EØS-avtalens rolle og betydning på miljøvernområdet

Europautredningen Hans Chr. Bugge
prinsippet” i EUs miljøpolitikk - at det skal tas hensyn
til miljøet ved utformingen av politikken på andre
områder – ble tatt ut av miljøavsnittet og løftet fram
blant de grunnleggende prinsipper, nærmere bestemt i
artikkel 6, som fikk følgende formulering:
”Miljøvernkrav må tas med ved fastleggingen og
gjennomføringen av Fellesskapets politikk og virksomhet
omhandlet i artikkel 3, 34 særlig med sikte
på å fremme en bærekraftig utvikling”.
Et prinsipielt viktig og omstridt punkt var at man presiserte
og utvidet noe den forannevnte ”miljøgarantien”
– adgangen for medlemslandene til både å beholde og
innføre strengere nasjonale miljøvernregler i forhold til
fellesskapsregler vedtatt med hjemmel i ”indre markedhjemmelen”
100A (som nå ble artikkel 95). Det må
imidlertid understrekes at den fortsatt ikke var og er
særlig stor.
Miljøvern ble også inkludert i Den Europeiske Unions
Charter om Grunnleggende Rettigheter som ble vedtatt
i tilknytning til Nice-traktaten av 2000. Charterets
artikkel 37 sier:
”Et høyt beskyttelsesnivå og forbedring av miljøkvaliteten
skal integreres i Unionens politikker
og sikres i overensstemmelse med prinsippet om
bærekraftig uvikling.”
Miljøregelverket er i all hovedsak blitt videreført i
Lisboa-traktaten. I formålsbestemmelsen i TEU artikkel
3 nr. 3 sies det blant annet (engelsk tekst):
“The Union shall establish an internal market. It
shall work for the sustainable development of Europe
based on balanced economic growth and price
stability, a highly competitive social market economy,
aiming at full employment and social progress,
and a high level of protection and improvement of
the quality of the environment. It shall promote
scientific and technological advance.”
Integrasjonsprinsippet er videreført uendret i TEUF
artikkel 11:
“Environmental protection requirements must
be integrated into the definition and implementation
of the Union policies and activities, in
particular with a view to promoting sustainable
development.” 35
34 Artikkel 3 inneholdt en liste over alle EUs politikkområder.
35 Det kan nok likevel hevdes at prinsippet indirekte er blitt noe
15
Miljøvern er blant politikkområdene i EU der det er
delt kompetanse mellom Unionen og medlemsstatene. 36
Dette gjelder likevel ikke beskyttelse av de biologiske
ressurser i havet (”marine biological resources”) som
faller inn under den felles fiskeripolitikken der EU har
enekompetanse. 37
Den nærmere rammen for EUs arbeid på miljøområdet
er nå nedfelt i miljøkapitlet i TEUF, kapittel XX,
artiklene 191-193. 38 Disse viderefører i det alt vesentlige
reglene slik de ble utviklet under Amsterdam-traktaten.
Artikkel 191 slår fast at miljøpolitikken skal ta
sikte på et høyt beskyttelsesnivå ”under hensyntagen til
de varierende forhold i de forskjellige regioner innenfor
Unionen”. Den skal bygge på føre-var-prinsippet og
prinsippene om at det skal treffes forebyggende tiltak,
at miljøproblemene fortrinnsvis skal angripes ved
kilden, og at forurenseren skal betale. Det presiseres
uttrykkelig at harmoniseringsregler bør inneholde en
“sikkerhetsklausul” som tillater medlemsstatene å treffe
midlertidige tiltak av ”ikke-økonomiske miljøgrunner”,
under kontroll av Fellesskapet (artikkel 191 andre
ledd).
Artikkel 192 er selve hjemmelsbestemmelsen for miljøvernregler.
Den henviser i første ledd til ”den alminnelige
lovgivningsprosedyre” i artikkel 294, som innebærer
at Rådet og Europaparlamentet må være enige, og
at vedtak i Rådet treffes med kvalifisert flertall.
Etter bestemmelsens annet ledd gjelder denne prosedyren
ikke automatisk på en del viktige områder.
Det gjelder bl.a. «bestemmelser av hovedsakelig fiskal
karakter”, som har sammenheng med at nasjonal
skatte- og avgiftspolitikk generelt ligger utenfor EU.
Fysisk planlegging, forvaltning av vannressursenes
kvantitet (i motsetning til vannkvaliteten, som er tema
for Vannrammedirektivet) , og valg mellom energikilder
39 er også nevnt. Dette er områder som lenge var lite
svekket. Dette skyldes at det nå ikke lenger er bare miljøhensynet
som skal ”integreres” i andre politikkområder. Etter TEUF artikkel
8 er det et mål for Unionen å fremme likestilling mellom kjønnene
i alle sine aktiviteter. Etter artikkel 9 gjelder det samme både for
et høyt nivå for sysselsetting, sosial beskyttelse og bekjempelse av
sosial ekskludering, og et høyt nivå for utdannelse og helse. Etter
artikkel 10 skal det innenfor alle politikkområder treffes tiltak for å
bekjempe enhver form for diskriminering, og det samme gjelder for
forbrukervern etter artikkel 12 og dyrevelferd etter artikkel 13.
36 TEUF artikkel 4 nr. 2 e.
37 Dette er blant de forhold som gjør at den havmiljøstrategien
som EU vedtok i 2009, og som i utgangspunktet er erklært EØSrelevant,
reiser visse særlige spørsmål for Norge.
38 Miljøavsnittet var henholdsvis artiklene 130 r, s og t i Enhetsakten
og artiklene 174-176 i Amsterdamtraktaten.
39 Det er meget store forskjeller mellom EU-landene når det
gjelder hvilke energikilder som er de dominerende, noe som også