Nye ungdomsbøker fra Ungdomsbokgildet 2008

Ung sorg: 14 unge om
døden og livet videre
Av Birgitte Gjestvang
Aschehoug forlag
Presentert av Beate Ranheim
– Klassestyreren min spurte om det var greit at hun fortalte klassen om at mamma var
død, og at hun samtidig ba de andre i klassen om ikke å spørre meg noe mer om det.
Birgitte Gjestvang og Marit Slagsvold har
intervjuet 14 unge som har fått døden
nær innpå seg. Felles for dem alle er at
de var under 20 år og at de mistet en
eller flere av sine nærmeste på grunn av
sykdom, ulykke eller selvmord. Noen har
mistet mor, noen har mistet far, andre
igjen har mistet et søsken og noen har
mistet flere familiemedlemmer.
Alle ungdommene er
alminnelige mennesker som vi kan møte
hvor som helst. Kanskje med unntak av
Jon Arne Riise, som vel er ganske kjent.
Fotballspiller, om dere lurte. Og sønnen
til skuespilleren Katja Medbø.
Intervjuene er foretatt flere år
etter dødsfallene, og nettopp derfor har
de et reflektert syn på livet før og etter.
Dette er sterke møter med unge
mennesker som forteller om sin sorg,
og alle sier de at de har et ønske om å
hjelpe andre i som er kommet i samme
situasjon.
Ungdommene snakker om
sorggrupper hvor de har deltatt, samtaler
med psykologer, hvordan de har blitt
mottatt på skolen, om forhold til lærerne,
klassekamerater og forholdet til andre
familiemedlemmer.
Moren til Andreas forsvant da
han var 12 år. Seks måneder senere ble
14
hun funnet død i skogen etter selvmord.
Andreas er i dag 23 år:
”Andreas møte med klassekameratene
etter at moren var funnet død, ble veldig
vanskelig, og det preget han i lang tid
etterpå.
– Klassestyreren min spurte om
det var greit at hun fortalte klassen om
at mamma var død, og at hun samtidig
ba de andre i klassen om ikke å spørre
meg noe mer om det. Dette sa jeg ”ja”
til, for jeg visste jo ikke hva jeg ville. Så
klassestyreren sa det rett ut mens jeg
satt i klassen, noe sånn som: ”Moren til
Andreas er død, men ingen skal snakke
med han om det i det hele tatt.” Hun
fortalte ikke hvordan mamma døde. ”
Men det ble bare helt feil for meg og en
veldig skeiv start. Det ble et tabu-emne,
ingen sa noe til meg om det, og jeg følte
at folk var redde for å møte blikket mitt”.
”Det var jo ikke min mening at ingen
skulle snakke om det. Det var bare
noe som ble foreslått for meg av
klassestyreren min. Og hun tenkte nok at
hun gjorde det beste for meg. Jeg er ikke
sikker på hva som ville vært riktig å gjøre,
men jeg skulle ønske vi hadde fått råd fra
fagfolk utenfra.”
Vi lever i en tid hvor vi blir