øvingsavdelingen som læringsarena - TEORA - Høgskolen i Telemark

Ingebjørg Strand, Høgskolen i Telemark, institutt for helsefag, 1998-2000.
forstand, og har vektlagt det studentene uttrykker som atferdsendring, ut fra hva de svarer på
gitte spørsmål. Læring gir ikke direkte en gitt atferd, verken umiddelbart eller over tid, fordi
en rekke mellomliggende faktorer vil være med på å bestemme i hvilken grad og på hvilken
måte læring eventuelt resulterer i atferdsmessige uttrykk. Læring kan i mange tilfeller
foreligge uten at det som er lært umiddelbart vises i atferd. For at læring skal kunne
registreres forutsettes det en relativ konstant situasjon, og at endring i atferd eller
atferdspotensialet kan tilskrives tidligere erfaring. Læring vil ut fra dette kunne defineres om
prosesser som fører til endring i en eller flere av dimensjonene kunnskap, ferdigheter,
kognitive evner, holdninger og andre personlighetsrelaterte faktorer.
Læring kan åpne opp for nye innfallsvinkler og perspektiver i både studenters og lærerers liv.
Ved å lære nye ord eller begreper kan personer utvikle seg. Læring skjer gjennom erfaringer
og ved å være i bevegelse i ulike retninger, for eksempel gjennom det å være i en prosess og
trenge dypere ned i noe, eller ved å gjøre ting annerledes enn før. Læring skjer ikke i et
vakuum; aktivitetene i seg selv, separate gjøremål, eller "tingliggjøring" gir ikke
sykepleiekompetanse og skaper ikke en sykepleier. Kompetanse er kompleks og skal favne
helheten i faget. Faget må defineres ut fra hva faget er og ut fra hva det betyr å være
sykepleier. Læring i vid forstand krever både en kunnskapsinnprenting og forståelse i dypere
forstand.
Moxnes (1981) knytter læring til faktiske eller potensielle endringer i atferd. Mens Svartdal
(1997: 125), definerer læring som systematisk endring i atferd tar Moxnes også med
mulighetene eller utviklingsmulighetene som læring gir i framtid. Lava (1999: 48) skriver at
et av dilemmaene er hvordan vi skal oppfatte læring for å uttrykke hva læring egentlig er.
Filosofen Aristoteles understreket at det var forskjell på å erfare med og uten viten. Å lære av
teori og erfaring innebærer blant annet at man er i stand til å oppdage og erkjenne feil og
mangler, også ved egen atferd. På den måten kan man korrigere kursen.
Jeg erkjenner at læringsbegrepet er et komplisert område å begi seg inn på. Dette fordi det
som nevnt er en rekke mellomliggende faktorer som vil og kan være med på å bestemme i
hvilken grad og på hvilken måte læring eventuelt resulterer i atferdsmessige uttrykk.
I sykepleieutdanningen kan det være vanskelig å studere læring, fordi studentene ofte lærer de
"samme" tingene på ulike arenaer, for eksempel gjennom å lese pensum eller være med på
undervisningen i skolen eller i praksis. Dette gjør forskning på læring komplisert. Keenan
(1998) hevder at vår atferd kan stamme fra tre grunnleggende kilder; arv (natur), miljø
(oppdragelse, kultur) og kjønn (kjønnsidentitet), og at disse kan ha en indirekte innvirkning på
oss. Spørsmålet om hvorvidt den ene faktoren er mer viktig enn de andre blir vel kanskje mer
teoretisk. Lærerne bør være opptatt av hvordan og hvorfor disse faktorene samspiller i
forhold til utvikling av kunnskaper, ferdigheter og holdninger.
Ut fra denne tankegangen vil arv gi oss vårt gemytt i form av temperament og personlighet.
Videre vil folk lære av sine omgivelser (miljø) og utvikle atferd etter hvert som de vokser
opp. I denne sammenheng vil kolleger kunne være rollemodeller gjennom daglige aktiviteter,
for eksempel "on the job-training". Den tredje faktoren er kjønn, som spiller en vesentlig
rolle når det gjelder å bestemme grunnleggende atferd. De fleste er klar over at kjønn har
betydning for deres natur, men det er kanskje ikke så åpenbart at kjønn også påvirker i kraft
av oppdragelse (kultur). Denne fundamentale betingingen betyr at hvert kjønn som regel
arbeider ut fra helt forskjellige atferdsregler. Det er kombinasjonen av arv, miljø og kjønn
som bestemmer hvordan folk oppfører seg (Keenan 1998).
Ingebjørg/M/Fou/Fou 1998-2000
15