Saalbach EN glObETROTTERS bEKJENNElSER Det beste med Saalbach 88 SPORTREISER VINTEREN 2010/2011
Vinteren 1973 forlot Jimmy Petterson de velkjente pudderbakkene i Rocky Mountains, der han hadde lært seg å kjøre ski og dro i stedet en sesong til Saalbach- Hinterglemm for å bli skilærer. Det ble en vinter som virkelig åpnet øynene hans for hva Alpene kan tilby. TEKST: JImmy PETTERSSON fOTO: göRaN aSSNER & JImmy PETTERSSON antagelig er myten om at Rocky Mountains har de beste pudderbakkene sann, men dette argumentet rekker ikke langt n<strong>år</strong> hele herligheten blir kjørt i filler innen kl. 11 om formiddagen. I Saalbach fant jeg et skisted der jeg <strong>kun</strong>ne kjøre pudder hele dagen lang, komme tilbake dagen etter og deretter ha uberørt snø igjen til en tredje dag i paradiset. Det kan tenkes at pudderet i Saalbach ikke var like lett og luftig som i the Rockies, men skiområdet som sådan var større enn de fleste i USA, og her fantes fremfor alt betydelig færre skikjørere å dele velstanden med. I løpet av vinteren ble jeg veldig begeistret for Saalbach, og da slutten av sesongen begynte å nærme seg, innså jeg helt klart at jeg var blitt fo- faKTa JImmy PETTERSSON Jimmy Petterson startet sin lange skikarriere som skiinstruktør i Hinterglemm i 1973. Siden den gang har Jimmys jakt etter de ultimate bakkene og det perfekte pudderet ledet ham til jobb som offpistguide, reiseleder, ”pist-estradør”, bareier, hotelldirektør, skireisearrangør, skiforfatter og fotograf. Foruten Saalbach og Hinterglemm har Jimmy kjørt ski i mer enn 450 områder i 52 land under hans søken etter Ski-Nirvana, men han kommer stadig tilbake til Saalbach, iallfall for en del av sesongen. I 2005 forfattet han den prisbelønte boken om sine opplevelser; ”Skiing around the world”. Et pensumverk og uunnværlig for alle oss som elsker fjellene og det frosne som daler ned fra himmelen. relsket i Alpene. Det viste seg å være et gjensidig forhold, for i <strong>år</strong>ene som kom fikk jeg oppleve utrolige pudderdager i St. Anton, Chamonix, Val d’Isère, Bad Gastein og flere andre skisteder. myE haR fORaNDRET seg siden jeg underviste dansker og engelskmenn med bakrus i Hinterglemms barnebakker på 70-tallet. For det første er skikjøring blitt adskillig mer populært, samtidig som skistedene omkring i verden har ekspandert i høyt tempo. Og freeridekjøringen, med sin nye skiteknologi, har gjort det tilgjengelig for stadig flere å kjøre i løssnø. Nå er det dessverre blitt slik, at også nysnøen blir oppkjørt like fort mange steder i Alpene som i Nord-Amerika. Også Saalbach er blitt sterkt forandret opp gjennom <strong>år</strong>ene, men heldigvis har man ikke mistet sjarmen og originaliteten. Stedet har virkelig fulgt med i tiden og timen ved hele tiden å øke sin heiskapasitet og antall snøkanoner. Dessuten sørger en hel hær av prepareringsmaskiner for at bakkene blir forberedt til perfeksjon hver morgen i denne perlen. Men tross alle moderne initiativ så har de mange gamle hyttene som serverer lunsj rundt om i Saalbachs bakker beholdt sin gemyttlighet, og afterskien i området har tatt godt vare på sitt varemerke. Festen i Saalbach pleier å begynne så snart solen synker ned bak Triskogel lengst borte i Glemmtal, eller kanskje til og med litt tidligere. Afterski-atmosfæren sprer seg fra en overflod av barer og restauranter i de nedre delene av bakkene og rundt i hele byen. Og sentrum for festlighetene er alltid den verdensberømte Hinterhagalm. Her best<strong>år</strong> dansegulvet av en pulserende, kompakt menneskelig masse der folk i skistøvler beveger seg i takt eller utakt til en stadig rytme av “evergreens” som spilles av et band som befinner seg høyt oppe på en scene like under takbjelkene på den gamle tømmerbygningen. De fleste er for fulle til å stå på egne ben, så de www.sportreiser.no ”OgSå Saalbach ER blITT STERKT fORaNDRET OPP gJENNOm åRENE, mEN hElDIgVIS haR maN IKKE mISTET SJaRmEN Og ORIgINalITETEN.” st<strong>år</strong> gjerne på andres. Og i et rom som er så til de grader tettpakket er det umulig å falle. Den innvendige terrassen er også stappet med svette mennesker som innimellom skvulper øl ned på den tettstuede massen nedenfor, mens en strøm av dyktige servitører på mirakuløst vis balanserer sine brett med øl høyt over hodet og klarer å kile seg fram uten å søle en eneste dråpe! Hinterhag er som en sirkusforestilling, og i det øyeblikket man klarer å presse seg inn, blir man en del av spetakkelet. Et annet av mine favorittsteder, som ikke heller har forandret seg det minste opp gjennom <strong>år</strong>enes løp er Haus Peter. Hansi og hans berømte Felsen Steik er en institusjon i Saalbach. Hans lille restaurant er smekkfull hver eneste kveld, og 90 prosent av middagsgjestene bestiller alltid dette unike kjøttstykket, som serveres på en glovarm stein og steikes av gjestene selv ved bordet. Hansi vandrer selv rundt i rommet med en hel krydderhylle bundet rundt sin omfangsrike midje og leder med ujevne mellomrom hele restauranten i allsang med noen takter av Donau-valsen, samtidig som han hjelper noen gjester å smelte kryddersmør på hver side av den møre steiken. Hver gang jeg besøker Hans Peter fylles jeg av en varm trygghet om at enkelte ting aldri blir forandret. NOE aNNET hyggElIg som også har forblitt uendret, er at det ennå i dag g<strong>år</strong> an å sette nye spor i løssnøen selv to eller til og med tre dager etter et snøfall. En av mine absolutte favorittplasser for å utnytte denne muligheten på er offpist-strekningen die Amsel, ned til fjellhytta Spielberghaus. Die Amsel er kort og bare 450 høydemeter, men bestemmer man seg for å kjøre den, så f<strong>år</strong> man med seg litt av alt. Det meste av nedfarten best<strong>år</strong> av vakker kjøring gjennom skog, men terrenget varierer. Det finnes smale partier, der trærne st<strong>år</strong> tett, og hver sving må utføres med 89