MAY_UNIKUM_WEB

Dessuten fungerer ikke den nedlatende politikken som ønsket. The
Economist har tatt for seg 10 år med data på kjønnskvoter, og de
konkluderte med at kvoter verken klarer å øke produktiviteten
eller å hjelpe kvinner.
Kvotene er grovt skjevfordelt
Det er viktig å påpeke at kjønnskvotering ikke er god
likestillingspolitikk, ettersom likestilling er hele poenget med slike
kvoter til å begynne med.
I 2019 publiserte NRK en flott og nyansert artikkel som tok for
seg fem myter om likestilling. Der kommer det frem at kvinner
får kjønnspoeng til hele 120 studieprogram, mens menn bare får
kjønnspoeng til syv studieprogram. Dette skjer samtidig som at 6
av 10 studenter i høyere utdanning er kvinner.
I praksis er det altså slik at kvoter og kjønnspoeng bare gir kvinner
særegne rettigheter og fordeler, selv på de områdene hvor kvinner
står sterkere enn menn. Det er utrolig dårlig likestillingspolitikk.
Gruppeidentitet
Det må sies at ikke alle forkjempere for kjønnskvotering er ute
etter å rette opp i kvinneundertrykkelse. Noen mener simpelthen
at kvotene bare skal sørge for at alle grupper er representert der
hvor representasjon er viktig.
Skal man tenke slik, må man først dele mennesker inn i grupper.
Kjønn er bare én av uendelig mange arbitrære måter å gjøre dette
på.
Alle taper
Man kan enkelt se hvordan menn taper på kjønnskvotering. Vi blir
presset ut av de arenaene vi er best på, og vi har ingen interesse av
å kvotere oss selv inn på kvinnedominerte arenaer.
Men det er ikke bare menn som taper på kjønnskvotering.
Kjønnskvoter står i direkte strid med meritokratiet. Hvis du ikke
har lov å ansette den beste kandidaten fordi vedkommende har feil
kjønnsorgan mellom beina, så må du av definisjon ansette noen
mindre kvalifiserte.
Når kandidater kan vurderes for sine individuelle egenskaper
derimot, så kan legekontoret ansette den beste legen. Bilverkstedet
kan ansette den beste mekanikeren. Militæret kan håndplukke de
mest brutale soldatene. Posten kan ansette den dyktigste sjåføren.
Partiene kan velge de dyktigste politikerne.
Hva gjør så det med oss arbeidere?
Jo, når du ikke kan bruke gruppeidentitet til å presse deg inn i
arbeidslivet, så må du utvikle de egenskapene som gjør deg mest
attraktiv som individ.
Vil du bli sjåfør, må du kunne kjøre pent og punktlig. Vil du bli
lege, må du kunne medisinfaget. Vil du bli politiker, må du kunne
kommunikasjon.
Når bedrifter får ansette de dyktigste, så vinner hele samfunnet.
Både kvinner og menn.
Hvis kvinner skal få representasjon, hvorfor ikke de med mørk
hud? Kanskje deres gruppeidentitet antyder en levd erfaring og et
perspektiv som kan være verdifullt?
Flott. Nå har vi kvoter for både kvinner og mørkhudede. Men
hva da med jøder? Samer? Rullestolbrukere? Transpersoner?
Krigsveteraner? Homofile? Muslimer?
Glutenallergikere?
Alle disse gruppene består av folk med
egenskaper og innsikt som kan være av verdi
i ulike situasjoner.
Så hvordan skal da bedriftene klare å finne ut
hvem de bør ansette?
Jo, den beste måten blir da å vurdere hver enkelt person som
et individ. Og i et meritokratisk system så er det jo nettopp det
man gjør, slik vi i vesten har gjort i lang tid, helt til vi begynte med
kjønnskvotering.
Historisk sett har det aldri kommet noe godt ut av å dele
opp befolkninger og sette mennesker i bås på grunnlag av
gruppeidentitet, og jeg ser absolutt ingenting godt på horisonten
denne gangen heller.
32