8 utgaver (1 år) kun 399 - STS Alpereiser

Vinteren 1973 forlot Jimmy Petterson de velkjente
pudderbakkene i Rocky Mountains, der han hadde lært
seg å kjøre ski og dro i stedet en sesong til Saalbach-
Hinterglemm for å bli skilærer. Det ble en vinter som
virkelig åpnet øynene hans for hva Alpene kan tilby.
TEKST: JImmy PETTERSSON
fOTO: göRaN aSSNER & JImmy PETTERSSON
antagelig er myten om at Rocky
Mountains har de beste pudderbakkene
sann, men dette argumentet
rekker ikke langt når hele
herligheten blir kjørt i filler innen
kl. 11 om formiddagen. I Saalbach fant jeg et
skisted der jeg kunne kjøre pudder hele dagen
lang, komme tilbake dagen etter og deretter ha
uberørt snø igjen til en tredje dag i paradiset.
Det kan tenkes at pudderet i Saalbach ikke
var like lett og luftig som i the Rockies, men
skiområdet som sådan var større enn de fleste i
USA, og her fantes fremfor alt betydelig færre
skikjørere å dele velstanden med.
I løpet av vinteren ble jeg veldig begeistret for
Saalbach, og da slutten av sesongen begynte å
nærme seg, innså jeg helt klart at jeg var blitt fo-
faKTa
JImmy PETTERSSON
Jimmy Petterson startet sin lange skikarriere som
skiinstruktør i Hinterglemm i 1973. Siden den gang
har Jimmys jakt etter de ultimate bakkene og det
perfekte pudderet ledet ham til jobb som offpistguide,
reiseleder, ”pist-estradør”, bareier, hotelldirektør,
skireisearrangør, skiforfatter og fotograf.
Foruten Saalbach og Hinterglemm har Jimmy
kjørt ski i mer enn 450 områder i 52 land under
hans søken etter Ski-Nirvana, men han kommer
stadig tilbake til Saalbach, iallfall for en del av
sesongen.
I 2005 forfattet han den prisbelønte boken om
sine opplevelser; ”Skiing around the world”. Et
pensumverk og uunnværlig for alle oss som elsker
fjellene og det frosne som daler ned fra himmelen.
relsket i Alpene. Det viste seg å være et gjensidig
forhold, for i årene som kom fikk jeg oppleve
utrolige pudderdager i St. Anton, Chamonix,
Val d’Isère, Bad Gastein og flere andre skisteder.
myE haR fORaNDRET seg siden jeg underviste
dansker og engelskmenn med bakrus i Hinterglemms
barnebakker på 70-tallet. For det første
er skikjøring blitt adskillig
mer populært, samtidig
som skistedene omkring
i verden har ekspandert i
høyt tempo. Og freeridekjøringen,
med sin nye
skiteknologi, har gjort det
tilgjengelig for stadig flere
å kjøre i løssnø. Nå er det
dessverre blitt slik, at også
nysnøen blir oppkjørt like
fort mange steder i Alpene
som i Nord-Amerika.
Også Saalbach er blitt
sterkt forandret opp gjennom
årene, men heldigvis
har man ikke mistet sjarmen
og originaliteten. Stedet
har virkelig fulgt med i
tiden og timen ved hele tiden
å øke sin heiskapasitet og antall snøkanoner.
Dessuten sørger en hel hær av prepareringsmaskiner
for at bakkene blir forberedt til perfeksjon
hver morgen i denne perlen. Men tross alle
moderne initiativ så har de mange gamle hyttene
som serverer lunsj rundt om i Saalbachs bakker
beholdt sin gemyttlighet, og afterskien i området
har tatt godt vare på sitt varemerke.
Festen i Saalbach pleier å begynne så snart solen
synker ned bak Triskogel lengst borte i Glemmtal,
eller kanskje til og med litt tidligere. Afterski-atmosfæren
sprer seg fra en overflod av barer
og restauranter i de nedre delene av bakkene og
rundt i hele byen. Og sentrum for festlighetene
er alltid den verdensberømte Hinterhagalm.
Her består dansegulvet av en pulserende,
kompakt menneskelig masse der folk i skistøvler
beveger seg i takt eller utakt til en stadig rytme
av “evergreens” som spilles av et band som
befinner seg høyt oppe på en scene like under
takbjelkene på den gamle tømmerbygningen.
De fleste er for fulle til å stå på egne ben, så de
www.sportreiser.no
”OgSå
Saalbach ER
blITT STERKT
fORaNDRET OPP
gJENNOm åRENE,
mEN hElDIgVIS
haR maN IKKE
mISTET
SJaRmEN Og
ORIgINalITETEN.”
står gjerne på andres. Og i et rom som er så til
de grader tettpakket er det umulig å falle. Den
innvendige terrassen er også stappet med svette
mennesker som innimellom skvulper øl ned på
den tettstuede massen nedenfor, mens en strøm
av dyktige servitører på mirakuløst vis balanserer
sine brett med øl høyt over hodet og klarer å kile
seg fram uten å søle en eneste dråpe! Hinterhag
er som en sirkusforestilling,
og i det øyeblikket
man klarer å presse seg
inn, blir man en del av
spetakkelet.
Et annet av mine
favorittsteder, som ikke
heller har forandret seg
det minste opp gjennom
årenes løp er Haus Peter.
Hansi og hans berømte
Felsen Steik er en institusjon
i Saalbach. Hans lille
restaurant er smekkfull
hver eneste kveld, og 90
prosent av middagsgjestene
bestiller alltid dette
unike kjøttstykket, som
serveres på en glovarm
stein og steikes av gjestene
selv ved bordet. Hansi vandrer selv rundt i rommet
med en hel krydderhylle bundet rundt sin
omfangsrike midje og leder med ujevne mellomrom
hele restauranten i allsang med noen takter
av Donau-valsen, samtidig som han hjelper noen
gjester å smelte kryddersmør på hver side av den
møre steiken. Hver gang jeg besøker Hans Peter
fylles jeg av en varm trygghet om at enkelte ting
aldri blir forandret.
NOE aNNET hyggElIg som også har forblitt
uendret, er at det ennå i dag går an å sette nye
spor i løssnøen selv to eller til og med tre dager
etter et snøfall. En av mine absolutte favorittplasser
for å utnytte denne muligheten på er
offpist-strekningen die Amsel, ned til fjellhytta
Spielberghaus.
Die Amsel er kort og bare 450 høydemeter,
men bestemmer man seg for å kjøre den, så får
man med seg litt av alt. Det meste av nedfarten
består av vakker kjøring gjennom skog, men
terrenget varierer. Det finnes smale partier, der
trærne står tett, og hver sving må utføres med
89