Gi meg en K - Se Kunst i Nord-Norge

Selv om det ikke er noe entydig forhold mellom
Kunstløftet og Den kulturelle skolesekken, er prosjektene
innenfor disse satsingene preget av den
samme diagnosen. I tillegg er det også slik at en
rekke prosjekter som er støttet av Kunstløftet, også
er plukket opp av og sikret et fortsatt liv innenfor
DKS. Dette gjør at denne analysen må sies å være
gyldig for begge.
Samtidig er det også slik at det innenfor fagpresse
og nisjemedier ytes større plass til det fagfeltet og de
prosjektene som Kunstløftet representerer. Eksempler
på dette kan være nettsider som scenekunst.no,
kunstkritikk.no, ballade.no og idalou.no, samt tidsskrift
som Billedkunst og Q-barnekultur.
Vurderinger fra eksterne kommentatorer
Avslutningsvis i dette kapittelet skal vi kort berøre de
vurderingene som er gjennomført av de eksterne
kommentatorene i evalueringsprosjektet. Det har
vært et poeng for evalueringen at det er en god armlengdes
avstand mellom disse kommentatorene og
den ordinære evalueringen. Her gjengir vi noen av
hovedmomentene fra vurderingene, som finnes i sin
helhet som vedlegg til evalueringen. Som vi ser, er
vektleggingen av hva som vurderes, ulik hos de tre
kommentatorene. Dels dreier det seg om de estetiske
uttrykkene vurdert som sådan, dels om kommunikasjonen
med et tilstedeværende publikum, og dels om
den pedagogiske konteksten prosjektene er en del av.
Kritikeren Tori Skrede har skrevet to anmeldelser.
Den ene er av konserten Teenage Lontano, fremført
under Ultimafestivalen i Oslo i september 2010. Den
andre er av konserten Hva kommer nå?, med blant
andre Eldbjørg Raknes, i Stavanger i november 2010.
Teenage Lontano er en alternativ oppsetning av et originalverk
av Gyorgy Ligeti fra 1967. Fremføringen
besørges av et kor med tenåringer, med hver sin mp3spiller
i øret. Hovedkonklusjonen til Skrede er at
denne forestillingen er en «vellykket blanding av et
kunstmusikalsk samtidsverk og et ungdommelig
klubbkonsept». Samtidig har hun innvendinger mot
kommunikasjonen med publikum, som hun mener
kunne vært bedre. Tilknyttet dette har hun også noen
spørsmål om målgruppe for konserten:
Det er også litt uklart hvem denne forestillingen egentlig er
ment for. I Oslo var det naturlig nok flest foreldre og søsken
til stede. De lot seg gripe og imponere, men jeg er usikker
på om publikum ville vært like lydhørt hvis de ikke hadde
kjent utøverne fra før.
Forestillingen Hva kommer nå? er en improvisert
forestilling med bruk av både musikk og andre virkemidler.
Den er basert på dialog med publikum, og på
at denne dialogen utvikler forestillingen underveis.
Anmelderen av denne forestillingen er svært positiv.
Hun omtaler den som «den mest fengslende og forbilledlige
barneforestillingen jeg noen gang har opplevd».
Den positive omtalen er blant annet basert på
hvordan musikerne kommuniserer med salen, og
hvordan de er lydhøre overfor og respekterer det unge
publikummet som er til stede. I tillegg til improviserte
deler var det også enkelte musikkinnslag med
mer faste rammer, og også disse omtales svært positivt,
blant annet som «veldig vakkert formidlet og
med et utsøkt samspill mellom scene og sal».
Line Ulekleiv har skrevet kritikker av installasjonen
Sansenes rike og av utstillingen Uten ramme; nye
rom. Sansenes rike var en interaktiv installasjon som
sto på Youngstorget i Oslo under Oslo Arkitekturtriennale
i september 2010. Uten ramme; nye rom er
en kunstutstilling som skal turnere, og som ble
åpnet i Tromsø i november 2010.
Om Sansenes rike sier Ulekleiv blant annet dette:
«Publikum, med hovedvekt på barn og unge, ble i
løpet av en liten uke i september trukket inn i en sansende
og taktil sfære i form av konstruerte bygningselementer
på Youngstorget.» Hun beskriver prosjektet
som en noe uklar blanding av tradisjonell arkitekturutstilling
og et åpent og inkluderende prosjekt. Hun ser
også et potensielt problem i at fokuset på gjenbruk av
materialer, med det miljøperspektivet som kan ligge i
dette, også gir installasjonen et slitent preg som «i verste
fall avfeies som ’bra nok for barna’». Samtidig er kritikken
også positiv til den muligheten installasjonen ga
for involvering, lek og individuell oppdagelse.
Uten ramme; nye rom er et konsept som dreier seg
om å arbeide frem kunstverk som er spesifikke for de
enkelte stedene hvor utstillingene vises. Det vil blant
annet si at de deltagende kunstnerne bruker de rommene
de stiller ut i, som en del av både arbeidsprosessen
og de endelige verkene. Fra et kunsthistorisk synspunkt
omtaler kritikeren dette utgangspunktet slik:
Dette ståstedet er på ingen måte lenger radikalt eller nyskapende,
men en vel etablert metode. Derfor synes det litt
oppskrudd og unødvendig at utstillingen blåses opp til å bli
et enestående eksperimentelt, som var det inntrykk man satt
igjen med etter diverse åpningstaler og omtaler i media.
Ulekleiv har vurdert utstillingsturneens første stoppested,
som var Tromsø Kunstforening. Kritikken
KAPITTEL 6 – BESKRIVELSER OG VURDERINGER AV KUNSTEN 51