EØS-avtalens rolle og betydning på miljøvernområdet

18 Hans Chr. Bugge
Europautredningen
hurtigere. For å være à jour og ha en mulig innflytelse
må Norge hele tiden søke å ”være på innsiden” i disse
prosessene.
I tillegg kommer at miljøvernpolitikken og -regelverket
i stadig større grad er sektorovergripende. Man kan ikke
lenger se ”miljøvern” som et eget, avgrenset politikkområde
– en egen sektor så å si. Vannforvaltning, forvaltning
av det marine miljø og klima- og energipolitikken
berører og involverer sterkt en rekke tunge samfunnssektorer.
Miljøpolitikken integreres i viktig sektorer, og
er etter hvert også koplet nært til økonomisk politikk.
Dette kommer for eksempel til uttrykk i klima- og
energipakken ”20 20 i 2020”, der en offensiv klima- og
energipolitikk med utvikling av nye energikilder og
”grønne arbeidsplasser” også sees som et middel i en
fremtidsrettet økonomisk politikk som kan sikre videre
vekst og arbeidsplasser. ”Ressurseffektivitet” er ett av
denne pakkens 7 såkalte ”flaggskip”, og miljøpolitikk
inngår i dette.
Alt dette stiller nye krav til prosessene både i EU og
i Norge i forbindelse med norsk implementering.
Prosessene i EU er generelt sett nå langt bredere og
mer komplekse enn de var i EØS-avtalens barndom.
Dette skyldes formelle endringer i EUs struktur. Ett
fremtredende trekk – som ikke bare gjelder på miljøvernområdet
– er Europa-Parlamentets større formelle
rolle og reelle betydning i prosessene. Parlamentet har
i flere år vært en positiv pådriver i utviklingen av EUs
miljøpolitikk – kanskje den mest ”miljøvennlige” av
EUs institusjoner. 53 Norsk deltakelse i og påvirkning på
det løpende arbeidet må altså også omfatte arbeid mot
relevante komiteer og grupperinger i Parlamentet. 54
Vi har imidlertid som kjent ingen formell avtale eller
”særstatus” i forhold til prosessene i Parlamentet. Vi må
derfor drive vår kontakt- og påvirkningsvirksomhet der
på like fot med andre utenforstående institusjoner og
NGO-er.
Noe av denne utviklingen er beskrevet kortfattet
senest i dokumentet ”Påvirkningsarbeidet overfor EU
– Miljøverndepartementets strategi 2010”, med særlig
henvisning til utviklingen av rammedirektiver m.v.:
”...Slike reguleringsformer kan være krevende fordi
det kan utfordre EØS-avtalens rammer og virkeområde,
og kan gjøre det vanskelig å avklare EØSrelevans
og norske posisjoner i tide.
53 Dahl s. 131.
54 Dette skjer forøvrig uformelt i den forstand at det ikke er noen
formell avtale mellom Norge og EU om norsk deltakelse i, om
kontakt- og arbeidsformer osv. i forhold til prosessene i Europa-
Parlamentet.
I tillegg ser vi at beslutningsprosessene ofte går
raskere og blir stadig mer komplekse. Dette bidrar
til å gjøre det mer krevende å spille inn norske
synspunkter mens politikken i EU fortsatt er under
utforming, særlig på sektorovergripende politikkområder
hvor norske posisjoner må avklares
parallelt.” 55
Det skal også tilføyes at EU etter hvert er blitt en meget
aktiv pådriver i det internasjonale miljøvernarbeidet. På
flere områder går EU i bresjen for strengere globale
regler, blant annet ved selv å innføre regler som går
lengre enn de som gjelder internasjonalt. På klimaområdet
har f.eks. EU vedtatt at CO2-utslipp fra luftfart
skal inn i et kvotesystem fra 2012, uten at Den internasjonale
luftfartsorganisasjon ICAO har sluttet seg
til dette. På skipsfartsområdet er EU pådriver f.eks.
innenfor IMO for at klimautslipp fra skip også skal
omfattes av det internasjonale klimaregimet, men der
er man foreløpig ikke kommet like langt. Vi kan her se
en generell tendens til at EU overtar initiativ og også
oppgaver fra organer under internasjonale konvensjoner.
Et eksempel er OSPAR, som jeg kommer tilbake
til i kapittel 5.
5. EØS-avtalens betydning for viktige deler
av norsk miljøpolitikk
5.1. Innledning
I dette kapitlet skal jeg forsøke å beskrive mer konkret
hvilken betydning EØS-avtalen har hatt for norsk miljøpolitikk
og miljørett på de viktigste områdene. Bildet
må nødvendigvis males med forholdsvis bred pensel.
Årsaken til det er blant annet at EØS-samarbeidet på
viktige felt ikke står ”på egne bein”. Ofte, som nevnt,
inngår det i og er en del av et bredere internasjonalt
samarbeid, gjerne innenfor rammen av en regional eller
global miljøavtale. Dette betyr i praksis at de forpliktelsene
Norge påtar seg, i hovedsak vil være resultat av
de forpliktelsene som partene innenfor vedkommende
avtale blir enige om. Både EU samlet, EUs enkelte
medlemsland og Norge kan i varierende grad være
pådrivere i slike prosesser.
Innenfor EU-systemet har EU kompetanse til å
slutte seg til internasjonale miljøavtaler ved siden av
de enkelte medlemsland. Der EU er part i en internasjonal
avtale, vil avtaleforpliktelsene bli ført over til
55 ”Påvirkningsarbeidet overfor EU – Miljøverndepartementets
strategi 2010”, s. 4-5.