Festskrift till Henrik Tham - Bredbandsbolaget

KAPITEL 3.
En ny offerdiskurs?
Kjersti Ericsson
I
Da offeret kom på banen
stortingssesjonen 1977–78 så St.meld nr. 104 Om kriminalpolitikken, den
sagnomsuste ”kriminalmeldinga” dagens lys i Norge. Inger Louise Valle
var justisminister, og kriminalmeldinga var uttrykk for et ønske om å fremme
en kriminalpolitikk preget av ”humanitet og rettferd”, som det sies innledningsvis
under overskriften ”Kriminalpolitiske grunntanker”. ”Det er i
seg selv et mål å redusere bruken av straff. Særlig gjelder dette bruken av
frihetsstraff. Spesielt må man søke å motvirke en sosialt skjev virkning av
straffesystemet,” heter det blant annet (s. 14).
En gang i samme periode, jeg tror det var i 1978, ble det avholdt et seminar
i en norsk småby med en rekke prominente kriminologer fra inn- og utland
til stede. En av de internasjonale størrelsene var Luc Hulsman, den kjente
nederlandske abolisjonisten. Han fortalte oss at det var nødvendig med
større toleranse for slike handlinger som vi gjerne kriminaliserer. Den kriminalpolitisk
progressive forsamlinga nikket samtykkende. Da tok den svenske
kriminologen Annika Snare ordet: ”Jeg ønsker mindre toleranse,” sa hun, og
forsamlinga kvapp. Så forklarte hun at det var et stort problem at vold mot
kvinner i privatlivet ble usynliggjort under merkelapper som ”husbråk”,
uten offer og uten gjerningsmann.
Disse to hendelsene kan kanskje ses som tegn på et skifte som skjedde
omtrent på denne tida. Gjennom ”Kriminalmeldinga” tok Justis- og politidepartementet
til orde for en progressiv kriminalpolitikk, på en måte vi ikke
har sett, verken før eller seinere. Med progressiv kriminalpolitikk mener jeg