Nr 4, 2008 - Lokalhistorie.no

Har tiden 

gått fra 

urmakerne? 

04 

2008 

Tema: Håndverk og arbeidsteknikker

2 

Lokalhistorisk magasin 4/08 

Forord 

Fortida — en aktuell samarbeidspartner 

Nr. 4, 2008, Årgang 19 

Lokalhistorisk 

magasin 

meldingsblad for 

Landslaget for lokalhistorie og 

Norsk lokalhistorisk institutt 

ISSN 0802-8931 

Redaksjon 

Audhild Brødreskift (redaktør) 

Espen Andresen (red.ass.) 

Hans Hosar 

Marianne Wiig 

«I manns minne» er et uttrykk som har blitt mye 

brukt – i alle fall fram til i det siste. Mange sier at 

«manns minne» har blitt kortere med åra. Det rekker 

ikke så langt bak i tid som før. Kanskje har dette 

sammenheng med at informasjonsflyten er så mye 

mer påtrengende enn tidligere? Opplysningssamfunnet 

gjør at man skal ha tunga rett i munnen for å 

holde orden på alt man kan og alt man får vite. For 

ikke å snakke om at tida går så mye raskere. 

Man skal passe seg for å glorifisere fortida for 

mye. Det var mange tunge tak og ikke minst tungvinte 

løsninger. Synes vi som ser det i etterkant. 

Men det er et faktum at siden utviklingen tidligere 

skjedde i et mer overkommelig tempo, var overføringen 

fra generasjon til generasjon en samhandlingsprosess 

som knyttet mennesker, arbeid og 

håndverk sammen. Skulle noe nytt læres, var man 

avhengig av å gå sammen med den erfarne håndverkeren 

for å lære teknikker og håndlag utviklet 

gjennom erfaring og overlevering. Det samme gjaldt 

i arbeidet på en gård. Utviklingen skjedde ikke 

raskere enn at både bestefar og far, bestemor og mor 

var verdifulle tradisjonsbærere for barna. 

Denne overføringen av kunnskap fra den kyndige 

til lærlingen blir dekket av uttrykket Handlingsbåren 

kunnskap. Det er mye man ikke kan lese seg til, 

men som må erfares gjennom bruk og ved at man ser 

en praktisk nytteverdi. Fra 1970-tallet av har det 

gradvis blitt mer og mer aktuelt å gå tilbake til denne 

direkte overføringen av tradisjonshåndverk, noe 

som har ført til en bevisst satsing for å bevare utdøende 

håndverk og gamle arbeidsteknikker innen 

ulike fagfelt. 

Adresse 

Lokalhistorisk magasin 

Institutt for historie og klassiske fag, 

NTNU, 7491 Trondheim. 

Tlf: 73 59 63 95 

E-post: redaktorlm@historielag.org 

Internett: www.historielag.org/html/ 

lokalhistoriskmagasin.html 

Abonnement 

LLHs medlemslag får Lokalhistorisk 

magasin fritt tilsendt, med fem 

eksemplarer til hvert lag. Andre kan 

tegne abonnement. Prisen for 2008 er kr 

190,- for enkeltpersoner og kr 220,- for 

lag og institusjoner. 

Enkeltnummer koster kr 60,-. 

Det var en tid for ikke så lenge siden at veikantene 

ble slått med ljå. Ikke bare for fôrets del, men 

også for at det skulle se fint og velpleid ut. I bratte 

enger, ofte et godt stykke fra gården, ble det drevet 

markaslått, og på myrene ble det tatt torv til brenne. 

Det meste måtte gjøres med handmakt. På vinterstid 

ble høy og torv fraktet hjem med hest. Hvis man 

hadde. Alt dette var en del av en syklus som gikk 

jevnt, men i et roligere tempo enn det vi har i dag. 

Og overføringen gikk naturlig fra den ene generasjonen 

til den andre. 

Industrialiseringen, moderniseringen og mekaniseringen 

forandret på dette. Barn reiste bort for 

arbeid og skole, og kom tilbake til bygdene med nye 

idéer, kunnskap og erfaringer som gjorde tidligere 

arbeidsrutiner avlegs og for arbeidskrevende. Det 

ble den yngre generasjonen som lærte den eldre 

hvordan man gjennom nye metoder skulle foredle 

jorda, bruke maskiner og rasjonalisere. Utviklingen 

ble det som styrte kunnskapsoverføringen, og ikke 

erfaring over tid. 

Nå er denne utviklingen i ferd med å snu, noe den 

økte satsingen på lærlinger innen arbeidslivet vitner 

om. Vi har behov for arbeidstakere som kan tenke 

praktisk, jobbe med hendene og opprettholde tradisjoner 

som ellers ville bli glemt. Vi har behov for 

tradisjonsbærere, og for at man gjennom samhandling 

overfører kunnskap fra læremesteren til 

lærlingen. 

Så kan man fundere litt over tidligere tiders slit 

når man går på moltetur, og ser halvt gjengrodde 

torvdammer hvor kreklingriset henger som slør over 

kanten. Ei riktig god jul ønskes alle våre lesere! 

Adresseendringer sendes til 

Espen Andresen, på e-post: 

espen.andresen@hf.ntnu.no 

eller tlf.: 73 59 63 95. (Husk å ta med 

hvilken adresse det skal endres fra!) 

Annonser og manus 

Materialfrister i 2008/2009 for hefte 1: 

15. jan., hefte 2: 15. april, hefte 3: 15. 

juli, hefte 4: 15. okt. 

For priser, ta kontakt med Espen 

Andresen, på tlf.: 73 59 63 95 eller 

e-post: espen.andresen@hf.ntnu.no. 

Utgivelsestidspunkter 

April, juni, september og desember. 

Redaksjonen avsluttet: 

28. november 

Layout: Marianne Wiig 

Design/Trykk: Lobo Media 

Opplag: 3000 

Forsidebildet: 

Urmakeryrket er utrydningstruet. 

Her ser vi Alfred Karlsen i 

1998. Han var en av de reisende 

som drev med reparasjon, gravering 

og handel med klokker. 

(Foto: Burny Iversen, 

Glomdalsmuseet).

Om magasinet og utgiverne 

Lokalhistorisk magasin er medlemsbladet til Landslaget for 

lokalhistorie. Det er også meldingsblad for Landslaget og 

for Norsk lokal historisk institutt, som gir økonomisk og 

redaksjonell støtte til magasinet. 

Landslaget for lokalhistorie er hovedorganisasjonen for 

historielagsbevegelsen i Norge. Organisasjonens formål er å 

vekke interessen for og øke kunnskapene om lokalhistorie 

og kulturvern og slik arbeide for å gagne lokal og nasjonal 

kulturarv og kulturvekst i det hele. 

Norsk lokalhistorisk institutt er en institusjon under 

Kultur departementet. Instituttet skal gi råd og rettledning til 

aktører innenfor lokal og regional historie. Det skal drive 

egen forskning og stimulere til forskning, og skal fungere 

som nasjonalt dokumentasjonssentrum for lokalhistorie. 

4 Holder håndverket i hevd 

6 Fordyper seg i folkedrakter 

8 «Fra kornband til flatbrød» 

12 Strikkemaskinens historie 

16 markaslått i manns minne 

19 Taterarbeid til nytte og pynt 

22 Isak Selbæk — en stemme fra nær fortid 

25 einar Hovdhaugen — 100-årsjubileum 

26 Kulturringen i akershus. I teneste for småfaga 

27 Vidareføring og attreising av eit gammalt handverk 

28 Gammel kunnskap til nytte for vår tid 

30 Historisk institutt ved NTNU 50 år 

31 Hordalendingar inntek man 

33 Fra Holla til Taj mahal 

35 Gods gruve og smelteverk 

38 Juletradisjoner 

40 Bok og skrift 

Landslaget for lokalhistorie (LLH) 

Sekretariatet, Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 7491 Trondheim, 

Tlf.: 73 59 63 95. Faks: 73 59 64 41. 

E-post: espen.andresen@hf.ntnu.no 

Internett: www.historielag.org 

Bankgiro (DnB): 7874.06.15083 

Bankgiro (Sparebank1): 4200.86.73823 

Generalsekretær: Espen Andresen 

Medlemskap i LLH koster 600 kr. for lag med 

1–199 medlemmer; 900 kr. for lag med 200–499 

medl.; 1200 kr. for lag med 500–999 medl.; 1500 

kr. for lag med 1000 og flere medlemmer. For lag 

og fylkesledd uten personlige medlemmer og lag 

med bare livsvarige medlem mer og æresmedlemmer: 

kr. 900. 

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) 

Observatoriegata 1b, 0254 Oslo 

Postboks 8045 Dep., 0031 Oslo 

Tlf.: 22 92 51 30 

Faks: 22 92 51 31 

E-post: nli@lokalhistorie.no 

Internett: http://www.lokalhistorie.no 

3 

Innhold 

Lokalhistorisk magasin 4/08

4 


Tema: Håndverk og arbeidsteknikk 

Frykten for at små og gamle håndverk skulle forsvinne satte fart på 

opprettelsen av Norsk handverksutvikling (NHU) i 1987. Leder 

Eivind Falk er stolt over bidraget. 

Holder håndverket i hevd 

Av Rannveig Mølmen Nergården 

En norsk offentlig utredning (NOU) fra 

1986 pekte på problemet med at enkelte 

håndverksfag var i ferd med å forsvinne. 

Året etter ble Norsk handverksutvikling 

(NHU) opprettet, og de fikk i oppdrag å 

lage et register over håndverkere i landet 

vårt. Registreringen munnet ut i årbøker 

med navn, kontaktinformasjon og fagområde 

på en rekke personer godt oppe i 

årene. Lesningen var urovekkende. 

– Bøkene viste at det fantes mange, 

gamle folk som hadde mye kunnskap om 

håndverk. Det deprimerende var at kunnskapen 

ikke ville overleve eller bli videreført 

bare ved registrering. NHU måtte 

finne en løsning for å ivareta kunnskapen. 

Raskt. Klokka gikk, sier leder 

Eivind Falk ved NHU. 

Løsningen ble å opprette prosjekter 

hvor eldre tradisjonsbærere overførte 

håndverkskunnskap til yngre fagpersoner 

og andre interesserte. Prosjektene 

skal sikre videreføring av tradisjonelle 

håndverk, særlig håndverk som er i ferd 

med å dø ut. I tillegg vektlegges kunnskap 

innen håndverksfag som regnes som 

viktige for bygnings- og kulturminnevernet, 

som for eksempel smiing, tørrmuring, 

tradisjonell tømring og kunnskap 

om materialkvalitet. 

– Prosjektene tar for seg forskjellige 

håndverk, men også spesielle teknikker 

innen hvert enkelt håndverk. Mange av 

teknikkene er lokalt forankret, sier Falk. 

Han forteller at handlingsbåret kunnskap 

er metoden som tas i bruk. Det betyr 

at kunnskapsoverføringen skjer gjennom 

en praktisk læresituasjon, hvor en som 

kan håndverket lærer bort til en som tilegner 

seg kunnskapen. Stikkordet er 

samhandling. 

– Det er vanskelig å lese seg til denne 

kunnskapen. Man kunne lest ti bøker om 

strikking, men det er først når man 

hermer etter bestemor, en lærer eller 

andre som kan, at kunnskapen setter seg. 

Læringsprosessen går ut på å etterligne, 

se, få korreksjoner og praktisk rettled- 

ning, sier lederen, og legger til at det er 

viktig å skille mellom kunnskap om noe 

og kunnskap i noe. 

– En arkitekt kan mye om å bygge 

hus, men klarer neppe å bygge hus selv 

som eksempelvis en snekker. Den som 

har kunnskap i noe, bærer den levende 

kunnskapen og kan lage med egne 

hender. 

Selv om NHU etterstreber å opprettholde 

mindre håndverksfag, må de se at 

enkelte fag går tapt eller får mindre 

fokus. 

– Markedet svinger, og etterspørselen 

etter de ulike håndverksproduktene varierer. 

Men når et produkt får en oppsving, 

la oss si det blir populært å gå med hatt 

igjen, trenger vi den kunnskapen som 

hattemakerne besitter. 

Og det er nettopp derfor Falk mener at 

det er verdifullt å videreføre all slags 

kunnskap. En gang i framtida kan vi få 

bruk for den. Men han er enig i at det kan 

virke sært å ivareta eldgamle håndverk.

– Det kan være kunnskap som virker 

sært å ivareta fordi det ser ut til at vi ikke 

trenger den lengre, men som sagt svinger 

markedet. Ett eksempel er at Stortinget 

har bestemt at alle fredede hus i Norge 

skal pusses opp innen 2020. Og for å få 

til det, samt tilfredsstille riksantikvarens 

krav, er vi nødt til å ha kunnskap om 

teknikker, verktøy og materiale fra den 

tida husene ble bygd. Av og til er det 

eldste det beste, smiler lederen. 

Han er stolt over den jobben NHU har 

gjort i over 20 år med å videreføre tradisjonell 

håndverkskunnskap, og han 

gleder seg til arbeidet videre. 

Institusjonen er organisert slik at seks 

ansatte er stasjonert på Maihaugen; i Julingården 

på friluftsmuseet, og fire 

ansatte befinner seg henholdsvis i Troms, 

på Vestlandet, Sørlandet og i Østfold. I 

tillegg er tre stipendiater innen tekstil, 

metall og tre tilsatt for perioden 2008- 

2011. De ansatte er ofte ute i felten som 

prosjektansvarlige, hvor den sentrale 

oppgaven er å dokumentere kunnskapsoverføringen. 

Enkelte prosjekt foregår i 

utlandet, slik at norske håndverkere skal 

få bedre tilgang på egnede arenaer. Det 

kan være fag som leirmuring, sølvsmed 

og urmaker. Til sammen starter NHU 

opp rundt 50 prosjekt i løpet av ett år. 

Resultatet er at kulturarven lever videre, 

og at yngre håndverkere får kunnskap 

som andre kan lære av. Noen ganger 

åpner prosjektene opp næringsveier for 

deltakerne. 

– Det er gøy og hyggelig når kunnskapsoverføringen 

gir grunnlag for 

arbeid, men vårt mandat er først og 

Bildet lengst til venstre: Tradisjonsbærer Detlev Ruhland lærer bort seilmakerfaget til 

fagperson Jörn Bohlmann. (Foto: Inger Smedsrud). Midten: Thomas Orderud lærer is-saging 

av Karl Garder (Foto: Øyvind Gryteland/NHU). Høyre: Tarjei Gjelstad er i ferd med å lære seg 

skimakerfaget. (Foto: Hanne Bergseth). 

fremst å ta vare på kunnskapen og utvikle 

den videre. 

Falk oppfordrer folk – tradisjonsbærere 

og lærevillige håndverkere – til å ta 

kontakt. På den måten kan nye prosjekt 

se dagens lys. Kontaktinformasjon finnes 

på Maihaugens nettsider: 

Eivind Falk er leder for Norsk handverksutvikling. 

(Foto: Rannveig Mølmen Nergården). 

www.maihaugen.no/default. 

aspx?id=327. 

Rannveig Mølmen Nergården er tidligere 

journalist i GD, Lillehammer, nå 

nettansvarlig ved Oslo City. 

Norsk handverksutvikling 

• Oppstart i 1987 

• arbeider på oppdrag fra Kultur- 

og kirkedepartementet og 

Kunnskapsdepartementet 

• Arbeider med vern, videreføring 

og utvikling av håndverk som 

kunnskap, uttrykksform og yrke 

• Skal opprettholde og styrke små og 

verneverdige håndverksfag 

• Kunnskapsoverføring og dokumentasjon 

gjennom prosjekter 

• ansvar for det nasjonale registeret 

over håndverkere 

• Stipendiatordning for håndverkere 

• Hovedkontoret lagt til maihaugen 

på Lillehammer 

(Kilde: NHU)

6 



NHU utlyste tre stipendiatstillinger i år og mottok 90 søknader. 

Mona Løkting var den heldige utvalgte innen tekstil. 

Fordyper seg i folkedrakter 

Av Rannveig Mølmen Nergården 

Bunadsmester Mona Løkting var ikke i 

tvil da hun fikk tilbudet om en av stipendiatstillingene 

ved NHU. 

– Jeg svarte selvfølgelig ja! Jeg hadde 

lenge ønsket meg mer praktisk utdanning, 

og følte at jeg var moden for noe 

nytt etter 14 år hos Husfliden på Lillehammer, 

sier hun, og setter seg ned på 

stolen stående i verkstedet hjemme. 

Løkting har hatt interesse for og holdt 

på med søm store deler av livet. Hun gikk 

kjole- og draktsyerfaget på videregående 

skole og åpnet deretter systue i Rælingen. 

Senere flyttet hun tilbake til hjembyen 

Lillehammer, fikk jobb som hjemmesyerske 

og etter hvert ansvaret for systua på 

Husfliden. I løpet av årene har hun tatt 

svennebrev i bunadtilvirkerfaget, tatt 

mesterbrev, gjennomført deltidsstudiet 

drakt og samfunn og gått på kurs i 

Danmark. 

– Det har blitt en del teori i det siste, 

så jeg ser fram til å jobbe mer praktisk 

med håndverket. Jeg er opptatt av å øke 

min egen kunnskap, slik at jeg får videreført 

faget og blir en bedre formidler. 

Hun har alltid hatt interesse for historiske 

drakter og gamle moteplagg, og det 

er nettopp dette hun skal fordype seg i de 

neste tre årene. Hun skal arbeide i verkstedet, 

reise rundt, herme etter tradisjonsbærere 

og samle stoff for å lære mer 

om norske folkedrakter. Det er folkedrakter 

som har gitt inspirasjon til vår 

tids bunader. 

– I arbeidsplanen har jeg skrevet ned 

hva jeg ønsker å jobbe med, men det er 

vanskelig å tenke tre år fram i tid. Fokuset 

skal i hvert fall være på folkedrakter. Jeg

Bildene til venstre: Det har blitt sydd en 

del bunader til familien Løkting på fem. Til 

høyre syr Mona Løkting på sin egen rondastakk 

med rutaliv. Dette er sirlig håndarbeid. 

(Foto: Rannveig Mølmen Nergården). Bildet 

til høyre: Ingunn Undrum lærer repslaging. 

Dette er et eksempel på et utrydningstruet 

håndverk, sammen med urmaker og felemaker, 

mens tømrer og murer er de to største 

håndverksfagene i Norge. (Foto: Hardanger 

Fartøyvernsenter). 

vil blant annet prøve å finne ut tanken 

bak plaggene, hvordan draktene satt på 

kroppen, hvorfor de ble klipt og sydd på 

den og den måten. Og for å få svar må jeg 

ut å se, snakke og sy, sier Løkting, og 

legger til at hun ikke stiller helt blankt. 

Bakgrunnen, samt flere år i styret for 

Norsk Folkedraktforum, gjør henne godt 

rustet til stipendiatoppgaven. 

– Det er viktig å lære mer, utvikle seg 

i faget og sørge for at kunnskapen sendes 

videre. Jeg ønsker at håndverket skal leve 

videre, og da trenger vi noen som vet nok 

til å overta. 

Det er ikke mange som kommer etter 

henne i bunadsbransjen, men Løkting 

syns ikke målet bør være å utdanne flest 

mulig heller. Hun tror grunnen til lav rekruttering 

i bunadtilvirkerfaget, skyldes 

få lærlingplasser, vanskelig arbeidsmarked 

og lite design. 

– Som bunadsyerske tenker man ikke 

nytt som designere, men går tilbake i det 

gamle. 

Bunadsmesteren er skeptisk til framtiden 

ettersom mer og mer av bunadsproduksjonen 

legges til utlandet. 

– Jeg er redd det tradisjonelle håndverket 

forsvinner og erstattes av maskiner. 

Jeg håper den framtidige bunadsbrukeren 

ser bunaden som mer enn et 

festplagg. Det ligger mye historie og 

kultur bak håndverket. 

Det er ingen tvil om at Løkting er engasjert 

i faget sitt og ivrig etter å lære 

mer. Sammen med en faglig veileder og 

god kontakt med arbeidsgiveren NHU, 

gleder hun seg til erverve ny kunnskap. 

Til glede og nytte for henne selv – og 

andre. 

Små håndverksfag 

Det finnes 31 små håndverksfag per i dag, og disse har tre 

kjennetegn: 

1) Få utøvere 

2) Behov for et begrenset, men stabilt antall nye utøvere 

3) Ivaretar tradisjonelle teknikker, materialer og metoder 

• Blyglasshåndverker 

• Bunadstilvirker 

• Buntmaker 

• Bøkker 

• Børsemaker 

• Duodjar 

• Forgyller 

• Gipsmaker 

• Gjørtler 

• Glasshåndverker 

• Gravør 

• Herreskredder 

Ål bygdekvinnelag gav nyleg ut dvd’en Tre damer og ein draktskikk 

– eit blikk på folkedrakttradisjonen i øvre Hallingdal. Dei 

tre damene er Anna J. Myro (96), Ragna Vetteren (85) og Aagot 

Noss (84), alle fødde i Ål. Her har me både idealisten, 

• Håndbokbinder 

• Håndvever 

• Kostymesyer 

• Kurvmaker 

• Maskør- og 

parykkmaker 

• modellbygger 

• modist 

• Nautisk 

instrumentmaker 

• Optroniker 

• Orgelbygger 

• Salmaker 

• Seilmaker 

• Skomaker 

• Smed 

• Storurmaker 

• Strikkhåndverker 

• Sølvsmed 

• Tredreier 

• Treskjærer 

(Kilde: NHU) 

skreddaren og forskaren, og saman formid lar dei kunnskap om 

kleda, klesskikkane og samanhengen med omverda. Dvd’en 

kan kjøpast hjå Gerd Haug, Sundrevegen 71, 3570 Ål, e-post: 

haugfolk@online.no. 

7 




8 


Kornbehandling før siste krig 

«Fra kornband til flatbrød» 

av audun Dybdahl 

Gjennom tusenvis av år har kornprodukter 

vært en viktig del av kostholdet også i 

vårt land. Nå for tiden blir praktisk talt 

alt korn tresket med skurdtresker og kjørt 

med traktor til den nærmeste mølle. Fortsatt 

lever det imidlertid mennesker som 

har deltatt i aktiviteter knyttet til kornbehandling 

som har sine røtter i middelalderen. 

Jeg ble forbauset da Einar Sjøli 

kunne fortelle at han i sin ungdom hadde 

vært med på å treske korn med sliul 

(«slu») sammen med sin far. Det skjedde 

tidlig på høsten, før den egentlige treskingen 

fant sted. Da ble det benyttet 

hestevandring og piggmaskin. Dette var 

en sjelden ekspertise, som måtte utnyttes. 

På forhånd hadde to andre eksperter 

(Norolv Foss og Anders Ramsø) arbeidet 

med min gamle International treskemotor 

for å få den i driftsmessig stand. Når 

familien dessuten hadde 30-års-jubileum 

for overtagelsen av bruket Litlenget på 

Skaug i Rissa kommune, fant vi ut at 

tiden var inne for en markering. Arrangementet 

«Fra kornband til flatbrød» 

gikk av stabelen med ca. 150 besøkende 

den 13. september. Dagen ble gjennomført 

i samarbeid med gode naboer og 

Skaugdal bygdekvinnelag. På et tidlig 

tidspunkt ble det satt ned en arrangementskomité 

bestående av Aud Eli og 

Audun Dybdahl, Jorid og Kato Haarberg, 

Norolv Foss, Svein Skaug, Dordi Stokkaune 

og Anders Ramsø. 

Siktemålet med korndagen var å vise 

alle arbeidsprosesser fra kornband til 

ferdig flatbrød. Denne målsettingen ble 

da også nådd, rent bortsett fra at det 

neppe hadde blitt noe vellykket flatbrød 

med melet vi produserte på håndkvernen. 

Det er en del praktisk arbeid som må 

gjøres for å komme i havn med et slikt 

arrangement, men medhjelperne gikk til 

oppgaven med stor entusiasme og deltok 

på alle nivåer. Først måtte det skjæres, 

staures og kjøres kornband. Videre måtte 

det lages en platt og rigges til utendørs 

for en rekke aktiviteter som i eldre tid 

foregikk inne på låven. Dette måtte 

gjøres av plasshensyn. 

Først måtte vi skaffe oss en passe 

mengde kornband. På Tungtrø på Stadsbygd 

var det en flott havreåker som ble 

tidlig ferdig. Det viste seg fort at de eldste 

hadde arbeidsteknikken intakt, selv om 

det var svært lenge siden noen hadde 

skåret korn med skjurrru på alvor. Noen 

steder hadde man på 1800-tallet både 

sigd og skjurru, men jeg har ikke hørt at 

sigd har vært brukt i manns minne i

Rissa. Sigden hadde et mye rettere blad 

enn skjurrua. 

Jeg la merke til at veteranene skar 

kornet slik at det samlet seg opp mot 

venstre fot. Først måtte man lage en 

bendil. Man tok en håndfull kornstrå, 

som man vridde sammen i toppen. Deretter 

delte man bunten i to og la den på 

bakken med knuten opp. Så skar man så 

mye korn at man hadde nok til et band og 

la stråene på tvers av bendilen. Endene 

på bendilen ble så strammet til i kryss og 

vridd sammen til en solid knute (se 

illustrasjonene). 

Neste arbeidsprosess var vanligvis å 

sette opp rauk av så mange band det gikk 

på en staur. Vi kjørte kornet direkte til 

Litlenget og stauret det der. Jernstauren 

på Litlenget er temmelig kort, slik jernstaurene 

i eldre tid gjerne var. Metallet 

var dyrt. I trestaurene ble det slått inn en 

spiker til støtte for det nederste bandet. 

På hver staur kunne det bli plass til 8–10 

band. Kornaksene skulle vende mot sør 

og bendilen mot øst for å oppnå best 

mulig tørking. 

Korndagen ble startet med «slutrøsking». 

Einar Sjøli og undertegnede 

var aktører. Sliulen er et eldgammelt 

redskap som har to deler, dettvolen og 

handvolen. De to delene kan være festet 

sammen på ulike måter, men hos oss er 

På bildet øverst 

til venstre ser vi 

Einar Sjøli som 

skjærer korn med 

skjurru og samler 

det mot venstre 

legg. (Foto: Audun 

Dybdahl). Under ser 

vi hvordan bendilen 

er strammet og nå 

vris til. Foto: (Audun 

Dybdahl). Nærmest 

til høyre stapper 

Audun Dybdahl hull i 

bakken med en gammel 

jernstaur. (Foto: 

Haakon Dybdahl). 

Lengst til høyre: Anders 

Ramsø staurer 

korn. (Foto: Audun 

Dybdahl). 

det vanligvis tre ringer av lær som henger 

sammen. Den ene går gjennom et hull i 

dettvolen, mens den på motsatt side 

beveger seg rundt et spor ytterst på handvolen. 

Det gjør at dettvolen kan svinges i 

en fin sirkelbevegelse. Det var vanlig at 

man la kornbandene i en ring med kornet 

inn mot midten. Treskerne (som oftest to) 

lot så dettvolen falle ned på kornbandene 

med taktfaste bevegelser. Når bandene 

var ferdig tresket på den ene siden, ble de 

snudd og prosedyren gjentatt. 

Når kornet er tresket løs, blir halmen 

fjernet. Var det bygg, måtte kornet få en 

ny omgang med sliulen for å slå løs 

agnene. Det ble kalt tining. Neste ledd 

ble da å fjerne halmpiper og agner. Til 

det bruket hadde man en trekasse med 

mange hull. Denne «helsålden» kunne 

henges opp og ristes frem og tilbake, slik 

at kornet forsvant ned gjennom hullene 

og halmen ble liggende igjen. 

Til slutt ble så kornet kastet for å skille 

ut rusk og støv og sortere det etter kvalitet. 

Kasteren satte seg på en lav krakk og 

tok en passe kornmengde i kastspjeldet. 

Kornet ble så kastet bortover det tette låvegulvet. 

Agner og tom hams falt ned rett 

foran kasteren, mens det tyngste og beste 

kornet seilte langt av gårde. Det beste 

kornet ble neste års såkorn. Noe skulle 

males til grøt- og brødmel. Kornet ble så 

øst opp i sekker og båret på stabburet. 

På 1800-tallet begynte bønder på 

større gårder å treske kornet ved hjelp av 

lokalproduserte treskeverk og «kjørhjul» 

(hestevandring). Det var likevel utstyr 

som passet bedre på Reins kloster enn på 

småbruk. Mot slutten av hundreåret ble 

det også på mindre plasser tatt i bruk 

såkalte piggmaskiner. Piggmaskinene 

hadde en enkel mekanikk. Ved hjelp av 

to sveiver ble en valse med påsatte jernpigger 

dratt rundt. En person løste opp 

bendiler og rakte kornbandene til ileggeren. 

Halm og korn kom ut samfengt på 

andre siden. Her måtte det også være et 

par personer som ristet kornet ut av 

halmen og tok unna halmen. Det var 

tungt arbeid å dra piggmaskinen, ofte var 

det tre personer som dro samtidig. Det 

var ikke så uvanlig at flere småbrukere 

gikk sammen om å kjøpe en 

piggmaskin. 

Enda mer avansert ble det da rå muskelstyrke 

ble erstattet med motorkraft. I 

mellomkrigstiden bestemte fire småbrukere 

på Djupdalen seg for å gå til anskaffelse 

av en International forbrenningsmotor. 

Det var August, Rolf, Johan H. og 

Torger, alle med etternavnet Dybdahl. 

Ifølge Trygve Dybdahl ble motoren 

første gang startet opp bededagen 1928. 

Min bestefars piggmaskin av merket 

9 



10 



Heinrich Lanz ble bygd om for motordrift. 

Det var samme utstyr som ble brukt 

på korndagen på Litlenget. Etter krigen 

ble motoren brukt til å dra et treskeverk. 

Man forflyttet seg da fra bruk til bruk, og 

det var gjerne mye folk som hjalp til. 

Etter hvert kom det også mer raffinerte 

metoder for kornrensing. Helsålden 

og kastespjeldet gikk ut av bruk og kastemaskinen 

overtok. Kastemaskinen er 

visstnok en kinesisk oppfinnelse. Alle 

kvaliteter korn, ugress og halmstubber 

ble drysset ned på toppen av maskinen. 

På vei nedover passerte materien flere 

bevegelige sålder med større og mindre 

åpninger. Det gjorde av man fikk separert 

halmstubber, korn og ugressfrø. Sveiven 

drev samtidig en vifte som blåste bort 

rusk og rask. Jeg kan huske at jeg dro 

kastemaskinen for min bestefar en gang 

på 50-tallet. Det var nok for å få best 

mulig kvalitet på korn som skulle til 

mølla. 

Halmen var også en ressurs som ble 

tatt vare på. Da den skulle brukes til 

dyrefor, ble den først hakket opp til 

stubber. I første halvpart av 1800-tallet 

hadde man såkalte skjærkister. Det var 

en trerenne på føtter med en kniv i ene 

enden. Dette hjelpemiddelet ble avløst av 

fabrikkfremstilte hakkmaskiner der 

halmen ble matet frem mellom to valser 

og kuttet av to kniver som satt på et stort 

jernhjul. Hakkmaskinen har nok også 

kuttet mange fingre i årenes løp. Hakkelsen 

ble gjerne lagt i bløt og gitt kyrne 

med litt mel på toppen. 

Kornet ble lagret på stabburet før det 

ble kjørt til nærmeste mølle, noe som 

gjerne foregikk på sledeføre. Mindre 

mengder kunne også males på handkvern. 

Under siste krig skulle okkupasjonsmyndighetene 

ha nøye oppgaver 

over hvor mye mel som ble produsert. 

Mange steder ble det tatt i bruk gammelt 

Øverste bilde: Tresking med sliul. Aktørene 

er Einar Sjøli og Audun Dybdahl. (Foto: 

Haakon Dybdahl). Nest øverst: Her foregår 

sålding. Kato Haarberg med kornskufla, Einar 

Sjøli med helsålden fra 1891. Den har i sin 

tid tilhørt Hågen Dybdahl. (Foto: Haakon 

Dybdahl). Nest nederst: Einar Sjøli sitter på 

en lav krakk og kaster korn ved hjelp av et 

kastespjeld. Legg merke til at det tyngste 

kornet legger seg i en fin bue lengst borte fra 

kasteren. (Foto: Haakon Dybdahl). Nederst: 

Tresking med piggmaskin. Audun Dybdahl 

løser opp bendilen og leverer kornet til 

ilegger Einar Sjøli. Svein Skaug (til venstre) 

og Kato Haarberg sørger for trekkraft, mens 

Martin Hegerberg og Norolv Foss tar unna 

halmen med rive og sule. (Foto: Knut Inge 

Blix Furuseth).

utstyr for å male korn i det skjulte. Jeg 

har en ganske stor handkvern fra Finnli 

som etter alt å dømme ble laget for å lure 

myndighetene. Stenene er så store at de 

nok stammer fra en bekkekvern. De innsprengte 

granater avslører at stenene må 

ha kommet fra Selbu. 

En håndkvern har en del felles trekk 

med en bekkekvern. Begge typer har en 

understen som ligger i ro. I en bekkekvern 

er det en kvernkall som blir drevet 

rundt av vannkraft. På toppen av kvernkallen 

er et jern som går gjennom understeinen 

og ender i et T-formet jern som 

passer inn i et spor i undersiden av overstenen 

(kalt «sægglet»). Avstanden 

mellom stenene kan reguleres ved å heve 

eller senke kvernkallen. Overstenen på 

en håndkvern hviler også på et jern som 

kan reguleres opp eller ned. I dette tilfellet 

er det likevel ikke jernet som driver 

stenen rundt. I overstenen er det boret et 

hull og festet et handtak. Det er ganske 

tungt å dra en stor handkvern. 

Melet ble oppbevart i store kister. 

Ofte hadde de to rom, ett for havremel og 

ett for byggmel. Går vi et par hundre år 

tilbake i tid, ble melet stort sett brukt til å 

koke grøt og til å bake flatbrød. Koking 

og steking foregikk over åpen ild i grua. 

Flatbrødbaking ble også demonstrert på 

korndagen. Dordi Stokkaune laget deig 

og kjevlet ut på bakstfjøla. Ved hjelp av 

en «spuddu» (samme ord som spyd), ble 

leiven overført til bakstjarnet som hvilte 

på en brannfot. Under ble det fyrt med 

finhogd bakved. Resultatet ble et velsmakende 

flatbrød som gikk ned på høykant. 

Alt i alt ble det etter min mening en 

svært vellykket dag, noe som først og 

fremst skyldtes dyktige og iherdige medhjelpere 

med mangeartede kunnskaper. 

Opprinnelig skrevet for Skomskott 2008, 

medlemsbladet for museumslagene i Rissa. 

Audun Dybdahl er professor i middelalderhistorie 

ved NTNU, men har også 

arbeidet i museumsvesenet. 

Øverste bilde: Her prøvekjøres den motordrevne 

piggmaskina. Einar Sjøli mater 

maskina. (Foto: Knut Inge Blix Furuseth). 

Nest øverst: Halmen hakkes i hakkmaskin. 

Kato Haarberg drar mens Einar Sjøli mater 

med halm. (Foto: Knut Inge Blix Furuseth). 

Nest nederst: Svein Skaug og Kato Haarberg 

prøver å male korn på den store handkvernen. 

(Foto: Haakon Dybdahl). Nederst: Her er vi 

kommet til enden på produsjonslinjen, kornet 

er blitt til flatbrød. Det er Bjørg Dyrendahl 

som steker flatbrødet på bakstjarn i grua. 

(Foto: Haakon Dybdahl). 

11 



12 



Fra husflid til hjemmeindustri 

Strikkemaskinens historie 

Av Annemor Sundbø 

Strikkekunstens opprinnelse fortaper seg i historiens mørke. 

Men blant annet en framstilling av en strikkende jomfru 

Maria fra 1300tallet viser at teknikken var utbredt i europeisk 

middelalder, og ganske sikkert i hundrer av år før det. 

Den første navngitte norske strikkersken var omstreiferkvinnen 

Lisbet Persdatter, som ble arrestert for trolldom i Stavanger 

i 1634. Hun livnærte seg blant annet ved å strikke strømper. 

Vi kan snakke om en egen norsk strikketradisjon i 

utvikling fra tidlig på 1800tallet. I 1860årene kom de første 

hjemmestrikkemaskinene på markedet. Det skapte nye 

muligheter. 

Garnnøster som dannes om til kronestykker 

Med tråd og pinner var det mulig å skape alt fra de mest kunstferdige 

helgedagsplagg til bunnsolide hverdagslige sliteplagg. 

Strikkearbeidet ble utført med ferdighet, følelse og erfaring. 

Kvaliteter, størrelse og fasonger ble tilpasset bruksformål og 

klima på øyer, i dalfører og fjellbygder. 

Etter hvert som flukten fra landsbygda økte på siste del av 

1800-tallet, ble ikke de lokale husflidstradisjonene med på 

veien. Moter og livsstil endret seg. En god del håndverksteknikker 

og mønstre gikk tapt. Bygdekultur ble vraket til fordel 

for bykultur som var påvirka av utenlandske motetrender. 

Store internasjonale mønstringer satte fokus på moter og 

nye oppfinnelser. Den første virkelig store verdensutstillinga 

var i London, Crystal Palace, i 1851. Der ble det vist alt fra 

maskiner til råvarer og ferdige kunstindustrielle produkter. 

Tekstilindustrien var i ei rivende utvikling etter at spinnemaskinene 

kom i bruk på slutten av 1700-tallet. Kvinner som 

tidligere hadde hatt ullarbeid og spinning som en naturlig del

Bildet til venstre: Firmaet Hjemmeindustri A/S, som formidlet salg 

og utleie av Bi-strikkemaskiner, hadde hovedkontor ved den gamle 

Østbanestasjonen i Oslo. Bildet øverst til høyre: Her ser vi forfatterens 

egen Bi-strikkemaskin fra ca. 1920. Den ble kjøpt i en bruktbutikk 

i 1987. (Foto: Annemor Sundbø). Nederst: Rundstrikkemaskinene 

kunne også utføre vrangbord om man satte på en skive med et ekstra 

nålesett. Mønster var ikke så enkelt å lage som tegningen kunne tyde 

på. Produktinformasjonen lød ellers: «Denne maskinen er ualmindelig 

letløpende og arbeider uten den støi og larm som ellers vanlig følger 

andre maskiner, og er derfor ogsaa særdeles godt egnet for svake og 

sykelige mennesker.» (Sitatet og illustrasjonene er hentet fra heftet 

Sikker og god inntekt med Strikkemaskinen «Bi» som ble utgitt av 

Hjemmeindustri A/S ca. 1925). 

av hverdagslivet, kunne nå bli satt til fabrikkarbeid som billig 

arbeidskraft. De fleste gifte kvinner ble i hjemmet, men rundt 

1850 ble det mulig å skaffe seg egen symaskin, og om lag femten 

år senere kom hjemmestrikkemaskinen. 

Maskinene kunne bli et inntjeningsverktøy ved å gi økt 

produksjon utover det som var familiens behov. Kvinner kunne 

strikke for salg for å innbringe klingende mynt og dermed 

styrke familieøkonomien, og på samme tid bli mindre avhengig 

av mannens inntekt. Ved å ta imot bestillinger på søm og strikking 

både fra industri og private, kunne kvinner selv nedbetale 

de kostbare maskinene. 

«BI» — inntekt 

Det var tradisjon for organisert hjemmeindustri ute i Europa 

etter hvert som mekaniserte vev- og strikkemaskiner fikk utbredelse. 

Harris Tweed er et velkjent varemerke for eksklusivt 

ullstoff. Det ble vevet på mekaniserte vevstoler etter et hjemmeproduksjonssystem 

som gjorde det mulig for en øybefolkning 

å overleve ytterst mot havet vest for Skottland, på Ytre 

Hebridene. 

Slike produksjonsnettverk ble også bygget opp i nordiske 

land med mekaniserte strikkemaskiner for at kvinner kunne 

skaffe seg en bi-inntekt. Et av firmaene, Hjemmeindustri A/S, 

lå i 2. etasje på Jernbanetorvet 11 i Oslo, men hadde også avdelingskontorer 

i Bergen, Stavanger og Trondheim i 1920-årene. 

Virksomheten formidlet salg og utleie av strikkemaskinen 

«Bi». De lovet 12 års garanti og garantert rett til å levere ferdig 

arbeid. Hjemmeindustri A/S tilbød gratis undervisning ved 

hovedkontoret i Oslo, på avdelingskontorer i andre større byer, 

eller hos medarbeidere som måtte bo i nærheten. Etter 4-5 

timers undervisning skulle man være fortrolig med maskinen. 

Det ble også tilbudt korrespondanseskole i strikking. Maskinene 

ble fritt levert til dampskip eller jernbane. Slagordet i annonsene 

var: «Alle deres ledige stunder er forBi»! Strikkemaskinene 

skulle gjøre garnnøster om til kroner, i følge annonser 

som florerte i aviser og ukeblader. 

Overfor kundene som kjøpte rundstrikkemaskinen «Bi» 

forpliktet Hjemmeindustri A/S seg til å kjøpe det som ble produsert 

«pr. fiks kontant». Men produktene måtte være utført 

etter instruksjoner og med garn fra Hjemmeindustri A/S, som 

betalte arbeidslønn utenom garnvekta. Garnet måtte kjøpes inn 

av produsentene. Ved levering av ferdige produkter ble garnet 

godtgjort etter samme pris pr. kilo som innkjøpspris. Det ville 

si at restgarnet ble strikkerens kostnad. 

Arbeidslønna var fra kr. 7,20 til kr. 12,- og opp til kr. 14,40 

pr. dusin for enkelte typer sportsstrømper i 1929. Det loves i 

reklamen at en strømpe kan strikkes på 10–15 minutter. 

13 



14 



Jeg betviler at tidsangivelsen inkluderer spoling, montering 

og etterbehandling, men om man kunne produsere 4 sokker i 

timen, måtte det 3 timer intens strikking til for å klare et dusin. 

Som deltidsarbeid er det ikke sikkert at ei husmor kunne avse 

tid til et helt dusin om dagen ved siden av alle andre husmorplikter. 

Med en lønn på 10 kroner pr. dusin må det produseres 2 

1/2 dusin, 30 strømper, bare for å dekke den månedlige avbetalingen 

på strikkemaskinen. I tillegg måtte en legge ut for garnkostnadene 

– før man kunne begynne å tjene ei eneste krone! 

For mange kvinner var maskinstrikkingen nattarbeid som 

startet etter at familien hadde falt til ro. 

«I mer en 60 år har vore maskiner været utbredt over verden» 

(…) Omkring 10.000 maskiner har, bare i det forløpne aar, 

utgaaet fra fabriken», skriver Hjemmeindustri A/S i sitt hefte 

Sikker og god inntekt med Strikkemaskinen «Bi» fra ca. 1925. 

En rekke strikkemaskiner av dette slaget var på markedet, 

og hver av maskintypene hadde egne firmaer som bygget opp 

nettverk av hjemmeprodusenter. Bare i en årgang av Allers 

1930 blir lignende strikkemaskiner avertert: «Are», sølvmodellen; 

«Laila», La Laboneuse; «Victoria», Hemsticking Stockholm; 

og altså «Bi», en fast biinntekt. 

150 kroner pr. måned i arbeidsfortjeneste frister A/S Husflidsmaskiner 

i Keysers gate 5 i Kristiania med i en annonse i 

Allers Familiemagasin i 1922 for alle som kjøper strikkemaskinen 

«Favoritt». I tillegg fantes Stricks, Husqverna, Skramstad 

og en rekke tyske og amerikanske maskiner på markedet. 

Hjemmeindustri A/S garanterte sikker og god inntekt gjennom at de 

forpliktet seg til å kjøpe opp det som ble produsert etter instruksjoner 

og med garn fra firmaet. Bildet til venstre viser forsiden av heftet 

Sikker og god inntekt med Strikkemaskinen «Bi» som ble utgitt av 

Hjemmeindustri A/S ca. 1925. 

Oppstart til hjemmeproduksjon 

Ifølge avisannonser kom hånddrevne strikkemaskiner i bruk i 

enkelte hjem så tidlig som rundt 1870. I Christianssand, maskinstrikker 

Ottilie Major strømper i 1871, og Tobine Meland i 

Skippergaden mottar strikking på maskin til «meget billige 

priser!» 

Annonser for strikkemaskinene begynner i 1860-årene. 

Opplæringen kunne blant annet foregå i tukthusene i byen. Jeg 

har spekulert litt på om det er derfor ikke maskinstrikking har 

vært helt «stuerent» og lite omtalt i historien om våre tekstilhåndverk. 

Selv om strikkeinnretningen lager maske for maske 

med samme resultat som strikkepinnene, bare med en annen 

type nål og med den forskjell at omgangene utføres med en 

håndsveiv i større hastighet, er ikke maskinlaget strikk alltid 

betraktet som fint nok eller som et håndverk. Maskinstrikkeplagg 

er på en måte blitt stebarn i vår strikkehistorie, fordi det 

er det gamle håndverket museer og kunstsamlinger verdsetter. 

Men maskinstrikka gensere har sin egenart selv om de ikke 

alltid har et like personlig preg som et håndarbeid får. Med 

maskin kunne det strikkes raskere med tynnere garnkvalitet og 

større maskefinhet. Maskinene kunne også strikke dobbeltsidig, 

slik at det ikke ble liggende lange trådsprang løst på vranga 

slik som i håndstrikk. På denne måten har formgivere stått 

friere i å velge motiv. De tidligste maskinstrikkedesignene ser 

likevel ut til å være henta fra tradisjonelle håndstrikkeplagg, 

som rosetrøyer, setesdalsborder og småmotiver fra navnekluter, 

men også britiske mønster som Fair Isle og Argyl. 

Spesielt populær var golfjakka på første del av 1900-tallet, 

noe Hjemmeindustri A/S viser i vareutvalget sitt fra 1920årene. 

Strikkemaskinens forhistorie 

Den første innretningen som kunne lage en maskerekke om 

gangen, var utarbeidet av en englender, William Lee, som søkte 

patentbeskyttelse i 1589. Strikkeapparatet ble mer og mer mekanisert, 

og ble kalt en «strømpevevstol». Den kunne utføre 10 

dagers arbeid på én dag. Maskinen nådde Norden ved at de skal 

ha blitt smuglet inn til Sverige i 1723 og blitt forbedret. 

I Danmark var det stor produksjon av slike maskiner, spesielt 

i området rundt Hammerum i Jylland. Tradisjonelt var håndstrikkeproduksjonen 

organisert i såkalte bindestuer, hvor hele 

nabolag kunne komme sammen for å strikke om kveldene. 

Produksjonen økte betraktelig med innførsel av håndstrikkemaskiner. 

Gjetergutter ble såkalte hosekræmmere, og fra 1741 

fikk de lov å drive handel i vintersesongen med håndstrikkevarer. 

I Danmark var det forbudt for hosekremmerne å selge 

maskinstrikk. Det var et laugsbeskyttet fag, og handel med 

slike varer krevde borgerbrev. 

I Norge gjaldt ikke de samme restriksjonene på slutten av 

1700-tallet, og landet vårt ble sett på som et slaraffenland for 

ullvareselgere. Etter hvert kom napoleonskrigene med blokade 

og handelsrestriksjoner, og Norge ble løsrevet fra Danmark i

Med enkle strikkemaskiner var det mulig å produsere en rekke «tidsriktige» 

produkter. Flere av disse ble strikket på flatstrikkemaskiner 

hvor det var enklere å utføre mønsterstrikk. Også denne illustrasjonen 

er hentet fra heftet Sikker og god inntekt med Strikkemaskinen «Bi». 

Hjemmeindustri A/S ga ut flere hefter av denne typen. 

1814. Nå ble det innført forbud mot innførsel av danske strikkevarer. 

Landet vårt hadde tidligere blitt oversvømt av billige 

importerte strikkevarer. Dette kan vi blant annet også lese ut av 

tollregnskaper og historier om danske handelskarer som kjøpte 

opp strikkevarer i massevis i Jylland for å videreselge det i 

Norge. 

Med selvstendigheten fulgte økte krav om å bruke egne 

materialer framfor utenlandsk import. Det ble agitert for at den 

norske bondemann måtte kle seg i selvtilvirkede varer som 

skulle utføres i norske materialer. For eksempel stod det i avisen 

Bjørgvin 13. januar 1816 følgende oppfordring: «Til mine ædle 

Søstre: Maatte vi lære at agte vort eget at hente vor bedste Prydelse 

av oss selv og hos oss selv». 

Vi fornorsket de importerte strikkevarene ved å hente elementer 

og motiver fra vår egen tradisjon, mens vi sendte sideblikk 

til utenlandsk stas. I 1847 innbyr Bergen Haandverkerforening 

til en landsomfattende industriutstilling, hvor norske 

varer vises sammen med utenlandske modeller og maskiner. 

Deriblant var det strikkevarer. 

Strikkefaget tilhørte ikke bare kvinner. Utenfor hjemmet 

var «strømpeveving» et fag som hadde egne laug, men det var 

kun menn som kunne bli laugsmedlemmer og få yrkestittelen 

«strømpevever». Faget hadde sju års læretid, svennebrev og 

mesterprøve. Men i hjemmene hadde kvinner en fri stilling til 

å strikke til eget hushold og småhandel. Jeg har ikke funnet 

kvinner med yrkestittelen «strømpevever». 

På Jylland i Danmark ble det alene i Hammerun Herred i 

1845 strikket 17 772 trøyer for salg, i tillegg ca. 200 000 par 

sokker og strømper, 35 688 vanter og 7366 par bukser. Strikkemaskinen 

ble også kalt «fangvöv», virkestol eller fladvev, i 

tillegg til strømpevevstol. 

Den første strømpevevstol er registrert i Norge i 1758. Produksjon 

av «rauhuver» kom igang på slike maskiner ved Enighetsfabrikken 

i Stor-Elvdal. Inspektøren ved anstalten, Skramstad, 

fikk premie i 1804 for å ha framstilt to «strømpe- 

vevestoler». 

I 1833 bekjentgjør H.J. Myhrebø at han er kommet med sitt 

«Strømpevæverie som forfærdiger Strømper, Nattrøier, Underbenklær, 

samt Nathuer saavel af uld som Bomuld». 

Banksjef Fritz Heinrich Frølich, en jyde, drev en mangesidig 

virksomhet i Christiania. Blant annet startet han en liten trikotasjefabrikk 

i midten av 1840-årene. Det vakte stor forundring 

at det gikk an å få slik fart på strikkinga bare ved å dreie på en 

sveiv. 

Og da de små, enkle husholdnings-strikkemaskinene kom 

på markedet etter ca. 1863, ble de raskt spredt rundt i landet 

vårt, og det ble fart på produksjon av trikotasjeprodukter. 

Et lite tilbakeblikk… 

Jeg fikk en strømpestrikkemaskin første gang i 1980-årene. Jeg 

hadde mange års tekstilstudier bak meg og stor nysgjerrighet 

på vår tidligste tekstilindustrihistorie ved at jeg ble eier av en 

sjoddyfabrikk. Tross dette hadde jeg aldri tidligere blitt oppmerksom 

på disse håndmaskinene. I dag har jeg en samling på 

ca. 10 maskiner, og møter stadig flere rundt om som kan fortelle 

historier om at det har funnes en slik i familien. De fleste 

er knyttet opp mot historier om slit, nattarbeid, vanskeligheter 

med levering og store problemer med å oppfylle strenge krav 

som mottakersentralene satte. Mange har nok drømt om den 

dagen det ble mulig å sette bort maskinen og heller få fritid til 

å hygge seg med strikkepinnene. 

I dag er det egne nettsteder for disse gamle strikkemaskinene 

som er blitt klenodier mange steder i utlandet. Det finnes 

til og med et eget nettmuseum, Ralph Kankos «Antique Sock 

Knitting Machine Internet Museum» (se nettadressene www. 

victiques.com/Knit_Museum/crankyk.htm og www.victiques. 

com/Knit_Museum/Amuseum.htm). 

Annemor Sundbø er utdannet kunsthåndverker, tekstildesigner 

og faglærer i vev og tegning. Hun drev i mange år sjoddyfabrikken 

Torridal Tweed og Ulldynefabrikk ved Kristiansand, 

og har i dag sitt eget vev og strikkeverksted i Ose i Setesdal. 

Sundbø har skrevet flere bøker innen sitt fag, sist Usynlege 

trådar i strikkekunsten (Samlaget 2005), som denne artikkelen 

bygger på. 

15 



16 



Markaslått i manns minne 

av Joralf Halgunset 

Arbeidet med å slå småeng i marka, 

såkalla markaslått var svært utbreidd 

mange stader. Slåtten i utmarka gikk føre 

seg etter at graset heime var slegi og stort 

sett komi i hus. Graset på dyrkajorda 

heime var av grovare slag, her var ekrene 

gjødsla, fraua, og dei vart kalla fraueng. 

Mange løer står enno og mange namn 

som Storslettet, Likkjslettet vitnar om 

tidlegare tiders onnearbeid (slette kjem 

her fra slått og ikkje frå terrengformasjonen 

ei slette). 

Kvart gardsbruk hadde slik slåtteeng. 

Den beste slåttemarka var i skogsterreng, 

der ein laut rydde skog før det vart forhold 

for grasvokster og ljåslått. Graset her var 

bladrikt og næringsrikt. Men slik slåtteeng 

var begrensa attåt at det kunne vera 

arbeidskrevjande å opparbeide slik eng. 

Difor laut folk, og ikkje minst husmenn 

og småbrukarar slå graset på myrer og i 

myrdrag og myrglenner i skogterreng. 

Store myrareal vart «skråpa» rein for 

gras. Det var lite gras på desse 

myrflatene. 

Det var ei klår kjønnsfordeling i arbeidet. 

Å slå med ljå var mannfolka sitt 

område, og å breie graset utover var 

kvinnfolkarbeid. Når det var lite gras, 

vart det ikkje gras samanhengande. Da 

vart graset raka saman i høyræker (ei 

høyråk). Der det var mykje gras, vart det 

tjukke ljåskårar, og graset dekte all mark 

som var slegi når det vart breidd jamnt 

utover. Når det var slik, vart det kalla 

einbrei. 

Til å rake saman gras (og høy) vart det 

brukt ei rive med relativt breitt rivehovud 

og korte tindar (7–10 cm lange). Desse 

rivene vart kalla breiarriver, eller og 

tausariver. (Sjå fig 3). 

Når ei slo med ljå, var det viktig å 

utnytte dogga om morgonen, for ljåen 

beit betre når grasbotnen var fuktig. 

Graset som var slegi fram til eit stykke 

på føremiddagen vart vendt etter middagen 

(som vanlegvis var kl 12.00) dersom 

det var sol og høytørk. Alle, både vaksne 

og ungar som evla ei rive, var oftast med 

på vending. Ein starta da nederst dersom 

det var einbrei, og var det høyreker så 

spreidde mannskapet seg på fleire i 

gongen. Der fleire var i lag, gikk slåttafolket 

etter kvarandre. Kvar einskild tok 

om lag 80–100 cm innpå høyflaket, sette 

riva på skrå i forhold til marsjretningen, 

og på den måten fekk ein snudd og løfta 

på graset. Det som hadde liggje nærast 

bakken kom no opp, slik at det óg kunne 

få sol på seg og tørke. 

Det hendte ikkje så sjeldan at sola 

svikta, og det vart slutt på høytørken. 

Serleg dersom det var litt grovare for, så 

vart det halvtørre graset sett i såter på 

slutten av økta, eller før óg viss det vart 

regn. Dette vart gjort for at kvaliteten på 

Høystengene vart oppbevart frå eit år til 

neste. Her er dei hengt opp på veggen til 

farfarløa. (Foto: Joralf Halungset). 

foret skulle forringast minst muleg, også 

om det vart dagar utan høytørk. Når ein 

sette såter, gikk ein fram på følgjande 

måte: Først raka ein saman (vanlegvis) 

tre vender til ein skår, dvs ein rull. Så tok 

ein saman eit par meter frå enden av 

rullen og innover til ein dunge. Deretter 

tok ein ein tilsvarande bit av rullen frå 

andre sida av dungen. Denne la ein oppå 

den første ved hjelp av rive og hender og 

føter i samarbeid. Til slutt forma ein såta 

så kompakt ein greidde, nettopp for at 

væte ikkje skulle trenge inn i det halvtørre 

graset. Heile operasjonen med å 

lage ei såte laut skje raskt, for det kunne 

bli mange såter på ei ekre, og det gikk 

ikkje å somle med å laga dei til. I markaslåtten 

var det mindre vanleg å lage 

såter. 

Når det såg ut til å bli høyvér att, var 

det tid for å kaste såtene. Det vil seia at 

såtene vart strødd utover så jamnt som 

muleg. Men no brukte ein berre hendene, 

eller kanskje somme brukte gaffel. Og så 

var det same rutinen opp att, med vending 

ved middagsleite – og kanskje ny såting 

viss høyvéret svikta enda ein gong. Men 

var ein heldig, kunne ein så høye dette 

fóret før det vart kvelden. Ikkje rart at 

slåttefolket følgde nøye med vérvarslinga, 

etter at radioen vart eit vanleg møbel, 

og før den tid var det viktig å kunne spå 

véret. 

Høying av flathøy, eller å høye på 

marka som det óg vart sagt, føregikk 

med ein eigen teknikk. Ved høying der 

det var tunt med gras, laut ein fare over 

eit større areal for å få nok høy til eit lass. 

Difor var det vanleg å setje høylass. Det 

betyr at lass vart lesst, og så vart lassa 

køyrt (eller dregi) inn til høyløa etterpå, 

kanskje første dagen. 

Å lesse eit markalass føregikk på følgjande 

måte: 

Først skaffa ein seg ei høystong. Ei 

høystong var ei beinast muleg stong av 

ein trestamme, på om lag tre meter 

lengde, og med eit tverrmål i rotenden på 

ca 10–12 cm. Høystengene vart oppbevart 

frå eit år til neste. (Sjå bildet øverst 

på sida). 

Ei slik høystong plasserte ein på 

bakken, på ein mest muleg flat og tørr 

stad. Så la ein fem kvistar, kvar på ca 1,5

m lang, på tvers av stonga, slik det er vist 

i fig 2. 

Desse kvistane kallast høyve’ar. Dei 

var av lauvtre, bjørk og selje var mest 

vanleg. Nokre av kvistane vart tatt vare 

på og lagt oppå høyet i løa, og seinare 

oppå vinterlasset når det vart køyrt heim. 

Lauvet på kvistane vart óg nytta som mat 

til husdyra. 

Fig 2: Høystong med høyvedar lagt på 

Sjølve høyinga gikk føre seg på denne 

måten: Vaksne karar bar høyet i kjemmer 

og la dei på høystonga etter eit bestemt 

mønster, sjå fig 4, 5 og 6 nedanfor. (I mi 

dialekt sa ein kjembe, med tydeleg b, 

men nærare normalspråket er nok med 

dobbel m). 

Fig. 3: Øverst tauget som vart bruka på 

høytonga ved gjøring av lass. Nedanfor ei 

høytong som vart nytta når ein skulle gjøre i 

hop lasset. Deretter ei breiarrive som var lett 

med breitt hovud og korte tindar. Nederst ei 

lessarrive. Ho var kraftigare og hadde lengre 

tindar. Hovudet var også krummare enn på 

breiarriva, og skaftet var kortare. 

Kvinnfolka – tausene – raka saman 

høyrækene i dungar. Desse dungana vart 

kalla muar, og samanrakinga vart óg 

kalla at ein mua høyet. For å lage ei 

kjemme, bruka ein lessarriva, sjå fig 3. 

Når ein skal lage ei kjemme, set ein 

fram eine foten og brukar leggen som ei 

støtte som ein pressar høyet mot med 

riva. Sjå fig 4. Så tar ein bit for bit av mua 

og pressar det mot leggen heilt til ein har 

ei bør. Så tar ein tak midt på kjemma og 

trekkjer ho opp for å få pressa høyet enda 

meir saman. Med riveskaftet mot hovudet 

vippar ein så kjemma opp på skuldra. Er 

ho godt kjemma, er det inga problem å 

bera ho. Dersom ein har vori slarkåt med 

kjemminga, kan det hende at ho rausar 

saman. Det var skamleg, og ein dårleg 

attest for slåttakaren. Det vart da sagt hos 

oss at ein fóla.(Merra får fól) 

Ungar hadde som oppgåve å ta opptak, 

det vil seia å ta med seg resten av høyet 

etter at kjemma var bori bort. Alltid vart 

det litt høy att, og det var viktig å få med 

seg alt. Det var ein høveleg jobb for 

ungar. 

Ved lessing av lasset, la ein først ei 

kjemme på kvar ende av stonga, så to 

midt på, trekt noko ut frå midtlina i lasset 

for å få litt breidde. Dei fire neste plasserte 

ein like eins, i same rekkefølgje. 

Talet på kjemmer i eit lass var litt avhengig 

av storleiken på kjemmene og kor 

grovt høyet var. Mest vanleg etter mi erfaring 

var at ein avslutta med ei kjemme 

i kvar ende, no lagt litt lenger inn på 

lasset, og så til slutt ei midt på lasset. Til 

saman elleve kjemmer. Men som sagt, 

talet kunne variere og vera både tolv og 

tretten. 

Når lasset var lesst, skulle det gjerast 

opp. Det vil seia at ein trykte høyet saman 

og «friserte» lasset ved å rake av lause 

høystrå og sørge for å få dei godt inn i 

lasset. Dette kunne vera viktig viss ein 

ikkje skulle køyre inn høyet med ein 

gong. Da kunne det hende at lasset vart 

ståande ute i vind og regn før ein rakk å 

få høyet i hus. Og da måtte ein ha ein 

form på lasset som gjorde at lausvæte 

rann av og ikkje skjemte høyet. 

Når det var tid for å køyre lasset til 

løa, var det vanleg å bruke ein eigen spesiallaga 

slede. Vogn var som oftast ikkje 

råd å bruke. I myrlendt terreng, som var 

vanleg, skar vognhjula seg ned i bakken. 

Slede var derfor køyredoningen. Sleden 

hadde ikkje jarn under meiane heller. 

Fig 4 (øverst): 

Her blir det laga 

kjemme. 

Fig 5 (nest 

øverst): 

Her er kjemma 

kome på aksla. 

Fig 6 (nest 

nederst): 

Dei fire første 

kjemmene i lasset. 

Fig 7: 

Eit markalass. 

Nederst eit som 

er gjørt med 

høytong. 

(Alle teikningar: 

Joralf Halungset). 

17 



18 



Oppå sleden, på remmane i kvar ytterkant, 

var det ikkje uvanleg at det var festa 

ein trekrok som skulle sørge for at lasset 

heldt seg på sleden utan å binde det meir 

fast. 

Før ein kunne begynne køyringa, laut 

ein gjøre saman lasset. Til det brukte ein 

ei høytong som var mellom halvannan og 

to meter lang, sjå fig 3. Høytonga var 

laga av to reier, mest vanleg av bjørk. 

Reiene var kløyvd, og dei var felt inn i eit 

tverrtre i kvar ende. På det eine tverrtreet 

var det festa ei børkevidje, som gjerne 

var forlenga med enda ei, og i den andre 

enden var det tvinna inn ein nesting. 

Denne nestingen vart tredd inn på rotenden 

av høystonga (i seinare tid brukte ein 

taug). På den andre enden brukte ein taug 

med ei rennelykkje som ein tredde på 

stongenden. Andre enden av tauget slo 

ein rundt tverrtreet og så stramma ein til 

så hardt ein greidde. (Før ein starta 

Klara Marie Brødreskift på toppen av ein 

høystakk på byrjinga av 1960-talet. Her er det 

sett stakk fordi det ikkje er plass på låven til 

alt høyet. (Foto: Gunnar Brødreskift). 

høyinga, var det vanleg å legge høytonga 

og vidjenestingane i vatn eit døgn eller 

så). 

Etter at lasset var gjørt saman slik, 

tok ein tak i høyvedane under og velta 

lasset på sida. Så køyrde ein (eller drog 

viss ein ikkje hadde hest) sleden attåt, 

sette han på kant inntil lasset og bikka 

sleden og lasset opp. Dermed var lasset 

på sleden, ferdig til å bli frakta til løa. 

Somtid vart det aktuelt å setje stakk. 

Det var under to tilhøve at det kom på 

tale. For det eine, dersom det vart meir 

fór enn det var rom for i løa. Det andre 

var dersom slåtteenga var svært langt 

unna løa eller ein ganske enkelt ikkje 

hadde tilgong til løe. Da vart løysinga å 

setje høyet i stakk. (Sjå bildet til 

venstre). 

Samanlikna med stakken på bildet 

var nok stakkane i marka mindre. Eit mål 

var at det i ein stakk skulle vera minst tre 

markalass. I botnen la ein da ei rad med 

høyvedar, og så var det viktig å få ei 

kjegleform på stakken slik at regnet 

kunne renne av. I midten var det ei 

stakkstong som høyet vart lagt rundt. På 

toppen var det vanleg, slik eg kjenner til 

det, å leggja ei stor torv som var skori ut 

i myra Ein laga eit hól i midten slik at 

torva kunne treast nedover stakkstonga. 

Torva sin funksjon var å halda toppen og 

dermed høyet nede så ikkje vinden fekk 

tak, og dernest å redusere inntrengjing 

av vatn frå toppen. 

Joralf Halgunset, født 1937, er er leder i 

Malvik historielag.

Taterarbeid til nytte og pynt 

av Tore Lande moe 

Fastbuande har hatt mange namn på dei 

reisande. Det er tater, fant, splint, omstreifar 

osv. I norske dialektar er det 

oftast noko negativt assosiert med desse 

namna. Sjølv har dei reisande kalla seg 

vandringar, rom eller nett reisande. I 

somme miljø har tater dei seinare åra 

vorte ei akseptert nemning (Taternes 

landsforening, TL). Det kan skuldast at 

dei ser opphavet sitt frå tartarar (mongolsk 

folkegruppe) som var i den svenske 

hæren på 16–1700-talet, og i fredstid 

reiste rundt og selde ulike varer eller 

utførte visse handverk. Den svenske 

granskaren Lars Lindgren, som sjølv er 

av reisande slekt, TattareLindgren, 

påviser eit slikt opphav. 

Nettsidene til romanifolkets informasjonssenter 

konkluderer likevel med at ei 

nedstamming frå sigøynarar er det 

trulege. Det er den meininga filologar 

alltid har hatt, men som dei reisande 

sjølve meiner er feil. 

«Fantefortegnelsen» 

Ved folketeljinga i 1845 var det ei eiga 

teljing av «..saakaldte Tatere eller Fantefølger». 

Resultatet vart ei liste med 1145 

personar. 700 av dei var namngjevne. 

Den siste lista, «Fantefortegnelsen», her 

kalla FF, gir eit godt oversyn over tenester 

og handverk som dei reisande utførte 

midt på 1800-talet. Dei kan delast i følgjande 

kategoriar: Hesteskjering; 

«uærleg arbeid», småhandverk og 

metallarbeid. 

Kastrere hestar 

Utover 1700-talet føregjekk det ein 

debatt, med utgang i militærkrinsar, om 

På det øvste bildet ser vi Aleksander (Sander) 

Pettersen som reiste eit langt liv i Rogaland 

og Hordaland som «båtfant» og blikkenslager. 

(Fotograf: Ukjent. I privat eige). Tinga på 

bildet nedanfor er kjøpte på auksjonar og 

referert til som taterarbeid. Vi ser to typar 

kleskrokar, gryterist og eggekorg. Trådarbeid 

vart rekna som typisk taterarbeid. Dette var 

ei videreutvikling av metallarbeidet som ein 

finn att i Fantefortegnelsen midt på 1800talet. 

(Foto: Tore Lande Moe). 

19 



20 



hesteal og brukshestar. Bøndene føretrekte 

hingstar og meinte dei klarte seg 

best mot rovdyr. Ulempa var at dei kunne 

sparke kvarandre halvt i hel når dei slost 

om revir. Dei militære peika på at det 

kunne ikkje verta noko skikkeleg al, når 

det krydde av hingstar på beite. Skorne 

hestar, vallakar, var dei beste og rolegaste 

brukshestane. I siste halvdel av 1700-talet 

var det vanleg å skjere dragonhestane. 

Dei som utførte tenesta, fekk brev på å 

reise med handverket i fredstid. Me finn 

dei i større og mindre følgjer, særleg på 

Austlandet og i Trøndelag. Ein kan sjå 

ein link frå desse til tartarar i den 

svenske hæren på 1600-talet og til somme 

av dei reisande som står nemnde i FF. Vel 

15 prosent av dei som er nemnde med 

yrkestittel i FF oppgir hesteskjerar eller 

kursmed/dyrlege som profesjon. 

Kniven skal ha tilhøyrt «Tater-Gustav». Det 

dreier seg truleg om Gustav, son til Stor- 

Johan, som reiste eit langt liv på Austlandet. 

Kniven med skaft og slire i nysølv vert også 

rekna som typisk taterarbeid. På nettsidene 

til dei ulike taterforeiningane er det lenker 

til dei som arbeider med mellom anna knivar 

og trådarbeid i dag. Ein del av arbeida har 

høg dekorativ kvalitet, slik både kniven og 

kakefatet på bildet under viser. (Foto: Tore 

Lande Moe). 

«Uærleg arbeid» 

«Uærleg» tyder i denne samanhengen ein 

negativ kvalitet som var knytt til visse 

handlingar/arbeid og personar som 

utførte dei. Bøddelen hadde kontakt med 

«uærlege» fangar og vart smitta sjølv. 

Rakkaren og nattmannen (som fjerna 

åtsel og tømde privetane) var uærlege. 

Kastrering av hestar vart sett på som 

uærleg/ureint. Det same gjaldt å slakte 

dei, flå dei og dels det å ete hestekjøtet. 

Eilert Sundt har ei soge som godt illustrerer 

kor lite dei reisande lot seg påverke 

av bondesamfunnet sine reglar og fordommar. 

Eit taterfølgje tok på seg å 

slakte og flå ein hest på ein gard i 

Romsdal. Det beste kjøtet steikte dei og 

åt det saman med brennevin som var ein 

del av løna, og dei «..holdt sig lystige paa 

dette for de sammenstimlede Bønder saa 

afskyelige Maaltid». Som avslutning 

takka leiaren i følgjet for maten og ønskte 

bonden hadde ein like feit og velsmakande 

hest å slakte neste gong dei fòr 

gjennom bygda. 

«Merraflåar» er ikkje ein tittel dei 

reisande smykka seg med, men tradisjonsoppteikningar 

syner at så lenge førestellingane 

om uærlege/ureine sysler 

var rådande, var det dei som utførte arbeidet. 

Hos fastbuande var desse fordommane 

så inngrodde at styresmaktene såg 

det som ein belastning. Det same gjaldt 

andre rakkarsysler, til dømes kastrering 

og flåing av hundar og kattar. 

Skorsteinsfeiing hadde og lenge ein 

status på line med desse. I FF er det tittel 

for meir enn 11 prosent.

Diverse handverk 

I FF er det nemnt fleire mindre handverk 

som dei reisande utførte. Det er vevskeibitting, 

korglaging, kammaking o.a. 

Desse utgjer mest halvdelen av alle yrkesnemningar. 

Det mest utbreidde var 

vevskeibinding. Ei vevskei er den rama 

som skil varp-trådane (dei vertikale 

trådane) og som ein slår innslaget inn i 

veven med. I Noreg var dette handverket 

kjent mellom dei reisande tidleg på 1700talet, 

medan det var ukjent i Sverige. Ein 

svensk handverkshistorikar skriv at den 

«tålmodsprøvande vävskjedssløiden» på 

inga vis kunne høve for «detta folkelement». 

Men så feil kan ein ta. Ein lyt 

rekna med at mange av dei meir heimegjorde 

vevskeiene som finst på norske 

museum er produserte og selde av dei 

reisande. 

Metallarbeid 

Om lag 22 prosent av yrkestitlane i FF 

gjeld metallarbeid. Det er nemnt 15 ulike 

handverk med blekkslaging og støyping 

(knappestøypar, gjørtlar) som dei største. 

I andre halvdel av 1800-talet overtok 

enkle gjenstandar av blekk meir og meir 

for tidlegare heimelaga tregjenstandar, 

innan hushald og mattilverking. Seinare 

kom takrenner av blekk. Aksel Larsen, 

«den siste roande omstreifaren», reiste i 

meir enn 60 år mellom Bergen og Måløy 

med sjølvtilverka blekktøy. Først var det 

spann og mindre gjenstandar. Seinare 

gjekk det i takrenner. Slekta hans kom 

Med utgangspunkt i Canada har det blitt utvikla eit nytt 

omgrep i kryssingspunktet mellom kulturvern, handverk 

og næringsutvikling. Det er den canadiske arkitekten og 

etnologen Cyril Simard som har hovudæra for dette, og 

som i dag er president og leiande administrator for det 

internasjonale nettverket for økonomusea, IENS. Organisasjonen 

har hovudkvarter i Quebec. I Canada er over 50 

slike museum etablert sidan starten i 1992. Eit økonomuseum 

er sentrert rundt ei handverksbedrift som legg til 

rette for besøkjande, der desse blir presenterte for handverket 

i sin historiske samanheng. Det er rom både for det 

reint tradisjonelle handverket og for nyskaping innan 

tradisjonen. Det er også opna for andre typer tradisjonell 

næringsverksemd, som til dømes tradisjonell framstilling 

av matvarer, som kan danne kjerne i eit økonomuseum. 

frå Vik i Sogn. Dei var kjente i heile Sognefjorden 

for ei rad produkt, knivar, ljåar, 

spann, mjølkesilar, kaffikjelar, spøtekrokar 

og «hundre andre ting», som dei 

hadde laga opp om vinteren og reiste 

rundt og selde i sommarhalvåret. Ei spørjeliste 

om reisande sitt arbeid frå 1947 

(Ord og Sed sp.l. 108), syner blekkarbeid 

som det absolutt dominerande. 

Endring over tid 

Ei samanlikning mellom yrkesgruppene 

i FF og Ord og Sed-lista syner at den 

store variasjonen i handverk og tenester 

som er nemnt frå 1845, er snevra inn til 

nokre få, hundre år seinare. Vevskeiene 

vart produserte på verkstader i Oslo. 

Utdanna dyrlegar kastrerte hestane. Lovverket 

sette elles forbod mot at reisande 

skulle ha hest. Ålmenn opplysning tok 

bort marknaden for «uærlege» sysler. 

Det som vart den store nisjen, var blekkarbeid. 

Først ei rad mindre produkt, 

seinare takrenner. Då plastrennene tok 

over, vart somme reisande flinke til å 

tilby blekkbeslag på vasskant- og mønebord. 

Stegar på bygningar var og ei tid eit 

salsprodukt. Dei reisande har alltid vore 

flinke å finne sysler som let seg kombinere 

med eit ambulerande tilvære. I eit 

land fylt av utkantar har dei såleis hatt 

viktige funksjonar. Betra logistikk har 

teke bort noko av desse funksjonane. Ei 

anna sak er at tradisjonelle handverk 

også har vorte borte i samfunnet elles. På 

antikvitetshandlarane sine nettsider har 

«tater-fantearbeid» vorte ein eigen kategori. 

Mykje er kjøken- og dekorgjenstandar 

i tråd(streng)arbeid. Det gjævaste 

produktet er taterkniven. Han varierer i 

kvalitet, men dei beste tilhøyrer toppen i 

sin sjanger. Ein kjennar uttaler at sett i 

høve til arbeidstilhøva dei vart laga 

under, i eit fang i ein vegkant, vitnar dei 

alle om duglege handverkarar. 

Trådarbeid som vert laga i dag har 

oftast ein dekorativ funksjon. 

Område der dei reisande framleis har 

ein nisje, er som musikarar og spåkoner. 

Med meir aksept for ein romanibakgrunn 

har fleire landskjente musikarar kome 

«ut av skapet». At det også har vorte 

større interesse for deira eigen tradisjonssong, 

er jo eit stort gode. 

Dagbladet sine lysingar for spåmarknaden 

har ikkje vorte færre dei siste åra. 

At også politikarar søker slik kunnskap 

skulle ikkje gjera interessa mindre. Når 

synske «Jorun» opplyser at ho er av taterslekt, 

så reknar ho vel det som ei 

kvalitetssikring. 

Tore Lande Moe er konservator ved 

Sunnhordland museum. 

Kjelder 

Om ikkje anna er opplyst er innhaldet 

henta frå: 

Tore Lande Moe: Omstreifande 

grupper i Noreg. Magistergradsavhandling 

i etnologi. UiO 1975. 

Økonomuseum — eit nytt museums- og næringskonsept 

Den 10. april i år vart konseptet for alvor utvida ut 

over sitt canadiske opphav. Da vart nemleg EU-prosjektet 

Economuseum Northern Europe lansert. Det er eit samarbeidsprosjekt 

mellom Canada, Irland, Nord-Irland, 

Færøyane, Island og Norge. Av særleg interesse her er det 

kanskje at prosjektleiinga er lagt til Hordaland fylkeskommune, 

med Terje Inderhaug i spissen. Det er planar 

om å etablere 18 nye økonomuseum i Nord-Europa over 

ein treårsperiode, av desse fire i Hordaland og eit i 

Aurland i Sogn og Fjordane. Sjå nærare om dette t.d. på 

fylkeskommunens nettstad http://www.hordaland.no/ og 

på hovudorganisasjonens nettstad http://www.economusees.com/index.cfm. 

Sjå også annonsebilag om Canada 

frå Aftenpostens temautgjevingar i oktober 2008. 

21 



22 



Isak Selbæk — en stemme fra nær fortid 

For ei tid tilbake fikk redaksjonen tilsendt ei bok med nedtegnelser fra 1947–1953. 

Innholdet var skrevet av en Lensvikbygg, Isak Selbæk, og er besvarelser på spørsmål 

fra Norsk Etnologisk Gransking. Her finner vi grundige og velskrevne beskrivelser 

på likt og ulikt i dagliglivet, både ute og inne. Selbæk forteller om skikker, 

tradisjoner og arbeidsteknikker, både de han husker selv, men også det han har fått 

fortalt fra barnsben av. 

Isak Selbæk var gårdbruker og poståpner i fjordbygda Lensvik i SørTrøndelag. 

Han var født 8. januar i 1874, og var eldste sønn i en stor søskenflokk. Da faren døde 

i ung alder, ble Isak den som måtte ta over ansvar og drift, både som gårdbruker og 

poståpner etter sin far. Isak var en driftig og dyktig mann som i følge en omtale i 

forbindelse med 80års dagen var en «sjelden godt utrustet mann både hva håndlag 

og åndsevner angikk». Disse evnene brukte han ikke bare hjemme på gården og som 

poståpner, men også innenfor politikk og i ulike styreverv og foreninger. Da han 

sluttet som poståpner i Lensvik etter 48 år, fikk han Kongens fortjenstmedalje. Isak 

Selbæk var god til å formulere seg, og bidro både i Lensvikboka og som skribent i 

Dagsavisa. 

Da disse nedtegnelsene ble gjort var Selbæk i 70åra, og kårkall hjemme på 

gården Selbekken. Isak skrev riksmål, men spørsmålene fra NEG kom på nynorsk. I 

tillegg ble han oppfordret til å skrive som han snakket, altså trøndersk dialekt. Dette 

bidrar til et frodig språk som også bidrar til å formidle tida han levde i. I denne anledning 

har vi valgt å ta med det Isak skriver om torvtaking. Et annet sted i bladet har vi 

også tatt med det han har skrevet om jul og juleskikker. 

Torvtaking (Ega røynsle) 

Brenntorv 

Torv har vært brukt til brensel her i bygda 

ifra gammelt av. Det brukes omtrent like 

meget nu som før. Dog brukes det nu 

mindre torv på de få gårder som har elektrisk 

strøm til bakning. Myrtorv var et 

felles namn for den slags brenne. De forskjellige 

sorter hadde ymse namn efter 

kvalitet – for eksempel mosetorv (dårligst), 

steintorv, koltorv – god kvalitet. 

Det er stor forskjell på kvaliteten av torva 

på forskjellige plasser i bygda. Høiest 

ope på heiene er torvkvaliteten best. De 

låglendte myrene har mer grov mosemyr 

som er skrinn og dårlig brenne. De mest 

gjengse namn for torvarbeide er torvtaking 

– torvonna. Det heter både å stikke 

og skjære torv. I bygdemålet har torva 

hunkjønn, for eksempel ei torv – torva. 

Torvarbeidet begynner som regel så 

snart telen er tørret op i myra. Oftest sist

Bildet til venstre: Torvmyr på Jæren 1912. 

(Fotograf: Anders Beer Wilse. Eier: Norsk Folkemuseum). 

Bildene til høyre viser torvmyrproduksjon 

i Hedmark. Øverst ukjent kvinne 

med trillebår på torvmyr i Vang allmenning. 

Nederst to menn som snur på Løten. (Fotograf: 

Ukjent. Eier begge bilder: Hedmarksmuseets 

fotoarkiv). 

i mai måned. En skulle helst få torva i 

hus før slottonna, eller innen medio juli. 

På låglent og blaut myr er det brukt å 

kaste op flomgrøfter, for å komme til 

med torvtakinga. Slike grøfter takes 

helst to-tre år på forhånn før torvstikkinga. 

Øverste laget av myra ble spadet av 

før den egentlige torvstikkinga begynte. 

Dette arbeid kaltes ymse – spenna av – 

lompa eller renske av. Det som blev 

spadet bort kaltes lyngtorv, mosetorv, 

avfall eller rask, og dette blev enten lagt 

op og tørket til torvstrø i fjøset eller 

skuffet i bunnen av torvdammen. Det 

stykket av myra hvor øverste laget var 

spadd av og rensket for avfall kaltes 

torvbenk. 

Torvstikkinga foregikk så at en tok flo 

for flo av myra. En flo kaltes et stikk – en 

botten eller benk. En stikker med torvspaden 

så brede stykkerekker som svarer 

til bredden eller lengden av torva. En slik 

rekke kaltes for et stikk. For å hindre 

vannet i å strømme et stykke ned i floa 

når en kommer et stykke ned i myra, må 

en ofte lage provisoriske demninger av 

fastere myr eller også bord av trevirke. I 

blaut myr må det mange (tre-)bord til å 

stå på under arbeid med torvtakinga, og 

til å gå på under transporten av torva. 

En førte torvspaden vannrett ovenfra 

og ned under stikkinga. Somme torvtakere 

brukte å stikke torva i store stykker, 

som siden blev delt så torva fikk den størrelsen 

den skulle ha. De store stykker 

kaltes lomper – å lompe op torv. Andre 

torvtakere brukte å stikke og kaste op en 

eller to torv av vanlig størrelse for hvert 

kast med kastespaden som var liten og 

lett. De store lomper ble delt med en 

spade eller torvkniv efter at de var brakt 

ut på tørkeplassen. 

Å knade torvet og presse det i former 

er meget sjelden brukt her i bygda så en 

kjenner ikke til hvordan dette foregikk. 

Det var helst i riktig blaut og laus myrslag 

at denne fremgangsmåte blev brukt. Men 

det er fortalt at dette kunne bli god torvkvalitet 

når den blev riktig tørr. 

De redskaper en hadde for torvarbeide 

var vanlig en stikkspade og en oppkastspade. 

En øks måtte en også ha for å kutte 

over gamle trærøtter, som på mange 

steder står nok så tætt i myrene. Stikkspaden 

var mest av træ med stålbeslag og 

den var rund i eggen. Kastespaden var av 

træ, med en stålspade som var rett i 

eggen. Til dels bruktes også alminnelige 

lette grøftespader til torvtakinga. Folk 

vet ikke om det er foregått noen særlig 

forandring med disse redskaper. På blaut 

myr hadde folk snøtruger til å gå og stå 

på. Også på hestene bruktes vintertruger 

under torvkjøring når myren var blaut og 

laus. Disse truger var omtrent runde og 

de var laget av birkevidjer og også festet 

til hestefoten med neisting, hanker og 

surringstråd av vidjer. Hestetruger av 

fjøllapper er også brukt ved torvkjøring 

på blautmyren. 

Arbeidet var almindelig organisert 

således at en mann stakk og kastet torv, 

mens en eller flere førte torvet utover 

myra til tørk – oftest med trillebår – eller 

med en bærebåre når det var kort avstand. 

For lengre transport bruktes hest og vogn 

eller rull eller slæde. Torvet ble lagt flatt 

eller på kant utover til tørk, og siden når 

den var tørket litt, reist til små rauk. De 

var for laus til å reises straks. Torvet 

reistes til dels på den måte at 4–6 stykker 

stod med den ene ende på marken og et 

par stk. var lagt oppå som et dekke. Det 

blev også reist små runde rauk som var 

ca. 1 mt. bredde og høide. 

Når det var lite om torvtørk blev torva 

også omrauket til større rauk for å få den 

op fra den fuktige grunnen. Når torvlandet 

lå langt fra gården eller det var ingen 

kjørbar sommervei da bruktes torvsjå på 

23 



24 



myra. Dette var et reisverkhus – dels med 

to taksider. Bordveggen var laget med 

4–6 cm. avstand mellom bordene så det 

kunne trekke godt. Husets storleik var 

efter brukerens behov. Når ein ikke hadde 

torvsjå på myra og heller ikke straks 

kunne kjøre torva heim til gården, da 

blev den satt op til stakk. Disse var enten 

rund eller firkantet med rette sider. Det 

var utvendig muret to rader med torv og 

så kastet full innvendig. Den øverste del 

av stakken skrånet til en butt eggeformet 

spiss. I det ytterste laget måtte det passes 

nøie på at alle torvbrikkerne heldet litt ut 

så at regnvatnet ikke kunne komme inn i 

stakken. Størrelsen varierte noget efter 

forholdene på tørkeplassen. De kunne 

være 3 til 5 mt. bredde og 3–4 mt. høide. 

Når det var kort avstand og brukbar 

vei, foregikk heimkjøringa til gården 

snarest mulig. Var det lengre avstand og 

veiløst foregikk torvtransporten om vinteren 

når det var frosset mark og 

slædeføre. 

Folk som ikke hadde hest selv eller 

anledning til å låne hest måtte bruke trillebår, 

kjelke eller bære torvsekkene på 

ryggen, og dette var et svært tungt arbeid. 

Løipestreng til torvtransporten har ikke 

Ragnar Torstensen 

(1926—1993) ser på 

at Alf Olinius Kristiansen 

(1885—1967) 

arbeider på Hebekkmåsan 

i Ski. Torv ble 

stukket om høsten, 

stilt på høykant til 

tørk og oppbevart i 

hyttene som var bygget 

på måsan. Torv 

var viktig i datidens 

landbruk og ble 

benyttet blant annet 

til husdyrstrø. Bildet 

er tatt rundt 1935. 

(Fotograf: Ukjent. 

Eier: Ski lokalhistoriske 

arkiv). 

vært brukt her da det ikke er noget særlig 

bratt terreng. Hjemme på gården blir 

torva lagret i binger i vedskjul eller uthus 

hvor det er ledig plass. Nogen særlig anordning 

med lagringsplass for torven has 

ikke i almindelighed. 

Folk som ikke selv eide torvmyr, har 

leid hos andre og da betalt en viss pris pr. 

år. Nogen har også kjøpt myrstykker og 

betalt pr. mål eller mindre areal. Priserne 

har variert sterkt både efter kvalitet, 

dybde og efter konjungturene for øvrig 

under siste verdenskrig var betalt 

omkring kr. 400 pr. mål for simpel 

kvalitet. 

I almindelighet har folk ikke drevet 

med torvproduktion for salg her i bygda. 

Men nu under siste krigen var det enkelte 

som solgte noen mindre partier til 

Trondheim. 

Torvsalget ble reknet efter hektoliter 

mål. Torva blev kjørt i opmålte vogner til 

dampskipskaia og derfra styrtet løs i 

lasterommet på fraktebåten som drog til 

byen med lasten. Noen særlig embalasje 

blev da ikke brukt. Prisen var regnet pr. 

hektoliter torv. Det vites ikke at folk har 

brent koll av torva, og en kjenner ingen 

tradition hvordan dette blev gjort. 

Både menn, kvinner og barn tok sin 

tørn i torvarbeide når de hadde anledning 

dertil. Arbeidet var som regel opdelt 

således at mannfolk stakk og kastet op 

torva, og kvinner og barn hjalp til med 

lessing, kjøring og legging av torva. 

Raukstakking var også kvinner og barn 

med på. På hesteløse plasser fikk de også 

til dels ta sin tørn med å trille, dra eller 

bære torvsekkene til heimen. Byttarbeid 

med torvtaking var visst ikke brukt her. 

Maskindrift i torvmyra når det gjelder 

brenntorv har ikke vært drevet her i 

bygda. 

Torvstrø 

Folk har brukt adskillig torv til strø. 

Fremgangsmåten var noget forekjellig 

efter de ymse forhold. Hvis myren lå i 

nærheten av gården kunne en have løs 

formuldet myr, og så kjøre dette strø 

heim så snart det var tørt. Dette blev da 

lagret i fraukjeller eller annen høvelig 

plass. 

Når torvmyren var lengre borte fra 

gården, blev mosetorven stukket op til 

lomper og disse blev lagt op i torvhesjer 

med 4–5 raders høide. Når disse torvhesjer 

var bra tørket kunne de holde sig godt, 

selv om det kom noget regn på dem. En 

kunne da enten lagre strøtorva i torvsjå 

på myra eller også kjøre den tilbake heim 

når en fikk tid og anledning dertil. 

Knusingen av torvstrølompene blev 

av grisene gjort med trynet, folket brukte 

grev, klubbe eller rot, eller torvrasper til 

knusinga. Efterhvert som det er blevet 

verre og verre om arbeidshjelp på 

gårdene, og dertil reine svartebørspriser 

for leiet gårdsarbeid, så er torvtakingsarbeidet 

innskrenket og mange steder helt 

sløifet. 

Lensvik i januar 1950 

Isak Selbæk 

Rolf martin meland i Lensvik 

har fått laget en DVD som 

viser torvtaking på gamlemåten. 

DVD'en koster kr. 

200,- og kan bestilles hos Rolf 

martin meland, 7316 Lensvik, 

tlf . 72 49 26 72/951 05 672, 

eller på e-post: rolf@veteranmaskiner.no.

einar Hovdhaugen 

100-årsjubileum for 

vidsynt lokalhistorikar 

av Hans Hosar 

Einar Hovdhaugen (1908–1996) er nok 

mest kjend som politikar og samfunnsaktør. 

Han var stortingsmann for Bondepartiet/Senterpartiet 

(1957–1969) og 

hadde mange andre viktige verv innan 

politikk, organisasjons- og kulturliv. Når 

vi ved hundreårsjubileet for hans fødsel 

minnest han spesielt i Lokalhistorisk 

magasin, er det på grunn av ei anna 

viktig side ved hans liv og virke, nemleg 

den lokalhistoriske og generelt kulturhistoriske 

verksemda. Hovdhaugen gjorde 

også på dette feltet ein innsats som har 

gjeve glede og vakt stor respekt hjå lek 

og lærd. Han vart ein intellektuell så å 

seie utan formell skulegang ut over den 

obligatoriske folkeskulen, som i hans tilfelle 

var ein udelt grendeskule i Ringebu 

i Gudbrandsdalen. Han fekk dertil eit år 

på folkehøgskule, og dette kom til å bety 

svært mykje for han. 

Eit prov på at han vart verdsett i det 

lærde miljøet er at han midt i 1970-åra 

vart invitert til å halde førelesingar om 

husmannsvesenet for etnologi- og historiestudentar 

ved Universitetet i Oslo. Det 

fortel han sjølv at han sette ekstra stor 

pris på. Den direkte bakgrunnen var at 

han i 1975 hadde gjeve ut boka Husmannstida 

(i serien Norsk kulturarv på 

Samlaget). I same serien gav han ut Ekteskap 

og kjønnsmoral i norsk historie året 

etter. Tjue år tidlegare, i treårsperioden 

1955–1957, hadde autodidakten fått arbeidsstipend 

frå Norges allmennvitskaplege 

forskingsråd for å granske det gamle 

bondesamfunnet i Gudbrandsdalen. 

Nettopp ei sterk kjenslemessig tilknyting 

til det gamle bondesamfunnet, og 

like sterk lojalitetskjensle til det samtidige 

bygdesamfunnet, var nok ei viktig 

drivkraft i forskar- og formidlingsverksemda 

til Hovdhaugen. Bondeidentiteten, 

slik den gav seg organisatorisk og politisk 

utslag i engasjementet for Norges 

Einar Hovdhaugen 

hadde eit sterkt 

lojalitetsforhold til 

heimegrenda og til 

bonde- og bygdesamfunnet 

også i 

vidare forstand. Det 

blir godt biletleg 

framstilt her ved 

den gamle skigarden. 

Foto: Asbjørn Ringen, 

Gudbrandsdølen 

Dagningen. 

bondelag og Bondepartiet/Senterpartiet, 

var ikkje sjølvsagd ut frå sosial bakgrunn 

og oppvekstmiljø. Foreldra var småbrukarar 

frå Venabygda i Ringebu kommune. 

Einar hadde sin fyrste barndom på 

plassen Hovdhaugen, som hadde 4–5 mål 

dyrka jord da foreldra kjøpte den i 1907. 

Da Einar var 12–13 år kjøpte dei Nigard 

Venåsen, 20 mål dyrka. Dette småbruket 

overtok han etter foreldra, og familien 

hadde det som fast bustad alt sidan. Dei 

dreiv også bruket sjølve, med husdyr til i 

byrjinga av 1960-talet. 

Hovdhaugens fyrste lokalhistoriske 

arbeid var Gudbrandsdalen gjennom 

krigsåra (1950), ei grundig, velskriven 

og balansert framstilling av motstandskampen, 

som han sjølv hadde vore ein 

aktiv deltakar i. I 1953 kom den fyrste 

bygdeboka frå hans hand, Gardar og 

slekter i Ringebu. Fem år seinare gav han 

ut Rettleiing i gards og ættegransking, 

eit lite hefte på berre 23 sider, men som 

gjev ei kunnig og praktisk innføring 

særleg i dei vikigaste kjeldene. Det er 

utgjeve på Bøndenes forlag, og er nær 

knytta til Norges Bondelags gards og 

ættebok, eit ringpermsystem med skjema 

og rettleiingar der gardbrukarane kunne 

samle sine opplysningar på systematisk 

vis. Ein mannsalder seinare (1983) gav 

Hovdhaugen igjen ut ei handbok, denne 

gongen ei grunnbok for brevkurs i slektsgransking 

(Landbruksforlaget). I 1973 og 

1974 kom to nye solide band gards- og 

ættesoger, for Nord- og Sør-Fron. Så 

skreiv han ei kortfatta bygdehistorie med 

særleg omtanke for skuleelevar i heimbygda 

Ringebu, Bygda vår, i 1976. 

Hovdhaugen hadde ei særleg interesse 

for utvandringshistorie. Han gav i samband 

med utvandringsjubileet i 1975 ut 

bøkene Frå Venabygd til Texas (om utvandringspioneren 

Jehans Nordbu frå 

heimegrenda) og Gudbrandsdal og 

Amerika. Seinare kom nok ei bok om utvandringa 

til Amerka frå Ringebu 

(1983). 

Alt i alt gav Einar Hovdhaugen ut 

meir enn 25 bøker og skrifter og ei rad 

store og små artiklar. Også organisatorisk 

var han engasjert i den lokalhistoriske 

rørsla, mellom anna som styremedlem 

i Landslaget for bygde- og byhistorie 

1961–1973, og som aktiv støttespelar for 

sitt lokale historielag. 

Hovdhaugen har fått ei lang rad æresprisar 

for sitt kultur- og samfunnsvirke. I 

1976 vart han utnemnd til riddar av 1. 

klasse av St. Olavs Orden. 

Det meste av dei biografiske opplysningane 

her er henta frå Asbjørn Ringen: 

«Frå Venåsen til FNs hovudforsamling. 

100 år sidan Einar Hovdhaugen vart 

fødd» i Hemgrenda 2008, Ringebu 

historielag. 

25 

Småstoff 


26 



Kulturringen i akershus 

I teneste for småfaga 

av Hans Hosar 

– Småfaga kan gjerne kallast både kulturhandverk og tradisjonshandverk, 

seier dagleg leiar Marit Sørlie i Kulturringen. 

Ho refererer til rapporten Kulturhåndverk. Avtrykk fra fortiden. 

Uttrykk for øyeblikket. Grunnlag for framtiden. Den kom 

i fjor haust, og var utarbeidd på oppdrag av Kultur og kyrkjedepartementet. 

– Spørsmålet er kva ein skal marknadsføre 

desse faga som. Her er vi mest opptekne av det praktiske ved å 

skaffe opningar for ungdomar som vil gjere noko med hendene 

sine og skape seg levebrød på den måten. Handverk er 

næring. 

– Vår viktigaste oppgåve har heile tida vore å skaffe læreplassar 

for folk som ønskjer yrkesopplæring i handverksfag der 

verksemdene er få og små. Ein verkstad med kanskje to-tre 

tilsette kan vanskeleg ta på seg forpliktingane og meirarbeidet 

som følgjer med ein læreplass. Der kan vi kome inn og hjelpe 

til. Det unike med Kulturringen er at vi tek arbeidsgjevaransvaret 

for og dekkjer lønna og dei direkte utdanningsutgiftene 

til lærlingen. Det er løyvingane frå fylkeskommunen i tillegg 

til dei ordinære statlege tilskota som gjer dette mogleg. Det 

vanlege er elles at lærlingane inngår kontrakter med vedkomande 

bransje sitt eige opplæringskontor. Da er det lærebedriften 

som betaler lønna og har arbeidsgjevaransvaret i læretida. 

Akershus fylke er aleine om å ha eit slikt tilbod som Kulturringen 

står for. 

Kulturringen held til i eit lite raudt hus, visstnok ein gammal offisersbustad, 

i den tidlegare Gardermoen militærleir. Staben der består av 

dagleg leiar Marit Sørlie og konsulent Anne Bergitte Pettersen. Sørlie 

er utdanna tekstilformingslærar, og underviste i mange år i vidaregåande 

skolar i Akershus i faga formgjeving, norsk og kroppsøving. Ho 

vart tilsett i Kulturringen i 1999. Anne Pettersen er nokså nytilsett i 

halv stilling med sekretæroppgåver. (Foto: Hans Hosar). 

Er det bruk for småfaga? 

Lokalhistorisk magasin undrast på om det kan vere nokon særleg 

etterspurnad etter desse «sære» handverka med nemningar som 

vi knapt nok veit kva tyder – gjørtlar, bøkkar, modist osv. Er faga 

haldne ved lag med kunstig andedrett for så å seie museale 

føremål? – spør vi litt uærbødig. 

– Det er lov å undrast, svarar Sørlie. Men på fleire område 

har etterspurnaden faktisk auka i seinare år. Hovslagarar har 

fått ein renessanse med alle hestane som blir brukt til hobbyriding. 

Ja, hovslagarhandverket saman med møbeltapetserar- og 

filigranshandverka har faktisk vorte utdefinert som verneverdige 

fag, av di talet på lærekontrakter har overstige det minstemålet 

som gjeld for dei offentlege særtilskota. Dette minstemålet 

er på 15 nye kontrakter over ein treårs periode. 

– Elles er det jamt over ein avgrensa, men stabil og vedvarande 

marknad. Smedar lagar smijernsportar for villaeigarar. 

Modistar lagar damehattar for ein liten krins kundar, men 

kanskje mest til teaterverksemda. Forgyllarane får oppdrag frå 

kunstsamlarar og galleri, men også frå privatpersonar som skal 

ha flikka på ei gammal maleriramme eller andre familieklenodiar. 

Lærestader også i utlandet 

I hovudsak skal Kulturringens arbeid drivast innan Akershus 

fylke, og det skal fortrinnsvis takast inn lærlingar med bustadadresse 

der. Men Sørlie kan fortelje at dei har hjelpt ivrige ungdomar 

også andre stader frå. Dessutan er det innan fleire av faga 

nødvendig å leite langt utanfor fylket for å skaffe lærebedrifter. 

Ja, i mange tilfelle har ein måtta gå til utlandet. Dette ikkje berre 

fordi det er nødvendig, men også fordi lærlingane sjølve ønskjer 

å hente impulsar og kompetanse utanfrå, noko som for øvrig har 

eldgamle tradisjonar innan hand verks faga. 

– I den seinare tid har vi til dømes hatt tre salmakarlærlingar 

i England og ein gjørtlar i Sverige. Ein korgbindar har hatt sin 

fagansvarlege i Danmark, medan ho sjølv arbeidde i eigen 

verkstad i Noreg. Fleire av våre lærlingar har fått det europeiske 

Leonardo-stipendet for å ha opplæringsperiodar i andre 

land i Europa. Mellom anna hadde ein smedlærling eit opphald 

for å studere smedkunst i Ghent (Belgia). Ein lærling i forgyllarfaget 

har gått på Meisterschule für das Maler- und Lackiererhandwerk 

i München med støtte frå eit anna stipendprogram

Norsk handverksutvikling på Lillehammer 

har her vore til god hjelp med det gode 

oversynet dei har over handverksbedrifter 

og lærestader særleg innan Norden. 

Kurs, treff, stipend 

Kulturringen har mange andre oppgåver 

i tillegg til sjølve rekrutteringa av lærlingar 

og lærebedrifter. Saman med lærebedriftene 

skal dei sjå til med at lærlingane 

får tilstrekkelege teoretiske og 

praktiske kunnskapar og ferdigheiter for 

å gå opp til fag- eller sveineprøve. Da det 

skulle utarbeidast læreplanar for Kunnskapsløftet, 

var fleire av fagleiarane i 

Kulturringens lærebedrifter involverte i 

arbeidet. Dessutan krevst det etter kvart 

at det blir laga gode planar for undervisning 

i fagteori i ein del fag. Dette er også 

arbeid som blir gjort i samarbeid med 

fagleiarane i bedriftene. 

Anne Grethe Bjørklund er ein av Kulturringens 

lærlingar. Ho byrja i 2007 på si 

treårige læretid på forgyllarverkstaden 

Aage Knudsen & Sønn i Oslo, etter eitt 

år i den vidaregåande skolen. Forgyllarfaget 

er såleis eit «særløpsfag», noko som 

gjeld mange av småfaga. Det vanlegaste 

I 2007 arrangerte Kulturringen eit 

femdagars kurs i stil- og kulturhistorie i 

Oslo, med tittelen «Stilhistorien sett med 

håndverkerøyne.» Det vart også arrangert 

studietur til Danmark med deltakarar 

av lærlingar frå ni forskjellige fag. 

Lærlingar frå Kulturringen demonstrerte 

handverka sine for elevar i vidaregåande 

skole under handverksdagane på Lillehammer 

i september, og under yrkes- og 

utdanningsmessa i Oslo Spektrum på 

seinhausten. Ei større satsing innan informasjons- 

og rekrutteringssverksemda 

har vore vandreutstillinga som Kulturringen 

laga i 2006 i samarbeid med 

Akershus fylkesmuseum. 

Kulturringen har også høve til å yte 

stipend til lærlingane for bestemte 

føremål. I 2007 vart det delt ut åtte slike 

stipend, mest til kursstøtte i inn- og 

utland. 

Vidareføring og attreising av eit 

gammalt handverk 

Firmaet Aage 

Knudsen & Sønn blir 

dreve av far Per og 

son Jørgen (bildet) 

Knudsen. Da Jørgen 

Knudsen fullførte 

læra i 2003, var han 

den fyrste på meir 

enn 50 år som hadde 

teke sveineprøva i 

forgyllarfaget. I fjor 

byrja Anne Grethe 

Bjørklund i lære 

hos Per og Jørgen 

Knudsen. Læretida 

er til saman tre år i 

dette faget. (Foto: 

Hans Hosar). 

innan større handverksfag er to år i skole 

pluss to år i lære. 

I bedriften får Bjørklund praktisk 

opplæring i faget. Ho forgyller med det 

dyre, ekte bladgullet – nesten vektlaust 

der det i utvalsa flak blir stroke på biletrammer 

eller anna. Eller ho bankar det 

Hovslager Isabella Johnsen på Maihaugen 

2007. Hovslagerfaget opplever bra rekruttering 

og har derfor vorte trekt frå lista over 

verneverdige fag. (Foto: Kulturringen). 

rimelegare såkalla slagmetallet på eit 

anna objekt som skal stråle i gyllen glans. 

I handverket inngår også ornamentforming 

i lim og kritt og gips, snekring av 

rammer med meir. I læretida inngår også 

ei obligatorisk innføring i fagets teori – 

materiallære, stilhistorie etc. – som det 

27 



28 



ikkje finst noko tilbod om i skolen. Lærebedriften 

i samarbeid med Kulturringen 

må sjølv lage opplegget og skaffe lærekrefter 

til dette. 

Det er neppe tvil om at Bjørklund er i 

fagleg trygge hender hos Aage Knudsen 

& Sønn. Firmaet blir i dag dreve av far 

Per og son Jørgen Knudsen. Per Knudsen 

har ein god del av æra for at det eldgamle 

forgyllarhandverket er blitt vidareført, 

eller rettare sagt gjenreist som fag her i 

landet. I 1994 starta han saman med folk 

innan fagopplæringa i skolevesenet og i 

departementet arbeidet for å få faget innunder 

Lov om fagopplæring i arbeidslivet. 

Det lykkast i 1999. Saman med 

mellom andre den einaste gjenlevande 

meister i forgyllarfaget i Norge, Kjell 

Jomyr, utarbeidde Knudsen læreplan for 

faget, som vart godkjent i år 2000. 

Jørgen Knudsen gjekk så inn i læra, 

som vart fullført i 2003. Han var da den 

fyrste på meir enn 50 år som hadde teke 

sveineprøva i forgyllarfaget. Jørgen er nå 

deleigar i firmaet, som vart starta av bestefaren, 

kunstmålar og forgyllar Aage 

Knudsen i 1965. Dei fyrste 20 åra hadde 

dei lokale i det den gongen nye Munchmuseet 

på Tøyen. I dag held dei til i Eilert 

Sundtsgt., samlokaliserte med ein rammeverkstad. 

Aage Knudsen & Sønn får 

oppdrag frå galleristar, auksjonshus, 

museum og privatpersonar, og kan telje 

Stortinget, Det kongelege slott og Nobelinstituttet 

blant kundane sine. 

Kulturringen. Opplæringskontor 

for gamle håndverksfag 

Sør-Gardermoen kultur- og næringspark. 

e-post: post@kulturringen.no. 

Heimeside: www.kulturringen.no. 

Oppretta som eit fylkeskommunalt 

organ i 1989, i kjølvatnet av NOU 15-1986 

Dokumentasjon, vern, vidareføring 

og attreising av gamle handverk. 

Kulturringens fremste oppgåve er å 

skaffe læreplassar og tilsetje lærlingar 

i «småfaga». Frå 1. januar 2007 har 

Kulturringen vore ei avdeling innafor 

Stiftelsen akershus fylkesmuseum. I 2007 

hadde Kulturringen kontrakt med i alt 23 

lærlingar. Fem av Kulturringens lærlingar 

tok fag- og sveinebrev det året, dvs. ein 

smed, ein taksidermist (som mellom 

anna kan stoppe ut dyr), ein målar, ein 

møbelsnikkar og ein orgelbyggjar. 

Gammel kunnskap 

til nytte for vår tid 

Av Audhild Brødreskift 

I Valsøyfjorden i Nordmøre ligger 

Husasnotra, en stiftelse som har etablert 

seg som et lærested for tradisjonshåndverk. 

Mentoren er Jon Bojer Godal, som 

allerede fra 1970-tallet av var med å 

utforme begrepet Handlingsbåren kunnskap. 

Med utgangspunkt i Geitbåtmuseet 

har man i samarbeid med offentlig finansierte 

håndverksmiljøer i både Trøndelag 

og Oppland bygget opp et senter som har 

som formål å utvikle håndverkstradisjoner 

og gamle byggeteknikker både 

innenfor båt- og husbygging. 

Med 10 langtidslærende (en båtbygger 

og ni tømrere), eller «næminger», skal 

man over tre år oppnå kunnskap som går 

ut over et vanlig svennebrev. Næmingene 

er ferdige med svennebrevet, og har i 

tillegg flere års arbeidserfaring å bygge 

på. Utdanningen blir derfor mer å regne 

som en høyskole for utøvende håndverkere, 

hvor man i tillegg til bygging og 

restaurering av båter også tar for seg 

eldre teknikker innenfor tømrerfaget. 

Det vil i hovedsak si å få praksis i å reise 

konstruksjoner, bygging med liggende 

tømmer, tekking og kledning. Båtbyggeren 

spesialiserer seg i båter fra Nordmøre, 

der Geitbåten er den viktigste. Tømrerne 

Båten til venstre er ei nybygd romsdalsgeit 

— ein geitbåt av romsdalstypen — bygd av 

Øystein Elgvasslien ved Husasnotra, opprinneleg 

frå Folldal kommune. (Foto: Olve Utne. 

Lisens: http://creativecommons.org/licenses/ 

by-sa/2.5/). 

spesialiserer seg innen hver sine tradisjoner 

i Trøndelag, Møre og Romsdal og 

Oppland. Innenfor hver tradisjon er det 

en som retter seg inn mot stående konstruksjoner, 

en mot liggende (tømmer, 

forbygning, laft) og en mot tekking og 

kleding. 

Husasnotra 

«Husasnotra» er et navn 

hentet fra gamle islandske 

tekster, og er betegnelsen på 

et navigasjonsredskap som 

kunne vise veien hjem. I dette 

prosjektets betydning brukes 

det for å vise en «visjonær 

fremtidsrettet aktivitet som 

bygger på tradisjoner».

Fosen folkehøgskole 

Godal var i 10 år rektor og sjøbrukslærer ved Fosen 

folkehøgskole i Rissa i Sør-Trøndelag. Her ble det 

blant annet opprettet en egen båtbyggerlinje for 

klinkbygde båter, og en sjøbrukslinje hvor man 

skulle lære seg å segle råseglbåter. Elevene dro i 

flere år fra Trøndelag til Lofoten i kjølvannet av de 

tidligere lofotfiskerne fra fjordbygdene i Midt-Norge. 

En annen viktig linje med utgangspunkt i den 

grønne bølgen på 1970-tallet var Naturliv. Her ble 

det brent bål, sanket røtter og bær og fisket. Det tradisjonelle 

friluftslivet omfattet ikke det å putte 

naturen inn i munnen, noe som var et viktig poeng. 

I opposisjon til spaserturismen ble derfor linja 

hetende Naturliv. Økologisk jordbruk er en annen 

linje med utgangspunkt i den samme ideologien, og 

som i dag er mer populær enn noensinne. Filosofien 

bak er å komme tilbake til utgangspunktet for 

læring – den direkte overføringen fra den erfarne til 

lærlingen. Les mer om skolen på www.fosen.fhs.no. 

Spon — et nytt gammelt alternativ 

Med utgangspunkt i en økologisk tankegang og med støtte fra 

Innovasjon Norge har gårdbrukeren Per Havdal på Melhus i 

Sør-Trøndelag startet produksjon av spon til tekking av tak og 

vegger. Spontak har lange og gamle tradisjoner, men er i enkelte 

tilfeller også brukt som veggkledning. I Mellom-Europa er 

spon nå tatt i bruk i den moderne trearkitekturen, både på offentlige 

og private bygg, og Havdal håper at også norske arkitekter 

vil gjenoppdage teknikken. 

For å få et best mulig resultat, er man avhengig av riktig 

trevirke og riktig redskap. For at sponene skal ha optimal kvalitet 

må også trevirket være det beste. Jordsmonn og plassering 

i terrenget er utslagsgivende faktorer for at kjerneveden har den 

rette strukturen. Det er også viktig å bruke en sponkniv når 

man klyver sponene, fremfor å bruke sag. Slik bevarer man 

fibrene i veden, og får samtidig et rustikk uttrykk. En annen 

egenskap med spon, er at treet etter hvert skifter farge. Hvor 

mye, og til hvilken farge, er avhengig av om sponene er av gran 

eller furu, og om hvor værutsatt huset er. Dette er noe man må 

ta høyde for i arkitekturen hvor spon benyttes. 

Havdal har utviklet en metode som skal gjøre det enklere å 

tekke tak med spon. Ved hjelp av kramper festes sponene til en 

lekt, før den henges til tørk. Havdal håper han gjennom sin 

bedrift Norsk Spon kan holde en gammel tradisjon i hevd. Han 

mener at spon er et optimalt økologisk byggemateriale, siden 

det inngår i naturens eget kretsløp og ikke har behov for kjemisk 

behandling. Les mer på www.oppigardhavdal.no. 

Kilder: 

adresseavisen, mandag 17. november 2008, s. 24 –25, Bedriftsstafetten, 

Ønsker spon som husmateriale 

adresseavisen, mandag 10. november 2008, s. 24–25, Bedriftsstafetten, 

Husasnotra viser vei 

http://nn.wikipedia.org/wiki/Jon_Bojer_Godal 

http://forbruker.no/jobbogstudier/studier/article896597.ece 

http://www.adressa.no/tema/villeveier/article21831.ece 

Takk til Jon Bojer Godal for nyttige innspill! 

Åfjordsbåten «Skårungen». (Foto: Dovendjur. Kilde: http://commons.wikimedia.org/wiki/Image:Skårungen.jpeg. 

Bildet er offentlig 

eiendom). 

Jon Bojer Godal 

Jon Bojer Godal var en av de som allerede på begynnelsen av 

1970-tallet var en aktiv pådriver i arbeidet med å ta opp igjen 

enn del handlinger og handlingsmønster fra vår nære historie. 

Hensikten var å bedre kunne forstå vår egen fortid, vise respekt 

for våre forgjengere, men også å vise at det lå kvaliteter i det 

samfunnet vi hadde gått ut av som man kanskje ikke burde 

miste. Et eksempel på dette var arbeidet for å gjenoppta den 

gamle båtbyggertradisjonen. Dette skjedde ved byggingen av 

Åfjordsfembøringene Ørn og Ravn, som senere ble seilt over til 

Island. 

Godal har som utgangspunkt at på samme måte som språk 

er viktig for å tenke, og at andre uttrykksformer som musikk og 

dans er nødvendige i formidlingen av vår kultur, slik er også 

håndverk en nødvendig uttrykksform. Dette har i følge Godal 

utgangspunkt i nordmenns tradisjonelt sterke redskapskultur. 

For å forstå det vi ser, er vi også avhengig av å forstå hvordan 

det er laget, noe som gir utslag i et eksistensielt behov for å uttrykke 

oss gjennom redskaper. 

Våre tradisjoner i forhold til bruksgjenstander, hus- og båtbygging 

gjør at vi har mange redskaper som ble brukt til å lage 

ting. Men vi forstår ikke hvordan de fikk dem til, eller hvorfor 

de laget dem slik. 

Nettopp å forstå hvorfor er et viktig moment for Godal. Han 

leter etter kunnskapen bakenfor. Båten var langt inn i vår tid 

det viktigste bindeleddet mellom befolkningen langs kysten, og 

kan gi mange svar på hvorfor mennesker før oss innrettet seg 

slik de gjorde. Først og fremst er den et uttrykk for finstemte 

tanker om form, materialer og funksjon. Godal har skrevet flere 

bøker om båtbygging og bruken av tre i bygging av båter og 

hus, og har i en årrekke vært tilknyttet Norsk handverksutvikling 

på Maihaugen. 

29 



30 


Småstoff 

Duodji — tradisjon og næring 

I lista over verneverdige handverk på side 7 er det fleire omgrep som 

heilt sikkert verkar framande for mange lesarar. Det eine er duodjar, 

eller den meir vanlege forma duodji. Det er eit samisk omgrep som omfattar 

variasjonsbreidda av (kunst)handverk, husflid og småindustri i 

tradisjonelle samiske former. Duodji er eit substantiv, medan verbet 

duddjut er omgrepet for utøvinga av desse aktivitetane. 

Duodjiinstithutta vart skipa i 1993 for å fremje duodji som kulturarv 

og næringsverksemd. Det er ein frittståande og uavhengig institusjon, 

organisert som ei stifting med følgjande deltakarar: Samiid duodji, 

Samisk høgskole, Samisk videregående og reinsdriftsskole og SIVA 

– selskap for industrivekstanlegg. Duodjiinstithutta har hovudkontor i 

Kautokeino med ei avdeling i Snåsa. Sjå meir om dette og om duodji 

som fenomen t.d. på instituttets nettstad http://www.duodji.info/norsk/ 

index.php. 

Historisk institutt ved NTNU 50 år 

Institutt for historie og klassiske fag ved 

NTNU i Trondheim feiret 50-årsjubileum 

17. – 18. oktober. Instituttet har siden 

1989 også vært vertsinstitutt for sekretariatet 

til Landslaget for lokalhistorie 

(LLH). Flere av instituttets ansatte har 

gjennom de siste 50-årene også hatt sentrale 

tillitsverv i LLH. Jubileet ble 

markert med et jubileumsseminar fredag 

17. oktober, jubileumslunsj på lørdags 

formiddag, samt festmiddag lørdag 

kveld. 

Jubileumsseminarets tema var utviklinga 

i norsk historieforskning fra 

Gerhard Schøning fram til i dag, med 

utgangspunkt i det historiefaglige miljøet 

i Trondheim. 

Først ut var professor Øystein Rian, 

Universitetet i Oslo, som tok for seg 

Gerhard Schøning og vitenskapeliggjøringen 

av historiefaget, med utgangspunkt 

i historieskriving i Trondheim på 

1700-talet. 

Forsker Hans Hosar ved Norsk lokalhistorisk 

institutt tok for seg temaet: 

«Mellom amatørskap og profesjon». 

Hosar kom også inn på den relativt store 

plassen lokalhistorisk forskning har hatt 

på historisk institutt i Trondheim, både 

ved at flere ansatte gjennom tiden har 

Tradisjonelt samisk håndverk. Her sko lagd 

av reinsdyrskinn. (Foto: Birit Schenk. Lisens: 

http://creativecommons.org/licenses/by/2.5/). 

hatt sentrale verv i Landslaget for lokalhistorie, 

og at instituttet er vertsinstitutt 

for landslagets sekretariat i dag. 

Historiker og Koht-biograf Åsmund 

Svendsen holdt et foredrag rundt «Historiefag, 

nasjonsbygging, åndskveik – Arne 

Bergsgaard og sentrale emne i historieforskningen 

i mellomkrigstida.» Han så 

her Bergsgaards arbeid i lys av Halvdan 

Kohts forskning. 

Professor Knut Kjeldstadli, Universitetet 

i Oslo, holdt fordrag med temaet 

«Nye innfallsvinkler: Edvard Bull 

d.y. og norsk historieskriving». Han kom 

også inn på utfordringen historiefaget 

har i dag med den «kulturelle og litterære 

vandring». 

Til slutt satte professor Einar Niemi, 

Universitetet i Tromsø, søkelys på noen 

sider ved historisk institutt i Trondheim. 

Niemi la her vekt på oppbyggingen av 

Afrika-studiene og det lokalhistoriske 

miljøet som spesielle særpreg, samt 

Edvard Bulls d.y. arbeid med 

minnemateriale. 

Fra venstre ser vi Jostein Molde, Landslaget 

for lokalhistorie; Anders Kirkhusmo, tidligere 

styreleder i Landslaget samt tidligere styrer 

for Historisk institutt i Trondheim (og også 

forfatter av jubileumsboka som kom ut i 

forbindelse med 50-årsjubileet); Hans Otto 

Frøland, styrer ved Institutt for historie og 

klassiske fag og Hans Hosar, Norsk lokalhistorisk 

institutt. Disse deltok alle på seminaret 

som ble arrangert i forbindelse med 50-årsjubileet 

til Institutt for historie og klassiske fag 

ved NTNU. (Foto: Arnfinn Kjelland).

med Hordaland Sogelag i vesterveg 

Hordalendingar inntek man 

av Knut Rage 

Midt i Irskesjøen, eit partre timars ferjetur 

frå Liverpool – synleg frå dei ytste 

punkta i både England, Skottland og 

Irland – ligg den gamle vikingøya Man. 

Stikkorda for Man er mange – victoriansk 

ferieidyll i hovudstaden Douglas, 

der hestetrikken skramlar att og fram 

langs den tre kilometer lange strandpromenaden, 

sømnige landsbyar, mektige 

slottsruinar, smale vegar utan fartsgrenser, 

eigen jarnbane som snor seg 

gjennom landskapet – og motorsyklar. 

To gongar i året brakar det laus med 

nokre av verdas heftigaste 

motorsykkelløp. 

På seinsommaren, for tredje året på rad, 

la 32 personar ut på studietur i vesterveg 

i regi av Hordaland Sogelag. Tidlegare 

har Shetland, Orknøyane, Skottland og 

Hebridane stått på programmet. (Desse 

turene er tidlegare omtala i Lokalhistorisk 

magasin nr. 4 2006 og nr. 4 2007.) I 

år var det Isle of Man og York i England 

som stod på reiseruta. Målet for desse 

ferdene er å vitja det gamle norrøne 

kulturområdet. 

Man (engelsk Isle of Man, mansk 

Ellan Vannin), eller Mann (mansk 

Mannin), er eit konstitusjonelt monarki. 

Man var i 400 år anten underlagt Noreg 

eller styrt av norske interesser, inntil 

kong Magnus Lagabøte overgav øya til 

Skottland i 1266. Man vart lagt under 

den britiske tronen i 1765, men vert stort 

sett styrt som ein sjølvstendig stat med ei 

eiga lovgjevande forsamling og eigne 

lover. Isle of Man står t.d. utanfor EU og 

har sin eigen valuta. Men banda til Storbritannia 

er sterke. M.a. står Storbritannia 

for forsvaret av øya, og dronning 

Elizabeth er det formelle overhovudet – 

Lord of Mann. 

Øya Man har ein strategisk viktig 

posisjon i Irskesjøen. Frå dei eldste tider 

har øya hatt nær kontakt med både Irland 

og Storbritannia. Særleg syner det 

gæliske språket som tidlegare vart nytta 

Jan Økland, formann i Tysnes Sogelag, skodar ut over Isle of Man frå toppen av Snaefell, 

«Snøfjell», 621 m.o.h. Det vert sagt at på ein klar dag kan ein sjå ut over sju kongeriker: Man, 

Irland, Skottland, England, Wales, Himmelen og Sjøen. (Foto: Knut Rage). 

på øya at det må ha vore innvandring frå 

Irland på eit tidleg tidspunkt. I vikingtida 

slo også norske vikingar seg ned her. Den 

første formelle tilknytinga til Noreg fekk 

øya først seinare, då ho vart erobra av 

kong Magnus Berrføtt i 1098. Etter at 

han døydde i 1103 vart øya styrt av eigne 

kongar, som var underlagt kongen i 

Noreg. Kongedømmet omfatta også 

somme av øyane i Hebridane. Etter 

Magnus Berrføtt kom ingen fleire norske 

kongar til Man. 

Dei norske vikingane oppretta det 

lokale parlamentet Tynwald for over 1000 

år siden. Tynwald konkurrerer med det 

islandske Alltinget og det færøyske Lagtinget 

om å vera verdas eldste parlament 

som har vore i kontinuerleg funksjon 

sidan starten. 

Isle of Man er eit lite samfunn. Med 

ein storleik på mellom 13 og 24 km i 

breidda og noko over fem mil i lengda er 

det inga stor øy etter norsk målestokk. 

Halvparten av dei omlag 80 000 innbyggjarane 

bur i hovudstaden Douglas. Dei 

to jarnbanelinene på øya, som begge vart 

bygd på 1800-talet, snor seg gjennom eit 

rikt oppdyrka landskap, der det finst både 

mindre byar og landsbyar. 

Og det var nettopp med den eine av 

desse jarnbanelinene det historieinteresserte 

følgjet frå Hordaland reiste ein av 

dei første dagane på Man. Eit sidespor 

tok gruppa opp til toppen av Snaefell, det 

høgste fjellet på øya, 621 m.o.h. Namnet 

Snaefell kjem av norrønt og tyder som 

ein kanskje høyrer «Snøfjell». Undervegs 

finn ein spor etter både busetnad og gruvedrift. 

I vikingtida var det typisk nok 

seterdrift på desse traktene. Frå toppen 

av Snaefell kan ein sjå ut over heile øya. 

Det vert sagt at på ein klar dag kan ein 

skoda ut over sju kongeriker: Man, Irland, 

Skottland, England, Wales, Himmelen 

og Sjøen. 

Det var nett denne strategiske posisjonen 

i Irskesjøen som gjorde at området i 

høgste grad kom til å bli eit vikingområde, 

skriv historikaren og vikingspesialisten 

David M. Wilson, som sjølv vaks 

opp på Isle of Man. Den norrøne kontrollen 

over øya hjelpte dei også å halda eit 

fastare grep om dei erobra landområda i 

Irland, Skottland og England. 

Sjølv om det ikkje finst direkte prov 

for det er det mykje som tyder på at erobringa 

av Man gjekk relativt fredeleg for 

seg, i motsetnad til andre stader. Folka 

31 

Historielagene 


32 


Historelagene 

som budde der frå før heldt fram med å 

leva som tidlegare, eller gjekk inn i den 

norrøne befolkninga gjennom giftarmål. 

Svært spesielt er det med tinget som vart 

oppretta i 979 – i alle høve reknar ein 

dette året som det året då tinget vart 

grunnlagt. Tingvollen er stadig i bruk. 

På nasjonaldagen 5. juli marsjerer dei 24 

folkevalde som representerer dei 15 ulike 

distrikta på øya ut gjennom kyrkjedøra i 

landsbyen St. Johns og går langs paradevegen 

bort til den oppbygde tingvollen 

eit stykke unna, på ein grusgang som er 

dekt av siv og med uniformerte vakter 

som står i stram giv akt. 

Overalt på Man er det synlege spor 

etter den norrøne kulturen, eller «vikingtida» 

om ein vil. Ei eiga avdeling på 

museet i Douglas fortel om dei arkeologiske 

funna som er gjort – einskildfunn 

som sverd og smykker, og utgravingar av 

busetnader og graver, m.a. såkalla båtgraver. 

I ei kistegrav på Ballateare nordvest 

på øya vart det t.d. gjort interessante 

funn av ein vikinghøvding som var gravlagd 

saman med ei trellkvinne som vart 

funne med knust hovudskalle. På Maughold 

nord på Man fekk me studera ei 

rekkje bautasteinar med norrøne solkross. 

I kyrkja like ved finst eit av dei aller 

eldste relieffa av dei tre føtene som har 

vorte sjølve symbolet for Man og som 

også går att i flagget – eit eldgammalt 

symbol for venskap. På den same søyla 

finn me også den doble rosa som var 

symbolet for Nidaros på 1100-talet. Isle 

of Man og Suderøyane (Hebridane) var 

underlagt biskopen av Nidaros. Spor etter 

det norrøne samfunnet finst såleis alle 

Bildet til venstre: Dei 32 deltakarane på studieturen til Isle of Man samla på Tynwald ved 

landsbyen St. Johns. Til høgre: Minne om dei norske vikingane finn ein overalt. Her frå klosteret 

Rushen Abbey som vart grunnlagt av den norske kong Olav 1. av Man i 1134. (Foto: Knut Rage). 

stader – også i mange av stadnamna. 

Apropos musear – på Man kan dei 

dette med å laga til gode og godt besøkte 

musear og historiske utstillingar. Det er 

lagt ned pengar og arbeid på dette feltet 

som ville vore utenkjeleg heime i rike 

Noreg. På turen stod høgdepunkta i kø – 

frå festninga Castle Rushen der ein kan 

vandra gjennom ein fullt utstyrt og 

befolka mellomalderborg (som kan måla 

seg med Tower of London, vert det sagt), 

via det imponerande House of Mannanan 

der historia til Man vert levandegjort på 

ein heilt utruleg måte via elektronisk 

styrte figurar og datateknikk, til det flotte 

og meir tradisjonelle museet i Douglas, 

der ei heil avdeling som nemnd er vigd 

vikingtida, og til klosteret Rushen Abbey 

som vart grunnlagd av kong Olav 1. av 

Man i 1134. Her får ein oppleva klosterlivet 

slik det var i mellomalderen, då dei 

tause, kvitkledde cisterciensarmunkane 

heldt til her. 

For mange av dei litt eldre vestlendingane 

i følgjet var eit besøk i Kipper 

House i den vesle byen Peel eit høgdepunkt. 

Det vert påstått at Manx kippers 

har ein høgare internasjonal status enn 

TT-racet. Her får ein kjøpt lettsalta sild 

som er røykt over eikespon i 12 timar. 

Heilt sidan 1882 har Moore's of Peel stått 

for produksjonen. Noko meir moderne er 

nok varianten «kippersburger», som 

gjekk ned på høgkant hos somme av reisedeltakarane. 

Langt fram på 1900-talet 

var det kippersproduksjon også på Vest- 

landet, noko som gav mange arbeidsplassar, 

særleg til kvinner. 

Ein annan interessant stad som vart 

vitja under det fem dagar lange opphaldet 

var landsbyen Cregneash, som har endra 

seg lite sidan 1800-talet. Fleire av husa er 

framleis bebudd, medan andre er opna 

for publikum. Og det var også i nærleiken 

av Cregneash at turen enda om ettermiddagen 

den femte dagen, heilt sør på øya. 

Her ligg Sound Visitor Centre, som vart 

opna for fem år sidan med dronning 

Sonja og kong Harald til stades. 

Mykje meir kunne vore fortald frå ei 

særs lærerik og forvitneleg reise. I tillegg 

gjekk ferda innom York og Durham i 

England på heimreisa. Det var lagt opp 

til eit tettpakka program med ein guide 

som sat inne med store lokalkunnskapar 

og som verkeleg kunne kunsten å formidla 

kunnskapane vidare – lokalhistorikaren 

og forfattaren Frank Cowin. 

Neste år held reiseprosjektet fram. Kvar 

ferda går då er ikkje heilt bestemt i skrivande 

stund – Dublin og Normandie er 

sterke kandidatar. 

PS. Men ein ting som er typisk for Man 

fekk me ikkje med oss – den halelause 

manx-katten. Det var akk så normale 

kattar å sjå alle stader… 

Knut Rage er biblioteksjef i Tysnes 

kommune, og redaktør for Sunnhordland 

Årbok, årboka til Sunnhordland 

Museum og Sogelag.

Holla Historielag 30 år 

Fra Holla til Taj mahal 

av Tormod Halvorsen 

Holla Historielag på Ulefoss i Telemark 

ble stiftet 28. april 1978. Initiativtaker 

var Arne Johan Gjermundsen. Han var 

lagets første formann fram til utgangen 

av 1985, da nåværende leder, Tormod 

Halvorsen, tok over. I desember 2003 

mottok Halvorsen, på vegne av Holla 

Historielag, Nome kommunes kulturpris 

av ordfører Jan Thorsen for lagets store 

aktivitet gjennom 25 år. 

30-årsjubileet ble markert lørdag 26. 

april i år med over 80 medlemmer til 

stede. Møtet var samtidig innvielsesfest 

for lagets nye møtelokale i Slusevokterboligen 

ved Ulefoss gamle bro. Det er en 

stor toetasjers bygning med kjeller – eid 

av Nome kommune – som en dugnadsgjeng 

fra historielaget har pusset opp. 

Her er det møtelokale, kjøkken, arkiv, 

kontor og flere andre nyttige rom. 

Siden begynnelsen av 1980-tallet 

hadde laget hatt sine lokaler på nordsiden 

av Eidselva – hvor sagbrukene har holdt 

til siden 1500-tallet. Flyttingen over elva 

til sørsiden, betyr at nærmeste nabo er 

landets eldste igangværende bedrift, 

Ulefos jernværk. Den ble etablert som 

våpensmie under svenskekrigene i 1657. 

En like nær nabo er Ulefoss sluser, en del 

av Telemarkskanalen. Historielaget 

holder dermed til i et svært historisk 

miljø. 

Øvre Verketstriden 

Den direkte bakgrunn for stiftelsen var 

striden om Øvre Verket, et området med 

bygninger som huset jernverksfamilier. 

Det eldste huset er fra 1790-årene. På 

slutten av 1970-tallet ønsket daværende 

eier av jernverket å bygge et sagbruk der. 

Verneentusiastene fikk løftet saken opp 

på et nasjonalt nivå. Striden ble en nasjonal 

klassiker fra slutten av 70-tallet, 

mellom «vern eller arbeidsplasser». Den 

rene Høyre-regjeringen med Kåre 

Willoch i spissen, og Wenche Frogn 

Sellæg som miljøvernminister, fredet de 

fleste husene i 1982. 

I dag representerer Øvre Verket, med 

sine røde hus, en historisk perle i Telemark, 

med liv og virksomhet året rundt. 

Siden 1990 har historielaget driftet en 

egen «museumsleilighet» der. Formålet 

med den er å vise hvordan folk fra forrige 

århundreskifte og fram mot 1930 bodde i 

jernverksmiljøet på Ulefoss og ellers i 

Norge. Det omfattende inventaret gir et 

godt bilde av boforholdene. Historielaget 

har stilt med guider/vakter hvert år siden 

1990. I årets sommersesong var over 90 

medlemmer engasjerte. 

Medlemsbrev og kunstprodukter 

Museumsleiligheten er en av Holla Historielags 

fire viktigste bærebjelker. De 

tre andre er møtevirksomheten, bokutgivelsene 

og turene innen- og utenlands. I 

tillegg har styrene i alle år vært opptatt å 

gi medlemmene jevnlige orienteringer 

om tilbudene. Det har skjedd i form av 

6–7 medlemsbrev hvert år siden midten 

av 80-tallet, og en utstrakt bruk av 

avisene. Medlemsbrevene – med en 

forside om kommende møter og en 

bakside med «historielagsinformasjon» 

– har lagsleder Tormod Halvorsen 

skrevet. 

Medlemmene setter stor pris på disse 

brevene. Samtidig er det en effektiv måte 

å «holde på» medlemmene. I dag har 

laget rundt 400 medlemmer, de fleste 

bosatt i Holla/Ulefoss-området i Nome 

kommune, men også i Oslo/Vestfoldområdet, 

der utflyttede hollasokninger 

ser på brevene som viktige meldinger 

«hjemmefra». 

God økonomi er alfa og omega for alt 

organisasjonsarbeid, så også for lokalhistorielagene. 

Under Arne Johan Gjermundsens 

formannstid ble kunstneren Kjell 

Thorjussen bedt om å lage en serie kalt 

«Hus i Holla». Den ble utgitt både som 

litografier og porselensplatter fra Porsgrunds 

Porselænsfabrikk. Serien ga laget 

en startkapital som ennå kan tæres på. 

På 90-tallet ble lagets kapital styrket 

med utgivelsen av en serie litografier fra 

Holla Historielag har gjennomført rundt 65 turer i inn- og utland. Det er lett å se at folk får 

større interesse for sin lokale historie etter å ha sett andre forhold, skriver artikkelforfatteren. 

Her ser vi historielagets sommerturdeltakere foran Taj Mahal i India, dit årets tur gikk. 

(Foto: Historielaget). 

Telemarkskanalen av Reidar Fritzvold. Et 

annet kunstprodukt har vært lokale 

motiver utformet på små jernplater av 

jernverket på Ulefoss. En serie med strektegninger 

fra Holla har også solgt bra. 

Økonomisk er det sterkt å anbefale 

andre lokalhistorielag å satse på kunstprodukter 

med lokale motiver. Det gir 

avkastning! Samtidig gir god økonomi 

en trygghet som gjør det mulig å satse på 

f.eks. bokutgivelser. Slik har Holla Historielag 

– økonomisk sett – kunnet gi ut 

31 bøker fra 1979 til mai 2007. 

Møter 

Siden midten av 80-tallet har laget forsøkt 

å ha ett møtetilbud i måneden til medlemmene. 

Alle møtene har vært åpne. 

Det har rekruttert nye medlemmer. Lagslederen 

– med styrets velsignelse – har 

tatt på seg ansvaret for å engasjere foredragsholdere 

som har fortalt om temaer 

som direkte eller indirekte har hatt relevans 

til den lokale historien. 

Den allsidige møtevirksomheten har 

hatt minst to formål: å gi innsikt i stedets 

lokalhistorie isolert sett, men også å vise 

hvordan viktige hendelser og beslutninger 

på regionalt eller nasjonalt nivå har 

påvirket lokal utvikling. Samtidig har det 

vært et viktig mål å gjøre publikum interessert 

i historie ved å tilby foredragsholdere 

som frembyr spennende historie. 

F.eks. om siste verdenskrig, der Gunnar 

Sønsteby, Claus Hellberg, Jens-Anthon 

33 



34 


Historelagene 

Poulsson og Hjemmefrontmuseets leder 

Tore Moland har vært blant de som har 

holdt foredrag for mange fremmøtte. 

Moland snakket om milorgs likvidasjoner, 

noe som skapte store avisoppslag. 

Men lokal krigshistorie har ikke blitt 

glemt: før det var for sent fikk laget høre 

beretningene fra de fremste lokale motstandsfolkene 

på ulike møter. 

Å skape blest om historie lokalt har 

vært et viktig formål, derfor var det flott 

at hundrevis kom til møtene med Kåre 

Willoch, Karsten Alnæs og arkitekt 

Sverre Fehn. 

Det vil ta for mye plass å nevne alle 

møtene fra midten av 80-tallet. Vi kan 

derfor bruke det siste hele året, 2007, som 

eksempel på jubilantens 

møtevirksomhet. 

Året ble innledet med et foredrag av 

slektsforsker Nils Buverud, som på data 

har frembrakt rundt 30.000 navn fra 

Holla! I februar tok laget for seg en av 

1800-tallets største malere, August Cappelen, 

fra Ulefoss. 

Laget samarbeider med Telemarksbiblioteket 

på Ulefoss om to-tre møter i 

året, og lyrikeren Oddmund Haugen ble 

presentert på et slikt møte. Stort engasjement 

skapte det neste møtet da Thorleif 

Trykkerud snakket om felespillerikonet 

Myllargutens bakgrunn i jernverksmiljøet, 

og derfor utfordret Vest- 

Telemarksmiljøet! 

Før kanalsesongen kunne laget i april 

tilby et lysbildeprogram fra Telemarks- 

vassdraget. 7. juni 2005 fikk laget reist en 

bautastein over unionsoppløsningen ved 

Holla gamle steinkirke. Laget har etablert 

en årlig markering der, slik også i 2007. 

Jernalderhuset i nabokommunen Skien 

ble også besøkt i juni. Sommerturen i juli 

gikk til Moskva. I juli og august var 

rundt 80 medlemmer engasjert som 

vakter/guider i museumsleiligheten. TVprogramserien 

«Antikviteter og snurrepiperier» 

var populært. Ellen Ørnes fra 

den serien var lagets gjest i september. 

Hun fortalte om gjenstander det store 

publikumet hadde tatt med seg. I oktober 

var brynesteinsproduksjonen- og trafikken 

langs Telemarksvassdraget forbi 

Ulefoss tema på et møte med konservator 

Vicky M. Grini. 

Holla Historielag har valgt å gi årsmøtene 

en ramme som gjør det interessant 

å møte opp. Ordinære årsmøtesaker 

blir etterfulgt av presentasjon av boka 

Holla-Minner, film fra årets sommertur, 

og middag hvor det utdeles blomster til 

fortjenestefulle medlemmer, og som en 

høytidelig avslutning utdeling av lagets 

lokalhistorielagspris. Den gies til enkeltpersoner 

og institusjoner/organisasjoner 

som har gjort en innsats for den lokale 

historien. Det skaper spenning, og overskrifter 

i lokalavisene. 

Bøker 

I november i år vil Holla Historielag ha 

gitt ut 32 bøker siden første utgivelse i 

1979. Det fordeler seg på 22 utgaver av 

Holla-Minner og 10 andre publikasjoner. 

Bokserien Holla-Minner hadde med fjorårets 

utgave frembrakt 3170 sider, 1430 

illustrasjoner og engasjert 128 

artikkelforfattere. 

Holla-Minner er historielagets flagg- 

Fra møtet i anledning 30-årsjubileet i april. 

Fra venstre ser vi lagets første formann, Arne 

Johan Gjermundsen, leder i Telemark Historielag, 

Ingvar Skobba, leder i Holla Historielag 

siden desember 1985, Tormod Halvorsen, 

varaordfører i Nome, Bjørg Tveito Lundefaret 

og leder for dugnadsgjengen og tidligere 

ordfører i 14 år i Nome, Ole Moen. (Foto: 

Historielaget). 

skip, der redaktøransvaret har vært 

fordelt mellom Tormod Halvorsen og Per 

Bernt Tufte. Artiklene har vært mangesidige. 

Vi kan igjen bruke 2007 som et 

eksempel. At det var 350 år siden Ulefos 

Jernværk ble etablert gjorde at flere av 

artiklene handlet om jernverksmiljøet. 

Det gjaldt hammersmeder, parker og 

ovner. Men også 200-årsjubileet til 

Ulefos Hovedgaard, Aall-familiens hovedsete, 

ga gjenklang i lagets årsskrift 

det året. Statsråd Niels Aalls arbeid ved 

den engelske ambassaden i 1914 ble 

belyst og forvalteren og fullmektigere 

ved sagbrukene ble presentert. 07-utgaven 

tok også for seg svartedauden lokalt. 

Bøkene utenom Holla-Minner-serien 

har tatt for seg folketellinger og skattemanntall 

og en svartebok, men også i to 

omganger noe egenartet: historien om 

bilene lokalt, fra de første kom og til 

1943. Bøkene er krydret med morsomme 

bilhistorier. 

Turer 

Holla Historielag har gjennomført rundt 

65 turer i inn- og utland. Det er lett å se at 

folk får større interesse for sin lokale 

historie etter å ha sett andre forhold. Byer 

og steder i hele Sør-Norge med sine historiske 

attraksjoner har blitt sett nærmere 

på. De største attraksjonene i følgende 

land har dessuten blitt besøkt på sommerturer: 

Sverige, Danmark, Finland, 

Russland, Tyskland, Østerrike, Skottland, 

England, Latvia, Estland, Tsjekkia, 

Ungarn, Kina og India. I 2006 opplevde 

52 medlemmer den kinesiske muren og 

den himmelske freds plass, i fjor de utrolige 

historiske samlingene i Kreml, og i 

år gikk sommerturen til India, hvor blant 

annet Taj Mahal ble besøkt. 

Tormod Halvorsen er leder i Holla 

historielag.

meråker Historielag 50 år 

Gods, gruve og smelteverk 

Av Tormod Røe 

Alf Olsen er leder for Meråker Historielag 

fra våren 2008. Han har sendt meg 

vedlagte artikler av bestefaren Anton 

Pynten, fra Meråker menighetsblad. De 

er skrevet i 1957 og 1958, og omhandler 

oppstarten av historielaget. Som det 

framgår, ble laget stiftet 19. februar 1957, 

på ei tid da få nye historielag kom til, 

men i ei økonomisk blomstringstid for 

Meråker. Med 50 år på baken er vi det 

eldste historielaget i stjørdalsbygdene – 

og det er ikke noen dårlig historisk plassering. 

Historielag er etter hvert noe stort 

her i området. 

At Meråker var først i området, er litt 

rart. I forhold til de nærmeste bygdene og 

nabokommunene har ikke Meråker en 

spesielt sterk landbrukstradisjon. Bygda 

var leilendingsgods i Middelalderen og 

igjen da bygda ble befolket etter Svartedauden 

– kjent som Merakergodset. På 

1700-tallet ble det gruvedrift i bygda, 

lenge kjent som Selbo Kobberverk – selv 

om det meste av virksomheten var i 

Meråker. 

På 1800-tallet ble godset og kobberverket 

slått sammen. Bønder og husmenn 

fikk kontrakter med strenge forpliktelser 

overfor selskapet – særlig knyttet til gruvedrifta. 

Man kan si at dette skapte en 

proletarmentalitet, og også manglende 

motsetninger mellom husmenn og 

bønder, som i Meråker var leilendinger 

til på 1900-tallet. Husmennene hadde 

arbeidsplikt overfor verket/bruget – ikke 

overfor bøndene. Proletarmentaliteten 

ble styrket av at «utviklinga» ofte kom 

massivt inn over Meråker – som et prosjekt 

styrt utenfra. 

Rundt 1880 kom jernbanen (Meråkerbanen). 

Denne ga igjen mulighet for 

videre utvikling og industrialisering – 

tresliperi og to smelteverk brukte nå 

fossekrafta som ble utbygd. Meråker ble 

en typisk industrikommune, med stor 

innvandring. Smelteverkene var fra 

1920-tallet eid av amerikanske Union 

Carbide – som i Meråker var en stabil og 

god arbeidsgiver. 

Fra anlegget av mellomriksvegen (E14) gjennom Meråker. Veien var ferdig i 1958. 

Dette håndkolorerte flyfotoet viser et område i Gudå der det var stor aktivitet med 

bygging av bru over jernbanen og også støyping av kantstein og stein til støttemurer i 

anleggsperioden. (Foto: Telemark flyselskap, NORfly AS). 

1957: Historielag stiftes i Meråker 

Så mange foreninger som Meråker har er det likevel en vi har manglet: Et 

historielag. Mann og mann i mellom har det lenge vært på tale å få stiftet et 

lag som skulle ta seg av gransking og opptegning av historiske og kulturhistoriske 

tradisjoner i Meråker, men lenge ble det bare med tanken. 

I februar i år sendte likevel Gudny Løchen, Bernard Pynten, Johan Molde, 

Gustav Aavik, Frithjof Røe og Gunnar Aasvold ut et lite opprop og 19. 

februar møtte noen interesserte opp og valgte et styre med Pynten som 

formann, Aavik som nestformann og Torodd Ronæs som kasserer. Årspengene 

ble satt til 2 kr. eller 5 kr. dersom en ønsket å få Nord-Trøndelag historielags 

årbok på kjøpet. Og det vil selvsagt de aller fleste ha. 

Stifterne er nå i gang med å tegne medlemmer, og interessen for laget er 

gledelig stor. Likeså er det satt i gang innsamling av ordspråk og talemåter 

fra Meråker og det er meningen å få opptegnet berettelser fra gruve- og smeltehyttetida 

av slike som selv var med på dette arbeide. Når stoffet er ordnet 

vil det bli offentliggjort i Nord-Trøndelag historielags årbok. 

En annen oppgave blir lydbåndopptak, dels for å skaffe gode dialektprøver, 

dels for å sikre stoff som det ellers kan bli vanskelig å få autentisk. Men 

til dette trenger en penger som først må skaffes. 

Meråker historielag vil bli en institusjon som kan samle alle. Det er jo 

gjerne så at når en kommer opp i årene synes en vanlig foreningsliv mister 

sin tiltrekning. Men det er just de gamle som kan yte historielaget uvurderlig 

hjelp ved å meddele slike ting som en ellers risikerer vil bli borte for godt. Til 

alle eldre må en derfor si: Ta vel imot de som kommer til deg og vil høre om 

dette og hint «fra gamle dage». 

Fra Meråker Menighetsblad 1957 

I deler av 1900-tallet var det også stor 

aktivitet i skogen – enkelte år opptil 400 

sesongarbeidere i skogene, som i Meråker 

nesten 100 % tilhørte Meraker Brug. 

Mellomriksvei (E14) med høy standard 

var ferdig i 1958. Regnet i lønnsinntekt 

og i forhold til nabokommunene var det 

velstand i Meråker også for den jevne 

mann på 1900-tallet. Men fra 1960-tallet 

ble mange av virksomhetene preget av 

35 



36 


Historelagene 

rasjonalisering. Smelteverket hadde på 

det meste 600 ansatte. Det begynte nå å 

gå nedover. Samtidig forsvant kroppsarbeidet 

i skogen nesten totalt, og jernbanen 

rasjonaliserte bort de fleste ansatte. 

Noen nye virksomheter har vi fått de 

seinere åra – noe industri, en del turistsatsing 

og en videregående skole med 

idrettsfokus. Likevel har det vært 

nedgang i folketallet i de siste åra – selv 

om kommuneøkonomien ikke er så aller 

verst. Politisk har Meråker siden 1910 

vært en arbeiderpartibastion, preget av 

det som kan kalles «kraftsosialister» – 

men ved det første valget i 1945 hadde 

faktisk kommunistene 30 % av stemmene 

og 6 av 20 plasser i kommunestyret. 

Så tilbake til historielaget. Drivkraft 

den første tida var særlig lærer Kaurin 

Straume, men det var også betydelige 

personer, som Bernhard Pynten (funksjonær 

på smelteverket) og Gudny 

Løchen (gift med sjefen på Meraker 

Brug) med i miljøet rundt stiftinga. Arbeiderpartiet, 

med sin sterke posisjon i 

kommunen, hadde ingen av sine ledende 

personer med i det første styret. Bernhard 

Pynten var første leder for historielaget 

– eller formann som det het på den 

tida. Noen år tidligere hadde mange i det 

samme miljøet startet bygdemuseet på 

Pulden. Men der var det flere fra Arbeiderpartiet 

med. I vedlagte artikkel skisserer 

Anton Pynten litt av hva stifterne 

så på som lagets oppgaver den første tida. 

I tillegg kan nevnes at første formann, 

Bernhard Pynten, var mye brukt som 

kåsør og lignende på 50- og 60-tallet. 

Den eneste som i dag lever av stifterne, 

er Torodd Ronæs. 

Drivkraft den første tida var særlig 

Kaurin Straume, men det var også betydelige 

personer, som Bernhard Pynten og 

Gudny Løchen med i miljøet rundt stiftinga. 

Arbeiderpartiet, med sin sterke 

posisjon i kommunen, hadde ingen av 

sine ledende personer med i det første 

styret. Bernhard Pynten var første leder 

for historielaget – eller formann som det 

het på den tida. Noen år tidligere hadde 

mange i det samme miljøet startet bygdemuseet 

på Pulden. Men der var det flere 

fra Arbeiderpartiet med. I vedlagte artikkel 

skisserer Anton Pynten litt av hva 

stifterne så på som lagets oppgaver den 

første tida. I tillegg kan nevnes at første 

formann, Bernhard Pynten, var mye 

brukt som kåsør og lignende på 50- og 

1958 Meråker Historielag 

Meråker Historielag har hatt årsmøte under formannen Bernhard Pyntens 

ledelse. Den årsberetning som ble referert viser at det første driftsår har vært 

meget bra. Både Meråker kommune og A/S Meraker Brug har ytet sin finansielle 

støtte. Medlemstallet er 66. 

Laget arbeider bl.a. med innsamling av gamle ordspråk og uttrykk særegne 

for bygda. Da den gamle formannen frasa seg gjenvalg ble som ny valgt 

Kaurin Straume med Gustav Aavik som nestformann. Torodd Ronæs ble kasserer 

og Bernhard Pynten og Lasse Lassesen styremedlemmer. Varamenn: 

Frithjof Røe, Gunnar Aasvold og Johan Molde. Revisor: Ludvig Jensen. 

Fra Meråker Menighetsblad 1958 

60-tallet. Den eneste som i dag lever av 

stifterne, er Torodd Ronæs. 

Utover på 60-tallet var ikke aktiviteten 

så stor, men først på 1970-tallet 

skjedde det en reorganisering, laget ble 

igjen dratt i gang av Kaurin Straume, 

denne gang med hjelp av Olaf Sagen. 

Sistnevnte ble da formann noen år. Men i 

1978–79 lyktes det ikke å få valgt noen 

leder (nestleder var Thomas Evjen). Forfatteren 

av disse ord sa seg da villig til å 

ta vervet, og fikk tillit som leder i hele 23 

år i sammenheng. Fra 2002 har Leif Juliussen 

og Per Klokhaug vært ledere, men 

i 2007 sto ledervervet igjen tomt. 

Protokollene for den første tida var 

det litt problematisk å finne i da denne 

artikkelen skulle skrives. Dessuten kan 

jeg for egen regning legge til at i min tid 

som leder ble dessverre ikke all aktivitet 

dokumentert heller. Men samlet har det 

vært mye som har foregått i historielagets 

regi. Og mye er dokumentert i lokalavisene. 

Her skal nevnes: 

1. Åpne møter med foredrag eller underholdning, 

til dels med flere hundre 

deltakere 

2. Arrangement av ekskursjoner og turer 

til forskjellige deler av bygda 

3. Reising av bauta på Ol’Jensabakken 

(begivenhetene i 1676) og varp/minnetavle 

på Teveldalen (grenselosene 

under andre verdenskrig) pluss vedlikehold 

og oppussing av minnetavlene 

fra 1905 (Grensevakta) 

4. Samarbeid med bygdemuseet om 

arrangementer 

5. Utgivelse av årlig kalender med lokale 

fotografier 

6. Pådrivere som lag og enkeltpersoner i 

lokal kulturell aktivitet, som 

Hungersmarsjen 

7. Pådrivere for lokal musikk gjennom 

(rett nok mest gratis) musikkinnslag 

på de aller fleste av våre 

arrangementer. 

Gyldenløvefeiden. Sommeren 

1676 – under Gyldenløvefeiden 

– fantes det nesten ikke norske 

soldater igjen i Trøndelag. 

Mannskapene var trukket 

sørover i landet og angrep blant 

annet Båhus festning. Bygdefolket 

i Trøndelag fikk greie seg 

som best de kunne. I august kom 

600 svenske soldater under kommando 

av øvede offiserer over 

Skurdalsporten og ville gå inn i 

Trøndelag. Men i Meråker fikk 

de en varm velkomst av de få 

bøndene i bygda, og måtte vende 

tilbake med store tap. Meråkerbøndene 

fikk tre års skattefritak 

for denne bragden. 

Grenselosene. Det var stor 

trafikk over grensa under 2. verdenskrig. 

Trolig kan to til tre 

tusen personer ha blitt losa over 

grensa til Sverige via Meråker. 

Hungersmarsjen 1813 var et syngespill 

med tekst av Hans 

Rotmo, framført flere år fra 

1991. Utgangspunktet var våren 

1813, etter «Storkleinåret», da 

meråkerbyggene marsjerte til 

Trondheim og forlangte å få utlevert 

korn. Foranledningen 

rundt 1990 var ellers at smelteverket 

skulle legges ned.

I mye av vår aktivitet har historielaget 

vært pådrivere for å få det beste i lokalkulturen 

mer fram. I stor grad har andre 

overtatt der historielaget begynte. I det 

hele tatt er det på tross av synkende folketall 

mange flere kulturarrangementer i 

bygda i dag enn for 50 år sia. Nesten alt 

dette drives i dag av andre enn 

historielaget. 

Laget har stort sett hatt et medlemstall 

på mellom 75 og 95. Veldig aktiv med- 

lemsverving har vi ikke drevet. Styremøtene 

har vært spesielle, og ofte mer 

muntre enn strengt saklige. I undertegnedes 

ledertid må spesielt Olaf Sagen, 

John M. Størseth og John Heringstad 

holdes fram som muntrasjonsråd. Lengst 

fartstid i styret har Leif Juliussen og 

Helge Kringtrø. Helge har i jubileumsåret 

sittet i styret i 34 år, nesten hele tida 

som kasserer! 

At ikke ledervervet var bemannet i 

Kongens gull til lokalhistoriker 

Tidligere bygdebokredaktør i kommunene 

Vefsn, Grane og Hattfjelldal, Kjell 

Jacobsen, ble 10. oktober tildelt kongens 

fortjenstmedalje i gull. Det var fylkesmann 

i Nordland, Ola Bjerkaas, som stod 

for overrekkelsen. Bakgrunnen for tildelingen 

var Jakobsens innsats for bevaring 

av Sjøgata i Mosjøen, samt hans mangeårige 

arbeid som lokalhistoriker. 

I 1970 fremmet Vefsn kommune en 

reguleringsplan som tok sikte på å fjerne 

mesteparten av den eldre tre- og sjøhusbebyggelsen 

i Sjøgata i Mosjøen. Som 

leder av Sjøgata Vel var Kjell Jacobsen 

på mange måter spydspissen i en aksjon 

(et tidstypisk 1970-talls fenomen) mot 

den nevnte reguleringsplanen. Jacobsen 

og hans meningsfeller lyktes, og planen 

ble stoppet. Det ble i stedet vedtatt en re- 

Fylkesmann Ola Bjerkås overrekker Kjell Jacobsen 

kongens fortjenstmedalje i gull. (Foto: 

Bjørnar Pedersen). 

guleringsplan som tok sikte på vern 

gjennom bruk for Sjøgata-området i 

Mosjøen. Sjøgata framstår i dag som et 

unikt kultur- og bygningsmiljø, og er 

Nord-Norges lengste sammenhengde 

trehusbebyggelse; se også: http://www. 

sjogata.no/ 

Jacobsen har også en imponerende 

lokalhistorisk produksjon som spenner 

bl.a. fra generell regionalhistorie, generell 

bygdehistorie, gardshistorie, bedriftshistorie 

og kirkehistorie. Jacobsen 

var ansatt som bygdebokredaktør i Vefsn 

fra 1970 til 2007. Her kan du se Jacobsens 

publikasjonsliste: www.lokalhistorien. 

no/. 

2007, kunne kanskje gi grunn til bekymring, 

men situasjonen er likevel ikke 

dårlig. Fra mars i år er Alf Olsen leder i 

laget; nyslått pensjonist, skrivefør, aktiv 

og allerede med et svært godt grep om 

jobben. Så det er ingen grunn til å 

fortvile. 

Tormod Røe er var leder i Meråker historielag 

1979–2002. 

Skutemalere 

Informasjon ønskes om hele vår 

langstrakte kysts skutemalere. 

Jeg planlegger å utarbeide et 

referanseverk om norske skutemalere/skipsportrettører 

og 

ønsker i den sammenheng alle 

slags opplysninger om disse. alle 

opplysninger er like velkomne; 

født/død, levnetsbeskrivelser, 

anekdoter, foreldre, barn, lister 

over bilder, fotografier av bilder, 

osv. Jeg er interessert i malerier 

og malere fra «tidenes morgen» 

og fram til i dag, døde så vel 

som nålevende malere. 

min masteroppgave «en systematisk 

gjennomgang av et utvalg 

norske skutemalerier fra det 

19. århundre» kan kjøpes fra 

undertegnede. 

Vennlig hilsen Carl Henrik Lampe 

(master kunsthistorie), Fauchalds 

gate 11, 0365 Oslo, tlf.: 97 56 51 

26, e-post: lysmann@hotmail. 

com. 

Bildet overe: Rapide från Carlshamn 

malt av Fredrik Martin Sørvig ca. 1860. 

Sørvig er blant Norges mest kjente 

skutemalere og hadde en stor produksjon. 

37 

Småstoff 


38 


Småstoff 

Juletradisjoner 

Juletre og julehalm 

(etter ega røynsle og etter andre heimelsmenn, alder 76 år, kårmann) 

Juletreet er almindelig i alle hus her i 

bygda. Det er ingen nulevende som 

husker når det var brukt for første gang. 

Juletre var brukt i hjemmene lenge før en 

hadde det på fester eller i kirken. Utenom 

hjemmet er det mest på fester i missionsforeninger, 

skoler og forskjellige veldedighetsarbeid 

at juletre er brukt. 

Hvis en på enkelte steder ikke har 

eller hadde et juletre, brukte en å pynte ut 

stuen med grønne kvister av furru, gran 

eller lyngplanter og lignende. Halmkroner 

og pappirpynt har også vært nyttet til 

julestas. Pynten i huset plasseres eftersom 

forhold og smak tilsier – over døre 

og vindu, på lampe, lysekrone eller på 

småbord og stativer. Nogen annen pynt 

blir som regel også brukt selv om man 

har juletre. 

Juletreets storleik er avhengig av forholdene 

i huset. Er det lavt under taket 

må treet være lite. I hus med mange små 

barn brukes små træ som kan henge 

under taket, hvor de små hender ikke kan 

nå det. Størrelsen kan variere fra 1 ½ til 

2 mt. i stuene og i forsamlingshus op til 

3–4 meter. 

Den mest brukte pynt er julelysa, pappirpynt, 

små bakkelser, epler, stjerner 

mv. Det er oftest husmora som pynter 

treet. Når barna er vokset til, tar de gjerne 

dette arbeid. Av praktiske grunner står 

juletreet dels på bordet og dels på gulvet 

eller henger under loftet (taket, red,anm.). 

En tenner lysene på det om jule- og nyttårskvelden 

og ellers flere gange for eksempel 

når en har besøk av gjester i julen. 

En går rundt træet og synger både salmer 

og andre sanger, Et barn er født – Os er i 

dag en frelser født – Her kommer dine 

arme små – Jeg er så glad hver julekveld 

– Deilig er jorden – Kimer i klokker – 

Glade jul m.fl. 

Det er ikke noen fast regel om hvor 

længe juletreet blir stående, men før tjuandag 

(13. januar) blir ingen juletre tatt 

ut. Mange steder har de det i bestestua 

enda noen uker. Barna har en ukrenkelig 

forrett til å være med å høste juletreet. 

Tiden for denne høstingen blir noget 

forskjellig etter de ymse forhold i hjem-

Bildet til venstre er tatt hos familen Reinton i Hol i Hallingdal jula 

1910. Legg merke til julepakkene under treet som er pakket inn i 

gråpapir og avispapir. (Foto: Olav S. Reinton. Eier: Hol bygdearkiv). 

Postkortet til høyre viser en julenisse uten maske. Barna ser ut til å 

rygge litt tilbake for denne skikkelsen! Kortet er poststemplet 23/12- 

1906. (Eier: Universitetsbiblioteket i Bergen, Billedsamlingen). 

mene. En sier å høste eller ta av juletreet. Å bruke ordet plyndre 

er reknet for et mer brutalt eller hedensk uttrykk som en ikke 

synes harmonerer med julefesten. 

Her i bygda nytter en mest gran som juletre. Når en ikke har 

anledning til fin gran eller andre passende tresorter lages et 

kunstig tre, for eksempel ved å bore huller i en trestokk og da 

feste barkvister av et eller annet slag til denne stokken. Små 

juletre av ståltråd er også brukt. Navnet på disse lagede træ blir 

da oftest kalt erstatning. 

Når det ikke er noen annen spesiell festlighed i heimen 

sættes ikke op træ utenfor huset om julekvellen. Er det bryllup 

eller annen særskilt festlighed i julen setter en op tre utenfor 

inngangsdøren – til dels også ved særskilt inngangsport til 

tunet. Juleneket er oftest festet i eller ved låvebrua – til dels i 

krona på et tuntre. 

Halm på gulvet 

En kan ikke huske at folk brukte halm på gulvet om juleaften; 

men for vel et århundre siden var dette brukelig. Halmen var 

buntet og båret inn. En spredte da halmen løs utover stuegolvet 

til en felles flatseng hvis storleik ble avpasset efter behovet. En 

skulle sove i halmen på gulvet juleaften – ikke flere netter – for 

at de andre sengene da skulle stå opredd og ledige til bruk for 

de usynlige væsener som denne natten gjestet hus og folk mer 

manjamnt enn ellers! 

Maten og spisestellet skulle da stå urørt på bordet juleaften 

og lysene brenne for at desse usynlige kunne forsyne sig efter 

behag. Det var meget om å gjøre at en i julen var riktig god og 

hjelpsom imod både nisser og de andre usynlige væsener. En 

kunne da rekne sikkert med god lykke og hell både for folk og 

fee – både i skog og mark. 

Når julehalmen var båret ut var det brukelig å se nøie efter om 

det lå løst korn igjen på gulvet. Hvis en fant strikorn skulle det 

bety godt år. Settkornet betydde grønn-år eller dårlig høst. 

Selbekken, 10. mars 1950 

Isak Selbæk 

Julenissen 

(Ega røynsle, 77 år, kårmann) 

Julenissen har vært kjent fra umindelige tider. Sagn og fortellinger 

om julenissen har vært overført fra det ene slektsledd til 

det neste. Det var i hjemmene han opptrådte først utover 

bygda. 

For 60–70 år siden vart julenissen mer moderne og blev da 

først kjent på julefester, julekort, julehefter og senere på tidsskrifter 

eller forretningsreklame. Julenissen bringer gaver til 

alle i heimene, og gavene kan være både små og store – fra 

sjokolade, drops og andre gotter – til ski, skøyter og spark og 

dukker og lignende. Kleplagg brukes også i julepakkene. For sit 

strev blir julenissen gjerne budt øl – til dels også juledram og 

kaker med mer. De som klær sei ut som julenisse pleier oftest å 

være halvvoksne ungdommer både gutter og piker – helst skal 

de være små av vokst. 

Utstyret er maske med hvitt, langt skjegg og stor næse, og 

rød topplue, helst knæbukser, rød fotsid kufte og en lang, sterk 

birkestav. En kjøper oftest maskene, men det øvrige utstyret 

blir gjerne rasket sammen fra mørkloftet. En bruker julenissemaska 

også når en går julebukk. Det hender ofte at julebukker 

også deler ut julegaver. 

Det er nok reknet for at den nyere julenissen er en gjenganger 

eller fjern ættling av den gamle nissen – tuften – som fikk 

julegrøt. En minnes også her i bygda fortellinger ifra gamle 

besteforeldre om at julegaver kommer på en merkelig måte i 

heimene. Når barna var snille og lydige og flinke til å læse, så 

var det god von om at det kom julegaver til dem som ingen viste 

hvorfra de var sendt. 

I slekt med denne lærdommen var det også når bildet av 

hanen på første bladet i ABC boken kunne verpe 5 ører og 2 

ører når bokens eier var særs flink til å læse og lære. 

Lensvik, 12. mars 1951 

Isak Selbæk 

39 

Småstoff 


40 


Bok og skrift 

Globalisering 

gjennom et århundre 

: norsk aluminiumindustri 

19082008 / Johan 

Henden, Hans 

Otto Frøland og 

Asbjørn Karlsen 

(red.). Bergen : 

Fagbokforlaget, 

2008. 446 s. 

Denne boka markerer at det er 100-år 

siden det første gang ble tappet aluminium 

industrielt i Norge. Dette fant 

sted på Stangfjorden Elektriske Fabrikker 

i Askvoll i Sogn og Fjordane. Det er 

Johan Henden (forskningsbibliotekar 

ved Nasjonalbiblioteket), Hans Otto 

Frøland (professor i samtidshistorie 

ved NTNU) og Asbjørn Karlsen (professor 

i samfunnsgeografi ved NTNU) 

som har vært redaktører for denne 

boka. Sammen med ni andre geografer/ 

historikere har de bidratt med i alt 12 

artikler (kapitler), i tillegg til et innledningskapittel. 

I innledningskapittelet 

får vi ei generell innføring i organiseringen 

(verdikjeden) av Aluminiumsproduksjonen, 

fra bauksitt til ferdigprodukter. 

Kapittel 1 handler om A/S 

Stangfjorden Elektrokemiske Fabrikker. 

Som var det første aluminiumsverket 

i Norge, men samtidig også det 

minste. Kapittel 2 handler om den 

norske aluminiumsindustrien i mellomkrigstida, 

sentrale termer er her; 

marked, kartell og stat. I kapittel 3 blir 

det franske selskapet Pechineys norske 

datterselskap presentert under overskriften 

Det «uønskede barnet». I kapittel 

4 drøftes mulighetene, eller 

mangel av realisme for egen norsk oksidproduksjon. 

Kapittel 5 gir et innblikk 

i det tyske ekspansjonsprogrammet 

for aluminiumsindustrien i Norge. 

I kapitel 6 ser man på Sunndal verk ut 

fra perspektivet «Et norsk smelteverk i 

amerikansk storpolitikk». Kapittel 7 

tar for seg skiftet av medeier ved aluminiumsverket 

i Mosjøen først på 

1960-tallet, der Elkem får amerikanske 

Alcoa inn som medeierer, isteden for 

sveitsiske AIAG. Kapittel 8 behandler 

partnerskapet mellom Hydro og amerikanske 

Harvey. Kapittel 9 og 10 ser på 

forskningen på lettmetall i Norge. I 

neste kapittel omhandles ledelse ved to 

fabrikkoppstarter som Hydro 

Aluminium gjennomførte i Kina, og til 

sist ses det på norsk eksport av kunnskap 

med utgangspunkt i ferdigvareproduk-sjonen 

på Raufoss. Boka har et 

globalt perspektiv, men med de mange 

lokale eksemplene kan den også være 

interessant lesning ut ifra ei mer lokalhistorisk 

vinkling, og kan således gi 

perspektiver for videre lokale studier 

omkring aluminiumsproduksjon i 

Norge. (Henv: Fagbokforlaget. Postboks 

6050 Postterminalen. 5892 

Bergen). 

Skræk og Exempel 

: trolldom, dødsstraff 

og kriminalitet 

på Agder ca. 

1550–1700 / Terje 

Sødal. Kristiansand: 

Portal, 


Boka har som 

formål å både beskrive 

og forklare kriminaliteten i Agder-fylkene 

i tidsrommet 1550 til 1700. 

Boka baserer seg dels på forfatterens 

egne kildestudier dels på tidligere publisert 

litteratur. Boka er av forfatteren 

tenkt brukt som pensumlitteratur ved et 

emne ved universitetet i Agder, men forfatteren 

legger til at boka også er skrevet 

med tanke på den store interessen for lokalhistorie 

blant folk flest i Agder. På 

grunn av det siste har han valgt å skrive 

om hele Agder. I del 1 «Kriminalitetsmønsteret» 

får vi en gjennomgang av 

kildegrunnlaget; bøtelister, tingbøker, 

diplomer og kildene til høyere rettsinstanser. 

Videre får vi en presentasjon av 

de ulike kriminalitetstypene; Vold, 

ulovlig sex, opposisjon, tyveri, ulovlig 

handel og næringsdrift. Vi får her også 

en presentasjon av geografiske forskjeller 

i kriminalitetsutøvningen i Agder. Del 2 

handler i sin helhet om dødsstraff. Her 

får vi blant annet en gjennomgang av 

hvordan dødsstraffen ble brukt i Agder, 

hva lovverket sa om dødsstraff, bibelen 

og strafferetten og en gjennomgang av 

henrettelsesmetoder og den idémessige 

bakgrunnen for disse til dels brutale henrettelsesmetodene. 

Del 3 tar for seg 

Trolldomsprosessene både i et europeisk, 

norsk og regionalt perspektiv for Agder. 

Her får vi innblikk i forskjellige trolldomsformer, 

straffeformer (fra bøter til 

bål) og man følger noen av de personene 

som ble anklaget og straffet. Det er gitt 

plass til en del lokale eksempler, fortellinger 

og redigerte kildeutdrag. De fleste 

sakene som omtales har ikke vært publisert 

tidligere. Samtidig har forfatterens 

ambisjon vært å sette de enkelte episodene 

inn i en større samfunnsmessig 

sammenheng. (Henv. Portal forlag Skippergaten 

2, 4611 Kristiansand). 

Navn i Oslo : hvorfor heter det det det 

heter? / Leif Gjerland. Oslo : Orion, 

2008. 168 sider. 

Boka har sitt bakteppe i en serie om Oslonavn 

som forfatteren har hatt i NRK 

Østlandssendingen. Forfatteren søker å 

forklare opprinnelsen til en rekke stedsnavn 

i hovedstaden, som i dag er selvbærende 

egennavn, uten at man vier mange 

tanker til hva som var bakgrunnen for 

navnesettinga i si tid. Her får vi en presentasjon 

av feilskrevne og løgnaktige 

navn, disse oppstod dels på grunn av de 

tidligere danske makthavernes vansker 

med å forstå oslofolks muntlige uttrykksformer 

på 1600-tallet. Vi får også en beskrivelse 

av en del navn som kan vekke 

negative assosiasjoner, eksempelvis 

Motbakkene, som er et gatenavn på 

Oppsal. Samtidig får vi innføring i en 

navnetradisjon med utenlandske navn. 

Noen navn forteller hvilken plass man er 

på vei til, eksempelvis Mosseveien. Vi 

får videre en presentasjon av kallenavn 

som har satt seg for å bli, eksempelvis 

Dasslokket, uteserveringa vis-a-vis Stortinget 

på Karl-Johan. Vi får også kjennskap 

til en del eldre gardsnavn, som i dag 

forbindes mest med urbane aktiviteter, 

eksempelvis Frogner. Vi får også en presentasjon 

av navn etter utbyggere eller 

byoriginaler. Eksempelvis Arctander- 

byen, som ble oppkalt etter ordfører

Sofus Arctanders sosiale boligbyggingsprosjekt 

fra 1907. Eller Snipp Møllers 

vei, som er oppklart etter byorginalen 

Albert Møller, også kalt Snipp. Vi får så 

en presentasjon av noen navn som har 

med Oslo som fjordby å gjøre, både 

havner og navn i fjorden nevnes her. Det 

gis videre en innføring i navn som setter 

grenser, eller skulle sette grense. Eksempelvis 

en av Oslos hovedgater Grensen, 

som har fått sitt navn siden dette var bygrenseområdet 

på 1600-tallet. Vi får også 

en presentasjon av en del navn som er 

gitt enten i fredens, frydens eller fruenes 

navn. Her er en gjennomgang av en del 

firmanavn som har blitt stedsnavn, som 

Freiaparken, som på 1920-tallet ble 

anlagt i en slags sen filantropisk tankegang 

for arbeiderne på Freia sjokoladefabrikk. 

Så kommer en presentasjon av en 

del gater som har fått navn etter fornavn. 

Her finner vi eksempelvis Aslakveien på 

Røa, oppkalt etter gårdbrukeren Aslak 

Hansson som var bruker på Søndre Rød 

gård på 1800-tallet og Sverresgate på 

Tøyen som er oppkalt etter middelalderkongen 

Sverre Sigurdson. Forfatteren 

presiserer i forordet at boka langt fra 

inneholder alle navn i Oslo, men en får 

her «en bukett i Oslos store eng av blomstrende 

navn». Boka er underholdende 

lesning, men forfatteren presenterer en 

del historiske vurderinger som må kunne 

diskuteres. (Henv. Orion forlag. Skippergaten 

33, 0154 Oslo). 

Slektsgranskerens 

guide til Utvandringen 

1825–1930 / 

Liv Marit Haakenstad. 

Oslo : Orion, 


Denne boken er 

ment å gi ei praktisk 

veiledning for 

dem som leter etter 

«tapte slektninger» blant utvandrere i 

den nevnte perioden. Den tar for seg kildemateriale 

fra Norge, England, USA og 

Canada. Boka gir også tips om hvordan 

du kan gå fram for å finne den aktuelle 

utvandreren. I boka får vi blant annet en 

generell framstilling av utvandrerhistorien, 

med utgangspunkt i hvordan det 

gikk med de som reiste fra de forlot 

Norge til de kom fram til bestemmelsesstedet. 

Vi får også ei innføring i 

utvandring gjennom et mellomland, et 

tema som ikke har vært behandlet i vesentlig 

grad i tidligere litteratur om 

temaet. Først får vi en beskrivelse av 

selve reisen; i Norge, med jernbanen, 

hvilke havner ble benyttet for utreise fra 

Norge og reisen via Storbritannia. Deretter 

gis vi ett innblikk i norsk utvandringslovgivning. 

Vi får også en presentasjon 

av agenter og agitasjon for utvandring. 

Videre følger en gjennomgang av de forskjellige 

selskapene som sto for reisen. 

Overfarten blir også beskrevet, og vi får 

et innblikk i ankomsten. Så kommer tre 

kapitler som tar for seg møtet med det 

nye landet. Boka gir oss videre en oversikt 

over aktuelle nettsteder for videre 

undersøkelser, samt en oversikt over organisasjoner 

som kan bistå i arbeidet 

med å finne aktuelle utvandrere. Til sist 

får vi en guide i hvordan man kan gå 

fram for å finne den aktuelle utvandreren 

man leter etter. (Henv. Orion Forlag AS, 

Skippergaten 33, 0154 Oslo). 

Årbokarbeiderens 

ABC : en veiledning 

i årbokutgivelse 

/ Kjell Haugland. 

Trondheim : 

Landslaget for Lokalhistorie, 

2008. 

91 s. 

Boka har sin bakgrunn 

i flere henvendelser 

fra Landslagets medlemslag 

om mer skolering i forhold til å skrive i 

årbøker. Lokallagene ville få flere til å 

skrive, «det var så mange som vegret seg 

for å skrive selv om de hadde mye å fortelle», 

var en melding som ofte ble gitt. 

Den foreliggende boka gir detaljert informasjon 

om hvordan man skal redigere 

ei årbok, men er også en veiledning om 

hvordan man kan skrive artikler som skal 

publiseres i årbøker. Siste kapittel er viet 

nettopp dette. Første delen av boka tar for 

seg årboka som fenomen, dette kapittelet 

er også illustrativt nok kalt «Årboka – 

hundre års kulturdugnad». Andre hoveddel 

gir tips om hvordan man kan skaffe 

medarbeidere, og hvilke stofftyper som 

egner seg for å sette sammen ei årbok. Så 

følger en del som tar for seg redaksjonene 

eller redaktørens arbeid, og disse/dennes 

kontakt med artikkelforfatterne. Femte 

hoveddel tar for seg den praktiske redi- 

geringen av boka, her blir det gitt råd om 

hvordan boka bør se ut, språkvask, foto 

og forskjellige plikter man har som 

utgiver m.m. Neste kapitel tar for seg 

økonomien i et årbokarbeid. Helt til slutt 

får man en oversikt over nettadresser 

man kan benytte seg av i forbindelse med 

arbeid med årbøker. Her finnes også en 

del forslag til arbeidsoppgaver om boka 

skal benyttes i studieøyemed. (Henv. 

Landslaget for lokalhistorie, Institutt for 

historie og klassiske fag, NTNU, 7491 

Trondheim, e-post: post@historielag.org). 

Historie i bruk / 

Ola Svein Stugu. 

Oslo : Samlaget, 


I denne boka finner 

vi drøftinger, 

gjennom eksempler, 

på hvordan 

historie har blitt 

brukt i ulike politiske 

og kulturelle 

sammenhenger. Vi får kjennskap til 

hvordan forestillinger og fortellinger om 

fortida kan ha ulike bruksområder og 

funksjoner. På den ene måten kan historia 

brukes til økt selvforståelse, på den 

andre måten kan den brukes til sjåvinisme 

og undertrykking. Forfatterens utgangspunkt 

er at dette er et tverrfaglig 

forskningsfelt, der begrep som minne, 

myte og identitet står sentralt. Vi får her 

en oversikt over teoretiske tilnærminger 

til disse begrepene. Forfatteren søker å 

avklare en del av disse begrepene slik at 

de kan bli mer håndterbare i bruk for 

personer som arbeider med temaer om og 

fra fortida. For en aktivt produserende 

lokalhistoriker, lek eller lærd, vil boka 

være nyttig for å få en større forståelse av 

det materialet som en ofte støter på i lokalhistorisk 

granskning. Dette både som 

bakteppe for å forholde seg til tidligere 

utgitt lokalhistorisk litteratur, men også 

for håndtering av minnestoff som tidligere 

ikke er utgitt. Boka er utgitt i Det 

norske Samlaget sin serie Utsyn>Innsikt. 

Serien er ment på en kortfattet måte å 

flette sammen realhistorie og forskningshistorie, 

og således føre leseren fram til 

forskningsfronten innenfor det aktuelle 

emnet. (Henv. Det Norske Samlaget, 

Postboks 4672 Sofienberg, 0506 Oslo. 

E-post: det.norske@samlaget.no). 

41 

Bok og skift 


42 


Bok og skrift 

Barns minner fra 

okkupasjonsåra 

Byen brenner! : en 

kjuagutts erindringer 

om krig og evakuering 

/ Arne og 

Arve Fuglum. Oslo 

: Cappelen Damm, 


Boka formidler 

norsk krigshistorie 

sett gjennom tiåringen 

Arne Fuglums øyne. Bergen var 

den byen i Norge som hadde flest sivile 

tap under krigen. Med dette som bakteppe 

ble 4000 barn evakuert fra byen. 

Barna ble brakt i sikkerhet hos vertsfamilier 

på Vestlandet og Østlandet. Vi får 

her en gjennomgang av krigsårene; en 

beskrivelse av opplevelsene under okkupasjonsvåren 

1940, hverdagsliv under 

krigen, opplevelsen av den store eksplosjonen 

20. april 1944 samt andre dramatiske 

episoder som gir en gripende 

skildring av krig og konsekvenser sett 

fra et barns ståsted. Vi får også innblikk 

i arbeidet med organiseringa av evakueringsarbeidet 

av de 4000 barna fra 

Bergen, et arbeid der journalisten Egil 

Tresselt sto sentralt. (Henv. Trude 

Løtvedt, e-post: trude.lovtevdt@cappelendamm.no). 

Kjære mor og far : 

barndomsminner 

fra krigsårene 

1940–1945 / Georg 

Chr. Kalleberg. 

Oslo : Orion, 


Boka er blant annet 

basert på brev forfatteren 

skrev til 

sine foreldre. Boka gir en skildring av 

barndomslivet i et okkupert Oslo. Kalleberg 

kommer inn på tema som selve 

krigsoverfallet, livet i bygata, lek, 

nazisme, hverdagsliv og skolegang. Faren 

til forfatteren var norsk soldat som 

kjempet mot den tyske invasjonene våren 

1940, han var senere med i motstandsbevegelsen. 

Farens aktivitet var naturlig 

nok omgitt med taushet. Vi får i boka en 

beskrivelse av de gangene familien måtte 

gå i dekning. For Georg ble dette forklart 

som en ferie. Men virkeligheten kunne 

være langt mer dramatisk. Forfatteren 

mener at den mest dokumenterbare delen 

av boka er da han ble skilt fra sin mor og 

far og oppholdt seg på Lykkja i Hemsedal. 

Det startet med at han skulle på 

høstferie høsten 1944, en «ferie» som 

skulle vare til mai-dagene året etter. 

Derfra skrev han en rekke brev til sin 

mor som er bevart og brukt som kilde i 

denne bokutgivelsen. (Henv. Orion 

forlag, Skippergata 33, 0154 OSLO, 

e-post: orion@orionforlag.no). 

Det norske amerika 

i bilder 

anmeldt av Jostein molde 

Ei fersk bok om den norske utvandringen 

er Amerikabilder. Den norske Vesterheimen 

1860–1960, der Knut Djupedal har 

skrevet og bidratt med bilder og hvor 

Steinar Hybertsen har stått for idé og 

samlet inn bilder. Djupedal er direktør 

ved Norsk Utvandrermuseum og Hybertsen 

har i mange år vært bosatt i Amerika, 

der han de siste 16 årene har produsert 

dokumentarprogrammer for TV. Boka er 

utgitt av Aschehoug og er på 319 sider. 

Formatet er 28 x 33 cm og slik sett godt 

egnet til å la bildene komme til sin rett. 

Flere av dem går over hele oppslaget, slik 

at man kommer ganske nært på motivet. 

Boka er organisert i fem hovedkapitler: 

Reisen til Amerika, En plass i 

Amerika, Det norske Amerika, Byggingen 

av Amerika og Historier. Det første 

kapittelet er et forsøk på kronologi, men 

de andre kapitlene er tematisk i innhold, 

og det er nok den beste organiseringen, 

ettersom det er bilder som er grunnlaget 

for boka. 

Bildene er hentet fra offentlige og 

private samlinger, herunder Norsk Utvandrermuseum. 

Kjente fotografer som 

Anders Beer Wilse (1865–1949, var i 

Amerika 1884–1900) og Andreas Larsen 

Dahl (1844–1923, var fotograf i Wisconsin 

1870–79) har fått flere av bildene sine 

gjengitt her, men mange er tatt av ukjente 

fotografer til privat bruk og de fleste 

bildene er aldri tidligere publisert, heter 

det i forordet. Flere av bildene er postkort 

som er sendt hjem til Norge fra utvandret 

slekt. 

Generelt holder bildene god kvalitet, 

Wilses og Dahls bilder endog ypperlig 

kvalitet, men noen er av mindre god og 

til dels dårlig kvalitet. For å kunne forsvare 

å gjengi bilder av dårlig kvalitet 

bør de helst være unike og fortelle en 

historie. Det gjør de stort sett, men jeg 

ville tro at det fantes bedre bilder enn det 

på s. 45 av en prærievogn med et forspann 

av okser. 

Dette er en billedbok som viser mange 

sider ved det norsk-amerikanske samfunnet 

i Amerika (og til dels Canada). Her er 

det mennesker i arbeid i landbruket, i 

byene, i fjellene, i skogene, i industrien, 

på sjøen, i fest, i fritid, i kulturlivet, i det 

religiøse liv og i idrettslig aktivitet. 

Bilder fra gullgraverlivet i Alaska er også 

med, likeså fra importen av reinsdyr fra 

Finnmark til Alaska i 1897. 

Resultatet er blitt bra, og det er en 

fornøyelse å studere de gamle bildene, ut 

fra ansikter, påkledning, aktivitet, sted, 

tidspunkt m.m. Det kunne vært interessant 

å få vite hjemstedet til enkelte av 

personene, og hvor bildene er tatt. 

Teksten «Husfrue foran nybyggerhus på 

prærien» (s. 55), sier ikke mye, men det 

har nok ikke alltid vært lett å finne opplysninger 

om tid og sted. Likevel, de 

fleste bildene har med denne informasjonen. 

Et par unødvendige feil, etter min 

mening, er for det første at sluppen «Restauration», 

som innledet den organiserte 

utvandringen fra Norge i 1825, har fått 

navnet «Restaurationen». Den andre er at 

Ole Bull (1810–1880) har fått sitt dødsår 

oppgitt til 1870.

Besøk oss på Internett - www.embla.no 

ReTURaDReSSe: 

Landslaget for lokalhistorie 

Institutt for historie og 

klassiske fag, NTNU, 

7491 Trondheim 

B 

Slektsgransking 

er spennende! 

8 

Ny versjon av det norske slektsprogrammet 

Skriv gårdshistorien 

Legg inn alle bildene 

av familien 

Skriv biografi for hver 

person, familie og gård 

Lag egne setninger til bokutskriftene 

Slå sammen stedsnavn, 

kilder og hendelser 

”Huskeliste” gjør det enkelt 

Eget felt for 

”patronymikon” 

Sikkerhetskopi på nett 

Utrolig interaktiv oversikt 

Sett inn mange 

bilder av gården 

Du betaler ingen ting før du har overført hele familietreet ditt til det fullnorske slektsprogrammet 

Embla Familie og Slekt versjon8, og du betaler heller ikke noe før du er helt FORNØYD! 

Embla Familie og Slekt er gøy, spennende og meget enkelt å bruke! 

Importer familietreet fra andre slektsprogram 

Bok av gårdshistorien 

”Nybegynnerskjemaet” gjør det 

meget enkelt å begynne 

Kart på nett 

En person kan ha flere 

navn - søkbare 

Enda enklere å bruke 

Utrolig fine og enkle 

rapporter 

Kun kr. 

890,-

Nr 4, 2008 - Lokalhistorie.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?