Rapport - Bellona

vise hvorfor oppdrettsnæringa bør videreføre sin restriktive
holdning, og kanskje utvide begrunnelsen fra markedsmessige
bekymringer til en reell bekymring for betydelige
miljøproblemer.
Moderne transgenteknologi innebærer å sette inn gener
fra en organisme inn i en annen. Motstanden mot og
oppmerksomheten omkring transgene planter har vært
massiv, særlig i Norge og store deler av Europa, men ikke
i samme grad i USA.Argumentene mot har både vært at
det strider mot naturens spilleregler og at konsekvensene
kan være uheldige (Thakur, 2001). Bellona deler ikke
synet på at teknologien er gal i seg selv, vi mener argumentene
bør basere seg på hvilke konsekvenser dyrking
av transgene planter kan ha, og teknologien bør møtes
med en svært forsiktig føre-var-tilnærming.
Bellona er ikke på generell basis imot genmanipulering
i forskningsøyemed eller i kontrollert produksjon av kjemiske
forbindelser i sikrede laboratorier. Som eksempel
kan nevnes at produksjon av insulin ved bruk av transgene
bakterier eller gjærceller framstår som uproblematisk.
Føre-var-prinsippet må imidlertid gjelde innenfor alle
denne teknologiens bruksområder, og det er viktig at
forskere på felt som bruker transgene organismer, er kritiske
med tanke på fremtidig bruk av forskingsresultater.
Ny teknologi bør ikke tas i bruk før konsekvensene for
menneskets helse og miljøets sikkerhet er forsvarlig risikovurdert.
Det er vår oppfatning at det ikke er etablert
tilfredsstillende konsekvensanalyser for utsetting av genmodifiserte
(GM) organismer i miljøet. Dette skyldes i
stor grad at forskerne foreløpig vet for lite om målet for
teknologien, nemlig DNA. Det er viktig at forskere og
andre beslutningstagere erkjenner at kunnskapen om
arvestoffet fremdeles befinner seg på et “barnehagestadium”.
Det er av ytterste viktighet at vitenskapen har
god kunnskap om hvordan gener fungerer før GM organismer
slippes ut. Dette er en forutsetning for enhver
realistisk kartlegging av økologiske langtidseffekter. Med
bakgrunn i den kunnskap som er tilgjengelig i dag, er all
utsetting av transgene organismer i naturen uakseptabelt.
Hva er konsekvensene?
Problemene med å sette ut transgene planter i naturen
er i all hovedsak knyttet til tre forhold: antibiotikaresistens,
sprøytemiddelresistens og Bt-gener. De to siste er egenskaper
som er overført til mange transgene planter fordi
plantene da vil tåle sprøytemidler eller vil produsere
Bt-toksin i plantevevet som dreper visse typer insekter.
(Bt-prototoksin produseres naturlig av en gruppe bakterier
som heter Basillus thuringensis, og spaltes til det toksiske
Bt-toksinet dersom det kommer i kontakt med et
fordøyelsesenzym som finnes hos noen grupper insekter.)
Antibiotikaresistens er kun et markørgen som med dagens
teknologi kan klippes ut igjen. Antibiotikaresistensgener
er foreløpig et stort problem ved de fleste transgene
plantene som dyrkes per i dag, men kan mest sannsynlig
elimineres i framtida.
Herbicidresistens og Bt-toksingener har flere problemer
knyttet til seg. Bt-toksin i plantevev som pløyes ned, vil
kunne ha stor innvirkning på jordfaunaen og dreper også
arter som naturlig bekjemper skadedyr eller arter som
ikke har noen innvirkning på jordbruket direkte, men
som har økosystemfunksjoner i naturen for øvrig. I motsetning
til tradisjonell sprøyting vil transgene planter som
uttrykker Bt-gener, konstant utsette insekter for Bt-toksin.
Det vil øke sannsynligheten for at skadedyrene utvikler
resistens. Dersom transgene planter med herbicidresistens
krysspollinerer seg med viltlevende slektninger, vil
herbicidresistensegenskapene kunne føre til at det blir
umulig å sprøyte mot ugress.Vi vet at slik krysspollinering
finner sted hos flere av de plantene som brukes, eller vil
kunne brukes i oppdrettsfôr, som f.eks. mais og raps.
Dette har vært et av motstandernes hovedankepunkt
selv om det lenge ikke var noen konkrete bevis. Den
siste tiden har det imidlertid blitt bevist at transgene
elementer har spredd seg til både andre åkrer med
kulturplanter samt til viltvoksende slektninger (Quist &
Chapela, 2001). De andre hovedproblemene med herbicid-
og insektsresistente planter er at det har ført til en økt
og ukritisk bruk av sprøytemidler. I og med det faktum at
de aktuelle nyttevekstene er resistente mot herbicider
og/eller pesticider, så er det utviklet en holdning at det
ikke skader å sprøyte avlingen en gang eller to ekstra.
Formering og arv blant bakterier er svært forskjellig fra
det vi finner hos høyerestående organismer. De kan bl.a. ta
opp nakent DNA fra omgivelsene og utveksle små DNAfragmenter
med hverandre. På den måten kan DNA fra
råtnende plantedeler bli overført til jordbakterier
(Bertolla & Simonet, 1999) eller fra mat i fordøyelsessystemet
og til tarmbakterier (Martin-Orue et al., 2002).
Det er nylig oppdaget at DNA fra transgene planter har
blitt overført via pollen til bakterier og gjær i tarmen hos
bilarver (Kaatz et al., 2002 -under publisering). Dette viser
at de kunstig introduserte genene sprer seg i miljøet,
ikke bare ved vanlig krysspollinering til nært beslektede
arter, men at de faktisk invaderer genomene til fullstendig
ikke-relaterte arter.
Det er også knyttet betenkeligheter til en del av vektorene
(gjelder i særlig grad virus) som benyttes til å få
fremmed DNA inn i stamcellene til den nye transgene
organismen. Slike vektorer vil inkorporere andre gener i
tillegg til dem som ønskes uttrykt, og vil kunne føre til at
61