Det gamle Christiania i bilder og tekst
- No tags were found...
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
DET GAMLE CHRISTIANIA<br />
I BILDER OG TEKST
arve torkelsen<br />
<strong>Det</strong> <strong>gamle</strong> <strong>Christiania</strong><br />
i <strong>bilder</strong> <strong>og</strong> <strong>tekst</strong><br />
Møllergaden munner ut i Grændsen, Stortorvets Gjæstgiveri til høyre. Xyl<strong>og</strong>rafi skåret i tre etter tegning av<br />
arkitekten Wilhelm von Hanno.<br />
pax forlag, oslo 2023
© Pax Forlag – en del av Forente Forlag as, 2023<br />
Omslag: Akademisk Publisering<br />
Trykk: Print Best oü, Estland<br />
Printed in Estonia<br />
isbn 978-82-530-4392-0<br />
Innhold<br />
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord <strong>og</strong> Kulturrådet<br />
christiania eller kristiania?<br />
I en bok som denne er det umulig å være konsekvent i bruken av <strong>Christiania</strong> eller Kristiania. <strong>Christiania</strong><br />
var navnet på Oslo fra 1624 til 1924. Denne skrivemåten ble brukt til slutten av 1800-tallet. Fra 1877<br />
ble navnet skrevet Kristiania i matrikkel <strong>og</strong> statskalender, <strong>og</strong> fra 1897 <strong>og</strong>så av byens kommunale etater.<br />
<strong>Det</strong> gjør det ikke lettere at aviser <strong>og</strong> tidsskrifter ikke var enige om hvordan byens navn skulle skrives.<br />
Radikale medier <strong>og</strong> forfattere begynte å skrive Kristiania lenge før de mer konservative. Samme<br />
problem oppstår ved bruken av navn på de kongelige. Christian/Kristian, Carl Johan/Karl Johan,<br />
Oscar/Oskar <strong>og</strong> Sophie/Sofie ble lenge brukt om hverandre.<br />
Av hensyn til lesbarhet <strong>og</strong> <strong>tekst</strong>flyt er stavemåten i eldre sitater lett modernisert på den måten at aa<br />
er skrevet å, <strong>og</strong> at substantiver har fått liten forbokstav.<br />
Forord 7<br />
Byen Oslos innbyggere<br />
slett ikke ønsket 9<br />
Krangel <strong>og</strong> skandaler i byens eldste hus 18<br />
Strabasiøs utflukt til Uranienborg 22<br />
«Kjødet slænges på en mindre<br />
end reen disk» 26<br />
Den nye «kongeboligen» – både<br />
residens <strong>og</strong> landsted 28<br />
På «Botsen» fikk bare mønsterfangene<br />
nok mat 32<br />
I Algier <strong>og</strong> Vika bodde «byens værste<br />
udskud af begge kjøn» 36<br />
«Har verdig hevdet sin plass blant<br />
Nordens eldre universiteter» 44<br />
«Dampen» serverte 15 millioner<br />
middager på 25 år 46<br />
Skulle den nye bydelen hete<br />
Kalifornien eller Ny York? 52<br />
Så fint at folk kunne fristes<br />
til å bli fattige 56<br />
Velegnet for utflukter <strong>og</strong> landsteder<br />
for «byens velstandsmænd» 59<br />
Da Torggata Bad var<br />
<strong>Christiania</strong> Badeanstalt 63<br />
«<strong>Det</strong> graves, som vanlig,<br />
i <strong>Christiania</strong>s gater» 66<br />
<strong>Christiania</strong> Skytterlags bane<br />
på Gressholmen 68<br />
Kjøttkjærringer, ostebønder<br />
<strong>og</strong> det nye Glasmagazinet 71
Majorstuen – en myte <strong>og</strong> en oppklaring 75<br />
«I det ydre et ikke n<strong>og</strong>et synderlig<br />
monumentalt bygværk» 76<br />
Ikke for folk som drev med handel,<br />
utskjenking eller håndverk 80<br />
Industriforstaden Sagene – eldre<br />
enn byen Kristiania 84<br />
«En af vore smukkeste offentlige<br />
bygninger» 90<br />
«Enhver hovedstad har sin fashionable<br />
hovedgade, men …» 92<br />
«Udstyrets flothed <strong>og</strong> komfort er<br />
fuldstændig europæisk» 96<br />
En del av «det nye Kristiania» 100<br />
«<strong>Det</strong> halvt landlige præg kan<br />
snart forsvinde» 102<br />
Fra «Villa Parafina» til<br />
statsministerbolig 104<br />
«En av landets vakreste kirker»<br />
– måtte rives etter bare femti år 106<br />
«Ikke en europæisk hovedstad værdig» 108<br />
«Kaldt øl <strong>og</strong> god musikk vil gjøre<br />
St. Hanshaugen populær» 112<br />
«Fuldt europæisk både med hensyn<br />
til størrelse, hensigtsmæssighed<br />
<strong>og</strong> skjønhed» 116<br />
De streikende «skreg <strong>og</strong> skrålede<br />
samt kastede med sten» 118<br />
Et funn for den velhavende<br />
Kristiania-mann 122<br />
Å oppbevare så kostbare originale<br />
kart her «grænsede til dumdristighed» 124<br />
Udødeliggjort i Knut Hamsuns Sult 126<br />
Østkanten – der Kristianias «urolige<br />
elementer» var samlet 129<br />
«Næsten umulig for kjørende<br />
på grund av sin spejlglathed» 132<br />
Uten sidestykke «med hensyn<br />
til udsiktens skjønhed» 134<br />
Ja til kirke, nei til basarhall 138<br />
Borgerskapets landsteder langs<br />
Drammensveien var truet 140<br />
Xyl<strong>og</strong>rafiets historie <strong>og</strong> betydning 144<br />
Kilder 154<br />
Register 156<br />
D<br />
et <strong>gamle</strong> <strong>Christiania</strong> i <strong>bilder</strong> <strong>og</strong> <strong>tekst</strong> tar utgangspunkt<br />
i to hendelser på 1800-tallet som<br />
egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre.<br />
Norges hovedstad <strong>Christiania</strong> opplevde en blomstringstid<br />
<strong>og</strong> fikk blant annet mange monumentale<br />
bygninger som fremdeles setter sitt preg på byen. I<br />
Europa – <strong>og</strong> etter hvert i Norge – var metoden for<br />
å fremstille trestikk, xyl<strong>og</strong>rafier, i rivende ut vikling.<br />
Samtidig var trykkekunsten i fremmarsj, <strong>og</strong> dette<br />
gjorde det mulig å trykke <strong>og</strong> massedistribuere <strong>bilder</strong><br />
av en tidligere utenkelig kvalitet med motiver fra<br />
hele Norge – <strong>og</strong> <strong>Christiania</strong>.<br />
Etter hvert utkom det en rekke illustrerte ukemagasiner.<br />
De mest kjente norske er Almuevennen,<br />
Skilling-Magazin, Illustreret Nyhedsblad <strong>og</strong> Norsk<br />
Folkeblad. Disse spilte en uvurderlig rolle i folke-<br />
Forord<br />
opplysningens tjeneste. Almuevennen, som ble<br />
lansert i 1849, hadde som motto Et Ugeblad til<br />
Oplysnings fremme blandt Menigmand. (Se kapitlet<br />
bak i boken om xyl<strong>og</strong>rafiets historie <strong>og</strong> utvikling,<br />
<strong>og</strong> ukemagasinenes samfunnsmessige betydning.)<br />
Noen av bildene i denne boken er kjente – enkelte<br />
nærmest ikoniske – andre vil være nye for mange.<br />
Felles for dem er at uten <strong>tekst</strong> ville disse bildene<br />
blitt hengende fullstendig i luften. Jeg har derfor<br />
saumfart private samlinger <strong>og</strong> Nasjonalbibliotekets<br />
årganger av <strong>gamle</strong> nyhetmagasiner for å finne spennende<br />
<strong>bilder</strong> – <strong>og</strong> de medfølgende <strong>tekst</strong>ene for å<br />
kunne sette bildene inn i riktig sammenheng. I tillegg<br />
har det vært mye å hente i kjente <strong>og</strong> mindre<br />
kjente Kristiania-borgeres memoarer <strong>og</strong> barndomserindringer<br />
fra 1800-tallet.<br />
Oslo i juni 2023<br />
Arve Torkelsen<br />
7
<strong>Christiania</strong><br />
Byen Oslos innbyggere<br />
slett ikke ønsket<br />
eppe 1/8 miil vestenfor det afbrændte<br />
«NOslo lod den af sin faderlige omsorg for<br />
Norge bekjendte Konge, Christian den Fjerde, en<br />
ny Stad anlægge, der efter ham selv erholdt navnet:<br />
<strong>Christiania</strong>. Den blev anlagt endnu i samme år,<br />
som Oslo afbrændte … i en viid <strong>og</strong> frugtbar dal, der<br />
hæver sig skrå opad mod de omliggende fjeldåse.»<br />
Slik skildrer historikeren Bernt Moe drøyt to<br />
hundre år senere grunnleggelsen av <strong>Christiania</strong>.<br />
<strong>Det</strong> var natten til 17. august 1624 det brøt ut en<br />
brann som la mesteparten av middelalder byen Oslo<br />
i aske. Meldingen om brannen nådde København<br />
en ukes tid senere. <strong>Det</strong> antas at kongen da på eget<br />
initiativ bestemte seg for at byen skulle bygges opp<br />
igjen på den andre siden av Bjørvika, nedenfor<br />
Akershus festning. (Tanken var ikke ny, allerede<br />
etter en brann i 1567 hadde kong Christian 4.s far –<br />
Frederik 2. – gått inn for det samme. Denne planen<br />
ble imidlertid oppgitt.)<br />
Midt i september reiste kongen fra København<br />
til Norge, dels for å besøke sølvverket på Kongs berg,<br />
dels for lede utstikningen av den nye byen. Først da<br />
ble man i Oslo underrettet om at byen skulle flyttes.<br />
<strong>Det</strong>te skapte nærmest panikk blant byens innbyggere,<br />
<strong>og</strong> i et bønneskrift til kongen 20. september<br />
prøvde borgermesteren <strong>og</strong> byens råd å få ham til<br />
å oppgi denne planen. Ikke hadde de midler til å<br />
flytte, hevdet de, <strong>og</strong> dessuten var gatene, de murte<br />
kjellerne <strong>og</strong> bolverk <strong>og</strong> brygger lite skadet i brannen.<br />
ble ikke bønnhørt. Kongen hadde kommet<br />
til Norge 19. elle 20. september, men dro først til<br />
Kongsberg. Han kom til Akershus festning den 24.,<br />
<strong>og</strong> allerede den 27. september var han i gang med å<br />
planlegge den nye byen <strong>og</strong> gi den sitt navn. Denne<br />
datoen regnes som <strong>Christiania</strong>s grunnleggelsesdag,<br />
skriver Edvard Bull i Kristianias historie.<br />
Oslos borgere skjønte at motstand var nytteløst,<br />
<strong>og</strong> i en «ny <strong>og</strong> begrædelig ansøkning» til kongen<br />
29. september ba de om i hvert fall å få skattefrihet,<br />
tollfrihet, rett til å drive handel på Nordland <strong>og</strong><br />
hjelp fra kongen til å bygge opp igjen den nedbrente<br />
kirken <strong>og</strong> den nye byen. De anmodet <strong>og</strong>så om å få<br />
bli boende vinteren over i de husene som ennå sto<br />
igjen etter brannen.<br />
<strong>Det</strong>te stilte kongen seg imøtekommende til.<br />
Allerede 4. oktober – bare syv uker etter brannen<br />
– fikk Oslos borgere tildelt tomter <strong>og</strong> «… bleve således<br />
befalede inden første påske at være indflyttede<br />
til den nye bye», skriver Bernt Moe. De «beste <strong>og</strong><br />
Tegnet i 1827 av kart<strong>og</strong>raf Gerhard Munthe. Kobberstikk. Oslo Museum.<br />
9
ekvemmeste» eiendommene ble tildelt adelen <strong>og</strong><br />
de fornemste borgerne, mot at disse forpliktet seg til<br />
å oppføre leiegårder for håndverkere på de fjern ere<br />
kanter av byen. <strong>Det</strong> ble utarbeidet regler «i henseende<br />
til bygningsmåden m.m. hvorved såvel byens<br />
skjønhed som sikkerhed tilsigtedes».<br />
en befestet by. <strong>Det</strong> ble bestemt at det nye<br />
<strong>Christiania</strong> ikke bare skulle ligge ved Akershus festning,<br />
men i seg selv være en befestet by, omgitt av<br />
voller <strong>og</strong> vollgraver. Arbeidet med disse begynte i<br />
1625 <strong>og</strong> var fullført snaut ti år senere. Vollene var ti<br />
meter høye <strong>og</strong> ti meter brede. De strakte seg fra festningen<br />
ved Pipervika, langs høyden der Stortinget<br />
nå ligger, gikk på nordsiden av dagens Karl Johans<br />
gate <strong>og</strong> fortsatte ned til Bjørvika.<br />
For å komme inn i <strong>og</strong> ut av byen måtte man<br />
gjennom en av de tre byportene: Piperviksporten<br />
der Rådhusgaten i dag går ned mot Rådhusplassen,<br />
Store Voldport omtrent der Kongens gate nå krysser<br />
Karl Johan, <strong>og</strong> Lille Voldport eller Vaterlands Port,<br />
i krysset Karl Johans gate/Dronningens gate.<br />
Etter en bybrann i 1686 ble planene om <strong>Christiania</strong><br />
som en befestet by oppgitt. Vollene forfalt <strong>og</strong><br />
ble etter hvert fjernet. Mye av fyllmassen ble brukt<br />
til å fylle ut <strong>og</strong> planere det myrlendte området som<br />
senere ble Stortorvet. Store Voldport, en mursteinsbygning<br />
med høyt spir, ble revet i 1718.<br />
innfartsveiene. Reisende langs landeveien<br />
fra Smålenene (dagens Østfold) måtte opp over<br />
Ekebergåsen før de etter en bratt nedstigning kom<br />
til Ladegården. Der møtte de hovedveien fra Bergen<br />
<strong>og</strong> Trondhjem over Opplandene <strong>og</strong> Hadeland<br />
<strong>og</strong> Gjelleråsen – Strømsveien. Fra 1654 gikk all<br />
trafikk over Vaterlands bro, den eneste broen over<br />
Akerselva til Nybrua sto ferdig i 1827. Derfra kunne<br />
man velge å ankomme byen gjennom Store eller<br />
Lille Voldport.<br />
De som kom over Vaterlands bro, kjørte gjennom<br />
forstaden Vaterland langs dagens Brugata <strong>og</strong><br />
Storgata. Kom man vestfra, langs Drammensveien,<br />
kjørte man langsmed åpne marker <strong>og</strong> løkker til en<br />
brått måtte ned den bratte Ruseløkkbakken til sørsiden<br />
av dagens Studenterlunden, <strong>og</strong> fortsatte opp<br />
til Store Grændsegade (Grensen) til Store Voldport.<br />
på det nærmeste ufarbare. I Gamle <strong>Christiania</strong>-Billeder<br />
fra 1893 forteller Alf Collett at i<br />
<strong>Christiania</strong>s barndom «var veiene til byen meget<br />
primitive i sitt anlæg <strong>og</strong> som regel i en elendig tilstand,<br />
med mange bugter <strong>og</strong> bratte bakker, faldefærdige<br />
broer, fulde af huller <strong>og</strong> støp <strong>og</strong> altså på det<br />
nærmeste ufarbare for v<strong>og</strong>ne».<br />
Mange foretrakk å ri fremfor å bruke hest <strong>og</strong><br />
kjerre. Om sommeren valgte man gjerne å reise med<br />
båt, <strong>og</strong> om vinteren gikk det forholdsvis greit på<br />
godt sledeføre.<br />
«en stillestående <strong>og</strong> uinteressant småby».<br />
Byen vokste langsomt de første 200 årene,<br />
<strong>og</strong> befolkningsveksten var beskjeden. Grensene<br />
fra 1624 ble i hovedsak stående uendret lenge.<br />
Veksten skjedde mest i forstedene utenfor vollene.<br />
Selve byen fikk ny byggegrunn ved oppfylling i den<br />
langgrunne stranden mot Bjørvika etter 1667. Der<br />
ble det plass til tre kvartalsrekker som var bymessig<br />
bebygget før 1720.<br />
I Kristianias historie skriver Simon C. Hammer<br />
at «i de 190 år som var gåt siden Christian IV gav<br />
Oslos brandlidte borgere ordre til at flytte over på<br />
vestsiden av Bjørviken, hadde det nye byanlæg som<br />
han suverænt hadde knyttet sit navn til, vist sig i<br />
besiddelse af særdeles få utviklingsmuligheter».<br />
Da Christian Frederik ble konge i 1814, levde<br />
borgerne i så godt som de samme ytre omgivelsene<br />
som de hadde gjort under Christian 4. nesten to<br />
hundre år tidligere. «Kristiania var, med andre ord<br />
en stillestående, uinteressant <strong>og</strong> traditionsløs småby,<br />
som bare i navnet var en hovedstad», skriver<br />
Hammer.<br />
Disse to prospektene over <strong>Christiania</strong> fra henholdsvis 1745 <strong>og</strong> 1874 sto på trykk i Ny illustreret Tidende i 1874. Da var<br />
stavemåten Kristiania blitt vanlig.<br />
privat spekulasjon <strong>og</strong> personlig egenrådighet.<br />
Riksarkivar Chr. Lange hadde i Illustreret<br />
Nyhedsblad i 1858 en treffende beskrivelse<br />
av kontrastenes <strong>Christiania</strong> noen årtier tidligere:<br />
«Der gives neppe n<strong>og</strong>en by, der frembyder en så<br />
br<strong>og</strong>et blanding af regelmæssighed <strong>og</strong> uregelmæssighed<br />
som <strong>Christiania</strong>. Medens byens kjærne, dens<br />
fire ældre kvarterer, hører til de regelrette byer, hvor<br />
lige <strong>og</strong> brede gader skjære hinanden i rette vinkler,<br />
<strong>og</strong> hvor ethvert timeligt hensyn til skjønhed, sikkerhed<br />
<strong>og</strong> velvære fra først af er taget, have byens<br />
forstæder <strong>og</strong> øvrige omgivelser nu gjennem mere<br />
end 200 år været efterladte til den private spekulations<br />
<strong>og</strong> den personlige egenrådigheds frieste spil.<br />
Følgen heraf ligger os alle i øie i sammendyngede<br />
huusklynger, i regelen opførte i uselt material,<br />
10 11
a<br />
b<br />
En rekonstruksjon av Store Voldport som den kan ha sett ut da den var ferdig i 1630-årene.<br />
<strong>Det</strong>te kartet fra 1650 – da var den nye hovedstaden et kvart århundre gammel – ble gjengitt i 1852. Byen var omgitt av<br />
høye voller med tre byporter: Pipervigs Port (a, helt øverst), Store Voldport (b) <strong>og</strong> Vaterlands Port (c).<br />
c<br />
uden n<strong>og</strong>en ordnende hånd, uden n<strong>og</strong>et hensyn<br />
til sundhed eller brandsikkerhed, endsige til regelrethed<br />
eller skjønhed.»<br />
Gatene var et eget kapittel – <strong>og</strong>så inne i byen.<br />
Alf Collett skriver at de var «slet brolagt, slet oplyst<br />
<strong>og</strong> dertil ikke lidet smudsige». De første årene etter<br />
flyttingen fra <strong>gamle</strong> Oslo fikk borgerskapet, som<br />
hadde nok med å bygge sine nye hus, henstand med<br />
å sørge for «gadernes opfyldning». Men etter tyve<br />
år var fremdeles lite gjort, «Svinene likte sig godt<br />
der», <strong>og</strong> det ble innført strenge straffer for de gårdeierne<br />
som fortsatt unnlot å steinsette gaten utenfor<br />
huset sitt.<br />
«Byens vagt fik ordre til at fange <strong>og</strong> dræbe de<br />
svin, som vankede om på gaden. Og kjødet af de<br />
slagtede dyr skulde gives til de fattige.»<br />
mange var fattige. Hvem var det da som<br />
bodde i «det nye Norge»s hovedstad da Christian<br />
Frederik ble konge? En folketelling i 1815 viser<br />
at byen hadde 10 866 innbyggere. Blant disse var<br />
23 geistlige, 68 sivile <strong>og</strong> 140 militære embetsmenn;<br />
dessuten 676 borgere, 846 militære, 144<br />
sjøfolk <strong>og</strong> fiskere, 374 fattige, som nøt understøttelse,<br />
<strong>og</strong> endelig 274 forbrytere, som var «under<br />
bev<strong>og</strong>tning».<br />
«forstæderne på byens grund», altså de<br />
sparsomt bebygde områdene utenfor vollene, bymuren,<br />
langs grensen mot Aker herred, utviklet<br />
seg på denne tiden med illevarslende hastighet på<br />
bekostning av den egentlige byen. Man fryktet<br />
med god grunn at Kristiania «skulde bli aldeles<br />
overbelastet under trykket af de talrike trengende<br />
i forstæderne».<br />
I 1820 hadde det «egentlige» Kristiania ikke<br />
mer end 479 hus, hvorav 419 lå i de fire «kvarterer»<br />
som byen fra gammelt av var inndelt i. De øvrige<br />
60 lå i Storgaden, Vaterlandsgaden (nå Brugata) <strong>og</strong><br />
rundt Vaterlands Torv (nå Lilletorget). Mesteparten<br />
av alle disse husene var murhus i én etasje. For den<br />
egentlige byens vedkommende strakte de seg langs<br />
brede, rette, nokså mangelfullt brolagte gater som<br />
gikk gjennom et mye mer kupert landskap enn i dag.<br />
Forstedene var «ilde anset», står det i Kristianias<br />
historie. De besto av en forvirret samling av uanselige<br />
hus – ofte rene rønner – «som bugtet sig langs<br />
krumme gater <strong>og</strong> trange smug, som aldri hadde<br />
vært forstyrret af n<strong>og</strong>ensomhelst regulering. Noen<br />
av disse forstedene – f.eks. Vaterland, Fjerdingen,<br />
Grænsen med Akersgaten <strong>og</strong> Rakkergaten – nu<br />
Pilestrædet – stødte umiddelbart op til byen <strong>og</strong> fortonte<br />
seg som ett med den. Andre som Piperviken<br />
<strong>og</strong> Hammersborg var skilt fra den ved mer eller<br />
mindre bestemte grenser, <strong>og</strong> dette gjaldt i endnu<br />
høiere grad forholdsvis fjernere utkanter som<br />
Ruseløkken <strong>og</strong> Enerhaugen, <strong>og</strong> en større husklynge<br />
ved Sagene».<br />
I disse forstedene var det 561 hus – 82 flere enn<br />
inne i byen. Disse «ofte rene rønner» var bebodd<br />
av langt flere personer enn husene inne i byen.<br />
I et hundreårs tilbakeblikk på denne tiden skriver<br />
Nils V<strong>og</strong>t i Morgenbladet i 1919: «… længere<br />
oppe, ved Kirkestrædets (nu Carl Johans gates) utløp<br />
i Akersgaten <strong>og</strong> Lille Grænsegate lot man likesom<br />
i Grændsen enhver bygge på de ledige voldtomter<br />
efter eget godtykke. Hvor nu Storting <strong>og</strong><br />
‘Morgenbladet’ ligger, var der den gang et virvar av<br />
smale smug <strong>og</strong> tarvelige småhus.»<br />
12 13
I andre halvdel av 1800-tallet utkom det – i tillegg<br />
til dags avisene – en rekke ukentlige nyhetsmagasiner,<br />
hvorav de mest kjente er Skilling-Magazin, Ny illustrert<br />
Tidende, Illustreret Nyheds blad <strong>og</strong> Folkebladet. Felles for dem<br />
alle var at de inneholdt forbløffende gode illustrasjoner,<br />
basert på xyl<strong>og</strong>rafier eller trestikk.<br />
Illustrasjonene var dessuten forsynt med interessante <strong>tekst</strong>er, <strong>og</strong><br />
sammen gir disse oss et unikt tidsbilde av en hovedstad med enorme<br />
klasseskiller. Noen spradet på Karl Johan, mens andre vasset i leire<br />
i bydelen New York på Grünerløkken. Leserne får bli med både til<br />
slummen i Vika («med byens verste utskudd av begge kjønn»), til<br />
Østkanten (der «byens urolige elementer var samlet») <strong>og</strong> Botsfengselet<br />
(hvor bare mønsterfangene fikk spise seg mette) – men<br />
<strong>og</strong>så til Homans byen (ikke for folk som drev med utskjenking <strong>og</strong><br />
håndverk), Fr<strong>og</strong>nerkilen (der borgerskapets landsteder var truet<br />
av den nye jernbanen til Drammen) <strong>og</strong> det nye Bygdø Søbad («et<br />
funn for den velhavende Kristiania-mann»).<br />
På denne tiden fikk byen <strong>og</strong>så flere av sine mest kjente<br />
monu mentale bygninger, deriblant Slottet (som lenge bare ble<br />
kalt «konge boligen»), Storthinget («et ikke n<strong>og</strong>et synderlig<br />
monumentalt bygg») <strong>og</strong> den nye Østbanebygningen («fullt<br />
euro peisk både med hensyn til størrelse <strong>og</strong> skjønnhet»). Og det<br />
ble spådd at «kaldt øl <strong>og</strong> god musikk vil gjøre St. Hanshaugen<br />
populær».<br />
ISBN 978-82-530-4392-0