magasinet

UNGDOMSDELEGAT
Kjemper for gatebarna
COLOMBIA: Livet som ungdomsdelegat
i Røde Kors er ingen dans på roser,
men Hanne Beate Vatnedal og Ingvild
Magnæs Gjelsvik ville ikke ha byttet med
noen. I den colombianske byen Santa
Marta står de på døgnet rundt for å
redde gatebarn.
Tekst: Jan P. Solberg
Foto: Olav A. Saltbones
Klokken er syv en onsdag morgen i
februar. En hvit pick-up-bil merket
med Røde Kors-emblem glir gjennom
gatene i Santa Marta, en by på den
colombianske Karibia-kysten. I kupeen
sitter Hanne Beate Vatnedal og Ingvild
Magnæs Gjelsvik. Begge er 24 år. Begge
er ungdomsdelegater i Røde Kors.
Ansiktene deres er konsentrerte, blikkene
skarpe og rettet ut vinduene. De ser
etter barn. Gatebarn.
Pusher-street
Bebyggelsen endrer karakter. Husene
blir lavere, fasaden dårligere. Snart er
vi omgitt av slum. Grå plankehus med
rustne blikktak. Gaten jeg ser foran
meg er som tatt ut fra en grøsserfilm.
Husene er rønner. Overalt flyter søppel.
Selv om vinduene på bilen er lukket,
kjenner jeg kloakkstanken. Her og
der brenner bål som folk sitter rundt.
Hanne Beate og Ingvild forklarer at
gaten heter El Boro, og hit søker de
narkomane for å kjøpe stoff. Også de
minste. Mange gatebarn holder til her
om natten.
– Se der er Miguel, sier Hanne Beate
ivrig.
Hun åpner bildøren og forsvinner ut i
det grå morgenlyset.
– Der er Victor også, sier Ingvild, og
stiger ut av bilen på andre siden.
Slum: El Boro heter slumgaten hvor mange av gatebarna holder til om natten og
ruser seg. Miljøet er beinhardt. Det kan gå døgn mellom hver gang ungene spiser og
sover.
Langs husveggene ser jeg skygger og
skikkelser. Noen ligger. Andre sitter. En
kar fyrer opp en lighter og jeg skvetter
da jeg ser det harde ansiktet hans. Flammen
suges ned i en pipe, og øynene
hans blir store og ville. På vei hit har
Ingvild og Hanne Beate forklart meg at
gatebarna røyker et narkotisk stoff som
kalles bazuco. Det lages av slaggstoffer
etter kokainproduksjonen, iblandet støv
fra murstein. Stoffet er svært vanedannende,
og nedturene voldsomme. Livet
til gatebarna handler mye om å skaffe
penger og kjøpe mer
bazuco, for å holde
rusen ved like.
Utenfor sidevinduet
ser jeg Hanne
Beate og Ingvild
som står ved siden
av hvert sitt barn. De
magre kroppene har
rykkete bevegelser.
Plutselig springer
barna av sted. Like
etter hører jeg lyder
på lasteplanet, og
gjennom bakruten ser jeg at flere unger
har kløvet oppå. Da det blir stille, åpner
jeg bildøren forsiktig og ser ut. Hanne
Beate står med armen rundt livet på en
annen tynn gutt.
– Kom og hils på Miguel, sier hun.
Hilse? Jeg nøler, men går omsider bort
og rekker jeg ut hånden. Gutten tar den.
Jeg kjenner at han skjelver.
– Nå skal vi dra og spise, Miguel, sier
Hanne Beate på spansk og stryker gutten
over håret. – Er du klar?
Miguel nikker og klyver opp på lasteplanet
på pick-upen.
Neseblod og tillit
Vi kjører gjennom byen. Hver gang
sjåføren stopper på rødt, snur jentene
seg og kikker engstelig gjennom bakruten.
Det hender at barna hopper av
underveis, og Ingvild og Hanne Beate
syns det er like ergerlig hver gang. Men
denne dagen går det bra. Ingen stikker
av. I en morgenstille gate klarer jentene
til og med å hanke inn enda en skitten
guttunge.
– Vi ønsker å gi gatebarna et pusterom,
et fristed hvor de får lov til å være
barn, forteller jentene.
Hver onsdag samler Røde Kors gatebarna
på et sted som går under navnet
«Stiftelsen». Stedet består av en stor
uteplass omgitt av falleferdige bygninger.
Her får ungene frokost og lunsj og
samtaler med voksne. En psykolog og to
psykologistudenter er på plass. Og det
kan trenges. Jeg står et stykke unna og
ser på at tre-fire gutter løper rundt og
hyler og dunker ned mangofrukter fra
trærne med lange
Gatebarna røyker
et stoff som kalles
bazuco. Det lages
av slaggstoffer etter
kokainproduksjon,
iblandet støv
fra murstein.
stokker. Ingvild og
Hanne Beate forsøker
å roe dem,
men forgjeves. De
forklarer at ungene
ofte starter
dagen slik. Kroppen
deres er full
av stoff, kanskje
har de ikke sovet
eller spist på flere
dager.
Omsider roer
ungeflokken seg, og det er tid for bading.
Det skjer bak en halvvegg. Ungene øser
vann over seg fra et avskåret oljefat, og
gårdsplassen fylles med skrik og latter.
Ingvild og Hanne Beate står et stykke
unna, og nå smiler de. Da Røde Kors
begynte å samle gatebarna ved Stiftelsen,
ville ingen av ungene bade. Det var bare
et halvår siden. Nå bader alle sammen,
og jentene ser det som en stor seier.
Etterpå får ungene rene klær. Plaggene
er merket «Stiftelsen» – store stygge
stempel. Det er nødvendig, ellers tar
ungene av seg klærne og selger dem for
å kjøpe dop.
Skuffelser
Totalt er 28 gatebarn med i prosjektet.
Hvert barn har sin egen mappe.
Overordnet mål er å få dem tilbake
til et normalt liv, med hus og seng og
skolegang. Men veien er lang, og tilbakeskrittene
mange.
– Det er det tyngste med jobben, innrømmer
sunnmørsjenta Hanne Beate.
– Tilbakeskrittene. Man tror man får
GJENSYNSGLEDE: Maria (17) blir alltid
glad for å se de norske jentene i gatene.
Maria bor på gata, men drar av og til
hjem til en gammel dame hun kan
overnatte hos.
god kontakt en av ungene, men så blir
man skuffet. Gang på gang skjer det.
Allerede samme kveld forstår jeg
hva hun mener. Vi møter Miguel i dopgaten,
han har fått seg en på tygga og
blør fra et kutt ved neseroten. Hanne tar
ham med til Røde Kors-bygget, og får
renset såret. Deretter tar hun ham med
til et legesenter og får sydd såret. Hun
ber ham la være å dope seg, slik at såret
får grodd ordentlig.
På vei fra legen sitter Miguel lent mot
skulderen hennes, og Hanne Beate kjenner
varmen fra kinnet hans. Men da hun
møter ham igjen noen dager etter, er han
neddopet og kjølig mot henne.
– Det er slikt som sårer, men vi kan
ikke ta det personlig, fortsetter Hanne
Beate. – Vi må jobbe videre, gjøre det
vi kan for å vinne ungenes tillit. Det er
mulig for gatebarn å komme seg ut det
og få et vanlig liv. Faktisk har vi sett trefire
eksempler på unger som har flyttet
hjem igjen. Men det skal mye jobbing til,
og de må selv være motiverte.
Tid for frokost
De nyvaskede ungene setter seg ved
langbordet som står under de skyggefulle
trærne på «Stiftelsen». Nå er det
tid for frokost. Smørbrød med ost og
skinke forsvinner inn i sultne munner.
Ungene blir stille. De siger ned i plaststolene,
øyelokkene er tunge.
– Mange sovner når de har fått mat,
forteller Ingvild, som er oppvokst på
Nesodden utenfor Oslo. – Hos oss føler
de seg trygge. Noen sover så tungt at de
nesten er umulig å vekke igjen.
Jeg våger meg til å sette meg ved bordet.
Ingvild stryker en gutt over håret
som hun presenterer som Victor. Hun
småprater med ham og spør hvordan
han har det og hva han har gjort siden
sist. Ingvild forteller til meg på norsk at
Victor har forandret
Hos oss føler de
seg trygge. Noen
sover så tungt
at det nesten er
umulig å vekke
dem igjen.
seg mye på kort tid.
Da hun ble kjent
med ham, var han
sky og aggressiv og
lunefull. På stotrende
spansk blir jeg
med i samtalen deres.
Gutten er bare
14 år, men ansiktet
hans har allerede
rynker. Han forteller
at han stakk hjemmefra fordi stefaren
mishandlet ham.
– Livet på gata er tøft, sier han. – Jeg
må særlig passe meg for de større guttene.
For å få være i fred, er det nødvendig
å vise at jeg ikke er redd for noe.
Gutten gjesper, og sekunder etter
sover han med hodet oppå bordet.
Victor tjener penger på å synge på
busser. Andre gatebarn tigger eller selger
småting på gaten. Fordi Santa Marta
har vakre strender og mange turister, er
det også mye prostitusjon i byen. Uten at
ungene forteller så mye om det.
Stikker hjemmefra
På motsatt side av bordet sitter Carolina,
som er 16. Ansiktet er vakkert,
kroppen syltynn. Denne dagen er
jenta full av dop, og klarer ikke å holde
armer og bein i ro når
hun sitter.
Jentene på gata har
det aller verst, forklarer
Jose Raul Garcia, leder
av Colombia Røde
Kors Ungdom. – De
har liten råderett over
egen kropp og utsettes
stadig for overgrep.
– Barna som lever
på gaten trenger å ha
voksne som setter grenser, forklarer
Ingvild. – Grensesetting er noe vi jobber
mye med. For eksempel forlanger vi at
alle ungene bader før de får mat. Vi forlanger
at alle sitter ordentlig ved bordet
og takker for maten. I begynnelsen opponerte
de, men etter hvert virker som de
setter pris på at vi også er litt strenge.
Etter frokost er det workshop, og
stoler settes i ring. Denne dagen er temaet
hiv/aids. Slike informasjonsstunder kan
aldri vare lenge, forklarer Ingvild. Dop
og lite søvn gjør konsentrasjonen svært
begrenset. Dessuten blir de trøtte når de
har spist.
Workshopen er knapt over før det
ligger sluknede barnekropper rundt om
på området. På benker, under mangotrærne,
på gressplenen.
Jakten på innhold
Man blir verken rik eller berømt av å
jobbe med gatebarn. Noe behagelig liv
er det heller ikke. Men jentene liker
utfordringer. Og begge er opptatt av
at tilværelsen skal være innholdsrik og
meningsfull.
– Jeg har ikke lyst til å sitte på gamlehjemmet
og tenke på alt jeg ikke fikk
gjort, sier Hanne Beate.
Ingvild sier at hennes ambisjon i livet
er å lære mest mulig, og gjerne om mennesker
i ulike livsfaser og i ulike kulturer.
Denne kunnskapen får man ikke på
skolen. Man må ut.
– Jeg tror nok at noen av vennene
mine oppfatter meg som gal, sier Ingvild.
– Hvem drar til Colombia i ni måneder
for å jobbe nesten gratis? n
28 RØDE KORS-MAGASINET 02.08
RØDE KORS-MAGASINET 02.08 29