EØS-avtalens rolle og betydning på miljøvernområdet

Europautredningen Hans Chr. Bugge
Pollutants - ”POP-konvensjonen”), som ble vedtatt
i 2001 og trådte i kraft i 2004. Den pålegger statene
å redusere og eliminere utslipp av de farligste stoffene,
med tidsfrister. En del av utviklingen innenfor
kjemikaliefeltet i EU kan sees som gjennomføring av
den konvensjonen. Dette gjelder særlig den sentrale
forordningen på området. 123 På det området ville Norge
altså stort sett hatt samme forpliktelser i hovedsak uten
EØS-medlemskap, ved å slutte oss til konvensjonen.
Norge og Norden arbeider nå aktivt for å få en tilsvarende
internasjonal avtale for reduksjon av utslipp av
kvikksølv.
Et annet felt med internasjonale regler er klassifisering
og merking av farlige kjemikalier. FN vedtok i 2003 et
nytt globalt system som gjelder all bruk og håndtering
av slike stoffer, kalt United Nations Globally Harmonized
System of Classification and Labelling of
Chemicals (GHS). Det inneholder klassifiseringsregler
for hvilke fysiske, kjemiske, helse- og miljøegenskaper
som er å anse som farlige, og hvordan kjemikaliene skal
merkes og datablader om kjemikaliene skal utformes.
Disse reglene er gjennomført i EU gjennom en egen
forordning. 124 Norge og Norden har bidratt positivt i
dette arbeidet, og det arbeides for tiden med å inkludere
den i EØS-avtalen. Også her blir situasjonen altså
at vi blir forpliktet til å gjennomføre reglene gjennom
EØS-avtalen, men trolig ville vi innført reglene i hovedsak
på samme måte selv om vi hadde stått utenfor.
Og enkelte sider av regelverket har vi altså også
foreslått selv.
Vi er her på et område av EU-retten hvor totalharmonisering
er den helt dominerende hovedregelen. Det
skal foreligge meget spesielle grunner for at en medlemsstat
skal kunne ha egne og andre regler enn de
som vedtas i EU – det være seg strengere eller mindre
strenge. For EUs medlemsland gjelder her de nærmere
rammene for å beholde eller innføre strengere regler i
artikkel 114. Denne bestemmelsen fikk sin nåværende
form i Amsterdam-traktaten og er ikke reflektert i
EØS-avtalen. Det er et åpent spørsmål hvorvidt Norge
vil kunne påberope seg de samme mulighetene som
medlemslandene har gjennom denne bestemmelsen.
Gode grunner kunne vel tale for dette – ikke minst det
generelle harmoniseringshensynet. Problemstillingen
er imidlertid mest av teoretisk interesse. Det vil nok
uansett være lite aktuelt for Norge å forsøke å påberope
seg disse reglene. Jeg går derfor ikke videre inn på
dette.
123 Forordning 850/2004/EF (populært kalt “POP-forordningen”).
124 Forordning1272/2008/EF (“CLP-forordningen” – som referer
seg til ”classification, labelling and packaging”).
29
På området helse- og miljøfarlige kjemikalier var
som nevnt ovenfor norske regler til dels strengere
enn EUs da EØS-avtalen ble inngått. Derfor er det
særlig på dette området det var nødvendig med overgangsordninger.
Etter hvert skjerpet EU gradvis sine
regler på noe områder, slik at vi kunne beholde våre.
Overgangsordningene ble senere reforhandlet og
videreført på de områdene hvor EU ikke var kommet
opp på norsk nivå. Norge arbeidet aktivt i de relevante
arbeidsgruppene under Kommisjonen og bidro til et
høyere beskyttelsesnivå særlig i forhold til regulering
av kreftfremkallende stoffer. Så sent som i stortingsmeldingen
om Regjeringens miljøpolitikk og rikets
miljøtilstand fra 2001 125 står det følgende: ”Fordi EUs
regler for kreftfremkallende kjemikalier fram til nå har
vært svakere enn norske regler, har Norge unntak fra
EUs regelverk på dette området.”
I dag er fortsatte overgangsordninger en lite aktuell
problemstilling.
Det er ikke noen uenighet om at utviklingen på dette
feltet i EU har hatt og har meget stor betydning for
Norge. Dette er sagt uttrykkelig i en rekke offentlige
dokumenter. I stortingsmeldingen om Regjeringens
miljøvernpolitikk fra 2001 126 sies det f.eks.:
”Gjennom EØS-avtalen er Norge knyttet til EUs
omfattende regelverk for kjemikalier. Utviklingen
av regelverket i EU får dermed stor betydning for bruken
av farlige kjemikalier i Norge (min kursivering).”
Samtidig understrekes det gjerne at Norge vil søke å
bidra til at reglene blir tilstrekkelig strenge.
Det er i dag vanskelig å si noe generelt om EU-reglene
på området kjemiske stoffer og produkter setter
uønskede begrensninger for Norge i forhold til hvilke
regler vi ellers ville hatt, eller tvert imot representerer
en miljømessig fordel. I det store og hele har det nok
vært til fordel, særlig med REACH-forordningen (se
nedenfor). Men det er også eksempler på at planer om
nasjonale forbud mot visse stoffer i bl.a. forbruksprodukter,
er blitt stoppet av ESA (se nærmere nedenfor).
Det er et faktum at vår sentrale forskrift på feltet,
Produktforskriften, 127 er sterkt preget av EUs regelverk.
I ingressen til forskriften henvises det til ikke mindre
enn omkring 100 forordninger og direktiver – riktignok
mange endringsforskrifter - som altså gjennomfø-
125 St.meld. nr. 24 (2000-2001).
126 Op.cit.
127 Forskrift 1. juni 2004 nr. 922 om begrensning i bruk av helse-
og miljøfarlige kjemikalier og andre produkter (produktforskriften).