Det gamle Christiania i bilder og tekst

DET GAMLE CHRISTIANIA
I BILDER OG TEKST

arve torkelsen
Det gamle Christiania
i bilder og tekst
Møllergaden munner ut i Grændsen, Stortorvets Gjæstgiveri til høyre. Xylografi skåret i tre etter tegning av
arkitekten Wilhelm von Hanno.
pax forlag, oslo 2023

© Pax Forlag – en del av Forente Forlag as, 2023
Omslag: Akademisk Publisering
Trykk: Print Best oü, Estland
Printed in Estonia
isbn 978-82-530-4392-0
Innhold
Utgitt med støtte fra Institusjonen Fritt Ord og Kulturrådet
christiania eller kristiania?
I en bok som denne er det umulig å være konsekvent i bruken av Christiania eller Kristiania. Christiania
var navnet på Oslo fra 1624 til 1924. Denne skrivemåten ble brukt til slutten av 1800-tallet. Fra 1877
ble navnet skrevet Kristiania i matrikkel og statskalender, og fra 1897 også av byens kommunale etater.
Det gjør det ikke lettere at aviser og tidsskrifter ikke var enige om hvordan byens navn skulle skrives.
Radikale medier og forfattere begynte å skrive Kristiania lenge før de mer konservative. Samme
problem oppstår ved bruken av navn på de kongelige. Christian/Kristian, Carl Johan/Karl Johan,
Oscar/Oskar og Sophie/Sofie ble lenge brukt om hverandre.
Av hensyn til lesbarhet og tekstflyt er stavemåten i eldre sitater lett modernisert på den måten at aa
er skrevet å, og at substantiver har fått liten forbokstav.
Forord 7
Byen Oslos innbyggere
slett ikke ønsket 9
Krangel og skandaler i byens eldste hus 18
Strabasiøs utflukt til Uranienborg 22
«Kjødet slænges på en mindre
end reen disk» 26
Den nye «kongeboligen» – både
residens og landsted 28
På «Botsen» fikk bare mønsterfangene
nok mat 32
I Algier og Vika bodde «byens værste
udskud af begge kjøn» 36
«Har verdig hevdet sin plass blant
Nordens eldre universiteter» 44
«Dampen» serverte 15 millioner
middager på 25 år 46
Skulle den nye bydelen hete
Kalifornien eller Ny York? 52
Så fint at folk kunne fristes
til å bli fattige 56
Velegnet for utflukter og landsteder
for «byens velstandsmænd» 59
Da Torggata Bad var
Christiania Badeanstalt 63
«Det graves, som vanlig,
i Christianias gater» 66
Christiania Skytterlags bane
på Gressholmen 68
Kjøttkjærringer, ostebønder
og det nye Glasmagazinet 71

Majorstuen – en myte og en oppklaring 75
«I det ydre et ikke noget synderlig
monumentalt bygværk» 76
Ikke for folk som drev med handel,
utskjenking eller håndverk 80
Industriforstaden Sagene – eldre
enn byen Kristiania 84
«En af vore smukkeste offentlige
bygninger» 90
«Enhver hovedstad har sin fashionable
hovedgade, men …» 92
«Udstyrets flothed og komfort er
fuldstændig europæisk» 96
En del av «det nye Kristiania» 100
«Det halvt landlige præg kan
snart forsvinde» 102
Fra «Villa Parafina» til
statsministerbolig 104
«En av landets vakreste kirker»
– måtte rives etter bare femti år 106
«Ikke en europæisk hovedstad værdig» 108
«Kaldt øl og god musikk vil gjøre
St. Hanshaugen populær» 112
«Fuldt europæisk både med hensyn
til størrelse, hensigtsmæssighed
og skjønhed» 116
De streikende «skreg og skrålede
samt kastede med sten» 118
Et funn for den velhavende
Kristiania-mann 122
Å oppbevare så kostbare originale
kart her «grænsede til dumdristighed» 124
Udødeliggjort i Knut Hamsuns Sult 126
Østkanten – der Kristianias «urolige
elementer» var samlet 129
«Næsten umulig for kjørende
på grund av sin spejlglathed» 132
Uten sidestykke «med hensyn
til udsiktens skjønhed» 134
Ja til kirke, nei til basarhall 138
Borgerskapets landsteder langs
Drammensveien var truet 140
Xylografiets historie og betydning 144
Kilder 154
Register 156
D
et gamle Christiania i bilder og tekst tar utgangspunkt
i to hendelser på 1800-tallet som
egentlig ikke hadde noe med hverandre å gjøre.
Norges hovedstad Christiania opplevde en blomstringstid
og fikk blant annet mange monumentale
bygninger som fremdeles setter sitt preg på byen. I
Europa – og etter hvert i Norge – var metoden for
å fremstille trestikk, xylografier, i rivende ut vikling.
Samtidig var trykkekunsten i fremmarsj, og dette
gjorde det mulig å trykke og massedistribuere bilder
av en tidligere utenkelig kvalitet med motiver fra
hele Norge – og Christiania.
Etter hvert utkom det en rekke illustrerte ukemagasiner.
De mest kjente norske er Almuevennen,
Skilling-Magazin, Illustreret Nyhedsblad og Norsk
Folkeblad. Disse spilte en uvurderlig rolle i folke-
Forord
opplysningens tjeneste. Almuevennen, som ble
lansert i 1849, hadde som motto Et Ugeblad til
Oplysnings fremme blandt Menigmand. (Se kapitlet
bak i boken om xylografiets historie og utvikling,
og ukemagasinenes samfunnsmessige betydning.)
Noen av bildene i denne boken er kjente – enkelte
nærmest ikoniske – andre vil være nye for mange.
Felles for dem er at uten tekst ville disse bildene
blitt hengende fullstendig i luften. Jeg har derfor
saumfart private samlinger og Nasjonalbibliotekets
årganger av gamle nyhetmagasiner for å finne spennende
bilder – og de medfølgende tekstene for å
kunne sette bildene inn i riktig sammenheng. I tillegg
har det vært mye å hente i kjente og mindre
kjente Kristiania-borgeres memoarer og barndomserindringer
fra 1800-tallet.
Oslo i juni 2023
Arve Torkelsen
7

Christiania
Byen Oslos innbyggere
slett ikke ønsket
eppe 1/8 miil vestenfor det afbrændte
«NOslo lod den af sin faderlige omsorg for
Norge bekjendte Konge, Christian den Fjerde, en
ny Stad anlægge, der efter ham selv erholdt navnet:
Christiania. Den blev anlagt endnu i samme år,
som Oslo afbrændte … i en viid og frugtbar dal, der
hæver sig skrå opad mod de omliggende fjeldåse.»
Slik skildrer historikeren Bernt Moe drøyt to
hundre år senere grunnleggelsen av Christiania.
Det var natten til 17. august 1624 det brøt ut en
brann som la mesteparten av middelalder byen Oslo
i aske. Meldingen om brannen nådde København
en ukes tid senere. Det antas at kongen da på eget
initiativ bestemte seg for at byen skulle bygges opp
igjen på den andre siden av Bjørvika, nedenfor
Akershus festning. (Tanken var ikke ny, allerede
etter en brann i 1567 hadde kong Christian 4.s far –
Frederik 2. – gått inn for det samme. Denne planen
ble imidlertid oppgitt.)
Midt i september reiste kongen fra København
til Norge, dels for å besøke sølvverket på Kongs berg,
dels for lede utstikningen av den nye byen. Først da
ble man i Oslo underrettet om at byen skulle flyttes.
Dette skapte nærmest panikk blant byens innbyggere,
og i et bønneskrift til kongen 20. september
prøvde borgermesteren og byens råd å få ham til
å oppgi denne planen. Ikke hadde de midler til å
flytte, hevdet de, og dessuten var gatene, de murte
kjellerne og bolverk og brygger lite skadet i brannen.
ble ikke bønnhørt. Kongen hadde kommet
til Norge 19. elle 20. september, men dro først til
Kongsberg. Han kom til Akershus festning den 24.,
og allerede den 27. september var han i gang med å
planlegge den nye byen og gi den sitt navn. Denne
datoen regnes som Christianias grunnleggelsesdag,
skriver Edvard Bull i Kristianias historie.
Oslos borgere skjønte at motstand var nytteløst,
og i en «ny og begrædelig ansøkning» til kongen
29. september ba de om i hvert fall å få skattefrihet,
tollfrihet, rett til å drive handel på Nordland og
hjelp fra kongen til å bygge opp igjen den nedbrente
kirken og den nye byen. De anmodet også om å få
bli boende vinteren over i de husene som ennå sto
igjen etter brannen.
Dette stilte kongen seg imøtekommende til.
Allerede 4. oktober – bare syv uker etter brannen
– fikk Oslos borgere tildelt tomter og «… bleve således
befalede inden første påske at være indflyttede
til den nye bye», skriver Bernt Moe. De «beste og
Tegnet i 1827 av kartograf Gerhard Munthe. Kobberstikk. Oslo Museum.
9

ekvemmeste» eiendommene ble tildelt adelen og
de fornemste borgerne, mot at disse forpliktet seg til
å oppføre leiegårder for håndverkere på de fjern ere
kanter av byen. Det ble utarbeidet regler «i henseende
til bygningsmåden m.m. hvorved såvel byens
skjønhed som sikkerhed tilsigtedes».
en befestet by. Det ble bestemt at det nye
Christiania ikke bare skulle ligge ved Akershus festning,
men i seg selv være en befestet by, omgitt av
voller og vollgraver. Arbeidet med disse begynte i
1625 og var fullført snaut ti år senere. Vollene var ti
meter høye og ti meter brede. De strakte seg fra festningen
ved Pipervika, langs høyden der Stortinget
nå ligger, gikk på nordsiden av dagens Karl Johans
gate og fortsatte ned til Bjørvika.
For å komme inn i og ut av byen måtte man
gjennom en av de tre byportene: Piperviksporten
der Rådhusgaten i dag går ned mot Rådhusplassen,
Store Voldport omtrent der Kongens gate nå krysser
Karl Johan, og Lille Voldport eller Vaterlands Port,
i krysset Karl Johans gate/Dronningens gate.
Etter en bybrann i 1686 ble planene om Christiania
som en befestet by oppgitt. Vollene forfalt og
ble etter hvert fjernet. Mye av fyllmassen ble brukt
til å fylle ut og planere det myrlendte området som
senere ble Stortorvet. Store Voldport, en mursteinsbygning
med høyt spir, ble revet i 1718.
innfartsveiene. Reisende langs landeveien
fra Smålenene (dagens Østfold) måtte opp over
Ekebergåsen før de etter en bratt nedstigning kom
til Ladegården. Der møtte de hovedveien fra Bergen
og Trondhjem over Opplandene og Hadeland
og Gjelleråsen – Strømsveien. Fra 1654 gikk all
trafikk over Vaterlands bro, den eneste broen over
Akerselva til Nybrua sto ferdig i 1827. Derfra kunne
man velge å ankomme byen gjennom Store eller
Lille Voldport.
De som kom over Vaterlands bro, kjørte gjennom
forstaden Vaterland langs dagens Brugata og
Storgata. Kom man vestfra, langs Drammensveien,
kjørte man langsmed åpne marker og løkker til en
brått måtte ned den bratte Ruseløkkbakken til sørsiden
av dagens Studenterlunden, og fortsatte opp
til Store Grændsegade (Grensen) til Store Voldport.
på det nærmeste ufarbare. I Gamle Christiania-Billeder
fra 1893 forteller Alf Collett at i
Christianias barndom «var veiene til byen meget
primitive i sitt anlæg og som regel i en elendig tilstand,
med mange bugter og bratte bakker, faldefærdige
broer, fulde af huller og støp og altså på det
nærmeste ufarbare for vogne».
Mange foretrakk å ri fremfor å bruke hest og
kjerre. Om sommeren valgte man gjerne å reise med
båt, og om vinteren gikk det forholdsvis greit på
godt sledeføre.
«en stillestående og uinteressant småby».
Byen vokste langsomt de første 200 årene,
og befolkningsveksten var beskjeden. Grensene
fra 1624 ble i hovedsak stående uendret lenge.
Veksten skjedde mest i forstedene utenfor vollene.
Selve byen fikk ny byggegrunn ved oppfylling i den
langgrunne stranden mot Bjørvika etter 1667. Der
ble det plass til tre kvartalsrekker som var bymessig
bebygget før 1720.
I Kristianias historie skriver Simon C. Hammer
at «i de 190 år som var gåt siden Christian IV gav
Oslos brandlidte borgere ordre til at flytte over på
vestsiden av Bjørviken, hadde det nye byanlæg som
han suverænt hadde knyttet sit navn til, vist sig i
besiddelse af særdeles få utviklingsmuligheter».
Da Christian Frederik ble konge i 1814, levde
borgerne i så godt som de samme ytre omgivelsene
som de hadde gjort under Christian 4. nesten to
hundre år tidligere. «Kristiania var, med andre ord
en stillestående, uinteressant og traditionsløs småby,
som bare i navnet var en hovedstad», skriver
Hammer.
Disse to prospektene over Christiania fra henholdsvis 1745 og 1874 sto på trykk i Ny illustreret Tidende i 1874. Da var
stavemåten Kristiania blitt vanlig.
privat spekulasjon og personlig egenrådighet.
Riksarkivar Chr. Lange hadde i Illustreret
Nyhedsblad i 1858 en treffende beskrivelse
av kontrastenes Christiania noen årtier tidligere:
«Der gives neppe nogen by, der frembyder en så
broget blanding af regelmæssighed og uregelmæssighed
som Christiania. Medens byens kjærne, dens
fire ældre kvarterer, hører til de regelrette byer, hvor
lige og brede gader skjære hinanden i rette vinkler,
og hvor ethvert timeligt hensyn til skjønhed, sikkerhed
og velvære fra først af er taget, have byens
forstæder og øvrige omgivelser nu gjennem mere
end 200 år været efterladte til den private spekulations
og den personlige egenrådigheds frieste spil.
Følgen heraf ligger os alle i øie i sammendyngede
huusklynger, i regelen opførte i uselt material,
10 11

a
b
En rekonstruksjon av Store Voldport som den kan ha sett ut da den var ferdig i 1630-årene.
Dette kartet fra 1650 – da var den nye hovedstaden et kvart århundre gammel – ble gjengitt i 1852. Byen var omgitt av
høye voller med tre byporter: Pipervigs Port (a, helt øverst), Store Voldport (b) og Vaterlands Port (c).
c
uden nogen ordnende hånd, uden noget hensyn
til sundhed eller brandsikkerhed, endsige til regelrethed
eller skjønhed.»
Gatene var et eget kapittel – også inne i byen.
Alf Collett skriver at de var «slet brolagt, slet oplyst
og dertil ikke lidet smudsige». De første årene etter
flyttingen fra gamle Oslo fikk borgerskapet, som
hadde nok med å bygge sine nye hus, henstand med
å sørge for «gadernes opfyldning». Men etter tyve
år var fremdeles lite gjort, «Svinene likte sig godt
der», og det ble innført strenge straffer for de gårdeierne
som fortsatt unnlot å steinsette gaten utenfor
huset sitt.
«Byens vagt fik ordre til at fange og dræbe de
svin, som vankede om på gaden. Og kjødet af de
slagtede dyr skulde gives til de fattige.»
mange var fattige. Hvem var det da som
bodde i «det nye Norge»s hovedstad da Christian
Frederik ble konge? En folketelling i 1815 viser
at byen hadde 10 866 innbyggere. Blant disse var
23 geistlige, 68 sivile og 140 militære embetsmenn;
dessuten 676 borgere, 846 militære, 144
sjøfolk og fiskere, 374 fattige, som nøt understøttelse,
og endelig 274 forbrytere, som var «under
bevogtning».
«forstæderne på byens grund», altså de
sparsomt bebygde områdene utenfor vollene, bymuren,
langs grensen mot Aker herred, utviklet
seg på denne tiden med illevarslende hastighet på
bekostning av den egentlige byen. Man fryktet
med god grunn at Kristiania «skulde bli aldeles
overbelastet under trykket af de talrike trengende
i forstæderne».
I 1820 hadde det «egentlige» Kristiania ikke
mer end 479 hus, hvorav 419 lå i de fire «kvarterer»
som byen fra gammelt av var inndelt i. De øvrige
60 lå i Storgaden, Vaterlandsgaden (nå Brugata) og
rundt Vaterlands Torv (nå Lilletorget). Mesteparten
av alle disse husene var murhus i én etasje. For den
egentlige byens vedkommende strakte de seg langs
brede, rette, nokså mangelfullt brolagte gater som
gikk gjennom et mye mer kupert landskap enn i dag.
Forstedene var «ilde anset», står det i Kristianias
historie. De besto av en forvirret samling av uanselige
hus – ofte rene rønner – «som bugtet sig langs
krumme gater og trange smug, som aldri hadde
vært forstyrret af nogensomhelst regulering. Noen
av disse forstedene – f.eks. Vaterland, Fjerdingen,
Grænsen med Akersgaten og Rakkergaten – nu
Pilestrædet – stødte umiddelbart op til byen og fortonte
seg som ett med den. Andre som Piperviken
og Hammersborg var skilt fra den ved mer eller
mindre bestemte grenser, og dette gjaldt i endnu
høiere grad forholdsvis fjernere utkanter som
Ruseløkken og Enerhaugen, og en større husklynge
ved Sagene».
I disse forstedene var det 561 hus – 82 flere enn
inne i byen. Disse «ofte rene rønner» var bebodd
av langt flere personer enn husene inne i byen.
I et hundreårs tilbakeblikk på denne tiden skriver
Nils Vogt i Morgenbladet i 1919: «… længere
oppe, ved Kirkestrædets (nu Carl Johans gates) utløp
i Akersgaten og Lille Grænsegate lot man likesom
i Grændsen enhver bygge på de ledige voldtomter
efter eget godtykke. Hvor nu Storting og
‘Morgenbladet’ ligger, var der den gang et virvar av
smale smug og tarvelige småhus.»
12 13

I andre halvdel av 1800-tallet utkom det – i tillegg
til dags avisene – en rekke ukentlige nyhetsmagasiner,
hvorav de mest kjente er Skilling-Magazin, Ny illustrert
Tidende, Illustreret Nyheds blad og Folkebladet. Felles for dem
alle var at de inneholdt forbløffende gode illustrasjoner,
basert på xylografier eller trestikk.
Illustrasjonene var dessuten forsynt med interessante tekster, og
sammen gir disse oss et unikt tidsbilde av en hovedstad med enorme
klasseskiller. Noen spradet på Karl Johan, mens andre vasset i leire
i bydelen New York på Grünerløkken. Leserne får bli med både til
slummen i Vika («med byens verste utskudd av begge kjønn»), til
Østkanten (der «byens urolige elementer var samlet») og Botsfengselet
(hvor bare mønsterfangene fikk spise seg mette) – men
også til Homans byen (ikke for folk som drev med utskjenking og
håndverk), Frognerkilen (der borgerskapets landsteder var truet
av den nye jernbanen til Drammen) og det nye Bygdø Søbad («et
funn for den velhavende Kristiania-mann»).
På denne tiden fikk byen også flere av sine mest kjente
monu mentale bygninger, deriblant Slottet (som lenge bare ble
kalt «konge boligen»), Storthinget («et ikke noget synderlig
monumentalt bygg») og den nye Østbanebygningen («fullt
euro peisk både med hensyn til størrelse og skjønnhet»). Og det
ble spådd at «kaldt øl og god musikk vil gjøre St. Hanshaugen
populær».
ISBN 978-82-530-4392-0