Unikum mars 2021

NOVELLE
SKYGGEN
SKYGGEN
Ord har makt.
I løpet av et øyeblikk kan andres ord, bli dine egne
ord.
De har kraften til å herske, dominere, kontrollere
og definere deg.
Rive fra deg all form for verdighet, og fange deg i
din egen skygge.
For så å etterlate deg til å stille spørsmål ved hele
din eksistens …
Med baderomsdøren på gløtt,
så man silhuetten av ei ung pike som fjernet de
siste restene av dagens sminke.
Hun hadde kommet hjem til å finne skolebrosjyrene
sammenkrøllet i søpla.
Papirene med de viktige ordene var blitt ødelagt,
revet, bitt og tygd;
som om de ikke hadde noen betydning i utgangspunktet.
«Maren …»
Julie Pettersen
Skribent
Stemmen kom krypende bak henne,
som en hauk på jakt etter sitt bytte.
«Hva vil du nå da?»
hvisket hun med blikket festet på sitt eget speilbilde.
De slitte, posete klærne klarte ikke lengre å skjule
hva som var igjen av den knoklete kroppen. Rommet
spant, gulvet ristet og baderomslampen blinket
i det fjerne. Et faresignal om at lyspæren var i
ferd med å bli defekt;
og hun var nestemann.
De trette, usikre øynene lette febrilsk etter et nødutgangsskilt.
En eller annen form for rømningsvei.
Men bakken spente bein, og hun måtte klamre seg
til vasken for å ikke gi etter. Orket ikke tanken på
å høre enda en preke. Monologen hans var som
hakk i plata, og hun kunne den allerede utenat.
I håp om stillhet, presset Maren øynene sammen.
Skyggen, derimot, nøt å se henne smuldre opp.
Studere måten hun strevde, stresset og skalv av
frykt. Kun han hadde makten til å overvåke henne.
Observere hver eneste detalj, kontrollere hvert
utfall og feie opp hver knuste bit. Åpnet Maren
munnen, var han der for å kritisere. Åpnet hun
kjøleskapet, var han der for å kommentere. Åpnet
hun ytterdøren, skulle han vite hvem det var. Det
var kun de gangene hun kom hjem med en god
karakter, at skyggen tiet. Det stod imot forventningene
hans. Maren var ikke annet enn hans marionett,
og hun var i sårbarhetens alder.
«Du er bare ei dukke du Maren …»
Han lot den ene hånden hvile på skulderen hennes,
mens han dro en hårlokk bak øret med den
andre. Lente seg nærmere ansiktet, og pustet henne
i nakken med sin hjemsøkende stemme;
«… ikke annet enn en liten, patetisk dukke».
Maren måtte bite tennene sammen for å lindre
klumpen i halsen. Kontrollere den motstanden
som var i ferd med å boble over. Mest av alt hadde
hun lyst til å klappe til han. Skrike, bite, klore og
slå. Stikke de brukte, skitne knivene tilbake i brystet
på han. Tvinge han til å svelge sin egen medisin.
La giften gi en lærepenge om hvordan det
føles når hjertet blør. Kanskje det ville gjøre han
bedre. Gjøre han frisk. At handlingsutfallet kunne
gi en eller annen form for rettferdighet i urettferdigheten.
Men Maren turte ikke å konfrontere
skyggen. Han var hennes største frykt;
og hun var svak.
«Er det ikke på tide at du innser det?»
«Innser hva?»
«At det aldri kommer til å bli noe ut av deg»
I refleksjonen fulgte hun med på hvordan grimasen
vrengte seg i avsky. Blikket skulte, munnen
hånet og nesen rynket seg. I øynene hans var hun
ikke mer enn søppel. Knekt. Ødelagt. Revet i stykker.
Nøyaktig slik som skolebrosjyrene.
«Du har ingen rett på egne meninger …»
I håp om å vekke en form for reaksjon, dyttet han
henne inn i veggen med et fast grep om halsen.
36