Indholdsfortegnelse - Scandinavian Research Council for Criminology

dermed ugyldig avtale. Olav forsøkte å vri seg unna en handling han vitterlig hadde begått; det kunne
flere vitner fortelle om. Det ville ikke futen godta, og derfor reiste han sak.
Omkring juletider ble saken tatt opp på nytt på lagtinget i Stavanger. Der ble Olav dømt til å
fri seg fra drapsanklagene selv tolvte, og det gjorde han på fjerdingstinget på Øvre Hetland 27. februar
1656. 24 Neste høst satt han selv i lagretten på skipreidetinget, og later dermed ikke til å ha tapt noen
anseelse gjennom denne saken. 25
Det ser ikke ut som om Olav Hæstad på noe tidspunkt har benektet at han slo Erik. Jeg har
heller ikke sett noen antyde noe annet enn at alle mente at Erik hadde dødd som følge av slagsmålet.
Likevel mener Olav at det som er skjedd, er et anliggende mellom ham og den døde. Og i dette har han
alle sambygdinger med seg, både enken Astrid, mennene fra båten og de elleve som sverget ham fri
fra den straffen som ventet en drapsmann. Den viktigste av alle som sto på Olavs side var den døde
selv.
Futen protesterte mot Olavs handlemåte, og mente at han burde «lide som en drabsmand effter
Norges loug». 26 For ham var det klart at Olav var drapsmann og nå forsøkte å vri seg unna den straffen
han fortjente. Så langt kan man si at myndighetenes fremste representant sto for en annen
rettsoppfatning enn almuen. Men futen går videre, og hevder at dokumentet Olav legger fram er et
benkebrev fordi det ble opprettet i hemmelighet. Og i og med at han retter kritikk mot måten den ble
inngått på, aksepterer han langt på vei avtalens legitimitet i prinsippet. Derfor tror jeg det er grunnlag
for å hevde at for alle de involverte partene i denne saken er det et relevant og opplagt viktig moment
at Erik forlikte seg med Olav før han døde.
Denne vurderingen finnes det ikke grunnlag for i loven. Det var kongens, statens og dermed
futens rett og plikt å se til at drapsmenn ble straffet for sine handlinger. Ingen andre hadde noen
myndighet på dette området. Men i denne saken ser vi faktisk at den avdøde og miljøet rundt ham og
drapsmannen tvinger gjennom en frifinnelse, og det med støtte også fra retten. Slik kan man si at et
drap ennå ikke er et drap i absolutt forstand – altså på den måten at det finnes allmenne og faste regler
for hvorvidt en handling skulle kategoriseres som drap. I saken mot Olav Hæstad tyder alt på at han
drepte Erik. Men det var ikke nok til å gjøre ham til drapsmann.
Begge disse sakene viser hvordan lokalsamfunnets medlemmer kan vinne fram i retten med sine
beretninger om at forsoning, tilgivelse og vennskap er viktigere enn straff. I den første ser det ut til å
være en allmenn enighet i retten om at den milde, forsonlige utgangen på saken er den riktige; i den
andre er det uttalt motstand fra den ene av statstjenerne, futen – som imidlertid likevel må gi seg. Også
her viser diskursen om vennskapet seg som den sterkeste. Men friksjonen markerer at en saksutgang
av dette slaget er i ferd med å bli usannsynliggjort: mens den første saken er fra årene like før
sorenskriverens formelle maktovertakelse og fra en tid hvor futens lokale tilhørighet er blitt oppfattet
som sterk, er den siste fra en annen tid, en tid da sentralmaktens perspektiv er i ferd med å bli det
absolutt dominerende.
Griper vi igjen til teologien, kan vi spissformulert si at det er to ulike former for kristen moral
som møtes i konfrontasjonen mellom folk og øvrighet på tinget. Staten håndhever i stadig sterkere
grad den gammeltestamentlige moral som var grunnlaget for den mosaiske rett som kom til å slå
gjennom i løpet av 1600-tallet. Her var budene absolutte og nektende: Du skal ikke slå i hjel. Denne
strenge tankegangen brytes i begynnelsen av århundret mot en mer lokal, mer folkelig og essensielt
nytestamentlig moral med ett sentralt bud: Du skal elske din neste som deg selv. 27
Den nye volden
Ut av denne brytningen kommer et nytt voldsbegrep til syne. Begrepet vold hadde vært brukt også
tidligere, men da synonymt med makt – uavhengig av om maktbruken det var snakk om, var legitim
eller ikke. Slik hadde man kunnet bruke begrepet i et spekter av sammensetninger, fra ”Norgesveldet”
24 Tingbøker fra Jæren og Dalane 19: 56bf. At han sverget seg fri selv tolvte vil si at han sverget sammen med elleve
andre, hvorav fem som han hadde valgt ut selv.
25 Tingbøker fra Jæren og Dalane 19: 101aff.
26 Tingbøker fra Jæren og Dalane 19: 38b
27 For et tilsvarende poeng i engelsk sammenheng, se Cynthia Herrup, The Common Peace: Participation and the
Criminal Law (Cambridge: Cambridge University Press 1987): 193
31