helt avgjørende for språkferdigheten hos
mennesket; hvordan kommer vi tilbake til.
Biers dans er også mer avansert enn vi har trodd: De bruker metaforer.
Når en bisverm skal etablere et nytt bol, drar speiderbier ut for å
sjekke lendet. Vel tilbake i svermen tilkjennegir de ikke bare hvor den
potensielle boplassen befinner seg, men også hva de mener om dens
kvalitet gjennom en vrikkedans med fastlagt mønster. Å danse lenge
betyr «bra» og å danse kort betyr «sånn passe». En lang dans inspirerer
andre bier til å sjekke ut stedet, og de vender tilbake og tar langdansen
hvis de er enig. Metaforen er altså at lengde står for noe annet enn det
selv er, men med en viss betydningslikhet til selve uttrykket. Vi kunne
jo innvende at biene blir så ivrige når de har funnet noe godt, derfor
danser de lenge, som en rent kroppslig reaksjon. Da skulle vel dette
være en mekanisme som var altfor enkel for menneskespråk? Men til
sammenlikning kan mennesker holde lenge på en lyd for å få frem
en intensiv betydning: Arabiske verb består av tre grunnkonsonanter.
Ved å forlenge den midterste av konsonantene får verbet en intensiv
betydning, som i kasar − «å knuse», mot kassar − «å smadre».
I 1980 revolusjonerte de amerikanske lingvistene George Lakoff
og Mark Johnson vår forståelse av måten menneskers språk er bygget
opp på med boka Metaphors We Live By. 1 Vi språkforskere ble overrasket.
Det mest fremtredende trekket ved språkevnen vår var ikke
13