MAY_UNIKUM_WEB

“Min sommer lukter av suksess, 

hva gjør din?” 

Avtroppende daglig leder 

fra Unikum ønsker 

alle herlige studenter 

en fantastisk sommer! 

Studentavisen for Agder GRATIS | Mai 2023 

ØSTSIA STENGER TIDLIG // KOSTHOLD OG EKSAMEN // 7 GRUNNER TIL Å IKKE STUDERE VED UIA

Hvorfor 

gråter jeg 

så mye? 

Er det viktig 

å ha sex i 

studietiden? 

Hvordan 

håndterer jeg 

sjalusi? 

Hvordan kan 

jeg få mer 

selvtillit? 

Still anonyme spørsmål til leger, rådgivere, 

psykologer, helsesykepleier og fysioterapeuter. 

UANSETT HVA DU LURER PÅ... 

Spør oss eller se hva andre spør om på sia.no/studenterspor 

STUDENTENES 

TRENINGSSENTER 

50% 

STUDENT 

RABATT 

Les mer om gjesttrening på spicheren.no

LEDER 

MAKT 

Makt, et begrep som kan 

bety så mangt i forskjellige 

kontekster, samt å være i et 

konstant ambivalent forhold som 

kontinuerlig redefineres. Hjemme 

her i husstanden er det konstant en 

maktkamp mellom meg og katten, 

hun har makt over min søvnsyklus, 

jeg har makt over matskålen 

hennes. Man er konstant eksponert 

for maktforhold, selv i små 

vennskap, og så fort en ubalanse 

oppstår fører det ofte til splid eller 

rett og slett brudd i vennskapet. 

Noen ganger finner man seg rett 

og slett ikke i å bli behandlet 

urettferdig eller som drit, og da er 

det bedre med brudd enn ytterligere 

frustrasjon, forbannelse og forakt. 

Vi er også eksponert for makt fra 

høyere plan, og hvor urettferdig den 

kan føles. Årets jordbruksoppgjør 

som var halvdelen av det kravet 

som ble forslått først kan ikke 

ha føltes ut som annet enn et 

opprivende nederlag, og de sitter 

i en tapende maktposisjon. Saken 

med politivold i Kongsberg samt 

de slettede bevisene derifra 

er enda et eksempel på mulig 

utnytting av makt og mange merker 

ubalansen, skalaen tipper i favør 

av maktmisbrukeren enn offeret. 

Men hvorfor aksepter vi det? 

Hvorfor nekter de fleste av oss å 

inngå i relasjoner hvor skalaen 

av makt favoriserer den andre, 

men godtar at andre maktforhold 

får lov å opptre i sine egne 

interesser uten motsvar fra oss? 

Og hvorfor er vi blinde til vårt 

eget bidrag til skalaen? Er det ikke 

bønder som produserer livsviktig 

mat for oss? Kan ikke folket 

samle seg og nærmest påtvinge 

avskjedigelse av embedsmenn 

som gjør grove brudd på 

regelverket de sverger å håndheve? 

Makt er en skummel kraft. En tår 

av den og man blir blind på sin 

egen hybris, blind til skalaen. Men 

den som er blind, står i fare for å 

tråkke feil, og jo mere man bygger 

seg selv opp, jo hardere faller man. 

Jeg har spilt Bioshock 2 i mange 

år, men ikke før i nyere tid har jeg 

virkelig lært meg å sette pris på et 

sitat fra antagonisten som samlet 

folket i spillet mot en felles fiende: 

«And yet…alone, each man is a 

priosner to bias. Drema, delusion, or 

the pain of a phantom limb – to one 

man, they are as real as rain. Reality 

is consensus…and the people are 

losing faith. Take a walk Andrew. 

It is raining in Rapture…and you 

have simply chosen not to notice.» 

INNHOLD 

4 8 grep for å overleve jobb-sommer 

6 Coop Prix Gimlevang er åpen igjen! 

7 Dikthjørnet 

8 Forever a foreigner? 

10 Kulturkalenderen for studenter 

14 Amerika, frihetens lystårn 

17 Book Review: Good Omens 

18 Universiteter uenige om Persona Non Grata 

19 Unikum is recruiting 

20 Hvordan praksis og UiA nesten 

drepte min lyst til å bli lærer 

24 Pit Stop 

26 Når min rustne kropp, går mot lesesal tungt… 

28 Short-story:The Most Beautiful Girl in the World 

31 Kjønnskvottering ødelegger for kvinner og menn 

33 Annotating books: what, why and how 

34 Østsia stenges halvannen 

måned tidligere enn vanlig 

37 Oppskrift: Tilslørte pikekyss 

38 Poduniverset 

40 Bokanmeldelse: Sauejakten av Haruki Murakami 

41 Q&A med fadderstyrene i Grimstad og Kristiansand 

42 7 Grunner hvorfor du IKKE bør studere på UiA 

Tobias Klausen 

redaktor@unikumnett.no 

4843 1050 

Redaksjon: 

ANSVARLIG REDAKTØR : 


FOTOGRAFER: 

Anjali Mariampillai, Embla Eskilt Hagelisletto, Ida Marie 

Bruun, Ingrid Nordvik Krossbakken, Vilde Hagen Svanberg 

UTGITT AV: Studentavisen Unikum, ved Universitetet i Agder 

POSTADRESSE: Serviceboks 422, 4604 Kristiansand S 

BESØKSADRESSE: Universitetsveien 24, 4630 Kristiansand S 

ORG.NR.: 984 544 677 

TELEFON: 911 45 962 

EPOST: redaktor@unikumnett.no 

NETTSIDE: unikumnett.no 

TWITTER: twitter.com/unikumnett 

FACEBOOK: facebook.com/studentavisenunikum 

INSTAGRAM: instagram.com/unikumnett 

Publisert Mai 2023 

Utgave nummer 05 

Unikum er studentavisen ved Universitetet i Agder og andre 

institusjoner tilknyttet Studentsamskipnaden i Agder. Avisen er 

politisk og religiøst uavhengig, og blir drevet på frivillig basis. 

Unikum følger Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten. Føler 

du deg urettferdig behandlet eller på noen måte uriktig fremstilt 

av Unikum, ber vi deg kontakte redaksjonen. 

REDAKTØRER: 

Nettredaktør 

Nyhetsredaktør 

Kulturredaktør 

Fotoredaktør 

Debattansvarlig 

GRAFISK ANSVARLIG: 

Natalia Bogdanova 

FORSIDE: 

Sandra Victoria Eriksson 

Anjali Mariampillai 

Embla Eskilt Hagalisletto 

Evgeniia Kadyrova 

Johan Pedersen Betsi 

JOURNALISTER/SKRIBENTER: 

Alexander Horpestad, Embla Eskilt Hagelisletto, Halvor 

Nyhus Hagen, Katrine Bryggeså Øydna, Kristin Raanes 

Vassdal, Ida Marie Bruun, Ingrid Nordvik Krossbakken, 

Johan Pedersen Betsi, Mattias Johannessen, Nikola 

Plavsic, Mahbod Javaheri, Stig Even Lillestøl, Tobias 

Klausen, Vilde Hagen Svanberg 

DESKEN: 

Alexander Horpestad, Anjali Mariampillai, Eskild Furøy, Halvor 

Nyhus Hagen, Janne Kathinka Fogen. Jasmine Ramos, Johan 

Pedersen Betsi, Mariana Rodrigues, Natalia Bogdanova, Odd 

Magne Vatne, Tobias Klausen, Victoria Smuk 

KORREKTUR: 

Ida Marie Bruun, Janne Kathinka Fogen, Kristin Raanes Vassdal, 

Martin Hoftun, Ricke-Karia Vikingstad, Sandra Victoria Eriksson, 

Silje Gullhav, Tobias Klausen, Vilde Hagen Svanberg 

DAGLIG LEDER: 

Halvor Nyhus Hagen 

TRYKKING: 

Bjorvand & Co 

OPPLAG: 

450 

MAI 2023 UNIKUM NR 5 3

TIPS 

8 GREP FOR Å OVERLEVE 

JOBB-SOMMER 

Ida Marie Bruun 

Skribent 

Illustrasjon: Freepik // freepik // rawpixel.com 

Alle jentene på masteren din skal på tur til Italia, lillebror skal på 

språkreise i England og eksen skal til Nord-Norge og gå toppturer 

med den nye kjæresten sin. Alle har planer utenom du, for du skal 

jobbe. Du er stuck hjemme, og har knapt 3 dager sammenhengende 

med fri i sommer. Og hva gjør du da, annet enn å scrolle på 

instagram i lunsjen og se på alt du går glipp av? Her kommer tips 

til noen ting du kan gjøre for å skape sommerstemning likevel, og 

glede deg over de små tingene! 

1. Reality check 

Man kan føle at sommerferien bør være et livsforvandlende og 

uforglemmelig eventyr. Det er hvert fall normalen i bøkene og 

filmene vi har vokst opp med. På instagram og tiktok ser det også 

ut som om alle andre har det nettopp slik. Men det er helt normalt 

at sommeren også består av flest hverdager. Noen steder i verden 

er det til og med normalt å aldri ha frihet, trygghet eller anledning 

til å nyte livet. Du er ikke alene, og det er helt ok og helt normalt å 

være stuck på ett sted en hel sommer. 

2. Bruk tid ute hver dag 

Okey, så får du ikke vært på Galdhøpiggen eller i London. Du må 

kanskje være inne i timevis på de fineste sommerdagene. Men du 

kan likevel utnytte solen der du kan. Kanskje du kan spise frokost 

på trappa, ta lunsjpausen ute, eller velge å gå eller sykle til jobb. 

3. Ta tilbake fritiden din 

Det å være student er slitsomt, fordi du ikke er ferdig når du går 

hjem fra forelesning. Det er alltid en eksamen å lese til. Og du vet den 

tingen du har utsatt fordi du måtte prioritere å studere? Den boka 

du har utsatt å lese, det kurset du har venta med, det prosjektet du 

aldri fullførte, den filmappa du skulle rydde i, familiemedlemmet 

du aldri ringer eller besøker. Nå er det på tide å gjøre det! Eller 

bare nyt at du slipper å ha noe hengende over deg når du har fri, 

og slapp av med god samvittighet. Du må faktisk ikke gjøre noe som 

helst. I de fleste jobber kan du legge igjen uniformen og ansvaret i 

døra på vei ut. 

4. Lag en sommer-spilleliste 

Bruk musikk til å ta del i opplevelsen av at det er sommer. Lag en 

spilleliste med sommerlåter som gir deg skikkelig god-følelse. Eller 

hva med en liste med sommerlige bøker eller feel good-filmer som 

du kan kose deg med? 

5. Putt bær og frukt i vannet ditt 

Dette høres kanskje litt banalt ut, men det vi spiser og drikker 

betyr mye for hvordan vi føler oss. Bare det å putte bringebær og 

sitron i drikkeflaska, eller å pakke med vannmelon og jordbær i 

nistematen, kan gi deg en skikkelig frisk sommerfølelse! Hvis ikke 

dette er helt din greie, så kanskje du får den samme følelsen av 

å investere i noen nye sommerklær, skifte bakgrunn på mobilen, 

eller plante blomster på balkongen eller i kjøkkenvinduet. Hvilke 

hverdagslige ting kan du gjøre litt mer sommerlige? 

6. Ta en staycation 

Hva med å låne ei hytte eller ta inn på et hotellrom der du er, bare 

for en natt eller to? Man trenger ikke alltid å reise så langt. Det 

er uansett deilig å få noen andre impulser, spise middag uten å 

ta oppvasken og å våkne på et nytt sted. Ta med deg ei venninne, 

kjæresten din eller nyt det helt aleine. Alternativt kan man ta med 

seg en gjeng og spise hotellfrokost, uten overnatting. De fleste 

hoteller tilbyr en plass ved frokostbordet mot betaling. Ingenting 

gir meg mer feriefølelse! 

7. Lek turist i egen by 

Når man er på ferie i en fremmed by, rekker man ofte over 

mye. Man rekker kanskje innom både stranden, et museum, en 

restaurant og en handlegate på samme dag. Det betyr at du egentlig 

bare trenger noen timer til rådighet for å oppleve noe gøy der du 

bor! Hvilke ting ville du ha utforsket om du kom hit som turist? 

Se etter museer og gallerier, spesielle butikker, besøksgårder, 

botaniske hager og parker, restauranter og cafeer, aktiviteter, 

badeplasser, kajakkutleie, spesielle bygninger, guidede turer og 

turistattraksjoner. Sjekk ut.no for gåturer og naturopplevelser. Du 

kan også se på stedstagger på instagram for å se hva andre har 

gjort på stedet der du er. Hvis det er i Kristiansand du er strandet i 

sommer, kryr det av ting å finne på! 

8. Planlegg moro 

Hvis du ikke har så mange fridager, og du vil ha det gøy – planlegg! 

Lag en liste over ting du ønsker å gjøre i sommer. Sjekk kalenderen 

din, og pass på å utnytte fridagene du har til å sjekke av ting på lista. 

Tenk over det praktiske, som at klesvasken er tatt og at du har lagt 

deg tidlig nok dagene før. Forbered deg, slik at du har overskudd 

til å ha det gøy og bruke tiden sånn som du ønsker når du har fri. 

4

Unikums tips til sommeraktiviteter 

Piknik i parken eller ved sjøen 

Roadtrip til nabokommunen 

Brettspillkveld 

Grille hjemme eller på engangsgrill 

Plante blomster eller grønnsaker 

Dra på Randesund lysstøperi 

Gå turer i nærområdet 

Organiser, puss opp eller rydd hjemme 

Sitte ute på cafe 

Lær å lage blomsterkrans 

Inviter på kveldsmat eller boller 

Gå tur i Ravnedalen 

Reise i svømmehallen eller på kino 

Fisketur 

Gjør Yoga eller tren utendørs 

Send brevpost til noen 

som bor langt unna 

Dra på stranda 

Følg med på facebook-siden 

«hva skjer i Kristiansand» 

Spille fotball eller volleyball 

Bak jordbærkake 

Ri på hest 

Begynn å lære et nytt språk 

eller et instrument 

Filmkveld med popkorn 

Plukk bær 

Sov i telt 

Gå på konsert 

Dyreparken 

Prøv å snorkle 

Book en massasje 

Ta en is 

Lag bål på stranda 

Inviter venner til midtsommar-feiring 

Gå barbeint 

Klatrepark 

Temafester 

Geocaching 

Spill kubb eller croquet 

Harryhandel i Sverige 

Heng opp lyslenker ute 

Garasjesalg eller loppemarked 

Ta danskebåten 

Lag hjemmelaget iste eller limonade 

Lag en oase på balkongen, trappa 

eller inne ved et vindu 

Ha vannkrig, eller lag ditt 

eget basseng i hagen 

Spis et måltid ute 

Bruk en hel dag i senga 

Se på skyene 

Lån bøker på biblioteket 

Prøv en skjerm-fri dag 

Vask bilen 


NYHET 

Coop Prix Gimlevang 

er åpen igjen! 

Vilde Hagen Svanberg 

Skribent 

Foto: Unikum // Vilde Hagen Svanberg 

Illustrasjon: Freepik // pch.vector; Adobestock // alex_bond 

Coop Prix på baksiden av universitetet i Kristiansand har vært 

stengt siden januar 2022 på grunn av en brann i leilighetene i 

andre etasje. Åpningen har blitt forskjøvet opptil flere ganger, men 

torsdag 27. april kl. 10:00 presis var endelig dagen her – gjenåpning! 

Mange hadde møtt opp for å få med seg begivenheten. Naboer, 

studenter, stamkunder og nåværende og tidligere ansatte ventet 

spent i formiddagssola på at båndet skulle klippes og rundturen 

i nyoppussede lokaler kunne begynne. Før snoren ble klippet 

fikk vi noen velvalgte ord fra Kay Arne Rakstang Nedrejord, 

regiondirektør for Coop Sørvest, og butikksjef Alexander Hjort. Det 

er tydelig at nærbutikken har vært savnet, og de gleder seg til å 

åpne for kunder igjen. Vi har til og med hørt rykter om at dette 

er den mest innbringende Coop-butikken per kvadratmeter i hele 

Norge! 

- Det er helt nydelig! Da slipper jeg å handle på Joker hele tiden, 

der er det så dyrt. Post i butikk er også tilbake, det er deilig å slippe 

å reise langt for å hente den. Jeg tror det er veldig fint for både 

nærmiljø og studenter at Prixen har åpnet igjen, for de er blant 

annet så flinke på kampanjer, f.eks. er de gode på tilbudsvarer som 

går ut på dato og 3 for 2 på bakevarer, sier hun. 

Innvendig ventet det både kake og kaffe for de fremmøtte, samt en 

liten omvisning for de som hadde lyst. Det viser seg at nesten alle 

varene står tilnærmet helt på samme sted som før brannen, så det 

skulle ikke være noe problem å finne frem. 

Unikum ønsker Prixen velkommen tilbake!

Dikt hjørne 

POEM 

Visions of Gideon 


Web Editor 

Illustrasjon: AdobeStock // BrAt82 

i wish i could say that i had loved you for the last time. but i cannot 

for certain do that and have faith in myself that i will make it out 

alive. it plays like a film in my head, not even sure that it happened. 

that you happened. 

is it a video 

is it a video 

my delusions are blurring my eyes, tears filling them like a thick fog 

every time i think of you. i recall the memories like writing something 

down and erasing it a hundred times, still feeling the imprint, the 

indentation of pencil to fragile parchment. 

do i remember you and your arms embracing me or do i remember 

fire, mistaking it for soft warmth? 

visions of Gideon 

visions of Gideon 


OPINION 

Forever a 

Nikola Plavsic 

Writer 

Photo: freepik // rawpixel.com 

Have you ever thought about whether you are ever going to become 

an equal part of a Norwegian society? Are you ever going to sound 

native when speaking the Norwegian language and wearing the 

traditional clothing during the 17th of May celebrations, confident 

that you will understand everything that people mumble to you 

in their drunken voices, not having to apologize that you do not 

understand their dialects or that you are still learning the language. 

These largely unnecessary worries do become an obsession to 

some expats after some time living in Norway. The pressures 

of the smaller communities that are put onto the newly arrived 

immigrants can be truly overwhelming. 

What are international students whispering 

about behind the closed doors? 

Many of us, who moved here as foreign students, have been facing 

a rational fear of not being accepted, not being included, feeling 

alienated, alone, helpless and underprivileged compared to most 

of our peers at university. But who are we to talk about not being 

privileged when we are receiving a high-quality education, free of 

charge, affordable student housing, free language course, access to 

many welfare services by the state and a complete freedom to be 

who we truly are in Norway. But is this enough? How hard it is to 

live with a bipolar-like attitudes that daily shift from a complete 

happiness to helplessness and fears, that only newly arrived 

international students may feel? 

The alienation that one might feel after moving to Norway as an 

international student (most often full degree seeking students, that 

will stay here for several years) is something that is rarely talked 

about outside of the social circles of the international students. The 

shame of asking for help when needed and the embarrassment of 

not speaking the language can cause many troubles getting used 

to the life in such a small, conservative city such as Kristiansand. 

The overall good image of Norway, as an international hub and 

one of the most popular options for international students due to 

its universal free higher education (up until 2023, sadly this has 

changed dramatically overnight, as you can read about in our last 

issue), has been a constant for decades. The recent drastic changes 

and shifts to the right, more nationalistic side of the politics are 

already quickly affecting the international community in Norway, 

especially students at the universities. The richest country in the 

world, proud of its welfare models and socialist views is going to 

make studying in this country a luxury, if you are from the Global 

South (read – less fortunate countries). Since the new law about 

tuition fees will not affect prosperous EU countries, it will make 

an enormous change in demographics of foreign 

students in Norway. 

But many students have benefited by the 

generosity of the Norwegian state. The gratitude 

must never be outshined by the dissatisfactions 

and disappointments. The privilege to everyone 

that breathes in Norway is there, without a 

doubt. But does that automatically exclude the 

desire to change for the better and listen to the 

international students’ struggles? 

UiA is a very welcoming, safe space for foreign 

students that is really trying hard to accommodate 

the needs of everyone, regardless of their 

nationality and the power of their passports. 

International students can always turn to their 

study advisors who can always reach out to help 

in any way they can. But as we all know, the life 

of a student is not only situated in the university 

micro-world setting, but equally spent outside of 

the campus as well, where the local community 

can be less accepting and not understanding of 

the difficulties of being an expat. 

Knock, knock, may I 

work in here? 

What has been mostly discussed 

in the international circles in 

Kristiansand is without a doubt, 

most prominently, difficulty 

of finding any kind of job. 

Having access to legally 

work up to 20 hours a 

week but not more 

than that, not 

speaking the 

Norwegian 

language, 

not having 

8

foreigner? 

particularly lot of experience working 

since most students are in their 20s and 

on top of that, just being a foreigner, 

is still an issue in 2023, or so it seems 

to those who hopelessly try to get a job 

that will make the ends meet. One very 

important thing that many Norwegian 

students forget about, is the fact that 

foreign students almost never have a 

right to access help from Lånekassen, 

therefore completely relying on one’s 

own work. Can a part time job, with 

a minimum wage cover most of our 

costs? Yes, absolutely. Norway has a 

great minimum wage in most industries, 

so the money truly should never be a 

great problem here. Finding a job is a 

gargantuan struggle, especially in a small 

city like Kristiansand. There have been 

many instances where the students were 

sent away immediately because they did 

not speak the Norwegian language. Shall 

we consider this a discrimination based 

on nationality or simply a capitalistic 

mindset that does not care about worker’s 

skills and personality, but rather about 

the most efficient way to benefit 

from a worker that is able to 

fully understand and speak 

Norwegian. Why would a 

local clothing store employ 

a foreigner when they 

could employ a local 

Norwegian? How do 

we even approach 

issues like 

this? We can 

suppose 

t h a t 

these 

questions are in the hands of the politicians that are sitting in the 

parliament, but at the end of the day, it is the average citizens who 

are business owners and often have a power to decide about the 

students’ future in the Norwegian job market. 

Forever alone? 

That leads us to the question of networking in Kristiansand. How 

difficult it really is to create a social circle that includes not only 

other internationals, but also local Norwegians as well? It has 

proved to be quite a challenge, considering it is already difficult 

for other Norwegians that moved from other parts of Norway to 

Kristiansand, to establish a network of friends and acquaintances. 

The small city mentality is going strong here without a doubt, why 

would Kristiansand be any different than any other small town in 

any country? Another fact that we just have to calmly accept and 

learn that there are pros and cons of living in a small city and we 

simply cannot have everything. Luckily, most of the Norwegian 

youth speaks English fluently, so it is very easy to communicate 

with everyone on a daily basis, but mostly within the university 

limits. It is quite a task being allowed into the already established 

social circles that many locals have for their entire lives. To put it 

simply – it is very difficult. But it is not impossible. There must be a 

full understanding of the generally shy nature of Norwegians and 

patience and subtle approach might also help. Those that travelled 

extensively and lived abroad before, will know that this is not a 

case specific to Norway, but it might be more challenging over here, 

especially in smaller communities. Once the trust of Norwegians is 

gained, the friendships that can be created can last a long time! 

The gratitude 

As I am writing this article, the word ‘gratitude’ constantly 

keeps spinning in my head. Staying levelheaded and grateful for 

everything that we have gotten here, but at the same time, how can 

we thrive as humans if we do not constantly evaluate the social 

state of the place we are in? Is Norway immune to the critique from 

anyone that never even lived in Norway before until recently, have 

not participated in building of this society and don’t even speak 

the language and understand the cultural customs of Norway? 

We can see that Norway is not immune to a constructive criticism 

and is an open shooting range, where everyone can express their 

dissatisfaction and thoughts freely, knowing that someone WILL 

listen. That is exactly the beauty of this society, and the reason why 

Norway is what it is today and why many of us students from faraway 

are here. 


KULTUR 

Kultur trenger ikke 

å koste skjorta! 

Kristin Raanes Vassdal 

Skribent 

Illustrasjon: AdobeStock // Katsiaryna 

Kjære alle kulturelskere, kjære alle lesere av kulturkalenderen. Denne måneden blir min siste spalte i Unikum 

før jeg til høsten begynner å jobbe som lærer. Min tid i Kristiansand, og i Unikum, har vært kort, men jeg har 

virkelig kost meg maksimalt. Det er gøyere enn man skulle tro å se sine ord, og sitt eget navn, på trykk. Jeg 

håper at jeg har åpnet øynene deres til hvor mye kulturelt som skjer i byen og fått minst en av dere til å gå 

på et kulturarrangement. Jeg ønsker dere alle lykke til med eksamen, og god sommer! Takk for meg

Kulturkalenderen for studenter 

18.05 - 23.07 

Hva: Hvor er min venns hus? 

Hvor: Cinemateket 

Når: Tirsdag 30. mai. 2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: Sort katt, hvit katt// Balkanfest m. 

DJ. Dobranotch 


Når: Onsdag 31. mai. 2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: Broken flowers 


Når: Torsdag 1. jun. 2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

Hva: The short films of David Lynch 


Når: Tirsdag 6. jun. 2023, kl. 18:00 

Pris: 70 

MUSIKK 

Hva: Sølvstrupene 10 + 1 år 

Hvor: Kilden 

Når: 23 mai 

Pris: 100 

Hva: Norsk på norsk 

Hvor: Kilden 

Når: 25. mai 

Pris: 150 

Hva: AADAL [neo jazz] 

Hvor: Vaktbua 

Når: Fredag 26. mai kl.21:00 

Pris: 165 

Hva: Dangerface [punk-rock] 

Hvor: Vaktbua 

Når: Lørdag 27. mai kl.21:00 

Pris: 170 

Hva: Vinnere av Ung Klassisk + Ung 

Komposisjon 

Hvor: Kilden 

Når: 1.juni kl.18:00 

Pris: 150 

Hva: Nils Horn [Göteborg Indie], 

Kelterson [pop/rock], Mono-Gram 

[rockelektro] 

Hvor: Vaktbua 

Når: Fredag 2.juni kl.20:00 

Pris: Pris enda ikke annonsert 

Hva: Klubb Kosmos 

Hvor: Vaktbua 

Når: Lørdag 10. juni kl.21:00 

Pris: Pris og mer info på Facebook 

Photo: Teateret.no 


Hva: Weird Omen [60‘s garage] 

Hvor: Vaktbua 

Når: Fredag 16. juni kl.21:00 


Hva: Sommerkonsert med Kristiansand 

janitsjar 

Hvor: Kilden 

Når: 16.juni 

Pris: 100 

Hva: Redemption Goth Club med DJ 

Halfface 

Hvor: Vaktbua 

Når: Lørdag 24. juni kl.21:00 


Hva: Spis grønt, sunt og billig! 

Hvor: Teateret 

Når: 7. juni 18:00-20:00 

Pris: 200 (inkluderer foredrag, 

oppskriftshefte, planter, og middag) 

Hva: Gatemarked 2023 med 

Gatemagasinet MOT 

Hvor: Øvre torv (Kristiansand) 

Når: Lørdag 10.juni kl.12:00 

Pris: Gratis 

FOREDRAG 

Hva: Litteratursalong med Bruno 

Jovanovic 

Hvor: Kilden 

Når: 9.juni kl.20 

Pris: 200 (inkluderer middag) 

Hva: Omvisning i klosterhagen 

Hvor: Naturmuseum og botanisk hage, 

Universitetet i Agder 

Når: Torsdag 15.juni kl.18:00–19:00 

Pris: Gratis, men krever påmelding. Se 

mer info på Facebook 

Månedens anbefalinger: 

Denne perioden anbefaler jeg både «Finissage og 

kataloglansering» (25 mai), og sommerutstillingen 

på Odderøya (3-4 juni), for den kunstinteresserte. 

Kanondagen på Kristiansand kanonmuseum 

(4.juni) for den krigsinteresserte. Samt 

standupshowet “The End Of The Rainbow” (2. 

juni) for de som liker en god latter. 

ANNET 

Hva: Den Internasjonale kulturfestivalen 

Hvor: Torvet 

Når: Lørdag 3.juni kl.11:00–18:00 

Pris: Gratis 

Hva: Den store kanondagen 

Det blir både musikkspilling av Tveit 

Union, kanonkjøring og foredrag ved 

Endre Wrånes. 

Hvor: Kristiansand kanonmuseum 

Når: Søndag 4.juni kl. 11:00–17:00 

Pris: 55 

Sommertips: 

Er du blakk, men gira på konsert? Jobb frivillig på 

festivaler og få gratis inngang! Kristiansand har en 

rekke festivaler som frister med gratis inngang om man 

jobber frivillig. På de fleste er det mulig å være frivillig 

både før, under og etter festivalen, med mange ulike 

arbeidsoppgaver. De tre festivalene er: Palmesus 30 juni 

til 1.juli, Måkeskrik 7- 8 juli, og Ravnedalen live 12.-15. 

juli. Festivalene er en glimrende mulighet til å både få 

nye venner, oppleve festivalen på innsiden, og ikke minst 

sikre seg gratis inngang! Trykk deg inn på hver enkelt 

festival for mer informasjon. 

12

KRISTIANSAND–HIRTSHALS 

TA EN DAGSTUR 

MED SUPERSPEED 

COLOR CLUB 

FRA 

50,– * 

PER PERSON 

KRS-SH23-19 

SJEKK VÅRE FRISTENDE TILBUD I DELI SHOP. HER KAN DU GJØRE KUPP! 

ALLTID LAVE PRISER ALLTID LAVE PRISER ALLTID LAVE PRISER 

KUN 

299 90 

PR KG 

KUN 

149 90 

2 KG 

KUN 

79 90 

PR KG 

Indrefilet av storfe 

900–1 200 g, frys 

SuperOnsdag - pris 269 90 

Kyllingbryst 

2 kg, frys 


Indrefilet av svin 

400–500 g, frys 


ALLTID LAVE PRISER 

ALLTID LAVE PRISER 

KUN 

79 90 

PR PK 

KUN 

64 90 

PR PK 

FRA 

249,- 

Bacon 

900 g, kjøl 


Spareribs 

500 g, kjøl 


Buffet med drikke 

Prisen gjelder på SuperOnsdag 

NB! Color Club-medlemmer får 10 % på en mengde varer om bord 

Les mer og bli medlem på colorline.no/colorclub 

colorline.no | 22 94 42 00 

Ved bestilling på terminal tilkommer 70,– 

Ved bestilling på terminal og telefon tilkommer servicehonorar 

APRIL MAI 2023 UNIKUM NR 45 13 

*Ikke-medlem fra 99,–. Tur/retur samme dag. Ta med bil fra 190,–. Bestilles tidligst 14 dager før avreise.

DEBAT T 

Amerika, 

frihetens lystårn 

Gjesteskribent Mahbod Javaheri 

Illustrasjon: Freepik // vectorpouch // freepik 

Photo: freepik // vwalakte 

Kjære leser, jeg vil anta vi alle er svært godt kjent med historiene 

om det frie og demokratiske USA. Hvordan de mot alle odds seiret 

med hjelp av demokratiske krefter mot det autoritære britiske 

imperiumet. Og derved frigjorde i starten et dusin stater, som 

endte opp med å sette et ledende eksempel på håp og drømmer i 

den frie verden. 

Slik er det ihvertfall blitt presentert for mennesker over hele 

verden. Jeg ønsker å argumentere for det stikk motsatte i denne 

teksten, og gjøre leserne bevisst på en del fakta angående det 

‘’frie og demokratiske’’ USA som forhåpentligvis vil bringe en 

del nyanser, i en debatt som ofte er kjennetegnet av en simpel 

og svært overfladisk forståelse av USA. Med andre ord den 

forståelsen som er kjent som den generelle og bredt aksepterte 

forståelsen av USA i det såkalte demokratiske vesten. 

USA har siden sin opprinnelse vært et autoritært diktatur for de 

færreste, for å gi dette poenget litt dybde, drar vi tilbake til 1776. 

Etter en hardt kjempet kamp mot de britiske kolonimaktene, 

kom en liten vennegjeng av eliter i parykk til å skrive under en 

grunnlov for dette nye imperiet som de grunnla. Dette er kjent som 

et av historiens mest heroiske øyeblikk, der gode og barmhjertige 

europeiske menn med hvite parykker, grunnla det som skulle bli 

frihetens lystårn. dette er etter min mening den mest utopiske 

fantasien som har eksistert i mennesket til nå i historien. 

Grunnloven til de Forente stater ble stiftet av en ekstremt liten og 

begrenset gjeng svært rike slaveeiere, som ikke ønsket noe særlig 

mer enn endelig å få muligheten til å gjøre mye verre og mer 

brutale handlinger enn det de tidligere fikk lov til å gjøre av det 

britiske monarkiet. Tro det eller ei, men de får faktisk det (også 

ondskapsfulle) britiske monarkiet til å se ut som engler. 

Pga. printefeil ved forrige publikasjon så blir 

denne artikkelen publisert på nytt. 

To svært sentrale eksempler jeg vil minne dere om her, er blant 

annet å oppnå et grønt lys og sikre friheten til såkalte ‘’settlers’’ 

til å bosette seg ulovlig på indianernes land gradvis, helt til 

vestkysten av Amerika, hvor de sendte flere og flere folk. Og 

voldelig fjernet indianerne fra landene sine. 

Og for ikke å glemme større økonomisk frihet til å bringe og eie 

slaver for de rikeste i Amerika, uten noen som helst form for 

britiske restriksjoner eller skatter. Ubegrenset frihet for hvite, 

rike menn, men ubegrenset tyranni og autoritet blir samtidig 

utført blir mot de svakeste i samfunnet. 

Konstitusjonen (Grunnloven) deres har gjort dette svært tydelig for 

oss. Den er preget av en ideologi som da var populær blant eliten: 

med navn klassisk liberalisme, som ble tolket og implementert på 

en måte som garanterte uendelig frihet til å utføre de mest brutale 

handlinger for de rikeste land-og industrieierne. Samtidig som 

den garanterte spikeren i kisten for alle andre mennesker som 

ble nødt til å kaste bort hele sin kropp og eksistens til å slave for 

profitten til de få på toppen. I grunnloven betydde også ‘’frihet’’ 

nemlig friheten til å etnisk rense hundrevis av forskjellige 

folkeslag, med svært rike og varierte kulturer, og deres nasjoner 

fra kartet. Bygget opp av tre århundrer med slaveri mot en rekke 

ulike afrikanske folk, som førte til døden til enda flere, ukjente 

titalls millioner. 

For et land som konstant propagandiserer om hvor mye de 

elsker demokratiet, har de svært patetisk med demokrati på egen 

hjemmebane, hvis man ser nærmere på det. For hvor virkelig 

demokratisk er de forente stater? 

De har et komplett fravær av økonomisk demokrati for å nevne 

det første, med arbeidere i USA som praktisk talt har absolutt null 

14

ettighet til å fritt ytre kritikk, eller nærmest noen meninger, på 

sine egne arbeidsplasser hvor de skal tilbringe 1/3 av livene sine. 

Hvordan har det seg slik at folket som produserer produktene, 

tjenestene og gjør alle nødvendige handlinger for å styre landet, 

har absolutt null kontroll over hvordan noe blir gjort? Økonomien 

deres har økt i produktivitet, med alle de teknologiske fremskritt 

som har effektivisert arbeidet, nå produserer vi mye mer på mye 

mindre energi enn for 30 år siden. Men all profitten av dette 

går tilbake til private oligarker sine hender, som deretter delvis 

finansiererpolitikere og andre apparater. 

Selv om vi glemmer alle disse økonomiske ufrihetene, 

er likevel ikke selve det ‘’demokratiske’’ systemet 

deres noe å skryte av heller. For eksempel, 

i mange lokale valg er det ofte kun ett valg du kan gjøre på 

stemmeseddelen. Det samme gjelder i praksis også i valget av 

president, som man er så heldig å ha hvert fjerde år, med den 

gylne muligheten til å velge mellom det ene høyrekstreme partiet, 

eller det andre høyreekstreme partiet. Dette har totalt blottet det 

amerikanske folket for tillit til systemet, og har ført til at dersom 

‘’har ikke stemt’’ var en kandidat, så ville den kandidaten ha 

vunnet alle presidentvalg de siste 50 årene. Det er ikke så rart at 

vanlige folk blir oppgitt. Ettersom de rikeste milliardærene kan 

finansiere, og derfor selv får velge hvilke kandidater de vil skal 

dukke opp på stemmeseddelen. Dermed oppnår de full kontroll 

over systemet, og forsikrer seg om at hvem som enn vinner, så 

vinner plutokratene* også. 

(Plutokrat er en milliardær som har nok makt til å kjøpe og 

påvirke politikken*) 

I USA er politikken drevet av kampanjedonasjoner og 

lobbyvirksomhet, det er derfor ikke så rart at alle som stiller opp 

til presidentvalg også tilfeldigvis er en svært rik multimillionær. 

Omtrent alle de ulike grenene av den amerikanske staten er fylt 

til randen med ekstremt rike mennesker, mens majoriteten av 

befolkningen såvidt har skrapt sammen en inntekt høyere enn 

50.000 dollar årlig per husholdning. (Cirka 535 000 NOK idag, med 

11 kroner per dollar.) Et fantastisk eksempel på et demokrati, 

ikkesant? 

Hva med frihet da? Vi har jo blitt fortalt hele vårt liv av mange 

kilder at det landet er fylt til randen med frihet. Men hvorfor 

har det seg slik at dette store, frie landet har den størreste 

befolkningen av fengselsinnsatte i hele verden? Ikke bare har 

USA det største antall fengselsinnsatte i verden totalt, men også 

det høyeste antallet per 100.000 mennesker. 

For å settedette i perspektiv, har Kina, med en befolkning på 1.8 

milliarder, cirka 1,6 millioner innsatte i fengsel. USA derimot, 

med kun 350 millioner, har en fengslet befolkning på 2.3 millioner 

mennesker, så med ¼ av Kina sin befolkning kan det flotte frie 

Amerika skryte på seg nesten en million flere fengselsinnsatte. 

Etter min mening så er dette litt av en måloppnåelse! 

Dette tallet overser forresten totalt alle de barna som er holdt i 

ulike konsentrasjonsleirer. 

Det er ikke rart, i et land som gir skyhøye straffer til fattige og 

minoritetsgrupper, for dersom de ikke sikrer en sterk populasjon 

i fengslene, så får den staten kuttet pengeoverføringer fra 

selskap som eier private fengsel, som betaler statene og sender 

bestillinger, på å sende flere f.eks svarte og latinamerikanske 

fanger til fengslene deres. Slike selskap finansierer blant annet 

også en del politikere med millioner av penger årlig. 

Det er godt kjent at svarte amerikanere er dømt til mye strengere 

straffer for å røyke marijuana, selv om marijuanabruk er ganske 

likt mellom svarte og hvite folk. Det er ikke så rart for et land som 

under slaveritiden tvang hver svart person til å gjøre omtrent 

3-4 forskjellige jobber hver, men med en gang slaveri ble stoppet 

var det plutselig ingen jobber å gi til svarte folk. Er ikke det litt 

mistenkelig? 

På en annen side, så føler jeg at jeg har vært veldig urettferdig 

mot Amerika i denne teksten, jeg ser ikke bort ifra at USA bryr seg 

veldig mye om minoriteters rettigheter likevel! Og det er nettopp 

rettigheten fascistene har til å drepe minoriteter. Og retten 

APRIL MAI 2023 UNIKUM NR 54 15

kapitalistklassen har til å utnytte menneskene, selvfølgelig. 

USA støttet entusiastisk diktaturet til Pinochet i Chile, som 

oppstod etter det ulovlige kuppet mot Chile sin demokratisk 

valgte president Salvador Allende. Kissinger sa som kjent at‘’Chile 

sin framtid er altfor viktig for Chilenerene å bestemme.’’ Derfor 

hadde USA med sine gode, demokratiske verdier enerett til å lande 

med soldater og våpen for å ‘’demokratisk’’ fortelle chilenerne 

hva de egentlig trenger. Pinochet-Regimet fortsatte med å drepe 

tusenvis av chilenere under CIA sitt tilsyn. 

La oss heller ikke glemme det kuppet som ble gjort mot Iran i 

1953. Der akkurat samtidig som Iran ville nasjonalisere oljen, 

trer CIA inn med et statskupp for å fjerne den demokratisk valgte 

Mossadegh. Dette satt Iran på en sti mot kaos som det fortsatt ikke 

har gjenoppreist seg fra idag i 2023. Årsaken til dette var igjen 

den økonomiske imperialismen som er livsviktig for at USA skal 

fortsette sin eksistens som det gjør. 

Eller la meg kort nevne diktaturet de innførte i Guetamala for å gi 

klar bane til ‘’United Fruit Company’’. Som var en bananprodusent 

som alle amerikanske politikere, inkludert CIA hadde aksjer i. 

Deette førte til årevis av brutaliteter utført mot det Guatamalske 

folket. 

Og som siste eksempel på et statskupp har vi kuppet mot Evo 

Morales i Bolivia, Dette er såpass ferskt som i 2018. 

Det Bolivianske kuppet skjedde mistenkelig nærme en 

beslutning som skulle tas av Evo Morales sin regjering, nettopp 

å nasjonalisere litiumreservene til landet. De brukes til å lage 

batterier til blant annet elektriske kjøretøy og utstyr, en ressurs 

som det er avgjørende at amerikansk-økonomisk imperialisme 

får kontroll på. 

Derfor vil jeg gjerne få leseren til å lure litt på dette spørsmålet: 

hvis dette demokratiet deres virkelig var et så overbevisende og 

fantastisk system, hvorfor måtte det spres med tanks og bomber 

og våpen? 

Det er selvfølgelig utrolig mange flere eksempler på slike kupp, og 

det er utrolig mange land i verden som vi kan fortelle svært like 

historier om, liknende USA sine ulovlige og menneskerettstridige 

innblandinger i verden. Faktisk støtter dette frie demokratiske 

lystårnet nemlig 73% av alle de autoritære diktaturene som 

eksisterer i verden i dag! Det er noe å tygge på. Hvis du teller med 

det historiske antallet på alle diktatur som har eksistert tidligere, 

stiger dette tallet drastisk. 

Da står vi igjen med spørsmålet: Hvorfor driver Amerika med 

sånt da? 

den amerikanske herskerklassen. Disse er hvitvaskede historier 

som bare de minst opplyste og ignorante kan kjøpe. Realiteten er 

mye enklere enn de fleste innser, årsaken er ikke verdier, men 

materier. Ikke ideer, men penger. Frihet for noen få, basert på 

tyranniet mot de mange. 

Det er heldigivs en hel verden av folk der ute som hater 

amerikansk imperialisme, men her i Europa har til og med 

folket en mild og avslappet holdning til dette barbariske landet. 

Jeg håper dette endrer seg, og at folk i Norge lærer seg å bedre 

sympatisere med ofrene for amerikansk imperialisme, istedet 

for med imperialisten selv. At de nekter å være naive når de 

hører amerikanske løgner, som at de ønsker å ‘’spre demokrati 

til verden.’’ 

Det er ikke tilfeldig at det er et enormt hat mot USA i enkelte land, 

mange av disse folkene har friskt i minne at noen har blitt drept 

eller brutalt torturert, eller bombet sønder og sammen av dette 

fine demokratiet. Og hatet de har mot Amerika, blir igjen brukt 

av Amerika til å rettferdiggjøre fremtidige aggresjoner mot disse 

folkene de allerede har såret iflere århundre. 

Dette finner du ikke svaret på i historieboken din fra VGS 

dessverre, den demokratiske liberale verdensorden er avhengig av 

å opprettholde Amerika sin status som demokratiets forkjemper, 

og lystårnet til ‘’det frie vesten’’. 

Boblen om at Amerika er perfekt har selvfølgelig sprukket en del 

i vesten, helt siden år 2016 har Amerika hatt et dalende inntrykk 

her. Men jeg mener at det er likevel viktig å påpeke at dette har 

pågått lenge, selv om europeerne nylig har våknet opp. 

Jeg har i denne teksten argumentert for Amerika sin brutalitet, helt 

uten å minne dere på de brutale og ulovlige angrepskrigene som 

USA har drevet mot Vietnam, Korea, Irak, Libya og Afghanistan. 

Der har de helt unødvendige dødstallene steget opp til flere 

millioner, og det i mye nyere tid. Det tar selvfølgelig flere liv for 

meg, om jeg skulle ramse opp alle forbrytelsene som er begått 

av USA mot menneskeheten, men jeg håper min tekst har bidratt 

med et utgangspunkt i å lære om USA, fra et annet perspektiv enn 

det vestlige. 

For å avslutte så vil jeg ende med et sitat fra Malcolm X, 

‘‘You and I have never seen democracy, 

all we’ve seen is hypocrisy.’’ 

Det er fordi menneskerettigheter, frihet og demokrati er i 

motsetning til det de sier, noe som er lengst bak i baksetet for 

16

REVIEW 

Book Review: GOOD OMENS 

Photo: freepik // wirestock 

Katrine Bryggeså Øydna 

Writer 

Photo: Goodreads 

Numerous tales about the end of times – the apocalypse – have 

been told and retold since the very beginning of time. On the 

screen, on the page, in the news, on the stage, yes, it’s even in 

the Bible. Endless waves of fire, death and destruction thrusted 

upon the human race. Resistance is pointless, the end is near, 

and everyone will burn in the hottest pits of Hell – at least that’s 

how the Bible tells it. 

In 1999 a great deal of the world’s population was certain that 

the world would end as we moved into the year 2000. People 

quit their jobs, sold their houses, and moved into the forest 

where they waited for the world to end. I bet they feel pretty 

stupid now. Some people believed that the robots would rise 

up and murder every single human being 

until they ruled the earth. I don’t get why the 

robots would to that, to be honest. Seems a bit 

pointless. At least put us in cages and use us for 

entertainment. Anyway… It`s safe to say that a 

great deal of stories have been told about the 

apocalypse, however, I guarantee that you have 

never experienced anything quite like this. 

They say that everyone needs a friend 

sometimes and that friend can be found in the 

oddest of places. It is safe to say that Crawley, 

a demon, and Aziraphale, an angel, indeed met 

in the oddest of places. Their “friendship” was 

forged right outside the garden of Eden at the 

very beginning of time. They both agree that 

almighty God might have overreacted a tad 

when he evicted Adam and Eve. It was, after all, 

just a bloody apple, right? 

Over the millennials, Crawley and Aziraphale 

continued to bump into one another from time 

to time, one trying to outsmart the other. The 

demon trying to crucify some woodworker, the angel trying to 

distract the romans, the demon making rats carry a particularly 

contagious disease, the angel trying to learn humans how to 

wash their hands – you get the point. Not making the world a 

bad place, but not exactly a good place either. Basically canceling 

each other out for the next 6000 years. Yes, the world is 6000 

years old. It`s also a libra. 

As the millennials go by, they grow quite fond of each other’s 

company and the company of humans, and all the great stuff 

humans invent. Being an immortal being on earth is pretty 

grand. However, as it was predicted since that fatal evening in 

the garden, the world must come to an end. This is agreed upon 

by both the devil and God almighty. That`s just how the cookie 

crumbles, so to speak. And who brings forth the apocalypse? The 

antichrist of course, or, as the demons call him, the Adversary, 

Destroyer of Kings, Angel of the Bottomless Pit, Great Beast that 

is called Dragon, Prince of This World, Father of Lies, Spawn of 

Satan, and Lord of Darkness. Crawley finds this name excessive. 

Crawley is trusted with the great honor of delivering this ticking 

bomb unto the world and bring forth the apocalypse. However, 

he quite likes the world and doesn’t really care for an apocalyptic 

scheme. Aziraphale agrees. After all, heaven is pretty boring. All 

the good musicians and writers are in Hell, and he would quite 

like to not spend eternity listening to Salieri. 

Who even is Salieri?! Beats Aziraphale. 

The unlikely pair therefore forge an ingenious 

plan to influence the antichrist (the Adversary, 

Destroyer of Kings, Angel of the Bottomless 

Pit, Great Beast that is called Dragon, Prince 

of This World, Father of Lies, Spawn of Satan, 

and Lord of Darkness) with both good and bad 

impulses. To cancel him out so to speak – not 

making him good, but not really making him 

evil. This involves years of tacky costumes 

and various kidnappings. It`s quite a clever 

plan. After what feels like decades (in reality 

it`s 11 years, but Crawley hates children) of 

conspiring against divine powers, the time has 

come to see if their efforts have borne fruit. 

There is only one problem. The child they have 

tended to turn out to not be the antichrist after 

all. They seem to have misplaced him… 

Good Omens is written by Terri Pratchett and 

Neil Gaiman, two incredible fantasy writers, 

and is incredibly clever, funny, and surprising. The writing 

completely catches you off guard and forces you to take turns 

you didn’t know would be possible. It is an entirely new and 

satirical take on the “inevitable” apocalypse, and I promise you 

that you have never seen anything like this before. I loved every 

single page of this book and have read it multiple times. My copy 

is so worn out and tired that I have considered just putting it 

to rest, but I might just read it until the whole thing falls apart. 

Then I will buy a new copy. 

Read this book. You won`t regret it. 


AK TUELT 

Universiteter uenige om 

Persona Non Grata 

Photo: STA.no 

Photo: freepik // freepik 

Høsten 2022 ble det vedtatt at Norges 

forsknings- og høyere utdanningsminister 

Ola Borten Moe ble erklært “persona 

non grata” ved Universitet i Oslo (UiO) 

og Universitetet i Bergen (UiB). Her 

på berget har man valgt en mindre 

konfronterende linje, i samsvar med 

Norsk Studentorganisasjons (NSO) linje. 

Et raskt spørsmål til henholdsvis leder 

for studentparlamentet i Oslo og leder for 

studentparlamentet i Bergen, Oline Marie 

Sæther og Andrea Nesvik Voss, bekrefter 

begge at saken fortsatt er gjeldende i hvert 

fall tre år frem i tid. Ola Borten Moe er altså 

uønsket av studentene på UiO og UiB. Men 

er han det på UiA? 

I et intervju med leder for 

Studentorganiasjonen i Agder (STA), William 

Thanoothong Svendsen, kommer det frem at 

man her ved UiA heller vil gå for en mindre 

konfronterende linje. Som leder for STA er 

Svendsen også leder for studentparlamentet 

her ved Universitetet i Agder. 

Svendsen fikk spørsmål om saken hadde 

vært diskutert i de politiske foraene her på 

UiA. Han kunne avkrefte det, og understrekte 

at verken studentparlamentet eller styret i 

STA hadde diskutert saken ytterligere. 

På spørsmål om hva Svendsen tenkte om 

saken svarte han at han stiller seg bak NSOs 

18 

Johan Pedersen Betsi 

debattansvarlig 

linje, som er en dialogbasert linje. Han la i 

tillegg til at: 

– Erklæringen av Borten Moe som persona 

non grata har egentlig feilet, da det ikke ser 

ut til å ha hatt noen virkning på Borten Moes 

førte politikk 

Svendsen blir videre utfordret på om 

han tror det vil ha en virkning at flere 

universiteter, blant annet UiA, vil føre til 

større virkning på Borten Moes politikk. 

Svendsen svarer følgende: 

– Jeg tror ikke det. Hvis to av de største 

universitetene i Norge ikke har innflytelse, 

så ser det veldig dårlig ut hvis de andre 

prøver på det samme. Innflytelsen går jo 

bare nedover jo mindre du er 

Det er altså en enighet om at Borten 

Moe gjør en dårlig jobb, men det er en 

uenighet mellom NSO og UiA på en side og 

UiO og UiB på en annen om hvordan man 

vil uttrykke denne enigheten. 

Svendsen vil likevel tenke seg om hvordan 

man skal gå frem i saken. Som allerede 

nevnt, så er det ingen tvil om at det er 

en misnøye med ministeren. Dialog har 

blitt forsøkt flere ganger nå, i debatter og 

diskusjoner i ulike medier, men uten hell. 

Konfrontert med dette forteller Svendsen 

at han mener at statsministeren må forstå 

at ministeren ikke er egnet i sin posisjon. 

På spørsmål om hva det er Svendsen 

faktisk mener, bekrefter han at det er et 

mistillitsforslag han ønsker skal komme fra 

stortinget. 

Det virker likevel som et vanskelig problem 

for Svendsen å få Stortinget til å forstå 

at det er snakk om et mistillitsforslag. Til 

tross for ønsket fra Svendsen, stiller han 

seg fortsatt bak den dialogbaserte linja til 

NSO. Det begrunner han i at ‘‘majoriteten av 

studentene fortsatt tror på’’ 

Vi har derfor valgt å snakke med en 

representant for studentene, Martin Jonathan 

Pizarro Røiseland, fra studentparlamentet 

ved Universitetet i Agder. Røiseland 

bekrefter Svendsens påstand om at det later 

til å være at majoriteten av studentene ved 

Universitetet i Agder fortsatt tror på den 

dialogbaserte linja. 

Røiseland bekrefter også at de ikke har 

diskutert saken om å erklære Borten Moe 

persona non grata i studentparlamentet. 

Han legger til at han heller ikke har hørt at 

noen har diskutert saken uformelt, altså bare 

som sladder. For ordens skyld er Røiseland 

usikker på om Borten Moe egentlig gjør en 

god eller dårlig jobb som minister. 

Vi prøvde også å komme i kontakt med 

leder for NSO, Maika Marie Godam Dal, 

et par ganger, men uten hell. Vi kan bare 

konkludere med at NSO fortsatt står på 

sin dialogbaserte linje, til tross for at 

den tilnærmingen ikke har funket enda. 

Spørsmålet for oss som studenter blir vel 

da: hvordan skal vi best uttrykke misnøye 

med vår minister for forskning- og høyere 

utdanning Ola Borten Moe? 

Photo: privat

Illustration: Adobestock // alex_bond 

UNIKUM IS RECRUITING 

News Editor 

As the news editor, you have to be up to speed with potential news at 

UiA and the other universities and keep tabs on potential articles and 

stories. You will be part of the Unikum team, participating in meetings 

and contributing to the continued development of Unikum as well as 

assisting our writers. 

Studio Manager 

As the studio manager, you are responsible for the podcast studio at 

Unikum. The studio is available for all students and it is the studio 

manager’s job to keep track of who is using it and when. 

YouTube Manager 

As YouTube manager, you are a contact person for the people who want 

to produce content for Unikum‘s YouTube channel. You will also be 

responsible for developing Unikum‘s YouTube channel further, either 

by producing content yourself or pitching ideas for others to do (there 

is not set requirements of videos needed for each semester). 

Unikum is Sørlandet‘s 

student newspaper with 

an audience of over 13,000 

students. The editorial 

team consists of 20 to 40 

volunteers on a regular 

basis. 

Unikum publishes one 

physical magazine each 

month, in addition to 

running our own website, 

with digital copies. 

With us, you‘re able to 

work with and learn about 

journalism, photography, 

podcasts, video, design, 

illustration, social 

media, marketing and 

proofreading. 

Join an encredible team, 

that will provide you with 

unique and valuable skills 

and experiences! 


LESERINNLEGG 

Hvordan 

Praksis og 

UiA nesten 

Stor dramatisk tittel, jeg vet. Jeg har gått flere runder med meg selv, 

kjent på ubehag ved om jeg skulle skrive dette eller ei. Men jo mere det 

kribler i magen, jo mere jeg snakker med folk som deler de følelsene 

jeg har, jo mere er jeg sikker på at dette er den rette tingen å gjøre. 

Jeg husker nøyaktig tidspunktet jeg visste jeg ville bli lærer. En venns 

far kjørte meg hjem etter jeg hadde besøkt ham, og faren og jeg 

snakket litt om fremtiden min, noe jeg selv ikke visste noe om enda. 

Men så sa han at han angret på at han aldri hadde blitt lærer: 

«Noe av det fineste man kan gjøre, er vel å geleide unge folk som ikke 

vet sin egen vei til rett spor, og om ikke, hjelpe dem så godt man kan.» 

DREPTE min 

Det trigget noe i meg med meg, og jeg tenkte over alle de lærerne jeg 

har hatt opp gjennom tidene, hvor mange flotte mennesker som har 

stått ved meg når ting har vært tøft og det har skjedd ting selv min 

mor ikke vet om engang. Og jeg elsket faget mitt, herregud, jeg har jo 

Lyst til å 

holdt ut fem flotte år med det, meg og mine medstudenter. Til tross for 

at jeg begynte på universitetet med litt mindre håp om sosiale kretser, 

har jeg overgått mine egne forventninger og funnet ut av hvor mye 

jeg trives med å være med andre og bygge opp sosiale relasjoner 

rundt meg. 

bli Lærer 

Anonymt leserinnlegg 

Photo: freepik // bublikhaus 

20 

Men jeg skal ikke lyve, å være lærer var alltid en plan B, men plan A 

var aldri en trygg plan, og lærer var trolig sikrere enn Plan A. Men 

til tross for planens status, var alltid hodet mitt satt på lærer, det var 

egentlig aldri tvil om det. Om plan A gikk gjennom, så hadde jeg nok 

trolig vært vikar ved siden av. Jeg elsket faget mitt, og over de siste 

årene hadde hjertet mitt varmet litt mere opp til barn, jeg skylder den 

oppsiktsvekkende utviklingen til min nå tre år gamle nevø. 

Jeg følte at å bli lærer virkelig kunne være et av mine kall i livet, en 

følelse jeg tror mange søker, en form for bekreftelse for hva en er 

ment til å gjøre i denne verden. 

Og etter første praksis var denne følelsen forsterket. Meg og 

praksislærer arbeidet i et symbiotisk perfekt forhold, jeg hadde en 

følelse av beherskelse og min pedagogiske utøvelse fulgte en stigende 

linje, og jeg elsket kollegiet, mine medstudenter som satt på kontoret 

og gjorde hverdagen til en moro miks av klaging, frustrasjon, mestring 

og latter. Alt gikk som det skulle, jeg levde i en liten lykkeboble hvor 

jeg kontinuerlig forsikret meg selv om at de siste fem årene hadde 

ikke vært bortkastet, jeg var kanskje der jeg hørte hjemme. 

Så kom vårsemesteret. 

Jeg var fortsatt høy på forrige lykkerus, denne gangen gikk jeg inn med 

positive forventinger og gledet meg til å bryne meg på enda mere, lære 

mere og være sammen med nye elever og bli kjent med et litt annet 

faglig og sosialt miljø i skolen. Jeg var fornøyd med praksisplassen, 

praksislærerne var hyggelige ved første møtet, og det virket som at 

ingenting stod i veien for at dette ikke ble enda en braksuksess. Men 

etter bare to uker, følte jeg at noe skurret. 

Denne gangen var jeg satt i parpraksis. Og jeg må starte med å si at 

denne personen kommer nok til å bli en fantastisk lærer, med god

faglig kompetanse innenfor sine områder og god pedagogisk 

struktur. Men denne personen var ikke min type lærer, tvert imot, 

jeg ble satt sammen med noen som var den komplette motpolen 

av meg selv, både som person, men også som yrkesutøver. Det var 

tydelig fra starten, ikke bare for meg, men også de rundt oss, at 

vi hadde vidt forskjellige oppfatninger av strukturen rundt timer. 

Jeg anerkjenner i ettertid at jeg var litt vel sta på mitt, og burde 

nok vært litt mere åpen, men så tenker jeg, det burde motparten 

også vært, for til tross for at vi begge smilte og nikket til forslag, 

var ingen av oss særlig åpne for dem. Jeg tror at grunnen til at 

konflikten oppstod var over at min praksispartner var akademisk 

sterkere enn meg, jeg følte alltid ubalanse, jeg ble usikker på min 

egen kunnskap, kompetanse som lærer, og disse usikkerhetene 

gjorde at jeg ønsket å «være bedre» enn hen på relasjonsbygging 

og jeg kompenserte slik. 

Men jeg hadde møte med praksislærerne, noe måtte gjøres, vi 

kunne ikke fortsette slik, og visstnok hadde de en oppfatning av 

at jeg var en unnasluntrer som fikk min praksispartner til å gjøre 

alt, noe som ble forsterket ved at det var det samme narrative min 

praksispartner ga dem. Jeg forstod hvorfor denne oppfatningen ble 

tildelt meg, det kunne virkelig fremstå slik, men det var ikke min 

intensjon, og de siste ukene gjorde jeg virkelig alt jeg kunne for å 

motbevise det, og jeg synes faktisk vi hadde et fint og stabilt forhold 

mot slutten. 

Intensjonen med å nevne dette er ikke å kaste praksispartneren 

under bussen, men det er et viktig punkt i det store bildet. Jeg 

lover, alle brikkene faller på plass til slutt. 

Men fortsatt var det noe som skurret. Jeg følte at hver time 

jeg hadde var det noe jeg bommet på, noe som ikke gikk som 

planlagt. Jeg tok til meg de tipsene jeg fikk, men innarbeidet dem 

litt sakte, noe som ikke førte til umiddelbare, radikale endringer 

i undervisningen, heller finjusteringer. Jeg prøvde så godt jeg 

kunne, men jeg traff aldri, bommet alltid på målet. Det føltes litt 

ut som å skulle svømme til andre siden av elva. Jeg kunne eller 

fikk opplæring i alle svømmeteknikkene (pedagogikk), jeg visste 

hva målet var (hva skal de lære) og hvordan jeg skulle komme 

meg over (hvilke oppgaver skal vi gjøre i timen), men hver gang 

så svømte jeg imot strømmen, jeg kom aldri i mål, tvert imot, det 

føltes ut som jeg sakte men sikkert druknet. 

Observatører fra UiA kom og besøkte oss, våre faglærere fra 

UiA skulle observere undervisningen. Tilstanden var nesten 

dommedag. Den ene observatøren hadde et rykte for å komme 

med hinsides mye konstruktiv (les: negativ) kritikk, med utrolig 

mye finpirk. Med denne observatøren gikk det helt okay for meg, 

helt til jeg fikk spørsmålet: 

«Jeg må spørre deg, vil du egentlig bli lærer? Du ser liksom litt 

ukomfortabel ut når du står foran eleven.» 

Dette plantet det første frøet av usikkerhet. Ikke om praksisperioden, 

de bekymringene hadde blomstret for lenge siden. Nei, dette var 

første gang jeg ble konfrontert med at en faglærer ved UiA sådde 

direkte tvil med meg i dette yrket. Trolig, om denne faglæreren 

leser dette nå, mente hen nok at intensjonen var å skape refleksjon 

rundt meg som yrkesutøver. 

Kjære faglærer ved UiA, det gjorde det ikke. Istedenfor var dette 

starten på det som jeg anser som den nest jævligste perioden i mitt 

liv. 

Jeg var ikke den eneste som følte på dette, flere som ble observert 

av samme faglærer slet i ettertid med om de var flinke nok til å 

bli lærere, noe som morbid nok ga meg en form for trøst; jeg var 

kanskje ikke overdramatisk eller inkompetent. Men det lå fortsatt 

den lille stemmen i bakhodet som hvisket i øret mitt, som den har 

gjort veldig mange år av livet mitt: «Du er ikke god nok». 

Uke fire, neste faglærer skal se meg i et mitt andre fag. Denne var 

jeg ikke like bekymret for, til jeg satt på planleggingsmøtet. Mine 

originale planer for timen blir helt fjernet og erstattet med et tema 

praksislærer synes var viktigere å fokusere på. Et tema jeg hadde 

null tillit til at jeg kunne mestre på et presentabelt nivå til den 

timen. Stemmen begynte igjen i hodet mitt, og den hvisket ikke, den 

ropte: «Du er ikke god nok! Dette klarer du ikke! Bør du egentlig 

bli lærer!?» Jeg følte pusten min ble anspent, og etter møtet så jeg 

at jeg nesten hadde bitt meg selv til blods av nervøsitet. Men jeg 

skulle prøve, prøve mitt beste, og få til en bra time! 

Og atter en gang, gikk jeg rett på trynet. Observatøren var 

mere smilende, og prøvde å gi konstruktiv kritikk, men etter 

to tilbakemeldinger, følte jeg at jeg skrudde av. Jeg klarte ikke å 

smile, ikke å tenke, alt jeg hørte var den stemmen, den jævla 

stemmen, som nå skriker i hver krok av hjernen min: «Du er ikke 

god nok! Dette klarer du ikke! Bør du egentlig bli lærer!?» Selve 

rommet begynte å flimre, og jeg var bekymret for at jeg skulle få 

panikkanfall. Ja, faktisk bekymret, jeg var redd for at jeg skulle 

bli den ustabile studenten som fanken meg ikke klarte å ta seg 

sammen. Men det ble ferdig, praksislærer og faglærer kikket litt 

rart på meg, og takket for tiden, men jeg overlevde, og jeg svimte 

ikke av. 

Uke fem av seks i praksis er overstått. Jeg var redd jeg ikke skulle 

bestå, for jeg følte at praksislærerne ikke så det de ønsket, at alt 

jeg hadde gjort hele praksisen var bom etter bom, smell på smell. 

Det var alltid noe fint, jeg hadde jo en god tone med elevene, og 

varierte oppgaver, men til tross for variasjonen så manglet alltid 

noe. Men til tross for min redsel, forsikret alle rundt meg om at de 

ikke kunne stryke meg uten advarsel. Dette ble litt min frelse fra 

angsten, om jeg ikke hadde fått noe hint om det så kunne de ikke 

gjøre det. 

Så skjer første møtet. 

Den sistnevnte faglæreren vil gjerne ha en prat, med meg og 

praksislærerne. Dette får jeg vite over telefonen rett før helgen, og 

når jeg verbaliserte mine bekymringer får jeg bare «Neida, ikke 

stress med det, nyt helgen du». Hen garanterte meg at det ikke 

var et advarselsmøte. Men når jeg kom inn i rommet, og møtte 

blikkene som stirret på meg, visste jeg alvorligheten. Dette var en 

inkvisisjon. Jeg fikk lov å fortelle min side av historien, hvorfor jeg 


ikke hadde gjort slik og slik, hva jeg tror hadde gått galt og også 

hvordan mitt samarbeid med praksispartner hadde vært. Også 

inkludert var hva som skjedde med meg på møtet når jeg bare «slo 

meg av». 

Jeg forsvarte meg selv, fortalte om at dette ikke hadde vært en god 

periode for meg, mentalt, at jeg hadde slitt litt med at ingenting 

funket til tross for at jeg prøvde, og hvordan jeg bare gikk på smell 

etter smell. Og jeg åpnet opp, for første gang i alle mine år, til noen 

som helst, om mine selvtillitsproblemer. 

Hva jeg ble møtt med kan ikke beskrives som noe annet en 

forkastelig. Mine mentale problemer ble avfeid av UiA faglæreren 

og jeg ble fortalt at «vi er i en profesjon og må oppføre oss 

profesjonelt. Tenk om du hadde gjort noe slikt på et foreldremøte, 

sånt kan man ikke gjøre i et yrke». Jeg ble kritisert for å ha arbeid 

ved siden av, at på grunn av det, la jeg ikke inn nok innsats i praksis, 

og fikk vite at praksis bør prioriteres over andre ting ved siden av, 

og fikk også høre at «hvordan skal du takle å være lærer når du 

ikke takler bare det å ha praksis». Jeg følte meg bare ignorert, og 

alt jeg kunne gjøre var etter hvert å bare sitte, nikke og halvsmile, 

for jeg innså at slaget var tapt. Uansett hva jeg sa, merket jeg at jeg 

hadde et stempel på meg, et stempel jeg ikke kunne unnslippe, og 

ved å stride imot det de sa, bare støttet jeg deres oppfatning enda 

mere. Så jeg satt der, som en lydig nikkedukke. Jeg spurte i møtet 

«er dette er varselmøte» og de forsikret meg nok en gang at det ikke 

var det, de var bare «bekymret». Møtet ender, og jeg sitter igjen 

med en helt for jævlig følelse i magen, som en stein som vokser i 

omfang og gnager på innsiden. 

Jeg er enda skremt over at en faglærer ved UiA har dette synet 

på mental helse, og har den komplett manglene forståelsen for 

studenters livssituasjon, at vi ikke bare kan ta oss fri fra jobb for å 

være i praksis, når praksis ikke er betalende arbeidstid. 

Siste uken kommer. Jeg satt med håpet om at jeg skulle bestå, 

for jeg hadde enda ikke fått advarsel, og jeg så frem til at denne 

jævlige opplevelsen skulle være over. Mine medstudenter og 

venner trøstet og forsikret meg om at det skal gå bra, jeg tror de 

også kunne merke en litt melankolsk holdning bak smilet mitt. Så 

kom praksislærer inn, hen skulle bare kjapt si noe til meg. Det er 

tre dager igjen av praksis. 

«Du får muntlig varsel. Det er varselmøte kl. 16, du møter bare opp 

ved kontoret der, okay? Dette skal nok gå fint.» 

En tanke jeg ikke har fortalt dere om er en mørk tanke som ofte 

slo meg mot slutt av min praksisperiode. Min praksisskole hadde 

veldig mange etasjer, og overaskende lite til å stoppe noen fra å 

klatre over og bare… falle. Den siste uken holdt jeg meg vekke fra 

kanten, for jeg var redd for at ideen ble for fristende. Hens ord 

forsterket fristelsen ytterligere. 

Mitt verste mareritt hadde skjedd, og jeg var der, mentalt i fritt fall, 

mitt eneste ønske var å treffe bunnen og bli ferdig med det. 

I møtet satt jeg der, helt aleine, med tre personer fra UiA og en 

annen lærer fra praksisskolen. Jeg var på bortebane, og satt i en 

kamp hvor det var ujevnt tall spillere på hvert lag. Og motstanderen 

stirret meg ned med hva de trolig trodde var medlidenhet, men ble 

virket som illvilje. 

Jeg får lest opp hvorfor varslet var kommet, og at det hadde vært tvil 

ved meg en stund, noe jeg til denne dag enda ikke forstår hvorfor 

ikke har blitt utrykt litt tidligere, istedenfor smålige stikk. Jeg blir 

nikkedukken igjen, det kommer et par bemerkninger i varselet 

som jeg sier ifra er feil, men de blir anerkjent og deretter avfeid. 

Men jeg orket ikke lengre å stritte imot, om alle disse folkene satt 

her må det jo trolig være noe galt med meg. Stemmen returnerer: 

«Du er ikke god nok! Dette klarer du ikke! Bør du egentlig bli 

lærer?» 

Jeg fikk en helt ny praksislærer, en helt ny klasse, og fire ekstra 

timer til å bevise at jeg kunne rette opp feilene. 

I ettertid, var møtet nesten en tåkesky, jeg husket ikke lenger helt 

hva som hadde skjedd, men på vei hjem leste jeg varselbrevet. 

Avsky er kanskje det nærmeste ordet jeg kommer på for å beskrive 

følelsen som gjennomsyret meg når jeg leste brevet som var fullt av 

feilaktige antagelser og direkte løgner. 

I brevet var det knyttet bekymringer til at jeg snakket kun med 

elever om gaming, og at jeg hadde over 100 timer arbeid ved 

siden av praksisen noe som var direkte løgn. Jeg var ikke til stede 

til uformelle samtaler med kollegiet, jeg samarbeidet ikke med 

praksispartner og mitt utsagn om min manglende selvtillit, min 

åpning om min mentale helse, ble ikke bare brukt mot meg, men 

brukt mot meg i en helt annerledes kontekst. Min egen åpenhet ble 

brukt mot meg som argumenter for å felle meg 

Noen punkter forstår jeg og kunne si meg enig med. Men andre, 

var komplett fabrikasjon eller løgn. Og jeg forstod ikke hvorfor, 

hvorfor skrev de disse tingene? Jeg snakket masse med elevene om 

ting, særdeles lite var om gaming, men faglærer og praksislærerne 

visste at jeg likte gaming på fritiden. Ingen av dem hadde snakket 

med min praksispartner for å høre om hvordan samarbeidet 

hadde gått de siste ukene, kun fått med seg den tøffe starten. Jeg 

hadde aldri hatt mere enn 100 timer arbeid ved siden av praksis. 

Jeg fikk vite av praksislærerne på forhånd at når jeg ikke hadde 

timer brydde de seg ikke om jeg var hjemme eller ei, men åpenbart 

var jo dette løgn, for det ble brukt mot meg. Jeg stod igjen i den 

klemmen, at jeg følte jeg måtte motkjempe et stempel, et stempel 

som nå potensielt kunne bli mitt nederlag. 

Men så treffer en tanke meg: Var mange av disse punktene trukket 

frem kun for å rettferdiggjøre at noe fra UiA sin side ikke var blitt 

gjort ordentlig? Det er ikke ordinær prosedyre å få vite tre dager 

før praksis er over at man får mere. Det er ikke ordinært å få ny 

praksislærer og ny klasse. Det er ikke ordinært å ikke få noe form 

for hint av praksislærere om at du kommer til å få «ikke bestått» 

(og i ettertid viste det seg at de hadde vært i tvil en stund uten å 

si det direkte til meg). Hva som tidligere hadde vært selvhat ble 

forvandlet til irritasjon, frustrasjon til og med. Hvorfor hadde jeg 

22

litt stemplet slik jeg hadde, og hvorfor hørte ingen på meg når jeg sa at ting ikke var slik de skal? Hvorfor ville ingen tro på meg, høre 

på meg, forstå meg? 

Under praksis gikk jeg opp 5 kilo, jeg spiste utelukkende ferdigmat (og dette kommer fra noen som elsker å lage mat), og generelt var 

tilnærmet «deppa». Men jeg var idioten, jeg var studenten som fikk slengt i trynet: «Vil du egentlig bli lærer»? 

De fire ekstra dagene har jeg aldri stresset så mye og sovet så lite. 

Men jeg klarte det. Jeg fikk det til. Hver time føles ut som en suksess, alltid noe småpuss, men jeg fikk det til. Jeg vil rette en så enorm takk 

til min daværende praksislærer. Fordi, for første gang i den praksisperioden føltes det ut som noen hørte meg, noen brydde seg, og at jeg 

endelig fikk til noe. 

Tusen takk til deg, som fikk meg til å få troen på meg selv igjen. Og tusen takk for at du ga meg tilbake gleden ved å være lærer som jeg 

hadde mistet. 

Jeg sitter nå her, på slutten av denne turen gjennom en forferdelig periode av livet mitt og undrer meg over, hvorfor skrev jeg egentlig 

dette? Men jeg vet hvorfor, jeg vil at UiA skal gjøre bedre. Jeg hører kontinuerlig historier som ligner på min, ei venninne hadde fått vite 

at «hun smilte for mye og det gir inntrykket av at eleven ikke er her for å lære». Flere ved min praksisplass ytret frustrasjon ved praksis 

og manglende forståelse fra UiA sin side. Jeg vil gi en stemme til alle dem som jeg har hørt og stadig hører slike forferdelige opplevelser 

fra, dem som ikke tørr å snakke om urettferdigheten og frustrasjonen de opplever. Og jeg vil at UiA skal tenke over, den enorme makten 

de sitter med, ikke bare som institusjon, men de faglærerne som arbeider der. Spesielt de innenfor pedagogikk. Hvordan dere kan 

påvirke, forme og ikke minst ødelegge. 

Dere klarte nesten å knekke meg. 

Men jeg står enda, og det er den viktigste seieren jeg har følt i hele mitt liv. 

Jeg skal bli lærer. 

Unikum har kontaktet avdeling for lærerutdanning for å få en kommentar til leserinnlegget og dette er hva de skrev: 

Tilbakemeldinger fra studenter er viktige for lærerutdanningene og for UiA. Vi jobber kontinuerlig med forbedring og i den sammenheng er studentenes 

tilbakemeldinger helt nødvendige for oss. Alle studenter oppfordres til å bruke de mulighetene som er til å gi tilbakemeldinger som ligger i kvalitetssystemet, om det 

er via emneevalueringer, praksisevalueringer, gjennom tillitsvalgte eller egen involvering i læringssituasjonen. Vi tar selvfølgelig også gjerne imot tilbakemeldinger 

utenom de formelle kanalene. Alle henvendelser fra studenter tas alvorlig. 

I lærerutdanningene har vi hvert semester flere hundre studenter ute i praksis. Alle skal følges opp på en god måte – det jobber vi med hele tiden. Vi kan ikke uttale 

oss om enkeltsaker, men vi vil understreke at det er leit å lese om studentens opplevelser i denne praksisperioden og at studenten har hatt det vanskelig som følge 

av det. Enhver vond opplevelse er en for mye og vi ønsker å ta lærdom av det. 

Hilde Inntjore 

Dekan for lærerutdanningene 


ENTERTAINMENT 

PIT STOP 

1 2 

Down 

1. art 

2. era in time 

3. place to read 

4. bad weather 

5. news reporter 

6. show love 

8. flowering 

3 4 

5 6 

7 8 

9 10 

11 

10. combined letters Across 

7. 17. mai 

9. moving fast 

10. good health 

11. worker 

24 

Illustrasjon: freepik

Alle vet at 

signaturen 

til Munch 

er verdifull, 

men visste du 

at signaturen 

til en revisor 

er gull verdt? 

Tillit til det som rapporteres i landet vårt er viktig. Masterstudiet i regnskap og revisjon er et toårig 

studium som gir deg den kompetansen du trenger for å bli statsautorisert revisor, med en signatur 

folk kan ha tillit til. En signatur som er gull verdt. 


TIPS 

Ida Marie Bruun 

Skribent 

Foto: Unikum // Ida Marie Brunn // UIA.no 

Når min rustne kropp, 

går mot lesesal tungt… 

Eksamenstiden kommer like brått på oss 

hvert semester, og inspirerer meg til å 

synge denne frasen fra sangen Tir’na noir. 

For mange av oss kjennes det fristende, 

og kanskje til og med nødvendig, å ty til 

sukker, koffein, søvnløse netter og kanskje 

rusmidler for å komme gjennom pensum 

og bli klar til eksamen. Men kanskje det er 

lurere å spille på lag med kroppen? 

Et begrep som trender for tiden er biohacking. 

Konseptet går ut på at man kan 

optimalisere hvordan man fungerer, ved 

å «hacke» kroppens biologiske funksjoner. 

Hvis man spiser, sover, trener og regulerer 

nervesystemet etter boka, vil man kunne 

bli en bedre utgave av seg selv. Det finnes 

instagram-poster, blogger og nettsider som 

omtaler fenomenet, blant annet podcasten 

Biohacking Girls som utforsker ulike 

teknikker og dietter. 

Jeg ble nysgjerrig på om det er mulig å 

bruke ernæring og gode vanner som et 

verktøy i eksamenstiden, og tok en prat 

med Ida Ulrikke Valand, universitetslektor 

og doktorgradsstipendiat innen ernæring 

og folkehelse på UiA. Hun forteller at det 

vi spiser, og vanene vi har, har noe å si for 

hvordan vi fungerer, men at ting ikke er så 

svart-hvitt. Bio-hacking er et nytt uttrykk 

for henne. 

- Jeg ble nysgjerrig når du spurte meg om 

det, og måtte sjekke det ut. For egen del, og 

for oss her på huset, er vi ikke så opptatt 

av trender og dietter, og jeg opplever dette 

som en trend, hvor målet er å optimalisere 

hvordan vi sover og spiser. For min egen 

del høres det veldig stressende ut. Hvis alt 

må være perfekt, tror jeg bare man blir 

sliten og stressa. Og for mye stress over tid, 

er i seg sjøl negativt for kroppen! Godt er 

godt nok. 

Videre forteller hun om at vi ikke trenger å 

lytte til alt vi ser i sosiale medier. 

26 

- I den digitale verden utsettes vi hele tiden 

for informasjon utenfra. Hvem som helst 

kan fremstå som ekspert på nett, selv om 

de egentlig bare er interessert i et tema. Det 

kan skje at noen blir opptatt av noe og andre 

slenger seg på så det blir en trend, uten at 

det nødvendigvis er basert på forskning. 

Jeg har studert og jobbet med ernæring 

siden 2008, men er fremdeles usikker. Så 

når jeg ser folk som er skråsikre blir jeg ofte 

skeptisk. 

Selv bruker hun oppskrifter og inspirasjon 

fra andre på nett, men er skeptisk til 

påstander om hva som er sunt og ikke. 

- Jeg lurer på hva de baserer det på. Det kan 

være lurt å tenke på hvem informasjonen 

kommer fra, om de har noe de vil selge 

eller promotere og hvilken fagkunnskap 

de har. Gode informasjonskilder kan være 

vitenskapelige artikler i fagfellevurderte 

tidsskrifter, eller informasjonen som 

kommer fra for eksempel Helsedirektoratet 

og FHI. Hvis man lurer på hva man bør 

spise, kan man se på Helsedirektoratets 

kostråd. 

Stemmer det at man kan påvirke prestasjon 

gjennom kostholdet? 

- Ja. Kroppen er laget av det vi putter i 

den, uttrykket «man blir det man spiser» 

stemmer. Hvis vi ikke spiser det vi trenger, 

blir vi slitne og presterer dårlig. 

Så det er ikke så lett at man kan hacke eller 

programmere kroppen til å gjøre det man 

vil? 

- Nei, det er ikke så enkelt. Vi er dessuten alle 

forskjellige, og det varierer mye hvordan 

kroppen responderer og hvor stor forskjell 

vi kjenner. Genetikk har en del å si. 

Men det vi spiser har likevel noe å si for 

prestasjonen vår. Jeg spør om jeg vil kunne 

merke hva jeg spiste til frokost i dag, på 

hvordan jeg presterer og fungerer i dag. 

Kan jeg erstatte rusmidler med sunne 

vaner? 

- Du vil ikke få samme effekt som ved å ta en 

pille, men noen vil kunne merke det ganske 

fort, og hvert fall i løpet av noen uker. Det 

som generelt er bra for helsa på lang sikt, 

er også bra for konsentrasjonen her og 

nå. Alle vet at piller derimot ikke er bra 

for kroppen, og mye koffein og sukker har 

også en negativ effekt om man får i seg for 

mye av det. For mye koffein kan gi redusert 

søvnkvalitet og høyere risiko for sykdom på 

sikt. Og hvis vi ikke sover nok og er trøtte, 

produserer vi mer sulthormoner. For lite 

søvn kan også føre til mer nedstemthet og at 

vi blir mer utsatt for sykdom og stress. Når 

vi har spist settes mange kjemiske prosesser 

i gang, en av de kan være at det blir en liten 

betennelsesreaksjon, som er helt normal. 

Men ved et veldig usunt kosthold kan det bli 

en mer langvarig tilstand. Hvis målet er å 

gjøre det bra på eksamen, så er det ikke lurt 

å møte opp med en kropp som er helt tom. 

Valand forteller at det faktisk er påvist en 

sammenheng mellom dårlig søvn og dårlig 

kosthold, og mellom depresjon og angst og 

kosthold. 

- Noen næringsstoffer er veldig viktig 

for kroppen og hjernen. I grønnsaker er 

det stoffer som beskytter oss, sånn som 

antioksidanter, og omega 3, for eksempel 

fra fet fisk, er viktig for at hodet skal 

fungere. Kostholdet påvirker kjemien i 

hjernen og kan påvirke hvor opplagt, glad 

og fornøyd vi føler oss. Det finnes faktisk en 

sammenheng mellom sterkt bearbeidet mat 

med mye sukker og mye salt og depresjon 

og angst. Det kan bli en ond sirkel, hvor 

depresjon fører til et dårligere kosthold og 

motsatt. På den andre siden viser forsking 

en beskyttende sammenheng mellom sunt

kosthold og lavere grad av depresjon. 

Men mat er mye mer enn bare ernæring og 

gode eller dårlige vaner. Det er viktig for 

alle, og kanskje særlig for studenter som går 

igjennom en stressende eksamensperiode, 

med det emosjonelle og sosiale aspektet ved 

mat. 

- Man skal ikke undervurdere det sosiale 

rundt måltidene. Det kan være mye 

livskvalitet i et godt og hyggelig måltid! 

Og hvis man blir redd for usunn mat så 

er det heller ikke bra, det kan i verste fall 

utvikle seg til en spiseforstyrrelse. To råd 

jeg liker er: Spis bare usunne ting når du 

virkelig nyter det, og stopp opp og vær 

bevisst og oppmerksom på det du spiser. 

Det er unødvendig å spise mye godteri eller 

chips fordi man kjeder seg, er trøtt eller 

egentlig er sulten. Men har jeg veldig lyst på 

sjokolade, da spiser jeg sjokolade og koser 

meg med det. Også stopper jeg når jeg er 

fornøyd. 

Dette prinsippet gjelder også på lesesalen, 

påpeker Valand, og hun oppmuntrer 

oss til å ta gode pauser i lesingen og 

eksamensforberedelsene. Det er lettere å 

registrere når man blir mett og fornøyd når 

man er til stede i måltidet, sammenlignet 

med å spise mens man jobber. Jeg spør om 

dette er bedre enn å putte noe i munnen 

hele tiden for å holde ut en lang økt? 

- Ja, det tror jeg. Kroppen trenger hvile. Og 

kanskje er man mer produktiv hvis man tar 

gode pauser og jobber effektivt i kortere 

økter. Hvor produktiv klarer man å være 

om man leser i 14 timer i strekk? Men dette 

handler også om studieteknikk og hvordan 

vi fungerer med våre ulike hjerner. 

Hovedsaken er at man bør være bevisst, og 

tenke på hva som fungerer best for en selv. 

I en travel studenttilværelse kan det være 

vanskelig å finne overskudd til å gjøre 

endringer og ta gode valg. Det kan noen 

ganger være lettere å enten gå all in og bli 

motivert, eller å ikke bruke energi på det i 

det hele tatt. Dette synes Valand er veldig 

trist. 

- Hver eneste frukt og grønnsak man spiser 

har en beskyttende effekt. Du vil alltid ha 

god effekt av å spise sunt, og det er aldri for 

sent å begynne. Man kan tenke på et lavere 

nivå, hvis man har veldig lyst på Grandiosa 

så kanskje man kan ta en gulrot ved siden 

av eller slenge noe grønt på. Og har du lyst 

på brus, så drikk først litt vann. De små 

tingene har noe å si. Hvis 50% av måltidene 

dine er gode, så er det så mye bedre enn om 

ingen er det. 

Valand råder alle studenter til å spise 

ordentlige måltider. Variasjon er 

også kjempeviktig! Hun forteller om 

tallerkenmodellen, og at man kan 

tenke at måltidene skal ha omkring 1/3 

karbohydrater, slik som poteter, ris, 

pasta, brød el., 1/3 frukt, grønt eller bær 

og 1/3 proteinholdige matvarer som fisk, 

belgvekster, meieriprodukter, kjøtt el. Det 

kan være lurt å velge grove produkter med 

fiber, og alltid grønt til middag. 

- Nøtter, frukt og grønt er genialt som 

mellommåltid på lesesalen, men for 

noen kan det fungere bedre å spise seg 

skikkelig mett når man spiser, for å slippe 

å småspise mellom måltidene. Igjen, her er 

vi forskjellige. Når man er i eksamensbobla 

fokuserer man ikke på så mye annet, og det 

er helt greit å ta noen lettvinte løsninger 

når man trenger det. Men prøv å lage rom 

for å ta deg tid til å nyte maten i godt selskap 

innimellom. 

Når det er vanskelig å trekke ting i fra, er 

det kanskje lurt å fokusere på hva man kan 

legge til, for å gi kroppen mer av det den 

trenger. 

- Jeg er opptatt av å fremme helse, og det er 

ikke sånn at det med minst kalorier alltid 

er sunnest. Det sunneste er det som gir 

kroppen masse næring. Sukker er tomme 

kalorier som ikke gir kroppen noe, men når 

det gjelder næringsrik mat er det viktig å få 

nok. Mat er krefter, overskudd og medisin. 

Å få nok av alt det gode er viktig i møte 

med eksamenstid og stress. Nok hvile, nok 

søvn, nok vann og nok næring. Kanskje 

er det ikke så lett å «hacke» kroppen som 

det er en datamaskin, og kanskje får man 

ikke samme umiddelbare effekt av et eple 

som av snus eller energidrikk. Men det er 

tydelig at kosthold har mye å si for hvordan 

kroppen har det, og for hvordan vi fungerer. 

Og en god natts søvn og et næringsrikt, 

mettende måltid vil ikke bare hjelpe deg 

å være opplagt og klar for eksamen i dag, 

det vil også være til hjelp i morgen, og har 

ingen negative bivirkninger. Valand nevner 

faktisk også at kostholdet vårt påvirker 

samfunnet. 

- For vår forskningsgruppe er studenter en 

prioritert gruppe. Mange av dere skal også 

bli foreldre om noen år, og kostholdet man 

har i årene før man får barn har mye å si 

for barnets helse. Din helse er i stor grad 

påvirket av kostholdet til dine foreldre og 

besteforeldre. Noen stoffer i maten virker 

som signalstoffer som kan slå av og på 

gener! Derfor kan dere tenke på det, at dere 

kan ta gode valg i dag som gjør en forskjell 

for utgangspunktet til et nytt liv. 

Det høres litt skummelt ut! 

- Ja, kanskje litt. Men det går bra med 

de fleste. Det er ikke slik at det vil gjøre 

en enorm forskjell på individnivå. Men 

det handler om å gi noen det aller beste 

utgangspunktet. Og man kan se det i stor 

grad på befolkningen! På befolkningsnivå 

vil man kunne se hvordan for eksempel 

nivåene av jod i kostholdet til unge kvinner 

påvirker IQ’en til neste generasjon. Ved 

å spise bedre, kan vi forebygge og unngå 

sykdommer i samfunnet og faktisk gjøre en 

stor forskjell. 


SHORT-STORY 

The Most Beautiful Girl in the World 

Illustrasjon: Freepik // freepik 


Editor in Chief 

“Mommy, are we there yet?” 

“No sweetie, we still got a couple of more hours. Why don’t you try 

to sleep a bit more? 

“But I’ve already slept SO much! I just want this ride to be over!” 

“I know baby, I know, I want to get there too. Practice one of your 

songs though, you can never get in enough practice.” 

“…Fine.” 

But Megan doesn’t start singing, twiddling instead with the seatbelt, 

watching the black strip race up and down between her fingertips. 

At least that left a few moments of respite for me to breathe, as I 

hide an exhausted yawn behind my shielding arm. The freeway 

is starting to take its toll on me, and I wish that I would have had 

the time to stop for just a single moment to rest. But I couldn’t, we 

wouldn’t make the show then. 

Instead, to take my mind off sleep’s constant intrusion, I cast the 

occasional glance at my daughter, her mind lost in the endless 

lights of the night sky, her finger tracking the passing cars, as if 

she kept score. I had tried salvaging what was possible of her frilly 

hair in a neat little bow, but with each flick of her head, the ribbon 

lost its grip, her unruly hair fighting to be released from its strict 

constraints. Ever since she was born, I’ve had this irresistible urge 

to comb my fingers through it, but as time passed, the growing 

adolescence in her prohibited it, now, if I was allowed, it was out 

of mercy. 

My daughter, my gorgeous little girl. 

Why did the other kids tease her so? I could never understand. 

What sat next to me, was the most beautiful girl I had ever laid 

eyes on. I’ve always blamed it on shyness, Megan was too shy, 

hiding behind her enormous glasses, just like she had always 

hidden behind my skirt since the very first day of kindergarten. 

At least when the other moms asked. But deep down, I blamed 

myself, if only Megan could have more than the patched clothes, 

tattered schoolbag and the lunchbox marred with advertisements. 

Life truly wasn’t fair; Megan was at a disadvantage the moment 

she was born. And yet, she never let that stand in her way, forging 

her own path forward. I admired that, more than anything in the 

whole damn world. This wretched world didn’t deserve someone 

like Megan. I didn’t deserve someone like Megan. 

Perhaps that’s why I’m doing this, it’s my redemption. I hope Mrs. 

McKlusky will understand too. There wasn’t a sliver of malice in 

my heart, only love. Not that forgiveness had ever been my top 

priority, I can live with whatever filth they throw at me. I can 

handle it. I have to. 

“Do you think they’ll hear me?” Megan asked. 

“Of course they will, in a crowd of millions I would hear you even 

if they all screamed! How could they not hear you?” 

“But didn’t you tell me you have super hearing, mommy? Do you 

know if Isabella has it?” 

“The only reason she would not hear you, is if she went deaf right 

at that moment. And what’s the chances of that?” 

“Hmm, not very high?” 

“No, it’s not. Just like I said when you were worried that I would 

get hit by a meteorite when you learned about space in school. The 

chances are slim.” 

And with the mention of space, her gaze trailed off into the galaxies 

that were on display, the stars twinkling in her eyes. I would look 

towards the stars as well, relishing in their beauty, but lately, 

something about the vastness of the cosmic canvas frightened me, 

or I simply refused to look at the light, afraid I might be drawn into 

its dazzle. Instead, I looked forward. 

My phone keeps lighting up and buzzing, the screen flashing “Mrs. 

McKlusky”. I curse myself for not putting it on silent mode, but in 

case something happened with the venue or booking, I needed to 

know. I had always been paranoid that the gods had something 

against me, my terrible luck reenforced this sentiment. But not 

today, they couldn’t despise me so, robbing me of this. But that’s 

what I thought when the doctor gave me the news too… 

The GPS sounded a dry, British “Take a left on route 78”, which 

startled me, luckily reinvigorating my sleepy stature. Megan’s 

face lit up in anticipation, that now we’re closer than ever since 

the GPS hadn’t spoken for the last hour and a half. She didn’t read 

the remaining time stating “3:17”. And I wouldn’t tell her either. 

Sometimes, it’s better to live in a fantastical delusion, than in the 

soul-crushing reality. 

28

*** 

“Ma’am, please, calm yourself.” 

“I am calm! We’re only fifteen minutes late! You people can’t be this 

uptight about the timeframe! Isn’t there a little leeway!?” 

I was glad Megan was still in the bathroom, I wouldn’t want her 

to see the agitated tomato her mother had turned into, a trait she 

had inevitably inherited, albeit she used it rarely. Unlike me, who 

would blossom with the slightest heat. 

“Ma’am, if we allowed everyone leeway, no one would be on time. 

I’m sorry, but I can’t let you in.” 

“Do you know how many hours we’ve been driving!? I’ve practically 

broken every speed limit in every state just to get here! Please, 

there must be a way, please, it’s for my daughter, she loved the film, 

and she just wants to see Isabella perform…” 

After the scorching rays of heat, the blazing anger is replaced 

by a mellow raincloud, and my eyes drip with the admittance of 

desperation. 

“Please, she just wants to see Isabella, that’s all she wants…” I 

whisper with a sunken head, my words barely escaping the forest 

of my uncombed hair. 

I feel disgusted by my own weakness, sulking in front of this 

security guard. I just want to do this one thing right, and I can’t. 

But as my head rises, I am met by the gaze of another mother. She 

can see, understand the pain surging through me. 

“I’ll call my boss, hear if there is a way to make an exception this 

time, okay? But don’t get your hopes up,” she replies, grazing my 

arm with a sentiment of understanding. 

“Thank you, thank you, thank you,” I say, sniffling away the 

remaining pain, swallowing it whole, so that Megan couldn’t see 

this one fleeting moment of vulnerability. I did not want her to 

remember me like that. Wait, Megan…! 

“M-mommy?” 

I always told Megan, that in a crowd of billions, my gaze would 

always find her, and in this instance, my promise is put to the test. 

I scan the crowded halls, watching the scurrying animals shuffling 

around for soft drinks, jackets, souvenirs or whatever else this 

venue has to offer. But it doesn’t take more than a few blinks to 

spot her, her freckled lion plushie encased in her shielding arms 

like a totem of protection against the hoards, against unfamiliarity. 

Her massive glasses magnify the tears welling in her eyes, and the 

scorching I feel in my heart is shame. I pounce towards her, cursing 

my own negligence, shielding her in a warm embrace. 

“Oh-oh I’m so sorry baby, there’s so many people here, mommy got 

a bit confused that’s all, I’m so sorry baby,” I console, stroking her 

frilly long hair. 

“I-I thought you had left me,” Megan sniffles. 

“Oh no, nonononono, mommy would never leave you, look at me 

angel, mommy will never leave you, alright?” I say hugging her 

tighter, afraid of letting go. 

Time freezes, I have no idea how long I stand there, comforting my 

poor baby, but time thaws as I hear the familiar voice call out: 

“Ms. Langdon?” 

I turn, and standing over me is my possible salvation. 

“Yes?” I stutter slightly, fear mixed within my words. 

“Good news, my boss said it would be fine just this once. Please 

come with me so we can find you seating. And who’s this little girl?” 

The guard extends a hand towards Megan, and her immediate 

response is recoiling, tucking deeper into my overcoat. 

“Megan, don’t be so shy, this nice lady is going to show us to our 

seats, isn’t that fantastic?” I encourage. 

Megan slowly lifts her head, her frightened eyes peeking through 

one of the tattered holes in the overcoat. She doesn’t respond, 

merely stare in fear, but I can feel it in her clenching hands around 

my waist, she’s mustering courage. 

“M-M-Megan,” she finally stammers. 

“Megan, what a beautiful name. Are you ready to see Isabella, 

Megan? I think it’s going be a great show. Just come with me and 

mommy, and it’ll start in a few minutes,” the security guard smiles. 

Finally, Megan lets go, however, one tiny hand connects firmly 

with mine. She is ready. A sense of pride blossoms on my face. As I 

look over at the security guard, there is a sense of unity, her smile 

extending not just to Megan, but to me as well. And I could see it, 

her walkie lighting up, but she constantly turns it off. 

*** 

The audience roars with applause as act 1 finishes, a warm-up 

performance by some theatrical troupe, however, in the same 

flamboyant and extravagant flare as Isabella usually performs in. I 

look around and see all these lavish people, their children adorned 

with outlandish amounts of fanfare. And all Megan clings unto is 

the homemade stuffed lion. Mrs. McKlusky had tried very hard 

to replicate Isabella’s, however, had confused the stains of her 

computer screen for dots on the pattern, thus the lion shared as 

many freckles as Megan had. Luckily, that made Megan love it even 

more. I hope, that Mrs. McKlusky would forgive me. But I couldn’t 

let her make that call. With the condition the apartment was in the 


last month, there would be no trial. But sitting here, and watching the glimmer in my girl’s eyes, made it all worth it. And I hope, Megan 

thought so too. 

So many thoughts race through my head, I try to discard them, but like a hydra, if one is cut down, three more emerges. This is Megan’s 

moment; I can’t let myself be distracted. I have never seen her this excited for anything ever, her eyes practically popping out from 

behind their glassy containers. My brave…little…girl. 

I feel a wave of exhaustion wash over me, instinctively my hand reaches for the water bottle. I heave for air, not noticing how heavy my 

breathing is if it wasn’t for some parents on the row in front of us staring angrily at me, as if my fatigue is ruining their lives. Luckily, 

Megan is too ecstatic to notice, and I gulp several ounces before it can flare up once more. 

I just need to hold on a bit longer, the concert isn’t that long. If only I could afford some more comfort, then this entire ordeal would be a 

breeze. But I am my mother’s child, born from unfortune into unfortune. 

“Mommy, I think Isabella is next! It’s starting mommy, it’s starting!” 

“Yes baby…it’s going to be wonderful. A moment we’ll never forget… right angel?” 

Megan is too enthralled to reply, but I know she’ll never forget this. I’m a lousy mother, creating problems not memories. I wanted, 

so badly, to be a great mother. To correct what was done wrong. But I know something. I brought into this wretched world the most 

beautiful girl. She will fix it; she will make it a better place. She will… do what I can’t. 

“Mommy! It’s starting!” 

“Yes, baby, I’m listening, sing your song. I’m sure Isabella will love it.” 

The sounds which previously engulfed me start to mesh into a beautiful symphony, the lights dazzling in radiant shimmers. I clench 

Megan’s hand, desperately clinging on. I just want…a few more moments with her, please…please. I’m not ready. 

“Do you love me baby?” 

“I love you mommy. But are you okay mommy?” 

She’s smiling. 

She’s so beautiful. 

Don’t let anyone tell you otherwise Megan. 

You’re the most beautiful girl in this world. 

And I love you. 

30

Kjønnskvottering ødelegger 

for kvinner og menn 

DEBAT T 

Gjesteskribent Stig Even Lillestøl 


Republisert fra iNyheter med tillatelse av skribent 

Problemet med kjønnskvoter er innlysende. Man skal ikke forskjellsbehandle på grunnlag 

av medfødte egenskaper. I vestlige land har det lenge vært tverrpolitisk enighet om 

denne grunnleggende holdningen. Så la oss ikke sparke opp vidåpne dører. 

Å argumentere mot kjønnskvotering på et filosofisk og verdimessig 

grunnlag er bortkastet tid. Vi er nemlig alle enige om at det er 

prinsipielt galt å diskriminere på grunnlag av kjønn. De som synes 

kjønnskvoter er en god idé, er nemlig de som mener at vi må gjøre 

oss unntatt fra prinsippene våre, bare denne ene gangen − av en 

eller annen grunn. 

Like rettigheter er den politiske naturtilstanden i et fritt land, og 

bevisbyrden faller på de som vil diskriminere. De som vil ta fra deg 

rettighetene dine må altså kunne fortelle deg hvorfor de vil gjøre 

noe slikt. Og det har de gjort. Så la oss se på argumentene deres, og 

demontere de én etter én: 

Makt 

Argumentet som brukes oftest i forsvar av kjønnskvoter, går 

ut på at kvinner er underrepresentert på en rekke områder i 

samfunnet som resultat av undertrykkelse, gjerne takket være vårt 

«patriarkalske system». 

Noen mener derfor at kjønnskvotering er løsningen: Hvis politikken 

vår nekter menn tilgang til stillinger som kulturen vår i all tid har 

nektet kvinner tilgang til, så vil endelig kvinnene få slippe til. 

Problemet med dette argumentet er at man tar for gitt at 

kjønnsbalanse bestemmes av maktkamp. Dette er feil. 

Det er ingenting som tyder på at vi har færre kvinnelige ingeniører, 

gründere eller styremedlemmer fordi kvinner er nektet muligheten 

til å delta på disse områdene. 

Det finnes derimot et hav av vitenskap som belyser biologiske 

forskjeller mellom kvinner og menn. Blant forskere innenfor 

evolusjonær biologi og psykologi har det vært en etablert konsensus 

i rundt 40 år om at kvinner og menn velger ulikt fordi vi er ulike. 

For de spesielt interesserte som vil lære mer om dette, vil jeg 

anbefale David Buss som første stopp. Han har blant annet skrevet 

pensumbøker som brukes på biologistudiet ved Universitetet i 

Bergen. Blant bøkene hans er «Evolutionary Psychology» og «Why 

Women Have Sex» to av mine favoritter. 

Legg også merke til hvordan kjønnskvotering nesten utelukkende 

skjer for kvinner, og da innenfor lukrative yrker. Hvis 

kvinneundertrykkelse var årsaken til at vi hadde mannsdominerte 

yrker, så burde vi jo også ha kjønnskvoter for kvinnene som ikke 

slipper til som snekker, yrkessjåfør, tømrer, betongfagarbeider, 

rørlegger, maskinist, eller mekaniker. 

Tilsynelatende forstår alle at biologiske kjønnsforskjeller ligger 

til grunn for kjønnsskjevheten i mannsdominerte yrker med lave 

lønninger. Når gjennomsnittslønna i et mannsdominert yrke 

nærmer seg syv siffer derimot, så er det kvinneundertrykkelse som 

forklarer skjevhetene. 

Kvinner og menn er ulike 

Jeg vil også vise til det berømte likestillingsparadokset som viser 

at jo mer likestilling man oppnår i en befolkning, jo skjevere blir 

kjønnsfordelingen i arbeidsmarkedet. 

Innenfor STEM-yrkene (Science, Technology, Engineering, 

Mathematics) så har Norge, Finland, Sverige, Tyskland og Sveits 

langt færre kvinner enn mindre likestilte land, som Saudi-Arabia, 

Marokko, Tunisia, og Algeria. 

Hvorfor? Jo, fordi kvinner foretrekker i større grad enn menn å 

jobbe i sosiale yrker, og når de får friheten til å velge, så velger de 

yrkene de selv har mest lyst å jobbe i. 

Med kjønnskvotering prøver vi nå altså å rulle tilbake det liberale, 

frie samfunnet vi har skapt. 

De som opplever det utenkelig at kvinner er skrudd sammen 

annerledes enn menn, har i min mening et nedlatende og 

kvinnefiendtlig verdenssyn. Disse menneskene ser på mannen 

som en «fasit» og en standard som kvinner må leve opp til. 

Hvis kvinner ikke tjener like mye penger som menn, og hvis kvinner 

ikke tar like mye plass i yrkene menn liker best, så betraktes dette 

som «feil» vi må rette opp i. 

Det er utrolig nedlatende å fortelle kvinner at de ikke klarer seg 

uten hjelp fra politikere. 

I stedet for å fremme mannefiendtlige konspirasjonsteorier om 

at menn undertrykker kvinner, så bør disse menneskene heller 

spørre seg: Kanskje er kvinnene inne på noe? Kanskje er folkene 

vi omgir oss med i hverdagen viktigere enn tallet på lønnsslippen? 


Dessuten fungerer ikke den nedlatende politikken som ønsket. The 

Economist har tatt for seg 10 år med data på kjønnskvoter, og de 

konkluderte med at kvoter verken klarer å øke produktiviteten 

eller å hjelpe kvinner. 

Kvotene er grovt skjevfordelt 

Det er viktig å påpeke at kjønnskvotering ikke er god 

likestillingspolitikk, ettersom likestilling er hele poenget med slike 

kvoter til å begynne med. 

I 2019 publiserte NRK en flott og nyansert artikkel som tok for 

seg fem myter om likestilling. Der kommer det frem at kvinner 

får kjønnspoeng til hele 120 studieprogram, mens menn bare får 

kjønnspoeng til syv studieprogram. Dette skjer samtidig som at 6 

av 10 studenter i høyere utdanning er kvinner. 

I praksis er det altså slik at kvoter og kjønnspoeng bare gir kvinner 

særegne rettigheter og fordeler, selv på de områdene hvor kvinner 

står sterkere enn menn. Det er utrolig dårlig likestillingspolitikk. 

Gruppeidentitet 

Det må sies at ikke alle forkjempere for kjønnskvotering er ute 

etter å rette opp i kvinneundertrykkelse. Noen mener simpelthen 

at kvotene bare skal sørge for at alle grupper er representert der 

hvor representasjon er viktig. 

Skal man tenke slik, må man først dele mennesker inn i grupper. 

Kjønn er bare én av uendelig mange arbitrære måter å gjøre dette 

på. 

Alle taper 

Man kan enkelt se hvordan menn taper på kjønnskvotering. Vi blir 

presset ut av de arenaene vi er best på, og vi har ingen interesse av 

å kvotere oss selv inn på kvinnedominerte arenaer. 

Men det er ikke bare menn som taper på kjønnskvotering. 

Kjønnskvoter står i direkte strid med meritokratiet. Hvis du ikke 

har lov å ansette den beste kandidaten fordi vedkommende har feil 

kjønnsorgan mellom beina, så må du av definisjon ansette noen 

mindre kvalifiserte. 

Når kandidater kan vurderes for sine individuelle egenskaper 

derimot, så kan legekontoret ansette den beste legen. Bilverkstedet 

kan ansette den beste mekanikeren. Militæret kan håndplukke de 

mest brutale soldatene. Posten kan ansette den dyktigste sjåføren. 

Partiene kan velge de dyktigste politikerne. 

Hva gjør så det med oss arbeidere? 

Jo, når du ikke kan bruke gruppeidentitet til å presse deg inn i 

arbeidslivet, så må du utvikle de egenskapene som gjør deg mest 

attraktiv som individ. 

Vil du bli sjåfør, må du kunne kjøre pent og punktlig. Vil du bli 

lege, må du kunne medisinfaget. Vil du bli politiker, må du kunne 

kommunikasjon. 

Når bedrifter får ansette de dyktigste, så vinner hele samfunnet. 

Både kvinner og menn. 

Hvis kvinner skal få representasjon, hvorfor ikke de med mørk 

hud? Kanskje deres gruppeidentitet antyder en levd erfaring og et 

perspektiv som kan være verdifullt? 

Flott. Nå har vi kvoter for både kvinner og mørkhudede. Men 

hva da med jøder? Samer? Rullestolbrukere? Transpersoner? 

Krigsveteraner? Homofile? Muslimer? 

Glutenallergikere? 

Alle disse gruppene består av folk med 

egenskaper og innsikt som kan være av verdi 

i ulike situasjoner. 

Så hvordan skal da bedriftene klare å finne ut 

hvem de bør ansette? 

Jo, den beste måten blir da å vurdere hver enkelt person som 

et individ. Og i et meritokratisk system så er det jo nettopp det 

man gjør, slik vi i vesten har gjort i lang tid, helt til vi begynte med 

kjønnskvotering. 

Historisk sett har det aldri kommet noe godt ut av å dele 

opp befolkninger og sette mennesker i bås på grunnlag av 

gruppeidentitet, og jeg ser absolutt ingenting godt på horisonten 

denne gangen heller. 

32

Annotating books: what, why and how 

TIPS 


Web Editor 

Photo: Unikum // Anjali Mariampillai 

You’re probably asking “Anjali, why the hell would you annotate fiction books like you’re reading for an 

exam?”. It’s because I’m insane, that’s why. Also, I hyper fixate on every book I read. But seriously, if you 

love books just as much as me, then annotating is a fun activity you can incorporate into your reading 

experience! 

Annotating is basically taking notes, underlining, and tabbing the books you read, and many people have 

different ways of doing this. Let me take you through my method! 

You’ll need: 

- Book tabs preferably in a variety of colours (I like to use ones I can write on in postit 

type paper, instead of the transparent ones since the writing gets smudgy on it). 

- A pen or a pencil (I like to use a 0.5 mechanical pencil, because of the look of the sharp lines). 

- An eraser if you use a pencil. 

The main part of annotating for me is using book tabs, so that I can easily find back certain 

moments and thoughts in the book I’m reading. The categories I divide the book tabs into vary for 

each book that I read, but I usually go for the same key categories. For each colour of book tabs, 

I assign a function to it. For example, I am currently reading the book Fresh Water for Flowers, 

and this is how I’m tabbing it: 

- This made my heart swell. 

- I really like this quote. 

- Fuck, this hurt. 

- Great language/description. 

- New words/explanations. 

The process here is that I put the coloured tab corresponding with the category, to mark when 

in the book it occurs. Annotating is mostly underlining parts of the book that makes you feel any 

of these things. I also scribble down thoughts in the margins of the book or in blank spaces, just 

to reflect while I’m reading. For me, this process gives me a deeper understanding of the book, 

and I just adore the way handwriting looks in books. I underline quotes that stand out, I put 

brackets around longer paragraphs that I want to highlight, and I circle around words that need 

explanations, and use the coloured tab to write the explanation when I figure out what it means. 

As a writer, I love finding inspiration in books and literary works. Annotating helps me a lot with 

this process. Annotating has me going back to books I’ve read years ago, and flipping through my 

own notes, and it really takes me back to how I felt when I first read the books. It’s a wonderful 

feeling and a very rewarding activity - and I hope this was helpful! Happy reading!

AK TUELT 

ØSTSIA 

stenges halvannen måned 

tidligere enn vanlig 


Editor in Chief 


Skribent 

Foto: Kamilla Valand 

31. mars holdt Østsia et av sine mere kjente arrangementer «Tøm 

Tanken». Som det ligger i ordet, så skal tankene tømmes fordi 

baren har sin siste åpningsdag for semesteret, men denne gangen 

markerte det også siste gang Østsia hadde sine dører åpne før de 

stengte permanent. For flere av oss som har vært lenge på UiA og 

kjenner til Østsia, er dette betraktelig mye tidligere enn vanlig, hvor 

de som regel har stengt i midten av mai når eksamensperioden går 

i gang for fult for de fleste studier. 

hvorfor de stengte tidligere. Vi snakket med 

en av de frivillige ved en senere anledning, 

Jenny Bekkevold Gulbrandsen, som utrykket 

frustrasjon over situasjonen: 

- I starten når jeg fikk vite det, var jeg sint, 

lei meg. Det å ha torsdagsquiz på Østsia har 

vært mitt livsverk det siste året, og det føles 

urettferdig at de stoppet det så tidlig. 

Photo: private 



Dette innebærer at flere studenter mister en fast 

møteplass, og også da det faste arrangementet 

torsdagsquizen. Lene Kollerud var til stede på 

Østsias siste quiz, og synes det har vært lite 

informasjon om den tidlige nedstengingen. 

- Jeg synes det var litt dumt [at de stengte 

tidlig]. Vi pleier jo å dra på quiz på torsdager 

og det hadde vært et fint avbrekk nå i 

eksamensperioden. I tillegg så føler jeg at 

stengingen kom litt ut av det blå og at det ikke var forventet. Ja, de 

nevnte at det var siste quiz men det virket som det bare ble nevnt i 

forbifarta, noe som kom brått på. 

Vi snakket også med Simon Lynau som sier 

seg enig samt synes det er dumt å miste en 

studentplass: 

- [Østsia] er det eneste rene «studentstedet» i 

Kristiansand og ved å fjerne dette vil studenter 

henge mindre på skolen og utekvelder vil bli 

dyrere for oss. Jeg lurer veldig på hvorfor 

de måtte stenge tidlig. Har de begynt noe 

oppussing og arbeid der inne, eller har de bare stengt uten å 

begynne? Trist med ikke noe mere quizkvelder. 

Når vi spurte SiA om hvorfor de stengte tidligere enn vanlig ønsket 

ikke SiA å kommentere saken. 

Unikum deltok også på siste torsdagsquizen til Østsia, og der 

virket det til at flere av de frivillige hadde fått lite informasjon om 

Hun legger til at det likevel er litt deilig 

også, fordi det har tatt opp hele tiden fra mandag til torsdag å lage 

quizen. 

- Men det har jo vært verdt det, noen av de faste lagene kom opp 

etter siste quizen og takket for all det vi har lagt i quizen,» legger 

hun til med et smil. 

Det ser ut til å være blandede følelser blant de andre frivillige 

om det at Østsia stenger ned tidligere enn vanlig og permanent. 

Gulbrandsen sier at noen er glade det er over, og at de har sagt 

takk og farvel, dette skal de aldri gjøre det igjen, mens for andre 

frivillige har Østsia vært den sosiale plattformen hvor man kan 

henge med vennene. Spesielt understreker hun at det nå ikke er 

andre plasser de kan uformelt henge uten forventinger av å kjøpe 

noe eller som har plass til dem. 

- Hvor skal vi møtes om vi ikke har Østsia? 

I tillegg spør vi henne litt om hvorfor noen er så ferdig, spesielt i lys 

av at vi har inntrykket at flere frivillige virker lei Østsia. 

- I min tid som frivillig, så var vi en såpass liten gjeng frivillige, at 

jobben vi gjorde ikke føltes ‘frivillig’ lengre. 

Hun utdyper at man ofte følte seg pushet til å ta vakter for å ikke 

ha dårlig samvittighet ovenfor hverandre, og at til tross for at det 

er frivillig, var det fortsatt jobb, et arbeid å gjøre. 

- Vi er studenter, vi har ikke alltid for mye ekstra tid til overs og vi 

velger å bruke det på Østsia. Vi føler ikke vi blir sett eller at de over 

34

oss er takknemlig nok i forhold til hvor mye man gir. Godene er jo 

… så som så, du får en brus når du jobber og litt billigere priser. 

Når spurt om ikke ledelsen kunne hjelpe dem med å avlaste 

arbeidstrykket litt slik at man ikke måtte drifte på dårlig 

samvittighet, forteller hun at hun tror ikke de vet helt hva som skjer 

internt på Østsia i forhold til arbeidsoppgaver og arbeidstrykk: 

- Jeg er ikke sikker på at om en av oss ikke hadde gjort en oppgave, 

så hadde ledelsen visst hva de skulle har gjort. Jeg er ikke den 

eneste som har hørt det, men de fra øvre hold er aldri innom Østsia 

nesten. Flere frivillige som har jobbet og vært der i flere år har 

så vidt sett dem. Jeg tror ikke de ville ha steppet inn om jeg for 

eksempel ikke hadde laget quiz, da hadde den nok bare blitt avlyst. 

Det viser seg også at ingen av de frivillige på Østsia har fått vite fra 

ledelsen om hvorfor de stenger tidligere. 

- Igjen, dette går på at vi ikke føler oss verdsatt og at vi ikke er 

‘verdige’ den informasjonen. Samme med BARE, vi fikk informasjon 

om det alt for sent, og fikk samme informasjonen som alle andre 

samtidig som alle andre nesten. Vi måtte faktisk klage samtlige 

ganger før de valgte å gi oss den informasjonen. 

Hun mistenker også at grunnen til at Østsia blir lagt ned tidligere 

ikke bare er for å fokusere på studenthuset BARE, men også at 

ressursene er verdt mere der, at de ikke tjener på å bruke dem på 

Østsia. 

Når Gulbrandsen blir spurt om de har fått noe takk for arbeidet de 

har lagt ned i frivilligheten, mener hun det er mangel på dette også: 

- Vi i styret har prøvd å gi våre frivillige så mye som mulig med 

fester og sammenkomster og slikt. Men jeg kan faktisk ikke huske 

at de fra øvre hold har gitt oss en ordentlig takk for det vi har gjort. 

Vi må etterspørre takknemligheten. 

Det Gulbrandsen håper studenthuset BARE vil gjøre bedre er å 

verdsette den frivilligheten som studentene legger i det: 

- Jeg håper jo på at [ledelsen] kan lære av å verdsette det arbeidet 

folk legger inn mere da, enten ved å faktisk si det eller gi bedre 

goder til de frivillige, noe vi nevnte på et av våre siste møter med 

dem. Jeg håper jo og tror at det kommer til å bli bedre på BARE, at 

de frivillige blir mere verdsatt der. 

Når SiA ble gitt utsagnene fra Gulbrandsen ga de denne 

kommentaren på e-post: 

- SiA er utrolig takknemlig og stolte over den innsatsen de 

godt over tusen frivillige som har vært innom Østsia de siste 20 

årene har lagt ned. De frivillige har lagt ned titusenvis av timer i 

dugnadsinnsats opp gjennom årene og uten den innsatsen hadde 

ikke Kristiansand vært den studentbyen den er i dag. SiA takker 

alle frivillige for innsatsen og håper at de frivillige i Kristiansand 

Studentsamfunn tar stafettpinnen fra Østsia videre med seg ned på 

BARE Studenthus. 

Unikum har også vært i kontakt med 

Andreas Engeset, leder av Kristiansand 

Studentsamfunn som skal stå for 

arrangementer og frivilligheten ved 

BARE Studenthus, som svarer dette om at 

Østsia stenger sine dører: 

- Da jeg hørte at Østsia stengte ned i mars 

tenkte jeg at det var dumt fordi det er 

mange som liker å gå på Østsia og spesielt 

torsdagsquizen. Nå viderefører Kristiansand Studentsamfunn 

heldigvis torsdagsquizen på Bare Studenthus. Da tar vi vare på det 

gode konseptet og stemningen som har vært på Østsia med Quiz 

hver torsdag. 

Videre skriver han til oss om sine ambisjoner for foreningen: 

- For meg som leder av Kristiansand Studentsamfunn er 

det kjempeviktig å lage en studentforening som har et godt 

arbeidsmiljø hvor alle føler seg velkommen og hvor studenter kan 

være sosiale, få erfaringer, venner og lære masse! Jeg er veldig 

heldig som har en fantastisk gjeng frivillige og styremedlemmer 

som virkelig ønsker å skape den beste møteplassen for studentene 

i Kristiansand, uansett skole og studieretning. Det å være frivillig 

skal være gøy - og det jobber vi for at det skal være i Kristiansand 

Studentsamfunn. Studenter som er nysgjerrige er hjertelig 

velkommen til å ta turen innom eller sende en mail for å teste 

hvordan det er å være frivillig. 

BARE studenthus har planlagt åpning til studiestart neste semester 

14. august. 

MAI 2023 UNIKUM NR 5 35 

Photo: Instagram:kristiansand_studentsamfunn

Snart ferdig på UiA, 

men ikke ferdig 

med UiA? 

Bli med i UiA Alumni, nettverket for tidligere 

og nåværende studenter ved UiA. 

Gratis medlemskap som gir deg: 

• Invitasjoner til gjenforeningstreff og faglige arrangement 

• Karriereveiledning og eget utviklingsprogram med 

mentorordning 

• Større nettverk og muligheter for samarbeid 

• Rabatter og tilbud 

Ikke mist kontakten med studievenner 

og UiA. Registrer deg på uia.no/alumni 

36

KULTUR 

OPPSKRIFT 

Illustrasjon: freepik // freepik 

Ingrid Nordvik Krossbakken 

Skribent 

OPPSKRIFT 

– Tilslørte pikekyss – 

Tilslørte pikekyss er ein vri på den tradisjonelle tilslørte 

bondepiker. Her bruker ein pikekyss/marengs saman 

med fløtekrem og friske bær, perfekt når ein skal ha 

ein enkel dessert. 

Ingrediensar 

Friske blåbær og 

bringebær 

Foto: Unikum // Ingrid Nordvik Krossbakken 

Kremfløte 

Pikekyss/marengs 

Slik gjer du: 

1. Lag pikekyss eller kjøp på butikken 

2. Pisk kremfløte til krem, her 

treng ein ikkje tilsette sukker fordi 

pikekyssa og bæra er søte nok 

3. Knus pikekyss i grove biter 

4. Legg pikekyssbitar, krem og bær lagvis 


KULTUR 

PODUNIVERSET: 


Skribent 


Dette er Unikums siste utgave for i år. Jeg håper både denne månedens Podunivers og alle 

tidligere anbefalinger kan hjelpe deg gjennom kjedelige sommerjobber, husarbeid, lange 

togreiser eller å slå i hjel noen timer på stranda. I arkivet på nettsiden vår bør det ligge podcastanbefalinger 

som passer enhver smak. God sommer! 

SØNDAGSQUIZ MED HASSE OG TOPHE 

Herrene Hasse Hope & Christopher Pahle - aka Hasse 

og Tophe - er langt over middels interessert i quiz. 

Før koronapandemien inntok landet i mars 2020, 

ledet de tirdagsquiz på et utested i Oslo for et par 

hundre deltakere, men da restriksjoner vanskeligjorde 

personlig oppmøte, gikk de online for flere tusen 

mennesker, på det meste hele 10.500! Dette har gjort 

dem kjent langt utenfor Oslos grenser, og undertegnede 

fikk selv tiden til å gå med Hasse og Tophes digitale 

quizzer under koronaperioden. Men de har jo ikke 

stoppet enda! Selv om quizzene ikke er digitale lenger, 

har de både gitt ut bok og nå også denne podcasten. 

I Søndagsquiz lager de til lun søndagsstemning når 

de tar med seg ti spørsmål hver til brunsjbordet. Her 

kan du konkurrere mot deg selv, venner, familie, 

kollegaer eller noen helt andre i eget tempo – bare 

pause podcasten. Hver episode avslutter med fasiten 

på dagens quiz. 

MUSIKKROMMET 

I podden Musikkrommet gir programlederne Sandeep 

og Anna deg de gode historiene bak musikken du bryr 

deg om. Og den du ikke visste at du digger – for her kan 

du finne mye ny musikk å høre på. Kanskje virka ikke 

bandet eller artisten som noe for deg, men hva om du 

plutselig fikk vite at musikken ble brukt til å protestere 

mot Putin eller at artisten bak en hit-låt er sporløst 

forsvunnet? Og hvorfor fører monsterhiten «All I Want 

For Christmas Is You» til drapstrusler hver jul? Plutselig 

var det kanskje litt interessant å høre hvordan denne 

musikken høres ut likevel, og vipps så har du utvidet 

ditt eget musikkunivers bittelitt. Kanskje du også lærer 

noen nye ting om dine favorittartister eller hvorfor 

noen artister ser ut til å aldri gå av moten. En morsom 

og lærerik podcast om både norske og internasjonale 

artister. 

38

SOMMEREN 

KOMMER! 

ANNE-KAT OM 90-TALLET 

Den norske komikeren Anne-Katrine Hegna Hærland, 

bedre kjent som Anne-Kat, er kanskje ikke den mest 

kjente kvinnen blant dagens unge. Men 90-tallet er i 

vinden som aldri før (bortsett fra på 90-tallet kanskje), 

og jeg kan tenke meg få som er bedre til å fortelle om 

90-tallets ville og fargerike historier enn Anne-Kat. Hun 

er mest kjent som første kvinnelige programleder i Nytt 

på nytt, og er en god historieforteller. I denne podden 

tar hun deg med på en reise gjennom 90-tallet. Hun 

deler av egne opplevelser og erfaringer, samtidig som 

hun har et humoristisk skråblikk på popkulturen og 

nyhetsbildet i Norge på den tiden. For det var mye som 

skjedde! Alt fra kong Olavs død, til OL på Lillehammer, 

til lanseringen av kondomer med fruktsmak. 

JEG ELSKER DEG DIN JÆVEL 

«Jeg elsker deg» er kanskje noen av de vanskeligste 

ordene man kan si til et annet menneske. Nettopp 

derfor sier de fleste ikke dette ofte nok til de de er 

glade i. Podcasten Jeg elsker deg din jævel samler 

gode historier om oppturer og nedturer, krangler og 

kjærlighet i forskjellige vennskap. For, ja, romantiske 

kjærlighetspodder, parterapi osv. finnes det allerede 

nok om. Mange følelser oppstår når deltakerne i 

podden plutselig skal snakke om hva som gjør at de 

elsker noen, så forbered deg på en (muligens) tårevåt 

seanse. Gode venner forteller historier som da Linn 

Skåber trodde at bestevenninnen Ine Jansen var en 

gutt da de først møttes, Abu og Mayoo forteller om da de 

ble arrestert sammen, og Vegard Harm er takknemlig 

for at Funkygine kom inn i livet hans da han trengte 

det som mest. Fellesnevneren i alle episodene er at 

vennskapet har holdt gjennom tykt og tynt, men den 

aller beste episoden er nok episoden om Ragnhild (90) 

og Maja (89) som har vært venner i hele 80 år, gjennom 

alt fra krig og klining til alderdom! 


ANMELDELSE 

Bokanmeldelse: 

Sauejakten av Haruki Murakami 

Embla Eskilt Hagalisletto 

Kulturredaktør 

Photo: Embla Eskilt Hagalisletto 

«En sauejakt?» tenker du kanskje. Ja, boka handler om sauer. Og 

nei, Murakami blir aldri kjedelig. 

Sauejakten (1982) er en roman av den japanske bestselgerforfatteren 

Haruki Murakami. Romanen handler om en ung mann som blir 

kontaktet av en mektig mann kalt Sjefen, som har en sentral 

posisjon i både politikken og økonomien i Japan. Sjefen kontakter 

hovedpersonen på bakgrunn av reklamebyrået som han jobber i. 

I en av deres annonser har de brukt et bilde av en sau med en 

stjerne på ryggen. Det er denne sauen som har en kobling til Sjefen. 

Hovedpersonen blir bedt om å fjerne reklamen, om ikke vil han 

måtte bøte med livet. I tillegg til drapstrusselen blir han tvunget ut 

på leting etter sauen avbildet i annonsen. Slik blir hovedpersonen 

fanget i en posisjon der han er tvunget til å følge jakten på sauen, 

samtidig som han hverken vet akkurat hva han leter etter eller 

hvorfor – dette er et mysterium både for leseren og hovedpersonen 

selv. Personen tar med seg kjæresten – som har utrolig vakre ører 

- på denne sauejakten. Med dette blir vi ledet inn i Murakamis 

absurde univers. 

Språket i boka er humoristisk, lett og lekent, samtidig som innholdet 

er spennende og intenst. Et humoristisk element i boka er ironi: 

«Ubåten var et fossil, og en av karene hadde klaustrofobi. Men alt 

det der var ikke til hinder for at det gikk bra til slutt. […] En dag 

lager de vel en film hvor hele menneskeheten blir utslettet i en 

atomkrig, men det går bra til slutt». 

I tillegg inneholder boka en haug av bokstavelig talt saftige 

skildringer: 

«Hun var omkring tyve, og det skulderlange håret var ulastelig 

frisert som pisket krem på en kake. Frisyren duvet lystig, fra 

venstre til høyere, til rytmene, og skumpet tilbake til midten når 

sangen sluttet». 

Skildringene gjør at man som leser får se verden fra et annerledes 

– og kanskje mer barnlig – perspektiv: 

«Jeg la meg tilbake i hotellsengen, med telefonrøret i hånden, og 

stirret opp i taket. Jeg kunne ha ligget på havbunnen og telt 

fisk, tenkte jeg.» 

Murakami gjør at vi får se verden igjennom en helt 

annen linse. Det er dette, etter min mening, som gjør 

boka til et godt stykke poesi. Dette skaper en varm og 

behagelig leseropplevelse. 

«Som jeg satt der og stirret både lenge og vel, begynte 

ting å smelte i regnet». 

Disse skildringene bidrar til en drømmende atmosfære, 

som setter et surrealistisk preg over hele boka. Selve handlingen er 

rar og gir ikke særlig mye mening; noe som nettopp kjennetegner 

Murakamis univers. Karakterene er langt ifra perfekte, og de er 

ikke noen som man nødvendigvis selv vil være. I Sauejakten finner 

vi tydelige spor av magisk realisme, en stilart som preger flere av 

Murakamis bøker; magiske elementer slippes ned i en forholdsvis 

«vanlig» eller realistisk verden. Disse rare elementene korrigerer 

alt det vanlige og fyller boka med spenning. Mye tyder på at en 

dypere mening skjuler seg under overflaten av boka. Med sin store 

andel symboler og metaforer kan romanen rett og slett oppleves 

som en stor novelle, og perfekt om du liker å tolke. Gjennomgående 

føres det også filosofiske dialoger. 

For å forstå bokas kjerne – som kan virke ganske uforståelig - vil 

jeg komme med et forslag til tolkningen av et symbol; nemlig sauen 

med stjerne på ryggen. Sauer blir ofte sett på som dumme, simple 

og avhengige av andre. Dette virker derimot ikke å være tilfellet 

med denne sauen, som er svært verdifull. Vi får vite at Sjefen er 

«saueløs» og ligger for døden. Det at han er saueløs blir sett på 

som noe tragisk, og noe han ikke vil være. Som sagt er Sjefen en 

mektig skikkelse. Dette kan muligens skyldes at sauen (med stjerne 

på ryggen) har vært inne i ham, som en slags egenskap som har 

hatt stor betydning for karrieren hans; en egenskap som kan få 

deg til å nå langt til topps og som er fryktelig verdifull. Dette kan 

være knyttet til selvstendighet, det å ha en sterk vilje og det å ha en 

retning eller mening i livet. Hovedpersonen har derimot aldri hatt 

sauen i seg. Han fremstår ganske tom, følelsesløs og virker ikke å 

ha noen mål og mening i livet. Jeg har derfor spurt meg: er jakten 

på sauen med stjerneformet fødselsmerke egentlig jakten på en 

mening i livet? 

I tillegg til denne (mulige) symbolikken, blir sauene noe som bidrar 

til mystikken. Det er interessant at Murakami klarer å få noe så 

alminnelig som sauer til å bli noe så mystisk. Dette avhenger 

nok av hvilke egenskaper han tillegger sauekarakterene og at de 

oppfører seg på en måte som man kanskje ikke ville forventet. Vi 

møter ulike saueforbindelser som sauen med en stjerne på ryggen, 

saueprofessoren, en flokk med sauer og sauemannen. Sauemannen 

er kanskje den karakteren som sitter mest klistret i etterkant. Han 

er en merkelig mann i forkledning som snakker veldig fort, og for å 

få fram dette har Murakami utelatt mellomrom i setningene hans. 

Kanskje oppleves møtet med sauemannen så mystisk fordi han 

virker å både vite og forstå mer enn han vil avsløre, i tillegg til 

at personen under forkledningen er tett knyttet til hovedpersonen 

selv - som ikke forstår noen ting. 

I korte trekk vil jeg anbefale boka fordi den er lettlest, samtidig som 

den har et rikt språk og unike skildringer. Den er spennende og 

har en gjennomgående intensitet som er så mystisk at den nesten 

blir litt nifs. Den er dypt filosofisk, humoristisk, surrealistisk, 

drømmende, og utrolig rar. Og alle disse elementene blir balansert 

perfekt. 

40

Q&A med fadderstyrene i 

Grimstad og Kristiansand 

AK TUELT 


Daglig Leder 

Photo: UIA.no 

Om kun noen få måneder er det klart for nytt 

studieår. Universitetet i Agder har tusenvis 

av nye studenter hvert år, og fadderne 

spiller en viktig rolle i å gjøre overgangen 

til høyere utdanning så smidig som mulig. 

Som fadder er man ikke bare en støtte og 

veileder for de nye studentene, men man 

er også med på å skape et inkluderende og 

sosialt studiemiljø. Rollen som fadder er 

derfor veldig viktig og veldig gøy. 

Det er fortsatt mulighet til å melde seg 

som fadder, men kanskje du fortsatt er litt 

usikker på om du vil eller ikke? 

Unikum har snakket med fadderstyrene 

i både Kristiansand og Grimstad hvor vi 

stilte noen spørsmål som kanskje du som 

fadder lurer på. 

Hvordan kan folk som ikke kan komme 

på Fadderopplæring få informasjon om å 

være fadder? 

Fadderopplæringen finner sted på lørdagen 

før fadderuken, og det er viktig å møte opp 

fordi man vil lære mye viktig informasjon 

angående rollen som fadder. For de som 

ikke kan møte opp på opplæringen, er det 

mulig å kontakte nestlederne i fadderstyret 

(Mia Aabrekk i Grimstad på fadder-grmnestleder@uia.no 

og Karen Stenersen i 

Kristiansand på fadder-krs-nestleder@ 

uia.no) for å få informasjonen tilsendt 

på e-post. Fadderne får også tilgang til 

en Facebook-gruppe som inneholder 

mye viktig informasjon og veiledning. 

Etter opplæringen får fadderne utdelt 

fadderposene med t-skjorter, armbånd 

og annet utstyr, og de som ikke kan møte 

opp på opplæringen kan planlegge med 

nestlederne når de skal få utdelt dette. 

Om man mangler ideer for aktiviteter 

med fadderbarna, er det noen som kan 

bistå med råd til dette? 

Både i Grimstad og Kristiansand vil det bli 

arrangert en rekke arrangementer, både av 

fadderstyret, forskjellige linjeforeninger, 

Studenthuset BARE/Bluebox og andre 

aktører. Det vil også legges ut diverse 

aktiviteter og arrangementer både på SiA 

sin aktivitetskalender og i Facebookgruppen 

til fadderne. Det viktigste er å finne på 

aktiviteter slik at fadderbarna føler seg 

godt tatt imot og har mulighet til å bli kjent 

med sine medstudenter! 

Noen tips til aktiviteter å gjøre i Grimstad: 

– Fadderstyret har utstyr til uteaktiviteter 

som man kan låne (Kubb, crocket, ringtoss 

osv) som dere kan låne og ha på 

Groos, utenfor UiA eller hjemme. 

– Gå på minigolf! Fadderne får gratis 

inngang og resten av studentene 

betaler bare 40kr i fadderuken! 

– Vær turist i egen by. Gå på museer, 

kjente plasser og oppdag nye steder. 

– Grilling er alltid gøy, og kan ikke 

minst være ganske billig! 

– Bading på Groos. 

– Utleie på Bua! På bua.no kan du finne 

mye ulikt sports- og friluftsutstyr gratis! 

– Bli godt kjent i sentrum og se dere 

rundt. Og om noen ideer kommer 

opp underveis på turen – ikke 

vær redd for å endre planen!’ 

Er det noen hovedaktiviteter dere synes 

hver faddergruppe bør delta på? 

I Grimstad vil det være en del store 

arrangementer på BlueBox ved 

universitetet, på Syden, rundt i Grimstad 

og på Groos. Det er også flere mindre 

arrangement i løpet av uken som vil bli 

veldig gøy og perfekte for å bli kjent med 

mange og ha en spennende, varierende og 

sosial fadderuke. 

Fadderstyret i Kristiansand anbefaler alle å 

bli med på byvandring og arrangementene 

på Studenthuset BARE, Kristiansand sitt 

nye studenthus. Fadderstyret håper også 

at mange vil være med på deres egne 

fadderarrangmenter 

Hvordan foreslår dere at studenter 

som er nye på UiA og ønsker å delta 

i fadderuken, men som ikke har 

faddergruppe eller faddere tilgjengelige 

på sitt program skal gå frem? 

I noen tilfeller, som for enkelte 

masterprogram, vil det mangle faddere. 

Om du ikke selv blir kontaktet kan du enten 

ta kontakt med en fadder eller fadderstyret. 

Du vil da bli plassert på en faddergruppe. 

Imidlertid vil det ikke være sikkert om du 

blir plassert på en gruppe fra ditt eget studie. 

Likevel er alle arrangmenter og aktiviteter 

under fadderuken åpen for alle studenter, 

så selv om du ikke har er faddergruppe er 

det selvfølgelig mulig å komme, møte nye 

medstudenter og bli kjent med både UiA og 

byen! 

Hva gjør man som fadder når flertallet 

i faddergruppen ikke ønsker å være 

fadderbarn (enten grunnet personlige 

årsaker eller fordi de har vært tidligere)? 

Gjør f.eks. Fadderstyret noe for å sørge 

for at faddere ikke får slike grupper? 

Om dette skjer kan du ta kontakt med 

fadderstyret eventuelt andre faddere for å 

omorganisere faddergruppene. 

Å melde seg som fadder på UiA kan være en 

fantastisk mulighet til å hjelpe nye studenter 

med å få en god start på studietiden sin 

og samtidig skape nye vennskap og gode 

minner. Siste frist for å melde seg som 

fadder er 1. juni. 


SATIRIKUM 

SATIRE: Hvorfor du IKKE bør studere på UiA 


Daglig Leder 

Photo: Unikum // Natalia Bogdanova 

Illustrasjon: Freepik //freepik//lexamer//milano83//dgim-studio//brgfx 

Hvert år bruker UiA svært mye tid, ressurser 

og penger på å fremme UiA som et flott og 

fantastisk universitet. I løpet av mine fem 

år som student her har jeg blitt vandt til å 

regelmessig se ting som «Hvorfor du bør 

studere på UiA!» og «3 grunner til å studere 

på Sørlandet!» dukke opp her og der. Særlig 

den siste tiden har UiA og SiA jobbet dag og 

natt for å pumpe ut innlegg på sosiale medier 

for å få Kristiansand til å virke som verdens 

beste studentby. Selv om jeg er enig i mye av 

det som sies om UiA, så føler jeg det er vår 

plikt som studentavis å gi et mer realistisk 

bilde av hvordan det VIRKELIG er å studere 

på UiA. Så her er min litt bitre (og selvfølgelig 

helt saklige) liste over grunner til at du IKKE 

bør studere på UiA. 

Grunn nr. 1: UiA sin manglende evne til å varme sine 

egne bygg 

Nye studenter i Kristiansand er så heldige 

at de får oppleve byen på sitt aller beste og 

varmeste når de først flytter hit i juli/august. 

Om sommeren er det god S på Sørlandet. 

Den største bekymringen folk har, er om de 

får plass på plenen ved bystranda den dagen 

eller ikke. Og selv om man har bodd her i 

flere år, så glemmer man helt hva som venter 

om kun noen få måneder. Man glemmer 

helt at hele Kristiansand snart vil bli omgjort 

til en grå sølepytt så fort vinteren kommer. 

Vinteren på Sørlandet er så deprimerende at 

selv de lykkeligste blant oss får lyst til å hoppe 

ut av vinduene i B3.. 

Så når jeg kommer våt og grinete inn på 

UiA klokka 08:00 en mørk januarmorgen så 

hjelper det ikke særlig på humøret at det er 

så FUCKINGS KALDT inne på skolen! Det er 

nesten fascinerende hvordan det kan være så 

kaldt inne i et offentlig bygg. Og jeg er absolutt 

ikke interessert i å høre unnskyldninger 

som «ååå men strømmen er så dyr» fra UiAledelsen. 

Det er faktisk ingen som bryr seg. 

Bare skru opp temperaturen. 

42 

Grunn nr. 2: UiA sine ikke-eksisterende leseplasser 

Få ting irriterer meg mer i livet enn overfylte 

leseplasser. Å komme klokken 10:00 inn på 

biblioteket og måtte kjempe meg til en ledig 

pult er noe jeg kjenner meg meget ferdig 

med. Første og andre etasje på biblioteket er 

til tider en ren motorvei med studenter som 

desperat prøver å finne en ledig plass somi 

tillegg har lademuligheter. Personlig har 

jeg i det siste lagt fra meg all livsglede ved å 

sette meg ned i kjelleren. Jeg føler kjelleren til 

biblioteket er stedet der slitne og deprimerte 

studenter som meg selv samles for å gråte 

sammen. Jeg er også 100% sikker på at noen 

har dødd mellom arkivskapene der nede. 

Vi trenger desperat noen nye leseplasser. 

Helst et sted med store vinduer og med en 

potteplante på hvert bord! 

Grunn nr. 3: UiA sine merkelige studenter 

Folk som velger å studere på UiA, inkludert 

meg selv, er en egen rase mennesker. Vi er 

så sære at jeg vet ikke om jeg vil kalle oss 

mennesker engang. Det virker som om alle 

som flytter til Kristiansand får en merkelig 

spirituell tilnærming til apekatten Julius. 

Han er vår alles hersker og vi gjør alt for å 

etterligne hans oppførsel. Dette er meget 

merkbart på UiA, og særlig på biblioteket. 

For er du en av de idiotene som legger jakken 

din og noen bøker på pulten vedsiden av deg 

for å holde den av for kompisen din som ikke 

kommer før om tre timer så håper jeg virkelig 

at du slår en tå i en dørkarm. Er det virkelig 

så viktig å sitte vedsiden av hverandre? 

Det samme gjelder for alle dere som later 

som dere spiller inn Podcast når folk rundt 

åpenbart sitter og jobber. For meg er det 

absolutt helt uakseptabelt å prate inne i 

lesesaler og på biblioteket. Gå ut hvis dere 

skal snakke! Ute i Vrimle og i kantina er det 

selvfølgelig helt lov til å prate og kose seg, 

men også der finnes det grenser. Dersom 

du bruker mer tid på å prate høylytt med 

vennene dine istedenfor å jobbe så er det 

kanskje på tide å komme seg hjem. Dette 

gjelder særlig dersom klokken er 18:30 på 

en fredagskveld og det sitter en sliten og 

lei femteårsstudent ved siden av dere som 

åpenbart stressleser til eksamen. 

Grunn nr. 4: UiA sin manglende evne til å bygge ok 

bygninger 

Flere av bygningene og rommene på Campus 

har til tider fått blodet mitt til å koke. Man 

kan faktisk ikke snakke sammen inne på et 

grupperom på UiA, uten at alle som sitter 

rundt hører hele samtalen ord for ord. Jeg 

vil helst unngå at mine dype samtaler blir 

overhørt av tilfeldig forbipasserende. 

Det hadde også vært veldig nice om UiA 

kunne ha bygd noen undervisningsrom som 

faktisk har velfungerende ventilasjon og hvor 

man ikke må kjempe med sine medstudenter 

om de få stikkontaktene som rommet har. 

Grunn nr. 5: „Student“skipnaden i Agder 

Okei så jeg kan mest sannsynlig skrive en 

hel sak dedikert til min misnøye til SiA. 

Likevel velger jeg å oppsummere de viktigste 

punktene her. 

Jeg, men likhet med alle andre UiA-studenter, 

begynner å bli kraftig lei av at SiA skal på 

død og liv suge ut alt vi har av oppsparte 

sparepenger. Hvorfor må jeg selge en nyre 

for å få råd til en baugette i kantina? Hvorfor 

må jeg selge sjelen min til djevelen for å få 

råd til pensumbøkene i bokhandelen? Og 

hvorfor i HELVETE har min månedsleie økt 

med 500 FUCKINGS kroner!??!!??!?!?!?? Og 

ikke kom her SiA med deres unnskyldninger 

om at dere har konkurransedyktige priser. 

Jeg vil ikke høre det! Vet du hva som ikke er 

konkurransedyktig? Stipendet til en student… 

Kan vi ikke alle bare bestemme oss for å

oikotte SiA frem til de faktisk innser at de ikke 

kan holde på sånn her? Jeg skjønner at de må øke 

prisene for å dekke de høye lønnskostnadene til 

ledelsen, men det finnes vel grenser!? 

Grunn nr. 6: Kaffeautomatene 

Jeg er faktisk helt sikker på at jeg opptil flere 

ganger har blitt forgiftet av kaffeautomatene 

på UiA. Å kjøpe kaffe i de automatene gir oss 

nøyaktig en 50/50 sjanse for å få en sort væske 

som kan minne om kaffe eller straight up 

sølevann. Jeg er for øvrig fullt klar over at jeg 

kan gå opp i kaffebaren og kjøpe en kaffe av 

verdens hyggeligste personell, men føler jeg 

av prinsipp vil unngå at SiA tar mer penger 

fra meg. Da velger jeg sølevann til 15 kr (!!!) 

isteden. 

Jeg er oppriktig nysgjerrig på hva som er 

vaskerutinene til de maskinene. Har de noen 

gang blitt vasket? 

Grunn nr. 7: toalettene i Vrimle. 

Jeg ønsker faktisk å ha en dyp og lang samtale 

med personen som designet toalettene i Vrimle. 

Hvem var det som virkelig hadde ideen om å 

legge inn bevegelsessensor istedenfor en vanlig 

nedtrekksknapp? I teorien kan jeg forstå at 

dette er en god ide, men da må faktisk disse 

bevegelsessensorene fungere som de skal. 

Litt for ofte har jeg opplevd at den begynner 

å trekke ned for tidlig, noe som er MEGET 

ubehagelig for en stakkar som bare vil gjøre 

sitt fornødne. Den er også veldig god på å ikke 

trekke ned når jeg vil at den skal gjøre det. Er 

noe merkelig nedvergende å gå frem og tilbake 

inne på et trangt toalett i et forsøk på å spyle 

ned sitt eget avfall. 

Kan dere ikke bare installere noen føckings 

knapper da, UiA? 

OPPSUMMERING 

Jeg kunne helt fint ha fortsatt min lille liste om 

hvorfor du IKKE bør studere på UiA. Jeg har 

faktisk 530 flere grunner. Likevel setter jeg en 

strek her før UiA velger å kaste meg ut. Isteden 

håper jeg UiA og SiA kan ta denne listen til seg, 

og faktisk prøve å fikse problemene jeg tar opp. 

Om UiA ikke har råd til å fikse problemene 

mine så kan de alltids låne et par millioner fra 

SiA. De har garantert råd til det…. 


BSU 

Boligsparing 

for ungdom 

BSU er den desidert beste formen for boligsparing for unge mennesker! 

• Du kan spare inntil 27 500 kroner i året. 

• Du kan totalt spare 300 000 kroner på kontoen. 

• Du kan spare til og med det året du fyller 33 år. 

• Du får skattefradrag på 20 prosent av årlig innbetalt sparebeløp. 

• Du får ikke skattefradrag dersom du helt eller delvis eier en bolig. 

• Pengene du har spart opp må brukes til å kjøpe bolig eller 

betale boliglån 

• Du kan ta ut de pengene du har satt inn samme år. 

• Når du avslutter BSU-kontoen din, kan du ikke opprette ny 

BSU-konto senere. 

www.sor.no | tlf.: 38 10 92 00 

facebook.com/sparebankensor

MAY_UNIKUM_WEB

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?