Festskrift till Henrik Tham - Bredbandsbolaget

NILS CHRISTIE
noe man enkelt kan ta med seg. Det tar tid å skape den sosiale kapital. De
gamle i gården mister den kanskje for alltid om de må flytte. De litt skakke
må enda en gang begynne forfra.
Den skoleskapte fattigdom
Jeg har nevnt den materielle fattigdommen og den sosiale fattigdom. Men
det finnes også en tredje type fattigdom; det er den skoleskapte fattigdom.
Denne kommer som ledsager til en utvikling de fleste finner meget gunstig.
De vil si; har ikke vi den best utdannede befolkning i verden? Flere og flere
tilbringer mer og mer tid i grunnskoler, videregående skoler, høyskoler og
universitet. Aldri har så mange tatt doktorgrader. Og aldri har vi hatt så
mange profesjonelle hjelpere i våre nordiske samfunn. Sosionomer, psykologer,
leger og jurister. De vrimler.
Ja, nettopp. De vrimler. Og det er bra. Men det er også dårlig. Som med
pengekapital og med sosial kapital, er også kunnskapskapitalen skjevt fordelt.
Dette gjelder i særlig grad hva vi kunne kalle den autoriserte kunnskapskapital,
– den som formidles via skoler, høyskoler og universitet. Mest av
denne kapitalen skaffer de seg som kommer fra familier som på forhånd
hadde mye slik kapital. Det er en pyramide. På toppen sitter de sertifisert
lærde, – i riktig gamle dager isprengt en og annen autodidakt. Nest nederst
er skoletaperne. Aller nederst er folk uten skole i det hele tatt. Forresten,
kanskje de aller nederste egentlig har det litt bedre enn de nest nederste.
Men fortsatt finnes annen kunnskap; den ikke-autoriserte. Denne finnes i mange
former. Én type slik kunnskap er noe alle har litt av, og noen mye. Noe
egentlig navn på den har jeg ikke. Kanskje vi kunne kalle den ”livskunnskap”.
Det er det vi har lært av livet – om livet. Alle vet vi noe. Vi har holdt
på å erfare slik kunnskap siden vi ble født, og mange fortsetter fram til sin
død. Her er det ikke lett å måle resultater. Hun eller han er klok sier man
kanskje om en som av og til blir spurt og gir svar med mening for dem som
spør. Snill kan man også komme til å si, eller rettskaffen. Ofte vil problemene
man undres over være slik at det er godt om flere kommer sammen
for å drøfte dem. ”Kjøkkenbordskunnskap” liker jeg å kalle det som kommer
ut av samtalene. Praksiskunnskap kaller Bourdieu det. Hos noen foregår
slike samtaler nesten uopphørlig. Det var kanskje slikt de drev mye med
i enklere samfunn hvor de etter sigende hadde mye tid til rådighet (cfr.
Sahlins 1972).
5