magasinet

UTE
Bomben som forandret alt
FAKTA
Klasevåpen
n 98 % av alle registrerte klasebombeofre
er sivile.
n Antatt 34 stater har produsert
over 210 ulike typer klasebomber.
n Milliarder av klasebomber
ligger lagret i antatt 76 land.
n Minst 24 land har blitt rammet
av klasebomber.
n Gjennom nitidig arbeid har
Handicap International funnet
13 306 registrerte og bekreftede
ofre. Det reelle tallet kan være så
høyt som 100 000 ofre for klaseammunisjon.
n Norge er blant landene som
har klasebomber på lager.
Klasebomber i
Kosovo:
n NATO-bombingen varte fra
24. mars til 10. juni 1999
KOSOVO: Dautc Mucoj (15) får en støttende hånd av sin far over
engen hvor blomstene har erstattet eksplosivene som ødela deler
av den venstre foten hans. Nede i lands byen står en minnetavle
med bilder av fem av deres nærmeste familie. De døde da en
udetonert klasebombe brått eksploderte.
Tekst og foto: Olav A. Saltbones
Våren 1999 stod landsbyen Jabllanica E
Madhe like ved byen Peja i brann. I fjellene
vest for landsbyen stod de serbiske
styrkene. NATO bombet disse stillingene.
Familien Mucoj flyktet nordover
i retning Montenegro. De var fem familier
som flyktet sammen og bodde under
presenninger i skogen. Av 120 hus
i landsbyen ble 80 helt ødelagt mens de
siste 40 ble delvis ødelagt under krigen.
Gravlagt i fjellet
Ulykken skjedde etter halvannen måned
i fjellene.
Dautc var seks år gammel, men han
husker fremdeles noe av det som skjedde.
Han husker at mor, bror, onkel, tante og
fetter lå igjen døde. Han husker at han
selv ble båret hele veien til et sykehus i
Montenegro. De døde ble gravlagt i fjellene
samme dag.
Venstrefoten til Dautc ble alvorlig
skadd i eksplosjonen. Store deler av fotbladet
er borte og fordi han fremdeles
vokser har ikke legene funnet noe proteseløsning
som fungerer.
I Montenegro gjenomgikk Dautc
sin første operasjon. To måneder etter
ulykken kom de gjenlevende av Mucojfamilien
tilbake til landsbyen. Da var
krigen over.
– Noen ganger har jeg vondt i foten
som ble skadd men jeg har mest smerter
i den andre hoften, forteller 15-åringen.
Traumatisert
Det er 3,5 kilometer hjemmefra til skolen.
Skaden gjør at han belaster kroppen
skjevt og på grunn av dette blir han
raskt sliten og har sterke smerter i høyre
hofte. Fotballspiller blir han nok aldri,
men det hender at han er med som
målvakt når vennene spiller fotball.
Faren Bimak vet at sønnen Dautc vil
få problemer med foten resten av livet.
Han forteller også at sønnen er traumatisert
etter ulykken hvor han så fem
nære familiemedlemmer dø i eksplosjonen.
Derfor bruker han mye tid
sammen med sønnen og tar han ofte
med seg ut på aktiviteter for å gi han
positive opplevelser slik at han ikke blir
sittende hjemme og tenke.
– Jeg vil appeller til lederne at de ikke
bruker slike bomber. Jeg forstår at slike
bomber brukes for å nøytralisere fienden,
men slike våpen må ikke brukes
fordi de sivile lider mye på grunn av
disse, sier Bimak.
Midt i landsbyen er det reist en minnetavle
som viser 15 navn og bilder av
de som døde i krigen. Tre var soldater.
Sju sivile som ble drept i serbiske
angrep. Fem sivile ble drept av en udetonert
klasebombe som lå igjen etter
NATOs angrep. Alle fra samme familie.
Fremdeles udetonerte eksplosiver
De mest trafikkerte områdene har nå
blitt ryddet for etterlatte sprenglegemer,
men noen av skogsområdene er
fremdeles ikke ryddet, og de er derfor
utrygge for folk å ferdes i.
Dautc’s far vet godt om disse områdene
nå fordi han til daglig jobber som
skogsvokter. Området hvor han mistet
nesten hele sin familie er nå ryddet. n
n I følge NATOs egne beregninger
(sitert i ICRCs 2001-rapport)
var det ved krigens slutt ca.
30 000 ueksploderte klasebomber
i Kosovo.
Møtte klasebombeofrene
Hvorfor
klaseammunisjon
er et humanitært
problem:
n De spres over et stort område
og kan derfor ikke skille mellom
sivile og militære mål, en av de
mest sentrale pilarene innenfor
krigens regler. Brukt i eller i nærheten
av tettbygde områder kan
konsekvensene bli ekstreme.
n Mange klasebomber sprenger
ikke når de treffer bakken og
dreper og lemlester lenge etter
krigens slutt. De er også mer
dødelige enn antipersonellminer.
MÅ HA HJELP: Dautc Mucoj
(15) har fremdeles smerter
når han går etter ulykken
med klasebomben, og får
ofte støtte av sin far Bimak.
Trygve G. Nordby
besøkte Kosovo i begynnelsen
av mai. På et
sykehus i Pristina møtte
han Haki Kastrati som
ble alvorlig skadd av en
klasebombe i år.
Familien Kastrati bor i landsbyen
Nekovc, like i utkanten av Pristina.
Haki var ute sammen med sin bror
og sin sønn for å samle skrapmetall
som de selger for 50 cent (euro) per
kilo. Familien lever av skrapmetall
og de hadde allerede vært en gang
tidligere på dette stedet.
– Vi følte oss trygge der for det
var ingen skilt med advarsler mot
eksplosiver, forteller sønnen Saly,
som også kom til skade.
Ulykken skjedde da de jobbet med
skrapmetall i området som heter
Garucaq, i nærheten av flyplassen
ved Pristina. Broren fant en metallgjenstand
som Haki ble usikker på. I
det øyeblikket han prøvde å advare
broren mot å ta på gjenstanden, eksploderte
den. Broren døde øyeblikkelig,
Haki ble alvorlig kvestet og
sønnen Saly ble også skadd, men er
tilbake hos familien igjen.
Haki mistet to fingre på venstre
hånd, mistet synet på høyre øye,
skadet hele høyre arm og fikk mange
brudd i hele høyre bein – fra låret og
helt ned.
– Det er flere alvorlige sider ved
denne historien. Den ene siden er
naturligvis den personlige tragedien.
På den andre siden – sett i en større
sammenheng – er det svært alvorlig
STERKT MØTE: Trygve G. Nordby ved
sykesengen til Haki Kastrati som ble
alvorlig skadd i en eksplosjon
1. april i år.
at disse våpnene fortsatt ligger her
på bakken og lemlester og dreper sivile
mange år etter at de ble sluppet,
sier Nordby. n
12 RØDE KORS-MAGASINET 02.08
RØDE KORS-MAGASINET 02.08 13