MAY_UNIKUM_WEB

ikke hadde gjort slik og slik, hva jeg tror hadde gått galt og også
hvordan mitt samarbeid med praksispartner hadde vært. Også
inkludert var hva som skjedde med meg på møtet når jeg bare «slo
meg av».
Jeg forsvarte meg selv, fortalte om at dette ikke hadde vært en god
periode for meg, mentalt, at jeg hadde slitt litt med at ingenting
funket til tross for at jeg prøvde, og hvordan jeg bare gikk på smell
etter smell. Og jeg åpnet opp, for første gang i alle mine år, til noen
som helst, om mine selvtillitsproblemer.
Hva jeg ble møtt med kan ikke beskrives som noe annet en
forkastelig. Mine mentale problemer ble avfeid av UiA faglæreren
og jeg ble fortalt at «vi er i en profesjon og må oppføre oss
profesjonelt. Tenk om du hadde gjort noe slikt på et foreldremøte,
sånt kan man ikke gjøre i et yrke». Jeg ble kritisert for å ha arbeid
ved siden av, at på grunn av det, la jeg ikke inn nok innsats i praksis,
og fikk vite at praksis bør prioriteres over andre ting ved siden av,
og fikk også høre at «hvordan skal du takle å være lærer når du
ikke takler bare det å ha praksis». Jeg følte meg bare ignorert, og
alt jeg kunne gjøre var etter hvert å bare sitte, nikke og halvsmile,
for jeg innså at slaget var tapt. Uansett hva jeg sa, merket jeg at jeg
hadde et stempel på meg, et stempel jeg ikke kunne unnslippe, og
ved å stride imot det de sa, bare støttet jeg deres oppfatning enda
mere. Så jeg satt der, som en lydig nikkedukke. Jeg spurte i møtet
«er dette er varselmøte» og de forsikret meg nok en gang at det ikke
var det, de var bare «bekymret». Møtet ender, og jeg sitter igjen
med en helt for jævlig følelse i magen, som en stein som vokser i
omfang og gnager på innsiden.
Jeg er enda skremt over at en faglærer ved UiA har dette synet
på mental helse, og har den komplett manglene forståelsen for
studenters livssituasjon, at vi ikke bare kan ta oss fri fra jobb for å
være i praksis, når praksis ikke er betalende arbeidstid.
Siste uken kommer. Jeg satt med håpet om at jeg skulle bestå,
for jeg hadde enda ikke fått advarsel, og jeg så frem til at denne
jævlige opplevelsen skulle være over. Mine medstudenter og
venner trøstet og forsikret meg om at det skal gå bra, jeg tror de
også kunne merke en litt melankolsk holdning bak smilet mitt. Så
kom praksislærer inn, hen skulle bare kjapt si noe til meg. Det er
tre dager igjen av praksis.
«Du får muntlig varsel. Det er varselmøte kl. 16, du møter bare opp
ved kontoret der, okay? Dette skal nok gå fint.»
En tanke jeg ikke har fortalt dere om er en mørk tanke som ofte
slo meg mot slutt av min praksisperiode. Min praksisskole hadde
veldig mange etasjer, og overaskende lite til å stoppe noen fra å
klatre over og bare… falle. Den siste uken holdt jeg meg vekke fra
kanten, for jeg var redd for at ideen ble for fristende. Hens ord
forsterket fristelsen ytterligere.
Mitt verste mareritt hadde skjedd, og jeg var der, mentalt i fritt fall,
mitt eneste ønske var å treffe bunnen og bli ferdig med det.
I møtet satt jeg der, helt aleine, med tre personer fra UiA og en
annen lærer fra praksisskolen. Jeg var på bortebane, og satt i en
kamp hvor det var ujevnt tall spillere på hvert lag. Og motstanderen
stirret meg ned med hva de trolig trodde var medlidenhet, men ble
virket som illvilje.
Jeg får lest opp hvorfor varslet var kommet, og at det hadde vært tvil
ved meg en stund, noe jeg til denne dag enda ikke forstår hvorfor
ikke har blitt utrykt litt tidligere, istedenfor smålige stikk. Jeg blir
nikkedukken igjen, det kommer et par bemerkninger i varselet
som jeg sier ifra er feil, men de blir anerkjent og deretter avfeid.
Men jeg orket ikke lengre å stritte imot, om alle disse folkene satt
her må det jo trolig være noe galt med meg. Stemmen returnerer:
«Du er ikke god nok! Dette klarer du ikke! Bør du egentlig bli
lærer?»
Jeg fikk en helt ny praksislærer, en helt ny klasse, og fire ekstra
timer til å bevise at jeg kunne rette opp feilene.
I ettertid, var møtet nesten en tåkesky, jeg husket ikke lenger helt
hva som hadde skjedd, men på vei hjem leste jeg varselbrevet.
Avsky er kanskje det nærmeste ordet jeg kommer på for å beskrive
følelsen som gjennomsyret meg når jeg leste brevet som var fullt av
feilaktige antagelser og direkte løgner.
I brevet var det knyttet bekymringer til at jeg snakket kun med
elever om gaming, og at jeg hadde over 100 timer arbeid ved
siden av praksisen noe som var direkte løgn. Jeg var ikke til stede
til uformelle samtaler med kollegiet, jeg samarbeidet ikke med
praksispartner og mitt utsagn om min manglende selvtillit, min
åpning om min mentale helse, ble ikke bare brukt mot meg, men
brukt mot meg i en helt annerledes kontekst. Min egen åpenhet ble
brukt mot meg som argumenter for å felle meg
Noen punkter forstår jeg og kunne si meg enig med. Men andre,
var komplett fabrikasjon eller løgn. Og jeg forstod ikke hvorfor,
hvorfor skrev de disse tingene? Jeg snakket masse med elevene om
ting, særdeles lite var om gaming, men faglærer og praksislærerne
visste at jeg likte gaming på fritiden. Ingen av dem hadde snakket
med min praksispartner for å høre om hvordan samarbeidet
hadde gått de siste ukene, kun fått med seg den tøffe starten. Jeg
hadde aldri hatt mere enn 100 timer arbeid ved siden av praksis.
Jeg fikk vite av praksislærerne på forhånd at når jeg ikke hadde
timer brydde de seg ikke om jeg var hjemme eller ei, men åpenbart
var jo dette løgn, for det ble brukt mot meg. Jeg stod igjen i den
klemmen, at jeg følte jeg måtte motkjempe et stempel, et stempel
som nå potensielt kunne bli mitt nederlag.
Men så treffer en tanke meg: Var mange av disse punktene trukket
frem kun for å rettferdiggjøre at noe fra UiA sin side ikke var blitt
gjort ordentlig? Det er ikke ordinær prosedyre å få vite tre dager
før praksis er over at man får mere. Det er ikke ordinært å få ny
praksislærer og ny klasse. Det er ikke ordinært å ikke få noe form
for hint av praksislærere om at du kommer til å få «ikke bestått»
(og i ettertid viste det seg at de hadde vært i tvil en stund uten å
si det direkte til meg). Hva som tidligere hadde vært selvhat ble
forvandlet til irritasjon, frustrasjon til og med. Hvorfor hadde jeg
22