EØS-avtalens rolle og betydning på miljøvernområdet

Europautredningen Hans Chr. Bugge
og skape like konkurransevilkår innen EU. Det kan da
være harmoniseringen av reglene i seg selv som er det
viktigste; at reglene gjelder miljøforhold og dermed har
miljømessig betydning, kan komme litt i annen rekke.
Som oftest har harmoniseringsregler på miljøområdet
som formål både å styrke miljøvernet og å harmonisere
reglene for å lette varebyttet og skape like konkurranseforhold.
Dette reflekteres i EF-traktatens system. På den ene
siden finner vi det såkalte ”miljøavsnittet”. Dette var i
1992 artikkel 130 r, s og t, i dag TEUF artikkel 191-
193. Miljøavsnittet inneholder prinsipper for miljøpolitikken
og gir hjemmel og saksbehandlingsregler for
sekundær lovgivning på området. Noe forenklet sagt
kommer disse reglene til anvendelse når miljøvern er
hovedformålet med reguleringen. Et prinsipielt viktig
punkt er at det her som utgangspunkt legges opp til
minimumsharmonisering. Det sies uttrykkelig i artikkel
193 at medlemslandene kan ha strengere regler enn det
som vedtas under dette avsnittet, under forutsetning av
at de ikke strider mot EU-avtalenes generelle bestemmelser
(”skal være forenlige med traktatene”).
Den andre hovedhjemmelen for miljørelevant sekundærlovgivning
er hjemmelen for forordninger og
direktiver som har utbygging av ”det indre marked”
og fritt varebytte som hovedformål. I 1992 var dette
artikkel 100A, senere artikkel 95, og i dag den vesentlig
mer omfattende og detaljerte (og kompliserte) TEUF
artikkel 114. Enkelt sagt er denne artikkelen hjemmel
for sekundærlovgivning som har harmonisering av de
nasjonale regler som hovedformål, med det underliggende
mål å lette det frie varebytte og skape like
konkurransevilkår på tvers av landegrensene. På vårt
område vil dette særlig gjelde regulering av miljøskadelige
produkter, herunder ikke minst kjemiske stoffer.
Disse reglene vil som helt dominerende hovedregel
ta sikte på maksimums- eller totalharmonisering, dog
gjerne med en liten åpning for nasjonale tiltak under
helt spesielle omstendigheter. Nettopp i denne artikkelen
ligger den såkalte ”miljøgarantien”: den sterkt
begrensete åpningen for at medlemsland på nærmere
vilkår kan beholde eller innføre strengere miljøregler
enn det som vedtas med hjemmel i artikkelen.
Denne todelingen gjenfinnes i EØS-avtalen. Kapittel 3
Miljø i avtalens Del V, artiklene 73-75, avspeiler hovedpunktene
i miljøavsnittet i EFT slik det lød i 1992,
og sekundær lovgivning som har miljøvern som hovedformål
er knyttet til denne bestemmelsen (jfr. Vedlegg
XX). Men miljørelevante regler er også forankret i Del
II kapittel 4, artikkel 23, som er en generell hjemmel
for bestemmelser om ”alle varer” særlig mht. ”tekniske
11
forskrifter, standarder, prøving og sertifisering” (jfr.
først og fremst protokoll 12 og vedlegg II). Her er det
også en rekke miljø rettslig relevante rettsakter knyttet
til produkters sammensetning og egenskaper ut fra bl.a.
miljøhensyn. Denne kan altså sies å svare til daværende
EFT artikkel 100A, men har ikke dennes substansielle
innhold (og slett ikke innholdet til någjeldende artikkel
114 med ”miljøgarantien” slik den nå lyder).
Miljøkapitlet, artiklene 73-75, finnes som nevnt i Avtalens
del V som har ”bestemmelser som gjelder alle
de fire friheter” – altså det som kan kalles tverrgående
temaer. Artikkel 73 sier:
”1. Avtalepartenes virksomhet på miljøområdet har
til formål:
a) å bevare, verne og forbedre miljøets kvalitet,
b) å bidra til menneskets helse,
c) å sikre en forsiktig og fornuftig utnyttelse av
naturressursene.
2. Avtalepartenes virksomhet på miljøområdet skal
bygge på prinsippene om at forebyggende tiltak bør
iverksettes, om at skade på miljøet fortrinnsvis rettes
opp ved kilden, og om at forurenseren betaler.
Krav om vern av miljøet skal være en del av avtalepartenes
politikk på andre områder.”
Som nevnt svarer dette helt til teksten i dagjeldende
EFT artikkel 130 r.
Når det gjelder de aktuelle formuleringer i EØS-avtalens
artikkel 73 er det grunn til å merke seg at hensynet
til miljøet skal være et element i poli tikken også
på andre områder enn det klare miljøområdet. Dette
uttrykket for ”integrasjonsprinsippet” i EFs miljørett er
med årene blitt styrket i EU-retten.
Artikkel 74 henviser til vedlegg XX som omhandler
EF-rettsakter om miljø som inngår i EØS-avtalen.
Vedlegg XX inneholdt fra starten en rekke forskjellige
typer miljøbestemmelser: miljøkvalitetsnormer,
regler om utslipp og regler om saksbehandlingen m.v. i
miljøsaker.
Artikkel 75 sier at ingen av de rettsakter det er henvist
til gjen nom artikkel 74, er til hinder for at avtalelandene
”opprettholder eller inn fører strengere vernetiltak
som er forenlige med denne avtale.” Be stem melsen
tilsvarer de tidligere artikkel 130t og dagens TEUF
artikkel 193. Det følger av bestem mel sen at de rettsakter
artikkel 74 henviser til setter minimumsstandarder.
Kravet om at de strengere reglene må være forenelige
med avtalens øvrige bestemmelser innebærer imidlertid