Festskrift till Henrik Tham - Bredbandsbolaget

NILS CHRISTIE
systemet. Den annen er livskunnskapsformen. De har begge sine sterke og
svake sider. Utfordringen ligger i å forbinde kunnskapene fra disse former på
måter som bevarer og/eller gir vekstmuligheter til deres sterke sider, men
samtidig begrenser deres svake sider. De må forbindes, men samtidig
hindres i å undertrykke hverandres gode sider.
Rettsvitenskapen, spesielt gjennom dens anvendelse i strafferetten, kan sees
som et område hvor man i noen grad har fått til en forbindelse mellom de
to former. Jurister møter opp til straffesaker med sitt finslipte rettslige verktøy,
men man gir også gjennom lekdommerinnslaget en plass til det
folkelige element.
Hvor den statsautoriserte pine skal anvendes, er det fortreffelig at jurister
finnes. Jurister er spesialtrenet til å avveie motstridende hensyn. Vekten i
hånden til fru Justitia er et sentralt symbol, dette sammen med bindet for
øynene som ivaretar habiliteten. Gode hjelpemidler hvor avgjørelser om
bruk av sverd skal fattes. Men så er det utstyrets dårlige sider. Vekten tilsier
at like saker skal behandles tilnærmet likt. Men det får man ikke til på forståelig
vis annet enn om man begrenser mengden av det som skal tas med til
veining. En forestilling om likhet kan ikke oppnås på annet vis enn at
jurister ser bort fra svært mange forhold, kanskje det meste, når de skal
dømme i straffesaker. Bind for øynene er fint, men kanskje var det noe ekstraordinært
annet man burde få en skimt av. Ved legfolksinnslaget i domstolene
gis i det minste litt plass til dette annet, man gir noe rom for den
folkelige fornuft.
En annen løsning er å anvende legfolk fullt ut og se saker som konflikter
framfor forbrytelser, nettopp slik man i hovedsak gjør i konfliktrådene.
Hvor pinen ikke står sentralt, blir det ikke like viktig å se bort fra så mye i
sakene for å forsøke å behandle ”like saker likt”. Hvor forhandlingene ikke
tar sikte på å ende opp i avgjørelser om bruk av straff, kan og må vanlige
menneskers lokale kunnskaper, oppfatninger og tradisjoner i større grad legges
til grunn for avgjørelsene.
Men spenningen mellom de to kunnskapsformer er ikke løst ved dette, noe
som kommer tydelig fram gjennom Flemmming Balvigs (2006) viktige
undersøkelse av ”Danskernes syn på straf”. Folketinget hadde nylig vedtatt
betydelige straffeskjerpelser ved voldsforbrytelser. ’Folket krevde straffeskjerping’,
var majoritetens begrunnelse. Og de har rett, et stykke på vei.
Om folket får et generelt spørsmål om straffene bør være strengere, svarer
folket alltid ja. Det skjer i land med lavt straffenivå, som i Norden, og det
9