Rapport - Bellona

5 I flere av de påfølgende studiene
sammenlignes oppdrettsfisk
med villfisk. Det er opplagt at
fisk tatt direkte fra merder
sammenlignet med villfanget fisk
ville gi resultater der det er
umulig å skille mellom genetiske
ulikheter og miljøpåvirkning.
Dette problemet er forsøkt
unngått ved at øyerogn fra
begge grupper har vokst opp
under samme betingelser. Det
kan diskuteres hvorvidt maternelle
effekter kan være medvirkende
(diskutert bl.a. i Fleming
og Einum, 1997), men dette er
trolig ikke utslagsgivende da
fiskene benyttet i disse studiene
er eldre enn ett år.
6 Graur og Lie 2000, pp: 41
7 Futuyma, 1998
24
brukte tre typer genetiske markører som er velegnet til
å undersøke genetisk variasjon på populasjonsnivå: 12
polymorfe allozymer, 3 singel locus minisatellitter og en
polylocus minisatellitt. Sammenligningen viste antallet
alleler var redusert hos alle markørene for oppdrettslinjen.
I tillegg skilte flere av allelfrekvensene seg fra det
som var forventet å finne. I sum tyder dette på at drift
har påvirket oppdrettslaksens arvemateriale i stor grad,
og at oppdrettslaksen har mistet genetisk variasjon som
et resultat, noe som støttes av øvrig litteratur på feltet
(f.eks. Norris, et al., 1999.).Tap av genetisk variasjon har
flere uheldige konsekvenser; se 3.1.
Fysiologiske/anatomiske endringer av oppdrettsfisk
Fleming & Einum (1997) 5 viste at oppdrettsfisken fra
Sundalsøras populasjon 1 (sensu Gjedrem et al., 1991)
som har hovedvekten av sitt genetiske materiale fra
Namsen, hadde mange anatomiske forskjeller sammenlignet
med villfisk fra Namsen. Finnelengden var kortere
hos oppdrettsfisken, mens kroppsformen var mer robust
og mindre strømlinjeformet. Studiene til Johnsson et al.
(2001) viste at hjertefrekvensen hos oppdrettslaks har
blitt gjennomsnittlig lavere enn hos villfisk, og at fisken har
fått dårligere utholdenhet og svekket evne til å flykte fra
predatorer og vandre opp til egnede gytegroper.Videre
kommer det frem av Johnsson et al. (1996) at produksjonen
av veksthormoner er større hos oppdrettslaks
enn hos villaks. I tillegg til atferdsendringer er dette trolig
en av årsakene til den hurtige veksten hos oppdrettslaksen
(Fleming et al., 2000). Slike egenskaper kan være
en god tilpasning (adapsjon) i smoltanlegg og merder, men
er med all sannsynlighet dårlige tilpasninger (maladapsjoner)
i det fri. Singer et al. (2002) fant at smoltens evne
til å reagere / omstille seg i overgangen fra ferskvann til
saltvann var dårligere hos oppdrettsfisk enn hos villfisk.
I dette studiet ble fisk fra populasjon 1 (sensu Gjedrem
et al., 1991) sammenlignet med villfisk fra Imsa. Årsaken
til oppdrettsfiskens relativt sett dårligere evne til omstilling
kan derfor enten være et resultat av avlsprogrammet eller
være utrykk for egenskaper hos utgangspopulasjonen til
oppdrettsfisken. Årsaken er imidlertid ikke så viktig da
dette uansett allelenes opphav vil redusere villpopulasjonenes
fitness ved hybridisering.
Koadapterte genkomplekser
Mange fenotypiske trekk er styrt av flere loci. Det innebærer
at tilpasninger er tuftet på gener flere steder
i genomet. Seleksjonen har, for slike trekk, selektert for
allelkombinasjoner snarere enn alleler. Slik seleksjon virker
langsomt og vil ikke kunne motvirke så høye migrasjonsrater
som enkeltlocustrekk kan. Det er så vidt Bellona
kjenner til ikke publisert studier som har kunnet identifisere
dette problemet hos atlantisk laks (Salmo salar) i lys av
rømt oppdrettslaks, men nye studier fra Irland antyder
dette (foreløpig upublisert). Like fullt får vi sterke indisier
fra et studium på en art stillehavslaks (Oncorhynchus
gorbuscha). Denne arten stillehavslaks har en strikt toårs
livssyklus. Det innebærer at det i alle elver egentlig er to
populasjoner; en oddetalls- og en partallspopulasjon som
er temporært isolert, og derfor aldri gyter samme sesong.
Slike populasjonspar vil nødvendigvis være tilpasset identiske
forhold, mens genflyten mellom dem er minimal.
Gharrett et al. (1999) og Gharrett & Smoker (1991)
kryopreserverte melke og befruktet rogn til søsterpopulasjonen
det påfølgende året. Den første hybridgenerasjon
viste god gjenfangstprosent, men hadde
samtidig større variasjon i størrelse. Andre generasjon
hybrider viste lav tilbakevandring. Generelt sett er det
ikke uvanlig at førstegenerasjons hybrider viser bra eller
økt fitness. Årsaken til det er ofte at disse individene får
en svært høy andel heterozygote loci. Det er først i den
andre hybridgenerasjonen at problemene begynner å
gjøre seg gjeldende. Den mest nærliggende tolkningen av
dette studiet er at det er flere gener som styrer mange
av de fitnessrelaterte trekkene hos denne arten, samt at
oddetalls- og partallsgenerasjonene hadde koadapterte
genkomplekser som ble brutt opp i den andre hybridgenerasjonen.
Denne arten er en slektning av atlantisk
laks, og det er ingenting som tilsier at atlantisk laks skal
ha en genetikk som vil være vesensforskjellig fra stillehavslaks
på dette området. En eventuell forskjell vil derimot
kunne skyldes ulike evolusjonshistorier, særlig
migrasjonsrater og hvor lenge populasjonene har vært
isolert.
1.2.5
Oppsummering:
Oppdrettsfisk har lavere genvariasjon enn villfisk.
Oppdrettsfisk har endret fitnessrelaterte trekk som
innbefatter anatomi, fysiologi, atferd og livshistorie.
Oppdrettsfisk hybridiserer med villfisk.
Hybrider mellom villfisk og oppdrettsfisk er
gjennomgående intermediære.
Ville populasjoners fitness blir redusert ved
immigrasjon av oppdrettsfisk.
Det er foreløpig vanskelig å teste konsekvensene av
redusert genetisk variasjon i og mellom ville
populasjoner.
Rømt oppdrettsfisk ødelegger og konkurrerer med
villfisk om gytegroper.
Avkom fra rømt oppdrettsfisk utkonkurrerer villfisk
i konkurransen om ressurser i elva, både som yngel
og parr.
Oppdrettslaks øker hybridisering mellom laks og ørret
Koadapterte genkomplekser vil trolig forsvinne fra
lokale laksepopulasjoner.