EØS-avtalens rolle og betydning på miljøvernområdet

32 Hans Chr. Bugge
Europautredningen
bidra med kunnskap og faglige vurderinger om helse-
og miljøfarlige kjemikalier. 138
5.10. Andre produktbestemmelser
Her skal jeg trekke frem bare ett aktuelt eksempel:
regler om bruk av vannscootere. Dette kan umiddelbart
synes som en sak av liten betydning, og det er den vel
også i praksis. Men den illustrerer hvordan EØS-reglene
kan gripe detaljert inn også på nokså ”marginale”
saksområder.
Vannscootere
Regulering av bruk av vannscootere er en sak som har
versert lenge mellom norske miljøvernmyndigheter og
ESA. Etter småbåtloven (lov 26. juni 1998 nr. 47) §
40 er bruk av vannscootere i utgangspunktet forbudt
i Norge. Kommunen kan ved forskrift dispensere fra
dette forbudet helt eller delvis for nærmere angitte
områder, såfremt ikke hensynet til miljø eller sikkerhet
tilsier noe annet. Det generelle forbudet har vist seg å
støte an mot et EU-direktiv om fritidsbåter (”recreational
craft”). 139 Dette direktivet er gitt med hjemmel i
tidligere EFT artikkel 95 og skal altså sikre ”fri bevegelse”
av fritidsbåter som oppfyller nærmere bestemte
produktkrav. Det sies uttrykkelig at medlemslandene
skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre markedsføring
og anvendelse av fritidsbåter som oppfyller
kravene, så lenge de ikke truer personers helse og sikkerhet,
eller miljøet. Det er da ikke adgang til å forby,
begrense eller hindre at slike båter markedsføres eller
tas i bruk (”put into service”).
Det generelle forbudet i vår småbåtlov, med hjemmel
for kommunene til å tillate vannscooterkjøring i noen
områder, er av ESA funnet å være en ikke tilfredsstillende
gjennomføring av direktivet. 140 Etter en lang
prosess sendte Miljøverndepartementet vinteren 2011
på høring et utkast til forskrift som er ment å imøtekomme
kravene i direktivet. Hovedpoenget er at
begrensninger i adgangen til å markedsføre og kjøre vannscooter
må kunne begrunnes tydelig i hensyn til miljø, helse
og sikkerhet. Forskriften opprettholder lovens generelle
forbud som utgangspunkt, men gir langt mer presise
regler både om kommunens plikt til å vurdere søknader
om å åpne områder for scootere, og om kriterier for
om tillatelse skal gis eller ikke. Det skal ikke kunne
138 Jeg har fått opplyst at Norge er nummer tre blant landene i
Europa til å påta seg arbeid med utredninger under REACH av
stoffers egenskaper – et faglig meget krevende arbeid.
139 Direktiv 94/25/EF med endringer i direktiv 2003/44/EF.
140 Lignende regler i Sverige er blitt funnet å være i strid med den
frie bevegelse av varer av EF-domstolen.
åpnes for bruk av vannscooter i områder hvor slik bruk
”utgjør en fare for nevneverdig skade eller ulempe for
miljø eller sikkerhet”. Forskriften presiserer nærmere
hvordan dette skal forstås. 141
Ut fra en umiddelbar og noe overfladisk betraktning,
kan dette kanskje fremstå som ”flisespikking”. Men
saken illustrerer det generelle kravet om et større
presisjonsnivå i regelverket, som grunnlag for restriksjoner.
Det er spørsmål om å finne den riktige balansen
mellom hensynet til fri bevegelse av varer og hensynet
til helse og miljø. Det krever både et utgangspunkt om
frihet og at adgangen til restriksjoner er presist beskrevet.
Men det er vel et åpent spørsmål om dette får noen
særlig stor reell betydning for vannscooterkjøringen i
vårt land.
5.11. Avfall
Avfall er et annet felt der EØS-medlemskapet har hatt
og har ganske stor, og i det vesentlig positiv, virkning
sett fra et miljøvernsynspunkt. Avfallsfeltet er etter
hvert blitt et meget stort og komplisert arbeidsområde
både nasjonalt og i EU, med betydelige økonomiske
interesser involvert. Også her er det visse internasjonale
rammer som gjør vurderingen av hvilken betydning
EØS-avtalen har hatt isolert sett, noe vanskelig.
I Norge begynte arbeidet med avfallsspørsmål for alvor
i 1980-årene. Gjennom produktkontrolloven av 1976
og særlig forurensningsloven av 1981 med et eget
avfallskapittel fikk vi det nødvendige rettslige grunnlaget
for et systematisk arbeid med avfallspørsmål.
Dette var altså godt i gang da EØS-avtalen ble inngått.
I stortingsmeldinger opp gjennom årene er det trukket
opp nærmere mål for å redusere avfallsmengden,
og mål om å benytte avfall til forskjellige former for
gjenbruk, gjenvinning, energiproduksjon m.v. Norge
har stått og står fritt i fastsettelsen av slike mål. Gjennom
1990-årene og videre er det i det hele tatt lite
spor av EØS-avtalen i disse målformuleringene. Det
praktiske arbeidet i 1990-årene er blant annet preget
av bransjeavtaler om mottak av viktige produktgrupper
som avfall.
Avfall har også lenge vært et viktig felt i EUs miljøarbeid;
det første avfallsdirektiv ble vedtatt allerede i
1975. 142 Etter hvert har nye direktiver og forordninger
kommet til, og en rekke saker er kommet for EF-domstolen.
Blant annet har domstolen i flere saker måttet
141 Utkastets § 4.
142 Direktiv 75/442/EF,