8 utgaver (1 år) kun 399 - STS Alpereiser

SkIkjøRINgEN SkaPER SNaRT et nytt yrke;
skilæreren. Hannes Schneider fra St Anton pleier
å bli kalt “hele verdens skilærer”. Hans betydning
for utforkjøringens utbredelse kan ikke
overvurderes. Schneider foredler kjøreteknikken,
systematiserer en pedagogikk som fremdeles benyttes
og sprer glede på kino
for et henført publikum.
Schneider blir født like
etter at Nansen hadde krysset
Grønland. I 1904 får han
ansettelse som skilærer på
Hotel Post. Det eksisterer
fremdeles og er ennå byens
beste. Her forlater Schneider
snart den energikrevende og
notorisk ustabile Telemarksvingen
og utvikler Arlbergmetoden.
Elevene får begynne med
plogsving for deretter å gå over
til stemsving og til slutt holde
skiene sammen i parallellsving.
Schneider åpner snart egen
skiskole og legger hovedvekt
på sikkerhet. Han vil vaske
bort skikjøringens stempel som
farlig og spre sporten til vanlige
ferierende og familier. Dermed
tar Schneider også initiativet fra den britiske
overklassens eksklusive klubber. Det kryr av
kongeligheter, kulturkjendiser og amerikanske
millionærer i St Anton. Skiferie er jo langtfra
noe som arbeidere og andre “vanlige” folk har
råd til på denne tiden, men Schneider betrakter
skigleden som demokratisk. Alle liker skikjøring,
og oppe på fjellet er “alle” skilærere. Så når den
datidige utforkjøringens to giganter, Arnold
Lunn og Hannes Schneider, forener krefter i
1928, så utvikler de forgjengeren til dagens
alpine verdenscup, Kandahar-konkurransene.
NaVNET kaN OPPlEVES som litt merkelig,
siden Kandahar er en by i Afghanistan. Men
Leni Riefenstahls film fra 1931
med Hannes Schneider i hovedrollen,
ble spilt inn i St Anton og
gjorde braksuksess.
for å lokke britisk adel til The Public Schools
Alpine Sports Club blir krigshelten Lord Roberts
of Kandahar viseformann i foreningen. Han er
verdenskjendis etter å ha befridd en innringet
bataljon under britenes andre og åpenbart mislykkede
forsøk på å kolonisere
Afghanistan. Han er 71 år og
kommer aldri noen gang til
å kjøre på ski. Den første
Kandahar-konkurransen blir
holdt i Crans-Montana i Sveits
i 1911 og blir senere arrangert
i bl.a. tyske Garmisch-Partenkirchen,
franske Chamonix og
St Anton i Østerrike. Alle blir
gjennomført som kombinasjonskonkurranser
der resultatene
fra både utfor og slalåm
regnes sammen. En interessant
detalj i sammenhengen er at
deltakernes nasjonalitet ansees
som uvesentlig. I begynnelsen
noteres den ikke engang i
resultatlistene.
Utforkjøringen var, til
forskjell fra langrenn, allerede
fra begynnelsen internasjonal,
og i boken “På ski i Alpene” fra 1934, kan vi lese
om to nylig ankomne svensker i St Anton som
lar seg sjokkere av hvordan kvinnelige skiskoleelever
“....forflytter seg til treningsbakker med en
bratthetsgrad, som vi tidligere aldri har kunnet
drømme om.
maN kaN NOk undre seg over hvorfor datidens
skiskoler ikke valgte snillere alpemiljøer men for
det meste befant seg på steder som, på samme
måte som St Anton, ligger i alpine terrenger
som selv i dag regnes som verdens fremste. Man
pløyet pudder utfor Galsig og Gampen eller gikk
turlangrenn via fjellstuen Ulmer Hütte til nabolandsbyen
St Christoph. Der tok man en matbit
og vendte tilbake til hotellet i St Anton.
Den spektakulære konkurransen ”Der weisse Rausch” i St Anton har fått sitt navn etter filmen med
samme navn. Flere hundre skikjørere starter samtidig og gir seg ut på den ni kilometer lange ferden.
70 SPORTREISER VINTEREN 2010/2011
”ScHNEIdER
bETRakTER
SkI glEdEN SOm
dEmOkRaTISk.
Omtrent som i dag, men den gang gjorde
man det på lange og tunge treski, sammensurrede
lærstøvler og såkalte kandaharbindinger
som hadde som oppgave å holde foten sånn noenlunde
på plass. Og det var ingen heiser, ingen
prepareringsmaskiner, ingen sikkerhetstjeneste,
ingen superavanserte klær og absolutt ingen
skilter som fortalte om bakken var svart.
I ST aNTON kaN man se tyskeren Arnold
Franks film”Der weisse Rausch”. Det er verdens
første skifilm, laget i 1931 med Hannes Schneider
i hovedrollen og med lyd og spesialskrevet
musikk. I moderne ører lyder det siste skrekkelig,
men filmen blir innspilt i St Anton og gjør
braksuksess. Snøsprutende action og uhyrlige
hastigheter. Radikale klipphopp og imponerende
massescener med oppimot 50 mennesker samtidig
i bildet. “Der weisse Rausch” får eksepsjonell
betydning for skikjøringens folkelige spredning.
Kanskje først og fremst fordi aktørene er
helt vanlige arbeidere og bønder, akkurat som
kinopublikumet, og motspilleren heter Leni
Riefenstahl. En skikkelig pudding og publikumsmagnet
som senere kommer til å arbeide
for Adolf Hitler og regissere de banebrytende
dokumentarene “Viljens triumf” og “Berlinolympiaden”.
Hannes Schneider derimot, er uttalt
motstander av nazismen, noe som medfører
at han fengsles da Tyskland annekterer Østerrike
i 1938. Etter tungt påtrykk fra en amerikansk
industrimagnat blir han satt fri og deportert
til USA, 50 år gammel. I New Hampshire blir
han sjef for skiskolen, der flere av hans tidligere
elever arbeider som skilærere. Her finnes også en
såkalt skimobil, en forgjenger til dagens heiser.
Schneider får raskt forlenget den til toppen av
fjellet og lanserer ideen om å snauhogge skog for
å skape bedre bakker for utforkjøring. Inntil da
hadde man bare benyttet snaufjell og innmark.
I 1955 døR Hannes Schneider. Amerikanerne
betrakter ham som sitt lands skilærer. Japanerne
gjør det samme. Det burde kanskje vi også gjøre.
Når du kommer til St Anton, så kan du skli pent
og pyntelig forbi afterskistedene Krazy Kanguruh
og Mooserweirt med DJ Gerhard og i stedet
ta en het og sterk jägertee på Ski- und Heimatmuseums
servering. Schneiders ånd lever ennå,
og skiskolen han etterlot seg eksisterer også. Den
har 300 lærere. Skigleden er evig.