magasinet

TEMA: papirløse
TEMA: papirløse
PÅ UTSIDEN: Etter
seks år i Norge, må
denne mannen
fortsatt skjule sin
identitet.
De papirløse har i følge dagens regelverk rett
på øyeblikkelig hjelp, vurdering og behandling av
akutt oppståtte lidelser. De har ingen rettigheter
i oppfølging av kroniske lidelser.
bare 20 år gammel. Planen var å returnere til Etiopia
etter endt studier.
Like etter at han var ferdig med studiene, kom
brevet med krav om å forlate vertslandet:
«Han var ikke lenger student og måtte derfor
reise hjem».
I mellomtiden hadde det skjedd mye på den
politiske fronten i Etiopia. Mengistu var ikke lenger
ved makten. Familien i hjemlandet, og venner
i eksil, beskrev forholdene som meget ustabile
med få fremtidsutsikter.
«Landet er preget av politisk ustabilitet, og du
vil aldri kunne ta i bruk din utdannelse under
omstendighetene som råder» var beskjeden Davit
fikk. Alle advarte han mot å reise tilbake. Hva
skulle han gjøre i et land uten fremtidsutsikter?
Han var redd for å bli returnert.
I dag er Davit 38 år og far til en sjuåring som er
født og oppvokst i Oslo. Selv bor han også i hovedstaden.
Ifølge norsk lov har han ulovlig opphold i
Norge.
Davit kom til Norge i år 2000. Han søkte asyl.
Kjæresten fra studielandet var hyppig på besøk.
Da hun ble gravid valgte hun å flytte til Norge.
Hennes østeuropeiske bakgrunn var en fordel,
med tanken på å skaffe jobb og lovlig opphold.
For Davit ble tilværelsen derimot alt annet enn
den han hadde håpet. Avslaget på asylsøknaden
kom allerede år 2001. Da det endelige avslaget
kom, argumenterte han for å bli i landet på familiegjenforeningsgrunnlag.
Heller ikke det førte til
endring av status i saken.
Davit livnærer seg av sine oppsparte midler.
Pengene fra den tiden da han hadde arbeidstillatelse,
og jobbet som renholder på et sykehus.
Han takker aldri nei til en strøjobb. Da jobber han
svart, har han en annen mulighet? Å reise hjem
til Etiopia er definitivt ikke noe valg. Etter 18 år i
utlandet føler han ingen tilknytning til hjemlandet.
Dessuten: Hva med sønnen om han reiser
tilbake?
Takk og pris er han frisk. Ja, livet er en konstant
kamp mellom frykt og usikkerhet. Men Gud er
med ham overalt, sier han. Nei, han har verken
mistet håpet eller grep om livet.
– Det er mange andre som har det mye verre.
De som bokstavelig talt ikke fins i systemet, konstaterer
han. Han er jo tross alt der. n
«De papirløse har i følge dagens regelverk rett på
øyeblikkelig hjelp, vurdering og behandling av
akutt oppståtte lidelser. De har ingen rettigheter i
oppfølging av kroniske lidelser. Legevakten møter
denne gruppen relativt ofte og de får samme
vurdering og behandling som andre pasienter.
Enkelte kommer med falske papirer eller utgir
seg for å være andre enn den de er. Det er et
problem når pasienter skal eventuelt følges opp.
I utgangspunktet er det pasienten vi vurderer og
ikke papirene som avgjør hvilken hjelp de skal få.
Om en har hemoroide og burde opereres, avgjøres
det av sykehusene. Men hovedregelen er at det
er en tilstand som må opereres som øyeblikkelig
hjelp. En slitt hofte eller kne vil ikke bli operert.
Akutte operasjoner avgjøres om det en livstruende
tilstand eller at ikke å operere vil medføre
alvorlig komplikasjon og svekket helse».
Endre Sandvik,
direktør Legevakten i Oslo
«Politiet bruker ikke begrepet papirløse. Vi
snakker om personer som ikke kan bekrefte den
identiteten de oppgir til myndighetene. De som
er i landet uten lovlig opphold med en uavklart
identitet kan bli pågrepet. Noen blir varetektsfengslet
mens politiet jobber med å avklare
identiteten. Alle på Trandum er varetektsfengslet.
Det er enten personer uten kjent identitet eller de
som skal sendes ut. De er der i snitt 3 dager, men
i noen kompliserte identitetssaker kan de bli der
lengre».
Roar Hanssen, informasjonssjef i
Politiets utlendingsenhet
Spørsmålet og mobilnummeret spres gjennom
kontaktene våre. Det er en kamp om tiden, med
deadline rundt hjørnet. Men: Drøyt to timer
senere strømmer de inn, sms etter sms. De
forteller gjerne om et liv på utsiden av samfunnet.
Men bare på én betingelse: «Verken navnet
eller ansiktet skal stå på trykk».
Han bor i det norske
samfunnet, men er ikke
en del av det. Det byr
på utfordringer.
Kurderen foran oss er fra Iran. Han er bare
36 år gammel, men utseendemessig ser han ut til å
være godt over 40. Et utgått asylkort, utstedt ved ankomsten
til Norge i år 2002, er hans eneste form for
legitimasjon.
Reisen fra Iran var lang og farlig. Over fjellene til
Tyrkia, så til Hellas og derfra med trailer til Norge.
Men det var absolutt bedre enn å risikere døden i
et iransk fengsel. Han hadde allerede fått en ørliten
smak av livet i enecelle de tre månedene han satt
inne.
Men Norge ville ikke ta imot ham. I 2005 fikk
Karwan endelig avslag på asylsøknaden sin her, med
beskjed om å forlate landet. Det ville han ikke. Så
han er gått under jorda. Han bor i det norske samfunnet,
men er ikke en del av det. Det byr på utfordringer.
Spesielt når en lider av fysiske plager som
burde ha blitt tatt hånd om øyeblikkelig.
De uutholdelige smertene kom en dag mens han
var på jobben. Han hadde lenge prøvd å få bukt med
hemoroidene gjennom lindrende salver, uten særlig
hjelp. Har man penger i lomma, er det bare å komme
seg til de private klinikkene. Men de koster flesk,
og i hans tilfelle virket heller ikke salvene.
Den dagen så han ikke annen råd enn å oppsøke
legevakta. Selvfølgelig var det en stor risk å ta, å
henvende seg til et offentlig helsekontor når man er
illegal i landet. Valget stod mellom de skrekkelige
smertene eller angsten for å bli tatt.
Han måtte ha følge av en kamerat som behersket
norsk og kunne tolke.
«Når skulle han ha lært seg norsk? Det var ikke
særlig med norsk undervisning mens han bodde i
mottak. Og slik som han lever nå har han verken råd
eller ork til noe som helst».
På legevakta vises det utgåtte asylkortet frem. Det
funker, og han blir undersøkt. Han burde ha blitt
operert, men det skjer ikke. Kameraten tolker noe
i retning av at «siden han ikke har rett til opphold i
Norge, kommer sykehuset til å vurdere om han har
rett til en slik operasjon siden det koster noe for staten.
Han må vente på et brev fra sykehuset». Han
blir sendt hjem. Smertene er fremdeles like forferdelige
som de var. Men hva skal han gjøre?
Tre måneder senere mottar Karwan et brev fra
sykehuset. Han har fått innvilget operasjonen på
bakgrunn av pasientrettighetsloven. Paragraf 2-1
handler om retten til nødvendig helsehjelp.
Fikk stipend
Det var under Mengistu-regjeringen i Etiopia Davit
fikk tildelt stipend for å studere forvaltningsrett i
et østeuropeisk land. Han forlot hjemlandet i 1990,
IKKE TILBAKE: Etter nesten 20 år i utlandet mister mange tilknytningen til hjemlandet.
«Regjeringen besluttet i 2005 å opprette ventemottak,
blant annet for å få en bedre oversikt
over tidligere asylsøkere som oppholder seg
ulovlig i landet. Botilbudet i ventemottak gjelder
i mens de venter på utreisen. Ventemottaket skal
ha en nøktern, men forsvarlig standard med
enkel forpleining. De som bor på ventemottak
skal aktivt informeres om returordninger og
motiveres til retur. Det fins to ventemottak i
Norge – i Lier og på Fagerli i Nannestad ».
Utlendingsdirektoratet
Røde Kors utfordrer på ingen måte at det er
myndighetene som har ansvaret for å bestemme
migrasjonspolitikken og derved hvem som har
rett til lovlig opphold i Norge. Men vi påpeker det
faktum at irregulære migranter også har sosiale
og helsemessige behov og et menneskeverd, som
gjør at de som trenger humanitær hjelp må få det
– uavhengig av sin juridiske status.
Trygve G. Nordby,
generalsekretær i Norges Røde Kors
18 RØDE KORS-MAGASINET 02.08
RØDE KORS-MAGASINET 02.08 19