Indholdsfortegnelse - Scandinavian Research Council for Criminology

hendelsestypene etterhvert kom til å bli sett som manifestasjoner av ett og samme fenomen, vold. Slik
kunne hver enkelt handling settes i system og tilordnes en straffereaksjon. Da ble det mindre relevant å
få fram hvilken mening de lokale aktørene og deres omgivelser hadde sett i det som var skjedd, det
kulturelle, personlige og enestående i alt.
Dette er igjen ett av aspektene ved tingets overgang fra å være en lokal, kollektiv arena for en
diskurs om mening, forsoning og vennskap til en offentlig arena for en diskurs om skyld og straff.
Vennskapets domstol
En annen innfallsvinkel til denne endringsprosessen får vi hvis vi studerer hvordan det blir stadig
sjeldnere at tinget brukes til å kunngjøre forsoning. Tidlig på 1600-tallet later dette til å ha vært ganske
vanlig. Skjeggete bønder sto fram og fortalte om gamle konflikter, tok hverandre i hendene og lovet
foran allmuen at de aldri skulle nære fiendskap til hverandre igjen, verken de eller deres
etterkommere. Ofte ble slike forlik formalisert rettslig, gjerne ved at hver av de to forsonede lovet å
betale store bøter til et gitt veldedig formål hvis de senere skulle komme til å bryte fredspakten. Og i
tilfeller hvor to kamphaner ikke selv tok initiativet til å opprette nytt vennskap, kunne det skje at
omgivelsene gjorde det. Da ville to av bygdens øvrige menn ta med seg de to ut av tingstuen og mekle
mellom dem, før de kom inn igjen sammen og offentliggjorde resultatet.
Alt dette vitner tydelig om hvordan det var en gammel funksjon for tinget å bringe gitte,
individuelle konflikter til opphør. Det individuelle aspektet er viktig: det dreier seg ikke om volds-
eller kriminalitetsbekjempelse på noe som helst plan. Om Olav sverget på at han ville bøte ti daler til
hospitalet dersom han slåss flere ganger med Tollef, hadde dette ikke noe å si for straffen han ville få
dersom han skulle komme til å knivstikke Peder. Det er med andre ord ikke volden retten vil til livs i
slike situasjoner så mye som det er konflikten, den uroen som truer det lokale fellesskapet. Men utover
på 1600- og 1700-tallet vendes dette, slik at det ikke blir den brutte lokale harmonien som blir
problemet, men volden. Konflikten mellom enkeltpersonene skyves til side, til fordel for konflikten
som etableres mellom gjerningsmann og statsmakt – en konflikt som løses gjennom gitt straff for gitt
gjerning.
Samtalemønsteret endrer seg på tinget samtidig med at dets funksjon blir en annen. Det er en stor
forvandling som skjer, og denne endringen utspiller seg over lang tid og under motstand. Makten er
imidlertid ulikt fordelt mellom den framvoksende staten og de små lokalsamfunnene, og skal vi finne
sporene av strid og av andre tenkemåter enn de som seiret, må vi inn i de konkrete sakene, inn i
materien selv, og se på hvordan det ble tenkt og argumentert på tinget der og da.
For meg står drapssakene som særlig talende eksempler på de tenkemåtene det her er tale om,
både fordi de kildeanførslene de har gitt opphav til, er så omfattende, og fordi deres store fallhøyde –
mye var tapt, mye sto på spill – dramatiserer tingsituasjonen så effektivt. I tillegg markerer de også
sterkt hvor viktig den lokale samtalen og fortellingen er, selv langt ut i den tiden da statsmakten og
dens menn formelt sett er blitt den rettslige arenaens sterkeste part. For selv en drapsmann kunne
overleve, dersom lokalsamfunnet kunne vinne fram med sitt syn på vennskap og forsoning som
domstolens viktigste verdier.
Moralske fortellinger om drap
Den første av mine eksempelhistorier her handler om saken mot Olav Olsen Fuglestad, som ble tatt
opp på et ting som ble satt på gården Lintjøn i Voll senhøstes 1629 i denne ene sakens anledning. Olav
hadde vært i gjestebud på Lintjøn tidligere på høsten – med både prest og lensmann tilstede – og røk
da opp i krangel med Kristoffer Anisdal. De satt ved bordet sammen og Olav sa noe ingen hørte, men
som fikk Kristoffer til å reise seg og gå: «Jeg seer Sathan regier digh. Jeg wil iche side hoes dig.» Kort
etter trakk Olav kniv; Jøran Torsteinsdatter Hylland kastet seg mellom ham og Kristoffer og fikk
Olavs kniv i armen så det ble et dypt sår som blødde mye. Mens flere av gjestene kastet seg over Olav,
gikk Jøran mot døren. På veien ut spurte hun Sigbjørn Årstad om hjelp – «Huor til hand sagde, daa
jngen raad eller meneschelig hielp at wehre.» Olav kom seg imidlertid unna og forsvant ut etter å ha
sagt til en tjenestejente at «Gud were loffuet at ieg slap med helsen i fraa dem som haffde mig paa
gulffuet». Jøran slapp ikke fra det med helsen. Hun la seg ned på bakken utenfor «oc blodet forløb
hende». I skildringen av dødsøyeblikket blir sorenskriveren sjeldent empatisk i rettsprotokollen: han
skriver om hvordan Jørans mann Peder bøyde seg over henne «med det sind som huer kand tenche» og
29