Rogaland - fra sysler til fogderier - Museum Stavanger

Rjorn Saxe Utne
etter alt å domme dode samme år.') Finn er nevnt siste gang i et brev 18. mars
1343 og døde trolig samme år.?) Bare 4 år senere, i 1347, omtales sonnen Ogmund
Finnsson som syslemann i Rygjafylke (jfr. s. 58).
Bildet av forvaltningen i Rogaland først på 1300-tallet gir et forvirrende inntrykk.
Kildematerialet synes % peke mot at området fikk en syslemann fra ca.
1300, men samtidig viser kildene at skillet mellom nord- og sørfylket etter alt å
dømme ble opprettholdt. I sør ble forvaltningen ivaretatt av en rekke hirdmenn,
som dels opptrer sammen og dels hver for seg. Dette er et typisk trekk ved middelaldersk
forvaltning. Middelalderen hadde ikke sans for en streng inndeling i faste
funksjoner for den enkelte ombudsmann. Det er tydelig at funksjonen og ikke
personen har vart det sentrale i lokalforvaltningen. En slik iakttagelse gir grunn
til å vise varsomhet med å presse kronologien for å finne fram til en automatisk
avlosning i syslemannsombudet. Dette innebærer at hypotesene omkring funksjonstiden
til de ulike syslemenn m% ses på med skepsis, samtidig som det øker
sannsynligheten for at en mann som Finn Ogmundsson periodevis kan ha utovet
syslemannsfunksjoner.
Etter å ha droftet den administrative utviklingen, kan det være naturlig å stille
spørsmålet: Når ble Ryfylke lagt til slottslenet? Var fehirden i Bergen på noe
tidspunkt også syslemann i Ryfylke ?
I arbeidet sitt om s sysle manns- og fehirdeinstitusjonen i Bergen på 1300talet))
har Jonn Helle sannsynliggjort at fram til omlag 1340 må Bergen fehirdsle
ha omfattet skattlandene i vest: Orknoyene, Hjaltland, Faroyene, Island og
Gronland, dessuten områdene fra Agder til og med Hålogaland i det egentlige
Norge. Fra omlag 1340 ble Bergen fehirdsle redusert til Bergen bispedomme.
Dette hadde sin bakgrunn i kong Magnus finanspolitikk. Magnus måtte ha hjelp
fra hanseatene til i3 finansiere kjopet av Skåne. For å greie og innfri de okonomiske
pliktene overfor hansakjøpmennene måtte han gi dem tollfrihet, og dessuten dro
han inntektene fra en del omrider direkte under seg per~onlig.~)
Hvor lenge denne reduksjonen av Bergen fehirdsle varte, vet vi ikke med
sikkerhet, men det er grunn til å tro at fehirdsla i lopet av siste halvpart av 1300tallet
i store trekk falt tilbake til samme fo~aitningsomrikie som først på 1300tallet.
Trolig lå nå omrildene fra Namdalen til Agder under B~gen.~)
l) K. Helle, Fra vag til by, 119.
a) J. Helle, Syslemnnns- og fehirdeinstitusjonen . . . . , 20.
Ibid., 80 ff.
') Ibid., 86 ff.