Gi meg en K - Se Kunst i Nord-Norge

omtale både av sin bestemor og av en høyt respektert
kritiker, er det liten tvil om hvilken vurdering som
både kan påvirke kunstnerens anseelse og karriere.
Prestisje er et relasjonelt fenomen som oppstår
imellom aktørene i et felt. Prestisje står med andre
ord alltid i forhold til noe, og kan ikke reduseres eller
objektiveres til et fast analytisk objekt. Dette gjør det
også til en analytisk utfordring å studere prestisje.
Her snakker vi om størrelser som ikke er objektive,
men som gjennom sin tverr-subjektive og sterke
posisjon får et skjær av det objektive, og, om ikke
annet, blir reelle og objektive i sine konsekvenser.
I likhet med spørsmålet om hvem som egentlig
tillegger noe større eller mindre prestisje, er det et
like viktig og like vanskelig spørsmål hvem som oppfatter
forskjeller i prestisje – hvor, hvordan og i hvem
prestisjeforskjeller er forankret. Her er det flere roller
som yter sitt – kunstpolitiske aktører, kritikere,
samlere, gallerister o.a., kunstnere, publikum osv.
Dag Solhjell beskriver anerkjennelse på denne
måten: «Anerkjennelse betyr å motta symbolske
belønninger som rangerer høyt i kunstinstitusjonene,
dvs. belønninger fra agenter i kunstinstitusjonen som
selv har høy status. Bare agenter med posisjoner i det
eksklusive kretsløpet har så høy status at de kan gi
symbolske belønninger som fører til anerkjennelse.
En anerkjent kunstner er derfor en kunstner som har
mottatt symbolske belønninger fra agenter i det eksklusive
kretsløpet» (Solhjell 1995:43, kursivert i original).
Kunstsosiologen Howard Becker behandler lignende
problemstillinger under overskriften Reputations.
Ifølge Becker kan både enkeltartister, enkeltverker,
kunstneriske retninger og kunstneriske
medier preges av ulike omdømmer/«reputations».
Han skriver for eksempel om ulike medier at deres
kunstneriske omdømme er svært ulikt:
Some media, such as easel painting in oils, have the highest
possible reputation; they are art and no doubt about it.
Other media, such as weaving or glassblowing, have lower
reputations as minor or decorative arts. Still others (quilting
or whittling 3 ) have the reputation of folk arts or (soap operas
or rock music) popular arts and the media of some
totally idiosyncratic productions […] don’t even have a
name, let alone a reputation. In each case, the reputation of
the medium is a judgment as to the possibility of doing serious,
important, or great art in it (Becker 2008:359).
Becker kunne i sin omtale av reputation åpenbart
utvidet denne også til å omfatte kunst i forhold til
3 Whittling = treskjæring.
ulike målgrupper, alternativt kunst med ulike formål.
Graden av prestisje vil med Beckers formulering
i så fall være en funksjon nettopp av «a judgment
as to the possibility of doing serious,
important, or great art». Becker forklarer hvordan
reputation oppstår ved å påpeke at det er et resultat
av «the collective activities of the art worlds» (Becker
2008:362). Han utdyper det flerdimensjonale og
kollektive ved reputation slik:
All the cooperation which produces art works, then, also produces
the reputations of works, makers, schools, genres and
media – reputations which are a shorthand for how good the
individual work is, whether or not a school is on a fruitful
track, and whether genres or media are art at all (ibid.).
Pierre Bourdieu er blant de viktigste bidragsyterne
til teorier om hvordan kunstfeltet (eller kunstfeltene)
har utviklet en egen logikk og et eget system,
samt om hvordan disse fungerer i praksis. Sentralt i
Bourdieus teorier om kunstfeltet står blant annet
ideer om hvordan et slikt felt forvalter anerkjennelse
og prestisje. Anerkjennelse kan for eksempel komme
til uttrykk i skillet mellom legitim og illegitim kultur.
Kultur eller kunst blir legitim gjennom en prosess
Bourdieu referer til som konsekrering (Bourdieu
1993:120 f.). «Konsekrering» (eng. consecration, fr.
consecration) er i utgangspunktet et teologisk begrep
som betegner helliggjøring, å gjøre noe hellig, og
betegner særlig den prosessen som foregår i den
kristne nattverden når oblater blir legeme og vin blir
blod – den såkalte transsubstansiasjonen. Bourdieu
beskriver den kulturelle konsekrering som en prosess
som foregår gjennom at aktører som har makt til å
konsekrere, bruker denne makten til å anerkjenne
og inkludere kunstnere eller kunstverk. Aktørene
med slik makt representerer ulike former for konsekrerende
autoritet – som enkeltstående kritikere,
som representanter for institusjoner, som fremstående
forleggere, gallerister o.l.
Bourdieus poeng med å bruke en teologisk analogi,
noe han langt fra er alene om i analyser av
kunstfeltet (jf. for eksempel Røyseng 2007), er blant
annet at det helliggjorte løftes over i en annen form
for logikk. Begrepet om helliggjøring er også en
funksjonell analogi fordi det antydes at det som er
konsekrert, er hevet over diskusjon og over det hverdagslige
og menneskelige. Det konsekrerte er langt
vanskeligere å sette spørsmålstegn ved enn det som
KAPITTEL 2 – PERSPEKTIVER OG KONTEKSTER 21