Rapport - Bellona

1.3.2
Kraftig vekst i antall verter for lakselusa
Heuch & Mo (2001) har laget en modell for produksjon
av lakselus i Norge på strekningen Vest-Agder til Troms.
Modellen opererer med to grenseverdier: (1) nivået på
lus i 1986-1987 (før man observerte foruroligende
effekter på sjøørret) og (2) et nivå som innebærer en
dobling av beregnet naturlig infeksjonspress. Grensene
innebærer henholdsvis en produksjon av lakselusegg på
50 milliarder egg og 5,2 milliarder egg.
Antall egg produsert av vill laksefisk ble beregnet til 2,6
milliarder. Med en grense i henhold til gjeldende lakselusforskrift
(0,5 lus pr. fisk) beregnes antall egg produsert
fra oppdrettsfisk til 29 milliarder i 2000. Som følge av
fortsatt økning i antall oppdrettsfisk i sjøen, opererer
Heuch og Mo med en økning i luseproduksjon fra oppdrettsanlegg
i 2005 til 46 milliarder egg. Bidraget fra rømt
oppdrettsfisk er, med nåværende rømmingssituasjon,
i størrelsesorden 15 milliarder egg. Lakselusproduksjonen
fra rømt oppdrettsfisk er dermed 6 ganger høyere enn
den samlede produksjonen fra vill laksefisk. (Heuch, P.A.
et al., 2001)
I år 2000 skulle den offentlige grensen ha ligget på 0,6 lus
pr. oppdrettsfisk hvis grensen på 50 millioner egg ligger
til grunn. Hvis alle oppdrettere hadde fulgt det offentlige
påbud dette året, ville den totale luseproduksjonen ligge
tett opptil 50 milliarder egg.
For å ikke overstige grensen for en dobling av det naturlige
infeksjonspresset måtte vi med produksjonen i 1999
ha satt grensen på lus pr. fisk til 0,05 (Heuch, P.A. et al.,
2001).
1.3.3
Effekter på laksefisk
Lakselusa livnærer seg på fiskens slim, hud og blod. Om
en laksesmolt har mer enn 10-15 lakselus på seg, er den
så svekket at den sannsynligvis ikke vil overleve oppholdet
ute i havet før den skal returnere til elva for å gyte
(Asplin, L. et al., 2002). I tillegg til at lakselus kan gi direkte
dødelige effekter på laksefisk, er det observert skader
også ved lavere infeksjoner. Beiteskadene fra lusa på
fisken gir patogene organismer bedre fotfeste og kan
fremkalle sykdom hos fisken. I tillegg til beiteskadene vil
lave ikke-dødelige infeksjoner påfører fisken store stressresponser.
Fisk som blir stresset, får problemer med saltbalansen,
redusert immunforsvar og blir mer utsatt for
infeksjoner (Tully, O. et al., 2002).
Før oppdrettsvirksomheten for alvor tok til langs norskekysten
var vinteren en flaskehals for lakselusa på grunn
av et lavt antall verter på denne tiden. Med en kraftig
vekst innen oppdrett av laksefisk i Norge ble denne
situasjonen endret. Vi har i dag store mengder laksefisk
stående i sjøen hele året. Dette gjør det mulig å opprettholde
en stor bestand lakselus og et høyt infeksjonspress
gjennom hele året.
Vi har enkelte år sett svært kraftige lakselusinfeksjoner
på utvandrende laksesmolt. Havforskningsinstituttets
tellinger av lus i Sognefjorden i 1999 var svært urovekkende.
Påslaget av lus dette året var på 104 lus pr. fisk og
et konservativt estimat på 86 % dødelighet. Året etter
hadde luspåslaget sunket til 36 lus pr. fisk og et estimat
på minst 65 % dødelighet (Holst J.C. et al., 2001).
Oppdretternes forsvar har vært å fokusere på at dette
var et år med optimal temperatur for lusa og lite ferskvannstilførsel
i fjordene på grunn av en snøfattig vinter.
Dette gav gode kår for lusa med påfølgende store infeksjoner
på vill laksefisk. Situasjonen i 1999 er likevel innenfor
naturlige svingninger, og det vil komme flere år med
lav snøsmelting og temperaturforhold som passer lakselusa.
Disse scenariene hvor lakselusa får gode forhold må
være bestemmende for hvor omfattende oppdrettsvirksomhet
man kan tillate i et område.
Siden 1991 har man observert tunge infeksjoner på ville
bestander av sjøørret. Undersøkelser fra 63 forskjellige
elver og bekker viste at sjøørreten i 57 av disse hadde
problemer med lakselusinfeksjoner. Det ble observert
gjennomsnittlig 250 lakselus pr. fisk talt opp for 1992
(Rådgivende biologer, 2003). Situasjonen har imidlertid
Nærbilde av lakselus på fisk.
foto: BioSmart AS
27