magasinet

Når nøden er størst
er hjelpen nærmest
TRYGVE G. NORDBY
GENERALsekretær
I NORGES RØDE KORS
2. mai slo den tropiske syklonen Nargis inn over Myanmar (Burma).Vinder
med en styrke på opp til 190 kilometer i timen raste gjennom landets største
by Yangoon i mer enn ti timer. Over to millioner mistet alt de eier.
INNSPILL
ILLUSTRASJON: ANNA FISKE
Hjem ble jevnet med jorden, trær revet opp
med røttene, strømforsyningene ødelagt og
veier sperret. På landsbygda ble 95 prosent av
alle hjem ødelagt. 22.000 mennesker er så langt
rapportert døde.
Åtte dager senere ble nabolandet Kina rammet
av et massivt jordskjelv. I den sørvestlige provinsen
Sichuan mistet over 30.000 mennesker
livet. Like mange er savnet. 4,8 millioner
– like mange mennesker som det bor i
hele Norge – har mistet sine hjem.
Responsen på de to katastrofene var
veldig forskjellig i Myanmar og Kina. I
Myanmar var hele verden vitne til hvordan
militærjuntaen som styrer landet
hindret internasjonal hjelp i å komme
inn og hvordan militæret selv ikke tok
aktiv del i redningsarbeidet. Kinesiske
myndigheter viste på sin side fra første
stund at de hadde god beredskap for å takle
denne type katastrofer og åpnet umiddelbart
for målrettet internasjonal assistanse.
En avgjørende faktor var imidlertid lik i de to
landene: det var lokale frivillige som gjorde den
første og største innsatsen når det kom til å redde
liv. Nok en gang ble det tydelig at det er den lokale
tilstedeværelsen som er spydspissen i redningsarbeidet
etter en katastrofe. De er først på plass, kan
språket og kjenner den lokale geografien og de kulturelle
kodene. Uansett overordnede planer og stor
internasjonal vilje til å hjelpe: Det er den beredskapen
man har på det aller laveste, lokale nivå som er
til nytte og redder menneskeliv de første dagene.
Betydningen av lokal beredskap har vi erfart
også i de andre store katastrofene fra de siste
årene. Enten vi snakker om jordskjelvet i Bam i
4,8 millioner,
like mange mennesker
som det bor i hele Norge,
mistet sine hjem.
Iran i 2003 som krevde 43 000 menneskeliv, Tsunamien
i 2004 som krevde 250 000 menneskeliv,
eller jordskjelvet i Kashmir i 2005 som krevde
100 000 menneskeliv. Den viktigste hjelpen er
den som blir gitt umiddelbart, basert på lokal
erfaring og kunnskap og direkte kontakt mellom
enkeltmennesker.
Vi snakker da om gode varslingsrutiner,
god førstehjelpskunnskap hos mennesker
som bor i lokalsamfunn, lokale søk- og
redningsteam og bygging av hus og infrastruktur
i henhold til at ekstremsituasjoner
kan inntreffe.
Røde Kors-bevegelsens årlige oversikt
over verdens katastrofebilde, World Disasters
Report, viser at antall naturkatastrofer
det siste tiåret har økt med 50 prosent
sammenliknet med tiåret før. Årets rapport
som lanseres 26. juni viser at 201 millioner
mennesker ble berørt av katastrofer i 2007 – en
økning på 40 prosent fra året før.
Syklonen Nargis’ styrke og intensitet overgikk alle
liknende naturfenomener befolkningen i Myanmar
hadde opplevd tidligere. Og selv om en katastrofe av
stort omfang forhåpentligvis ikke rammer Norge, er
det viktig at vi i Røde Kors, som beredskapsorganisasjon
med lokal tilstedeværelse og lokalkunnskap, er
foreberedt på at det ufattelige kan skje.
Ikke alle katastrofer kan forhindres. Men vi kan
gjøre mye for å begrense skadeomfanget. Nøkkelen
ligger i å investere i lokal beredskap, lokal kunnskap
og lokal handlekraft. n
4
RØDE KORS-MAGASINET 02.08