EØS-avtalens rolle og betydning på miljøvernområdet

10 Hans Chr. Bugge
Europautredningen
Samtidig var miljøvern et viktig og kontroversielt
tema i den løpende debatten om forholdet mellom
Norge og EU, og derfor også i forbindelse med EØSforhandlingene.
Det var til dels sterkt delte meninger
om EØS-avtalen ville være en fordel eller ulempe fra et
miljøvernsynspunkt. Noe forenklet kan det kanskje sies
at tilhengerne la mest vekt på behovet for internasjonalt
samarbeid om miljøoppgavene og de mulighetene som
åpnet seg for norsk innflytelse på miljøutviklingen i
Europa. Motstanderne på sin side var mer opptatt av de
begrensningene avtalen ville kunne medføre for norsk
miljøpolitikk (foruten antatt negative miljøvirkninger
av de mer grunnleggende mål og trekk ved samarbeidet
i EU). Uten å foregripe denne utredningen for mye,
kan det vel sies at begge parter hadde noe rett, men at
utviklingen av miljøpolitikken i EU nok er blitt mer av
en positiv faktor enn i alle fall mange skeptikere la til
grunn.
Det kan neppe bestrides at EØS-avtalens primære
formål var å inkludere EFTA-landene i EUs ”indre
marked” og dermed i bunn og grunn å oppnå økonomisk
vekst gjennom å styrke det gjensidige varebyttet.
Dette kommer da også ganske eksplisitt til uttrykk i
avtalens artikkel 1:
”Formålet med denne assosieringsavtale er å fremme
en vedvarende og balansert styrking av handel
og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene,
med like konkurransevilkår og overholdelse av
samme regler, med sikte på å opprette et ensartet
Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde, heretter
kalt EØS.”
I det perspektivet kan miljøvernsamarbeidet sees først
og fremst som noe som er nødvendig for å bøte på
de negative virkningene av økt frihandel og vekst, og
for å bidra til at avtalen ikke fremsto som for ensidig
vekstorientert. Men i 1992 hadde miljøvern allerede
for lengst utviklet seg til å bli et viktig politikkområde
også i EF. Norge hadde av flere grunner en klar
interesse av at EØS-avtalen også omfattet miljøvern,
ikke minst fordi vi er netto mottaker av flere former for
grenseoverskridende forurensninger med opphav i EUs
medlemsland. Og utviklingen siden har bare gitt dette
feltet økt betydning som et selvstendig politikkområde
både internt i EU og i EØS-samarbeidet.
Mer konkrete miljørettslige spørsmål under EØSforhand
lingene må naturligvis ses i sammenheng med
at EØS-avtalen bygger på fellesskaps retten. EFTAlandene
ble gjennom EØS-avtalen bundet av den
del av felles skapsretten som var omfattet av avtalen,
herunder et allerede omfattende sekundært regelverk
i form av nærmere 200 forordninger og direktiver på
miljøområdet. Et viktig punkt under forhand lingene
var mulighetene for overgangs- og unntaksregler i forhold
til dette regelverket. EF var lite innstilt på å godta
vidtrekkende overgangs- og unntaks bestemmelser.
Norge var på sin side interessert i dette, kanskje av
hensyn til den interne debatten. De andre EFTA-landene
var generelt noe mindre interessert i å få overgangs-
og unntaksbestem melser på miljøområdet. 13 De
unn taksmulighetene som var spesifikke for EØS-retten
ble da heller ikke spesielt omfattende. 14
3.2. Miljøvern i EØS-avtalens hoveddel
I EØS-avtalens fortale erklærer partene at de
og
”er bestemt på å bevare, verne og forbedre miljøets
kvalitet og sikre en forsiktig og fornuftig (”prudent
and rational”) utnyttelse av naturressursene, særlig
på grunnlag av prinsippet om bærekraftig utvikling
samt føre-var-prinsippet og prinsippet om forebyggende
tiltak”,
”er bestemt på å legge til grunn et høyt beskyttelsesnivå
med hensyn til helse, sikkerhet og miljø i
den videre utviklingen av lovregler”.
Det er ikke nødvendig å gå inn på hvordan disse
avsnittene nærmere bestemt skal forstås. Det er nok å
fremheve at det klart gis uttrykk for at vern av miljøet
var en verdi med høy prioritet i EØS fra begynnelsen.
De operative miljøvernbestemmelsene i EØS-avtalens
hoveddel reflekterer EF-traktatens system av miljørelevante
bestemmelser. I EFT var det i 1992 – og
er det fortsatt – to generelle hjemler for forordninger og
direktiver på miljøområdet. 15 Dette skyldes at det kan
være flere formål med regulering på dette som på så
mange andre saksområder: Reguleringen kan naturligvis
rett og slett ha miljøvern som sitt eneste eller
viktigste formål. Men regulering av miljøforhold kan
også springe ut av målene om å lette det frie varebytte
13 Dette har kanskje sammenheng med en motvilje mot for store
ulikheter mellom EØS-retten og fellesskapsretten fra de land som
allerede på dette tidspunkt hadde et mål om å bli medlemmer i
Fellesskapet.
14 Det vises her til fremstillingen i St.prp. nr 100 (1991-92).
15 Jeg holder for enkelthets skyld andre relevante hjemler i EFT/
TFEU utenfor fremstillingen. Dette gjelder f.eks. de spesielle
hjemler til regulering av miljøforhold fra landbruk og transport, og
ut fra hensyn til folkehelse eller arbeidsmiljø.