Gi meg en K - Se Kunst i Nord-Norge

[start kap]
44 GI MEG EN K
KAPITTEL 6
Beskrivelser og vurderinger av kunsten
Dette kapittelet dreier seg om kunsten og kvaliteten i
Kunstløftet. Det dreier seg om hvordan kunsten og
kunstens kvalitet blir beskrevet på intensjonsnivå, og
om hvilke ambisjoner kunsten tillegges. Det dreier seg
om hvilken kunst som støttes, og hvilken som ikke
støttes, og om den fordelingen som finnes mellom genrer
og kunstuttrykk i Kunstløftets prosjektportefølje. I
tillegg handler det også om utvalgte enkeltprosjekter og
om hvordan disse har blitt omtalt og mottatt.
Om kvalitet
Kvalitet er utvilsomt et av de bærende premissene
for norsk kulturpolitikk. Samtidig er det et av de
mest omdiskuterte og vanskelig definerte begrepene
innenfor kultursektoren. For hvordan skal man
finne ut hva som har kvalitet? Hvilken type kvalitet
er det man etterstreber, og hva slags kvalitetsforståelse
og hvis kvalitetsbegrep er det som skal benyttes?
Vi finner en understreking av kvalitetens betydning
i de fleste sentrale kulturpolitiske dokumenter. I
den siste kulturmeldingen, Kulturpolitikk fram mot
2014, står for eksempel å lese, at: «[K]valitet [er] eit
avgjerande kriterium for at eit kulturtiltak skal verta
prioritert i den statlege kulturpolitikken» (s. 7). Videre
går denne kulturmeldingen et godt stykke mot en
objektivisering av kvalitetsbegrepet – at det ikke dreier
seg om subjektive vurderinger av kunstnerisk verdi:
Kvalitet er eit relativt omgrep, men ikkje eit subjektivt. Om
noko har kvalitet eller ikkje, er ikkje eit spørsmål om kva den
eine eller andre kan lika, men om kva vi har med å gjera, og
kva det skal nyttast til. Følgjeleg kan det som i éin situasjon
eller til éin bruk har høg kvalitet, i ein annan samanheng ha
låg kvalitet, men avgjerda er like objektiv i båe tilfella (s. 22).
Som departemental formulering i en kulturmelding
med et langt tidsperspektiv vil et slikt utsagn nødven-
digvis ha en viss autoritativ tyngde. I praksis vil en slik
forståelse av kvalitetsbegrepet være omstridt, av to
ulike grunner, som dreier seg om de to sentrale områdene
for debatt om kvalitet: kvalitet som absolutt eller
relativ, og kvalitet som subjektiv eller objektiv. Departementets
formulering viser til en forståelse av kvalitet
som på den ene siden er relativ, og på den andre siden
objektiv: Kvaliteten avgjøres av bruksverdien sett i forhold
til den sammenhengen kulturobjektet inngår i,
og denne kvaliteten kan avgjøres objektivt.
Norsk kulturråd er også et organ som er opprettet
nettopp for å sikre og sørge for kvalitet. I mange
av rådets støtteordninger er «kvalitet» er bærende
begrep, og rådet lanserer i sin inneværende strategi
«kvalitet, profesjonalitet og verdi» som de sentrale
verdiene for rådets arbeid.
Det er et interessant kulturpolitisk paradoks at
kvalitetsbegrepet på den ene siden unndrar seg en
definering det er mulig å komme til en slags enighet
om, og på den andre siden kontinuerlig brukes i kulturpolitisk
praksis. «Kvalitet» defineres på daglig basis,
blant annet nettopp gjennom søknadsbehandling,
vurdering og tildeling slik disse administreres og tilrettelegges
av Norsk kulturråd. For et flertall av kulturpolitiske
støtteordninger er kvalitet en overliggende
føring som styrer hvilke tiltak som tildeles støtte, og
hvilke som ikke tildeles støtte. Det er altså opp til sakkyndige,
fagutvalg, administrasjon og rådsmedlemmer
å omsette slike generelle føringer om kvalitet til
en praktisk forvaltning av kvalitetsbegrepet.
Samtidig er det ikke bare på sentralt hold og i
Norsk kulturråd at kvalitet defineres gjennom praktisk
forvaltning. Organiseringen av Den kulturelle
skolesekken er et godt eksempel på at ansvaret for vurdering
av kvalitet spres og delegeres. Fylkeskommunene
er blitt tillagt et ansvar for å administrere både
kvalitetssikring, logistikk og økonomi i gjennomfø-